Embret Rognerød

Kvelden den 28. februar 1986 går Sveriges statsminister Olof Palme ut av Grand kino sammen med sin kone, Lisbeth. De bestemmer seg for å ta beina fatt gjennom Stockholm sentrum. Palme er Skandinavias mest profilerte statsmann og en internasjonal topp-politiker på tidspunktet, sosialdemokratiets største stjerne. Men han har ingen livvakter med seg på veien hjem når angrepet kommer.

Det første skuddet dreper Olof Palme momentant. Det andre sneier borti Lisbeth Palme, som overlever. Drapsmannen skal så ha løpt opp de bratte trappene i Tunnelgatan. Siden forsvinner alle sikre spor.

Ledetråder i alle retninger

Det er det mest omtalte politiske mordet i moderne vestlig historie, sammen med Kennedyattentatet. Et vedvarende nasjonalt traume for broderlandet. Om man leser to hundre sider om dagen vil det ta mellom åtte og ti år å lese gjennom dokumentene fra utredningen. Mistankene i saken har vært rettet mot mange hold: PKK, Sør-Afrika, Pinochet/USA og politiet. To mann har blitt anholdt og mistenkt for mordet: Christer Pettersson og Victor Gunnarsson.

Førstnevnte ble også dømt i 1989, etter at Lisbeth Palme pekte ham ut, men aktoratet klarte aldri å finne noe motiv, og Petterson ble derfor frikjent i ankesaken. Den første etterforskningslederen, Hans Holmér, jaktet hardnakket på PKK-geriljaen, i det som etterhvert utartet i regelrett forfølgelse.

Håpløs etterforskning

Holmér hadde aldri ledet en etterforskning i sitt liv. Han var ikke politimann, men politisk utnevnt som sosialdemokrat og politisjef i Stockholm. Da PKK-sporet etterhvert viste seg resultatløst, hadde ett år av etterforskningen allerede gått med. Holmér ble tvunget til å gå av. Den nye etterforskningsledelsen bestemte seg raskt for å skifte taktikk: de jaktet nå på en enslig og sinnsforstyrret morder.

Politiet gjorde ingen reelle fremskritt i saken på hele 1980-tallet. Lisbeth Palme pekte riktignok ut Christer Petterson, men hun hadde svekket sin troverdighet kraftig, etter først å ha fortalt politiet at hun var overbevist om at Utsasja sto bak. Lenge blandet hun også sin beskrivelse av morderen sammen med det første vitnet på åstedet.

Politiet gjorde dessuten en slett innsats på mordkvelden. Nødsignalet ble avbrutt, det foregikk ingen åstedsundersøkelse (kulene blir funnet av sørgende sivile), og de første forhørene virket svært amatørmessige. I tillegg slås det ikke skikkelig alarm før flere timer etter mordet. Jakten på morderen blir derfor sterkt amputert.

Mistillit til politivesenet

Det som etter hvert skjer, er at tilliten til politiet synker til frysepunktet. Sentrale politifolk blir utpekt som medlemmer av den såkalte baseballigaen, en høyreekstrem politigruppering som utøver grov vold i tjenesten. Men selv langt ut på 90-tallet uttaler etterforskningsleder Hans Ölvebro under en dokumentar om Palmemordet, at han ikke vil etterforske lovens lange arm. Det er uhørt, hevder han; vi er et velfungerende demokrati, med et ikke-korrupt politivesen.

Også det politiske Sverige rammes av en rekke skandaler under den kalde krigen: justisministeren blir anklaget for å besøke prostituerte, men Palme dementerer dette, sykehus avlyttes og utenriksministeren utleverer en døende terrorist etter et attentat mot den vest-tyske ambassaden. Samtidig bidrar en altfor tett sammenblanding av bekjentskaper innen stat, politi og rettsvesen til at alle dekker over for hverandre.

Fredsommelighetens pris

I arkivet til SVT finnes det en rekke klipp der Palmeutredningens etterforskere blir stilt til veggs. Jeg biter meg spesielt merke til et intervju, jeg tror det er et barneprogram (!), der en av dem svarer lemfeldig på et par problemstillinger. Et av synspunktene hans er at Sverige har våknet opp fra sin drømmeaktige og isolerte bakvendtlandtilværelse. Han nevner det, som en slags bieffekt av mordet; vi har fått oss en real vekker nå. Det er på ingen måte en uvanlig uttalelse, men den er likevel bemerkelsesverdig.

Rett skal være rett: Skandinavia har en svært fredelig historie de siste 200 årene, om man ser bort fra andre verdenskrig. Men selvportrettet av vår egen naivitet, en slags bukolisk virkelighetsbeskrivelse; der slike ting ikke kan skje, er en farlig misoppfatning. Den er i realiteten også ganske rasistisk. Det er for eksempel en forlengelse av den samme selverklærte snillismen som kan få enkelte politikere til å implisere at Norge var et fredelig land før “utlendingene” kom hit. Og denne påstanden holder ikke vann: for eksempel er snittet som angir antall drap per innbygger lavere i dag enn i gamle dager.

Er politiske impulsmord typisk svensk?

Fire forskere ved Uppsala universitet skrev i fjor et tankevekkende innlegg i avisen Dagens Nyheter, der de konkluderer med at politiske impulsmord virker å være et unikt svensk fenomen. På under 20 år har et av Europas mest stabile demokratier sett sine to mest fremstående sosialdemokratiske politikere, Anna Lindh og Olof Palme, bli drept i all offentlighet. Ingen andre steder har dette skjedd uten å settes i forbindelse med politiske forhold.

I Anna Lindh-saken blir gjerningsmannens serbiske bakgrunn og hans uttalte forakt for det svenske samfunnet kraftig nedtonet, til tross for at han blir regnet som psykisk tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Det finnes ikke belegg for å hevde at det i noen av de to drapssakene faktisk er snakk om en politisk konspirasjon. Men det er verdt å merke seg uviljen mot å undersøke eventuelle politiske motiv.

Uppsalaforskernes innlegg inneholder en latent kritikk av denne tankegangen: Ved å isolere disse hendelsene som “gale menns verk”, viser Sverige en påfallende motstand mot å i det hele tatt ville forestille seg at politiske attentat kan skje. Aller minst at noen i Sverige kunne tenkes å være innblandet.

Stoff til konspirasjonsteorier.

For en med tilgang på den riktige informasjonen, er det antagelig lett å avfeie mange av de fantasifulle teoriene om Palmemordet.

Sannheten er likevel at det svenske sosialdemokratiet, som Palme mer enn noen annen personifiserte, må bære hovedansvaret for at mordet aldri blir oppklart. Det samme sosialdemokratiet som hadde det for seg at slike ting ikke kan skje her og dermed fargela resten av verdenskartet med en massiv annethet. Samtidig ville det være naivt å tro at noe slikt ikke kunne skje også i Norge.

Sverige i skjærsilden

Palmemordet preskriberes i 2011. Velger Sverige å gjøre et unntak fra loven og fortsette jakten på morderen, kan landet leve i håpet om å få vite sannheten en stund til. Men spørsmålet er om etterforskningen kan fortsette uten hverken et godt signalement, DNA-materiale eller et mordvåpen, når hovedvitnet allerede har utpekt en gjerningsmann.

Foreldes saken, må Sverige antagelig leve med å aldri få vite navnet på gjerningsmannen. Men staten blir tvunget til å ta et grundig tilbakeblikk på Palmesaken. Det kan fort bli et sunt, men smertefullt oppgjør med en nær fortid i skandinavisk politisk historie.