Filip Roshauw

I forbindelse med fireårsjubileumet for Jyllandspostens publisering av 12 tegninger av Muhammed og gårsdagens dekning i Dagsavisen, har jeg tenkt litt over to episoder fra det som ble hetende karikaturstriden. Det første delte jeg med én person, det andre delte vi alle i hop og det hadde vært nokså uttværa om ikke så mange av oss hadde husket ting så forskjellig.

På den tiden, altså januar 2006, jobbet jeg på ungdomsklubben Café Condio, et av ressurssentrene til Oslo Røde Kors. På denne dagen var en av de faste ungdommene, de som gjerne kom rekende rett etter skolen og kunne tilbringe resten av dagen der, fly forbanna. Det var uvanlig. Han vi snakker om var en hyggelig og nysgjerrig somalsk 16-åring som så godt som alltid gjorde dagene på Condio morsommere (og travlere).

En sint ung mann

Vi sto utenfor åpningsdøra, det var pisskaldt, han skalv og var rasende. Når han først sa noe, var det simpelthen Nå er jeg sint. Jeg spurte hva det var, om det var tegningene. Nei, sa han. Å? Nei – eller, jeg er sint på det og. Men jeg er mest forbanna fordi ingen tør å være uenige med meg. De tør ikke å krangle.

Midt oppi denne hendelsen, som da var i ferd med å anta vanvittige dimensjoner, hadde denne gutten med ett gått fra å være en nysgjerrig og helt sikkert oppmerksom elev til å bli behandlet som en tikkende bombe. For ham var denne misforståtte respekten mer provoserende og mer sårende enn en eventuell krangel om Islams ukrenkelighet kunne ha blitt i det klasserommet.

Forsøk på å leve i sannhet

Den korte samtalen har blitt grublestoff når jeg forsøksvis tar innover meg hva det vil si at personlige rettigheter og friheter bør veie tyngre enn grupperettigheter. Man kan argumentere praktisk: Hensynet til grupperettigheter er ofte fullstendig uegnet som utgangspunkt når man møtes én til én uansett. Og det er kun de færreste av oss som får anledningen til å adressere eller påvirke større masser i våre liv. Ytringsfrihet er desentraliserende.

Den har også fått meg til å tenke at den største verdien av uenigheten og av den nærmest grenseløse ytringsfriheten ikke først og fremst er hva de gjør med debattklimaet eller andre diffuse størrelser. Først og fremst er de en garanti for anstendighet. For at man ikke, som Vaclav Havel sier, ender opp med å leve i usannhet. Den norske karikaturstriden handlet i bunn og grunn om hvordan enkeltmennesker skal behandles.

12 Muhammedkarikaturer

Den andre episoden handler om Vebjørn Selbekk. Men før jeg skrivervom ham, er det nødvendig å rekapitulere litt av det som faktisk skjedde.

30. september 2005 trykket Jyllandsposten 12 Muhammedkarikaturer som reaksjon på at barnebokforfatteren Kåre Bluitgren ikke klarte å finne en illustratør til en bok om profeten Muhammeds liv. 12. oktober ble elleve ambassadører avvist med et brev da de ba om et møte med statsminister Anders Fogh Rasmussen om det de oppfattet som en pågående svertekampanje mot Islam.

Brevet påpekte blasfemiparagrafen i dansk straffelov, og sa at danske borgere godt kunne prøve en sak mot Jyllandsposten for retten. 27. oktober gjorde noen det. Flere muslimske interesseforeninger gikk sammen om å saksøke avisa.

Den groveste blasfemiske handlingen på lenge

To danskbosatte imamer var blant de som var misfornøyde med regjeringens håndtering. De formulerte et rundskriv som blant annet la ved de 12 karikaturteningene, tegninger fra Weekendavisen (som de mente var mer krenkende), og tre ekstra bilder muslimer skulle ha blitt tilsendt anonymt på nettdebatter. Det ene et byråfoto fra en fransk griseimitatorkonkurranse. Det andre et bilde av en muslim som ber mens en hund oppfører seg nærgående. Det siste en karrikatur av Muhammed som pedofil demon.

Det er ingen overdrivelse å si at denne drittpakken og den påfølgende lanseringsturneen de foretok gjennom den muslimske verden er blant av de mest forrykte blasfemiske handlingene som er blitt begått på mange tiår.

Sistemann uti er en taper

Jackpoten kom i Mekka 6. desember, da rundskrivet ble sirkulert på et møte for Den islamske konferanse med flere statsoverhoder til stede. Bildene, samt skriftlige påstander om grov undertrykkelse, skapte furore. Det ble fremsatt krav om at FN skulle gjennomføre internasjonale sanksjoner mot Danmark. Og verden gikk inn i et virrvarr av følelser og prinsipper. Ambassader ble angrepet. Bakervarer ble omdøpt.

I Norge var Aftenposten tidligst ute, kort tid etter Jyllandspostens publisering. Faksimile trykte de også. 8. Januar trykket dagbladet.no tegningene. Dagen etter hadde Magazinet en sak klar med intervjuer om striden i Danmark og om blasfemilovgivning. Redaktøren i avisen, Vebjørn Selbekk, var opptatt av at blasfemiparagrafen skulle holdes i hevd, og ønsket å belyse det ved hjelp av det høyst relevante eksempelet fra Danmark. Han valgte, som de andre redaktørene hadde gjort, å trykke en faksimile.

Jens Stoltenberg sier det som trengs

Så eksploderte det rundt ham. Da heten ble skrudd opp i Norge forsvarte han den redaksjonelle avgjørelsen. Det ble ikke godt mottatt, Selbekk ble selve synderen, og hadde en vanskelig sak å føre all den tid ingen norske medier på det tidspunktet var hodeløse nok til å for eksempel trykke en faksimile av artikkelen som var stridens kjerne. Dette toppet seg etter at den norske ambassaden i Damaskus ble satt fyr på 4. februar.

To dager etter, gikk statsminister Jens Stoltenberg svært langt i å gi en norsk redaktør for en avis med opplag på rundt 5000 et delansvar for brannen i Norges største nettavis:

- Har Magazinet bidratt til at den norske ambassaden i Damaskus ble påtent?

- Det er i hvert fall det demonstrantene bruker som begrunnelse. De demonstrerer mot karikaturtegningene av Muhammed som ble gjengitt i Magazinet.

En tvingende nødvendig pressekonferanse

De færreste av oss får som sagt anledningen til å adressere så store grupper. Noen ganger er det rart å se hva de som får det, en man har stemt på atpåtil, gjør. Kanskje var det ubehaget over delvis å måtte legge seg flat for sterke, mørke religiøse følelser som gjorde at statsministeren valgte å peke på den kristne kranglefanten. Kanskje var det irritasjon. Det viste seg uansett å være det man ynder å kalle god håndtering, for fire dager senere kunne Selbekk, Bjarne Håkon Hansen og daværende leder for Islamsk råd Norge, Mohammed Hamdan, inkalle til en pressekonferanse.

Redaktøren ofret yrkesstoltheten

Dette er det andre øyeblikket – det pinlige synet av Selbekk, styltete og sliten lese opp en høyst ufrivillig beklagelse. Der sa han at han  “som redaktør ikke fullt ut forstod hvor sårende publiseringen av Jyllands-Posten-faksimilen faktisk ble opplevd”, selv om hensynet til religiøse følelser var et emne han gjennom virke og tro var levende opptatt av.

Han roste den krenkede delen av befolkningen for å reagere på en “verdig og tilbakeholdende måte som de fortjener respekt og honnør for.” Det må han nesten ha hørt fra noen andre – for Selbekk og hans familie ble nødt til å leve med politibeskyttelse og drapstrusler.

Håndverkeren Bjarne Håkon Hansen

Hamdan var fornøyd og ga Selbek “sin beskyttelse” under pressekonferansen. I shit you not. Bjarne Håkon Hansen avviste at regjeringen hadde hatt en aktiv part under samtalene. Leser du sakene fra den gang i dag, vil du se at det ikke var mange som stilte spørsmål ved det svaret. Etter hvert står disse dagene for mange igjen som et politisk c-moment av regjeringen, man kaller det som sagt bra håndtering.

Og da Dagsavisen intervjuet Selbekk i går, startet de saken med å fastslå at striden sprede seg for alvor til Norge da Selbekk trykket faksimilene. Stoltenbergs fordeling av skyld har etter hvert blitt sånn historien fortelles. Det jeg sitter igjen med fra pressekonferansen er forbløffelsen, og den påfølgende triste erkjennelsen av at ytringsfriheten, da Selbekk skulle til pers, ikke var mye verdt.

Selbekk overdriver undertrykningen av religionskritikk

Dette er greit å huske, særlig når Selbekk i gårsdagens intervju sammen med Per Edgar Kokkvold og Aslak Nore mener at rommet for å utøve religionskritikk er blitt alvorlig innsnevret, og man tenker at han framstår som litt hårsår. Har det blitt så mye mindre diskusjon om religion de siste årene? Har ikke flere av de store konfrontasjonene rundt troens plass i samfunnet etter karikaturstriden (hijabsaken, blasfemiparagrafen, felles ekteskapslov) endt opp med dundrende tap for religiøse krefter?

Da er han en sytepave som i tillegg glemmer hva vi gjør nytte av å huske på – hva han svelget unna under den pressekonferansen. At inngrepet i ytringsfriheten hans i stor grad kom fra en handlekraftig regjering med bred støtte, ikke fra ekstremister. At han, som Erik Bergesen skriver, fremdeles fortjener en unnskyldning.

Et hysterisk forhold til ytringsfriheten

Det er også viktig å ha in mente i tilfeller der ytringsfriheten igjen blir dratt inn i manesjen i tåpelige eller konstruerte sammenhenger. Når Bjarne Melgaard eller Litteraturfestivalen på Lillehammer problematiserer den gjennom gimmicker og folk man kjenner, fornuftige folk, venner, sier at vi har et hysterisk forhold til ytringsfriheten i Norge.

I sånne situasjoner er det fristende å skygge unna, og godta at man kanskje må fire på kravene, eller justere hva man legger vekt på i politikken og polemikken. Ytringsfrihetsrunking forsurer debattklimaet. Men når jeg tenker på disse to situasjoene, innser jeg at jeg til syvende og sist driter litt i debattklimaet som sådan, hva nå enn det er. Det er uansett den ærlige og om nødvendig kranglete omgangen med enkeltmenneskene, enten de er redaktører eller skoleelever som utgjør byggeklossene i forsøket på å leve i sannhet.