Filip Roshauw

Vi må tørre å ta debatten om flosklene. Vi må ta den på alvor. Men da må vi klare å ha flere tanker i hodet på en gang. For det første er det selvsagt ikke slik at flosklene faktisk kan dø. Det nærmeste vi kommer er å bruke dem så mye at de blir meningsløse. For det andre er det ikke slik at vi en gang ønsker at de skal dø – flosklenes dobbeltkarakter er at de nyter gjennomslagskraft og gjenkjennelse hos oss, samtidig som vi gremmes over dem.

Mektige ord

Noen vendinger endrer fortegn: Kong Olavs “våre nye landsmenn” gikk fra å være en i grunnen nokså fin måte å omfavne innvandrere som medborgere på, til å bli en dulgt og litt foraktfull vending, gjerne brukt av folk som syntes det var et etymologisk overgrep å ikke få lov til å si neger lenger. Noen blir sterkere – da Einar Førde sa at vi alle er sosialdemokrater (enten vi liker det eller ikke), snakket han til partikamerater. Nå er utsagnet nærmest blitt en diagnose for hele folket.

George Lakoff og Mark Johnson skriver i Metaphors we live by om hvordan metaforer ikke bare er en språklig konstruksjon, men også fungerer strukturerende på hvordan vi oppfatter virkeligheten. Det kjente eksemplet er bruken av krigsmetaforer for å beskrive debatter. Uten å gå inn i en diskusjon om hva som kom først av kranglinga eller beskrivelsen av den (et klassisk spørsmål om floskel om høne og egg), er man på trygg grunn om man går med på at uttrykk som å “være på offensiven” eller å “kjøre full rettrett” har noe å si for hvordan videre ordskifter konstrueres. Aktsomhet bør altså utvises ved bruken av slike vendinger.

Under følger fem favoritter, spesielt mye brukt i politikken. Noen av dem gremmes vi over og ønsker å begrave. Andre har vi funnet nye, og mer passende bruksområder til. Dette er ingen endelig dom over noen av dem – det er snarere, for å bruke en gryende floskel, en slags bekymringsmelding.

Månelanding

At Jens Stoltenberg brukte begrepet månelanding som egnet metafor for en nasjonal bragd,  kan ha å gjøre med at Stoltenberg, i likhet med alle hvite, mannlige, smarte, politikere under 60 med et snev av karisma (det er ikke egentlig så mye som trengs) får JFK-stempelet slengt etter seg.  Kanskje det har å gjøre med at politikere og rådgivere ser på West Wing. Resultatet er uansett at  CO2-rensingen på Mongstad fikk tilnavnet “månelanding”.

Problemet er bare at alt, også CO2-rensning, høres smått ut ved siden av en månelanding. Dessuten finnes det en langt mer passende bedre bruk av begrepet i Norge.

Månelandingen har blitt suksesshistorien samfunnets små og store nederlag blir kontrastert mot i USA, og etter hvert også i verden. Hvorfor kan man for eksempel ikke kurere brokk når Neil Armstrong gikk på månen. Historiker Douglas Brinkley går så langt som å mene at de skjebnesvangre og evigvarende fotavtrykkene der oppe (Størrelse 9 1/2), gjorde det amerikanske samfunnet slappere, på utkikk etter plutselige og lettjente gevinster uten vilje til å jobbe hardt for det.

Høres dette kjent ut? Månens overflate er i norsk politikk å finne på havets bunn. På samme måten som månelandingen presenterer et evig forklaringsproblem, på samme måte har oljeformuen i Norge forkludret skillet mellom hva vi strengt tatt har råd til, og hva vi er i stand til å få til. Det er vår månelanding – Balderfeltet er vår Tranquility Base, dykkerne i 3X er vårt Apollo-crew , Olav Gran-Olson er vår Walter Cronkite.

Jeg ser

Floskelstatusen er selvsagt noe tvilsom i dette tilfellet. Og vendingen kommer selvsagt aldri til å forsvinne, synssansen er her for å bli. Det går alltid opp et lys for noen, og noen andre får alltids overblikk.

Men allikevel. Det er påfallende hvor alene synssansen står på barrikadene når folk skal forsvare ugjerninger, og hvor uttværa den i sin tur er blitt. Lenge etter at folk for lengst har luktet lunta, lenge etter at de burde ha hørt bjeller ringe, lenge etter at de har ant en bitre smaken i kjeften og kjent på kroppen at noe er fryktelig, fryktelig galt – først da ser man at det man har gjort har vært (eller enda bedre, kan ha vært) ødeleggende, kjedelig, eller simpelthen lite formålstjenlig. Det er så man skulle ønske at de blinde faktisk ble ledet av blinde.

Samfunn vi ikke liker å sammenligne oss med

Er det ikke deilig å ha noen å hate? Sant nok – men enda deiligere er det kanskje å få lov til å hate noe, uten at man nødvendigvis trenger å presisere hvem den siste n-en er rettet mot. “Samfunn vi ikke liker å sammenligne oss med” er et uttrykk som kombinerer de to behovene. Det er den mest diplomatiske hitlingen man kan servere i en debatt. I stedet for å nevne navn (Kambodsja, Hitler-Tyskland, USA, Sovjet, Iran, Nord-Korea, Sverige, Østerrike, Island (Etter finanskrisa), Finland, Finnmark, EU, Helvete), slenger man ut et inkluderende/ekskluderende koan, gjerne fremført som en erindring (”Dette minner meg om samfunn….”) for å gjøre det enda mer uangripelig, med klar adresse, uten avsender. Karin Woldseth liker for eksempel å sammenligne folks uenighet med FrP i kulturkampen med samfunn vi ikke liker å sammenligne oss med.

Streng, men rettferdig

Kåsør Øyvind Thorsen (kjent under den makeløst mafiøse petitunderskriften ViTo) har sagt at “Streng, men rettferdig” er en frase man bruker i nekrologer for å beskrive personer som har vært like store drittsekker mot alle de har møtt her i livet. Uttrykket har også blitt et mantra i norsk asyldebatt. Og hvorfor ikke – hvem kunne ikke tenke seg å være strenge, men rettferdige? Uttrykket er omtrent like meningsfylt som “Flink, men bra”. Om man hadde sendt hjem en asylsøker for hver gang partilederne gulpa opp uttrykket de siste ukene før valget, hadde vi sluppet inn færre søkere enn Danmark allerede.

Obama-effekt

Hva var det man egentlig forventet i valgkampen? USA er et samfunn som bikket 60 prosent i 2008-valgkampen, for første gang siden det var et tremanns-race i 1968. I Norge ropte vi krise da de første prognosene viste 73,7 prosent, men kan nå slå oss til ro med at den ender opp på over 76 – noe valgforsker Bernt Aardal kaller et normalvalg.

At en av dem var vår mann, og kanskje til og med kan ha en positiv innflytelse på verden, og kanskje til og med tvitra en gang imellom, betyr ikke nødvendigvis at det er voldsomt mye å lære av ham i norsk valgkamp. 76% er deltagelsen i 2009, og 73,noe, som først ble forespeilet, var tydeligvis katastrofe. Kanskje vi i grunnen skal være takknemlige for det? Kanskje vi skal være glade for at stemmeantallet er så høyt at vi ikke nødvendigvis trenger å hype nye “effekter” for å lokke folk til urnene?