Filip Roshauw

Det er en av de tingene folk simpelthen ikke gidder å tro på, et klassisk tilfelle av stranger than fiction, som tatt ut av opptil flere episoder av Simpsons (eller for den saks skyld Futurama). Man må ta en ekstra runde, stirre skeptikeren dypt inn i øynene, og gjenta med rolig stemme: Jo, det er faktisk sant: Det finnes et flak av søppel som flyter rundt ute i Stillehavet, på størrelse med et kontinent.

Dobbelt så stort som Texas

Kontinentstørrelsen er riktignok en smule overdrevet. Det vil si, flaket som går under det dekkende navnet “The Great Pacific Garbage Patch” (TGPGP) eventuelt det mer metalband-aktige Pacific Trash Vortex, er “bare” cirka dobbelt så stort som Texas (eller fire ganger Norge).

Men det er bare det én av to store søppelområder. Disse seiler rundt i et område som er dobbelt så stort som USA, og befinner seg rundt Hawaii – Eastern og Western Garbage Patch. Med sine 8% av Stillehavets totale areale er dette flaket menneskelig forsøplings pièce de résistance – et slags verdens åttende underverk, i stil til verdens undergang.

Plastikksuppa du ikke ser

Det er ikke snakk om et flak av søppel som er så solid at man kan gå på det. En plastikksuppe er mer treffende. Et sammensurium av små og mellomstore gjenstander, ispedd en og annen kajakk eller fotball. Det er umulig å få øye på det med for eksempel Google Earth – gjenstandene ligger gjerne like under vannoverflaten.

Svein Sundby, klimaforsker ved Institutt for Havforskning, kan godt forklare hva som forårsaker dannelsen av et slikt flak, selv om han ikke var klar over at TGPGP lå der ute og duppet.

- Det har med en kombinasjon av horisontale og vertikale strømninger å gjøre. Og det ser du i mindre skala i enkelte viker i Norge, som er forsøplet, fordi overflatestrømningene leder inn i dem, mens andre viker er fri for søppel. Men jeg har aldri hørt om noe i en slik skala, forteller han, før han ber om å få oversendt mer lesestoff.

Oppdaget på 90-tallet

National Oceanic and Atmospheric administration publiserte i 1988 en forskningsartikkel der de tok for seg en konsentrasjon av plastikksøppel i strømmene utenfor Alaskas kyst (PDF), og antok at slike konsentrasjoner måtte finnes i andre og større strømmer. De pekte spesifikt på den store nordlige virvelstrømmen i Stillehavet. Men fremdeles gikk det nærmere 10 år før en mann støtte på flaket og ropte ut om det.

I 1997 var Charles Moore en slags eventyrer som deltok i en regatta fra Los Angeles til Hawaii. På veien hjem bestemte han seg for å ta en snarvei gjennom et område seilere vanligvis unngår på grunn av ugunstige vindforhold. På reisen ble Moore sjokkert over hvor mye søppel som lå og fløt rundt båten hver gang han var oppe på dekk. Det endret livet hans – da han kom hjem, planla han nye ekspedisjoner ut til TGPGP, og begynte å forske på feltet.

Spyr når det nærmer seg land

Moore kontaktet blant andre Curtis Ebbesmeyer, en oseanograf som har forsket på plastikkoppsamling i havområder. I The Independent maner han fram beist for å forklare hva dette dreier seg om: “Flaket beveger seg rundt som et stort dyr uten halsbånd.” Når flaket nærmer seg landområder “spyr det, og du ender opp med en strand som er fullstendig dekket av plastikkonfetti”.

Plastikkdiett

Strendene på Midwayøyene er åsted for bestialske scener. Albatrossungene som lever blant all dritten som skyller opp på land inntar en diett som består av for eksempel legofigurer, bruskorker og lightere. 5 tonn plastikk blir overlevert fra foreldre til unger i løpet av et år på Midwayøyene, ifølge biologen John Klavitter.

Siden ungene egentlig har godt av en blanding av halvfordøyd blekksprut og flyvefiskegg i halvåret de er avhengige av mating, og dessuten får sine indre organer perforert og blokkert av plastikk, faller en del av dem fra. 200 000 av totalt 500 000 unger dør årlig, en femtedel av millionen fugler som dør av plastikkavfall ifølge FNs miljøprogram.

60 år gammel mat

Albatrossene etterlater seg små ribbeinsbur som vokter verdiløst søppel. Noen av funnene grenser til det absurde – i 2005 døde en albatross med en plastikkdel fra et sjøfly som ble skutt ned i 1944 i magen. Datasimuleringer fortalte at delen etter krasjet hadde tilbrakt et tiår i Western Garbage Patch for så å reise over 5000 nautiske mil til TGPGP hvor det virvlet rundt i 50 år før drepinga fortsatte.

Flakene er på mange måter gigantiske, flytende museumer over plastikkens historie. Det er en historie om vekst – studier viser en tidobling av mengden plastikk i havet for hvert eneste tiår – og trenden fortsetter.

Svamp for giftstoffer

Funn som restene av den gamle flydelen har gitt grobunn for antagelsen om at plastikken ikke brytes ned ute på havet – den løses bare opp i mindre og mindre deler, konfettien Ebbesmeyer snakket om. 19. August i år kunne imidertid et forskerteam ledet av Katsuhiko Saido offentliggjøre funn som tyder på at den svært vanlige plastikken isopor brytes ned under forhold som i søppelflakene. Man skulle kanskje tenke seg at det, i det minste, var gode nyheter. Men la oss snakke litt om giftstoffer i stedet for å juble.

Det har lenge vært kjent at plastikksuppa fungerer som en svamp for giftstoffer som ikke oppløser seg lett i vann. De fester seg til konfettien og blir. To av stoffene det særlig er snakk om er polyklorerte bifenyler, (PCB), og innsektdreperen DDT. Begge er akutt giftige for marine organismer, begge kreftfremkallende hos mennesker.

Ny mikroforurensning

Enkelte prøver av plastfragmentene har røpt giftstoffnivåer som er en million ganger høyere enn vannet rundt. Via de små perlene entrer stoffene hele økosystemet til havs – fra albatrossene til sandormene. Når nyheten om at forholdene i TGPGP tar knekken på polystyrengjenstander ikke er gode, er det fordi det bare bidrar til giftcocktailen. Bisfenol A skader hormonsystemet til sjødyr, mens monomer styren er kreftremkallende for mennesker.

Saido mener at resultatene forteller oss at en ny form for mikroforurensning er i ferd med å utfolde seg i havmassene, en stor kilde til miljøforgiftning i uoverskuelig framtid. Håpet vi har er initiativer som det halvt år gamle Kaisei-prosjektet, som i sommer sendte to skip på ekspedisjon til TGPGP for å sondere en større, kommersielt finansiert opprydning.

Ullent ansvar

Å få nasjoner til å gå opp og dra er komplisert – ansvaret for søppel som kommer fra to kontinenter (80% kommer fra fastlandet, 20% fra fraktskip og annen sjøtrafikk) er ikke lett å fordele. Og det å forestille seg at det skulle ha noen betydning at USAs nåværende president er født på Hawaii, midt i gørrøyet, vil være å tro på julenissen. Eller, stryk det, det er en dårlig metafor. Julenissen er ekte nok – skal vedde på at det finnes tusenvis av ham flytende i TGPGP alene.