Peter Aalen

Når det amerikanske helsevesenet skal reformeres, er det en strid av episke proporsjoner. George Lucas-episk, faktisk.

In a galaxy far, far away…

..er USA’s helsesystem på vei inn i en dyp krise, etter 25 år under Lord Sidius’ den konservative bevegelsens, styre. Banditter som Jabba the Hutt, legemiddel- og helseforsikringsindustrien, tyner befolkninga og Imperiet styres med jernhånd som nekter å ta innover seg krisen og dens årsaker.

Men det finnes en opprørsgruppe, Demokratene, som vil reformere og fikse feilene i helsesystemet. Darth Vader, Republikanerne, er besatt av å stoppe planene til opprørsbevegelsen og har sikta seg inn mot de siste opprørsbasene: Medicare, Medicaid og Sosial Security.

Opprørsbevegelsen brukte 15 år på å omgruppere seg etter Obi Wan Clintons helsereformforsøk, og hvis opprørerne feiler igjen kan det bety 15 nye år i Jabba the hutt’s makt. Femten nye år med unødvendige inntektstap, konkurser, amputasjoner og dødsfall, men opprørsbevegelsen har fortsatt håp: Det skal komme en mann som vil bringe balanse i kraften og redde dem fra Imperiet; mange tror det nye håpet kan være Barrack Luke Obama…

Situasjonen per i dag

• Det amerikanske helsesystemet fungerer relativt bra for de
  • 104 millionene som er dekket av offentlige programmer (2008)
  • 20 millionene som hadde helseforsikring gjennom jobben (2005)
  • Dette henger sammen med skatteregler som tvinger forsikringsindusrien til å forsikre alle eller ingen på en arbeidsplass.
• Det amerikanske helsesystemet fungerer dårligere for
  • 47 millioner som står uten helseforsikring
  • 17 millioner som er underforsikra.
  • Dette fører til ca. 4500 unødvendige dødsfall i året.
  • Helseutgifter er årsaken til 62,1% av de personlige konkursene (2007)
• Amerika bruker mer penger på helse enn noe annet land, både i andel av bnp og $ per innbygger.
  • Frankrikes helsevesen ligger på topp ifølge WHO og bruker 3554 $ per innbygger.
  • USA ligger på 37. plass og bruker 6714$
• Totale utgifter som andel av bnp øker.
  • Andelen var på 9,1% i 1980 og er på 18% i dag.
  • Uten reform vil den ende på 28% i 2030.
• Median-familiens helseforsikringspremie har økt fra 5791$ i ‘99 til 12680$ i ‘08.
• På det individuelle markedet er forsikringspremiene ca 3 ganger høyere enn forsikring gjennom jobben
• Alle i-land, bor­tsett fra USA, har uni­ver­sell offent­lig helseforsikring.

Grafen viser forventet levealder langs den loddrette aksen mot totale (både offentlige og private) helsekostnader per innbygger (i kjøpekraftjusterte dollar) i 2006 på den vannrette aksen. Størrelsen på hvert lands sirkel er barnedødeligheten per 1000 levendefødte. Alle land som har bedre helse enn USA er tatt med, og ingen land bruker i nærheten av så mye på helse som USA. Grafen er laget med den fantastiske gratistjenesten gapminder.org, som knytter sammen FN og nasjonale statistikkbyråers data med brukervennlige måter å presentere dem på.

Årsakene til fiaskoen

Enormt byråkrati: 31% brukes på administrasjon mot 17% i Canada. Canada bruker ca 55% av det USA bruker per innbygger.

Selskapene tjener på forsikringspremier, og på å betale så lite som mulig i helseutgifter. Mye administrasjon brukes på å sjekke om folk har sykdommer, eller anlegg for sykdommer. Har man det, får man ikke forsikring, eller man får forsikringa sletta når man faktisk blir syk.

Dette har skapt en bransje kalt denial management som hjelper sykehus med å få penga fra forsikringsselskaper som nekter å betale.

Forsikringsselskaper bruker 15% på administrasjon. Medicare, offentlig helseforsikring for alle over 65, bruker 2%. Forsikringsselskapene har i tillegg forskjellige regler og prosedyrer.
De ekstra administrasjonskostnadene tilsvarer en  tredjedel av overforbruket  til USA vis a vis Canada, 300 milliarder dollar.

I mindre bedrifter lønner det seg ikke å forsikre noen  for forsikringsselskapene. Det ødelegger mobiliteten i arbeidsmarkedet og gir konkurransefordeler til store selskap.

På grunn av den fragmenterte strukturen er det ingen aktører som har nok markedsmakt til å fremforhandle lavere priser med legemiddelindustrien. Det tilsvarer 100 milliarder i dollar i overforbruk vis a vis Canada.
Korte kontrakter og muligheten til å ikke fornye/slette dem gjør det bedriftsøkonomisk lønnsomt å ikke tilby preventiv helse. Derfor ender for eksempel mange diabetikere med fotamputasjon på akutten i stedet for å få insulin.

Unødvendig pengebruk

Ingen av disse kostnadene hadde eksistert i et offentlig universelt forsikringssystem. Hvis alle er dekket av staten er det ingen grunn til å screene folk for genetiske anlegg. Ingen trenger å krangle om hvem som betaler, staten gjør det gjennom skatt. Sykehus og arbeidsplasser hadde ikke trengt å forholde seg til et mylder av forskjellige forsikringsløsninger fordi det bare hadde vært ett. Staten hadde hatt enorm markedsmakt i forhold til legemiddelindustrien og kunne fått store rabatter på medisiner.

Når alle har tilgang til lege uten at det koster skjorta vil man også oppdage kroniske sykdommer tidligere, som diabetes, og ingen vil ha incitamenter til å ikke stoppe eller kontrollere sykdommen på et tidlig stadium. Spørsmålet er så hvordan noen kan være i mot universell offentlig helseforsikring? Hvorfor går ikke det nye håpet Luke Obama for det? For å svare på det må man tilbake til starten.

Episode 1: The phantom menace

På 50-60-tallet var USA et økonomisk sett relativt egalitært samfunn med høy beskatning av de rike, sterke fagforeninger og en slags velferdsstat. Gjennom arven fra the new deal var landet blitt The Galactic Republic.

Da Harry S. Truman mot slutten av 40-tallet prøvde å innføre universell helseforsikring, var det bluedog-demokratene, rasistiske sørstats-demokrater, som blokkerte forslaget i frykt for at det ville bety desegregering av sykehus i sør.Republikanerne aksepterte at velferdsstaten i USA, The Republic, var kommet for å bli på 50-60-tallet.

I 1965, Da L.B. Johnson med hjelp fra jedimester Ted ”Yoda” Kennedy skapte Medicare, universell helseforsikring for de over 65, og Medicaid, helseforsikring for de aller fattigste, kom viktige deler av støtten fra republikanerne og motstanden fra demokrater. Og selv om Nixons politiske taktikk var hentet fra Kraftens mørke side, var han fortsatt en pragmatiker som la fram et forslag til helsereform som er til forveksling lik det Luke Obama har foreslått.

Det Republikanske partiet var med andre ord fortsatt Anakin. Samtidig fantets det en marginal gruppe innenfor det republikanske partiet og i akademia: Movement Conservatism, Lord Sidius. Ledet an av blant annet Sith-Lordene Milton Friedman og sosiologen Irving Kristol var den konservative bevegelsen tuftet på svært konservativ verdipolitikk, hat mot alle offentlige inngrep, politikk som bedret situasjonen til de aller rikeste, svært streng selvjustis og en enorm vilje til makt. Men tidlig på 60-tallet var denne marginale delen av Anakins sinn, fortsatt en skjult trussel.

Episode II: Attack of the Clones

På starten av 70-tallet skaffet Movement Conservatives seg nok støtte fra forretningslivet, blant annet gjennom sitt sterke fagforeningshat, til å grunnlegge og ta over en masse tenketanker, som The American Enterprise Institute og The Cato Institute, institusjoner som skulle virke som seriøse forskningssentra, men som kun spydde ut ”forskning” som underbygger ideologiske posisjoner.

Dermed var det bare å starte produksjonen av en klonehær, en gjeng sterkt indoktrinerte konservative ”intellektuelle” med ekstrem lojalitet til bevegelsen. Ved hjelp av klonehæren tok Lord Sidius sakte over The Republikanske Partiet, Wall Street, deler av opinionen og media.

Episode III: Revenge of the Sith

Ronald Reagan vant presidentvalget i -80 mot president Jimmy Carter, blant annet ved å spille på rasisme, religion og skittkasting, kort sagt the dark side. Han gjennomførte en politikk som kom de rikeste til gode. Anakin massakrerte jediene i jeditempelet og vanhelliget det: Beskatningen av rike og for Wall Street ble satt ned, fagforeningsbevegelsen så godt som knust, miljørestriksjoner tatt vekk og velferdstjenester som arbeidsløshetstrygd redusert; Anakin hadde gitt etter og blitt til Darth Vader og Lord Sidius var blitt The Emperor.

De neste 25 årene (hovedsakelig) under Lord Sidius forandrer USA. Inntektsfordelinga blir like skeiv som den var før krakket i 1929 og inflasjonsjustert median-inntekt for en amerikansk familie står så godt som stille fra midten av 70-tallet fram til idag, selv om produktiviteten justert for inflasjon øker med 50%.

The Empire gir også gode vekstbetingelser for folk som Jabba the Hutt, helseforsikringsindustrien og legemiddelindustrien, og dermed også for dannelsen av en stor sektor av lobbyister, eller bounty hunters som Boba Fett som uten moralske skrupler selger sine tjenester til høystbydende. Forsikringspremier til helseforsikringsindustrien går fra å utgjøre en andel på moderate 1% av den amerikanske økonomien i 1970 til å utgjøre hele 5,5% i 2007 mens Jabba the Hutt bruker astronomiske 1,4 millioner $ daglig (!) på påvirke Congress ved hjelp av Boba Fetts tjenester. Lord Sidius gjennskaper The Galactic Republic som The Empire.

Kan noen stoppe The Empire i sin utarming av helsetilbudet? Kan Darth Vader noen sinne finne tilbake til sitt gamle jeg? Og blir det for søkt når artikkelforfatteren skal prøve å klemme inn Ewokene i denne sammenligningen? Følg med i neste episode.