Datoen for innsettelsen av en amerikansk president er 20. januar. 1. februar, 11 dager senere, går fristen for nominasjoner til Nobels fredspris ut. Det tok altså Barack Obama i underkant av 2 uker i det ovale kontor å bli funnet verdig til det vi ynder å kalle verdens viktigste pris. Med fare for å trette leseren med varianter over temaet “Obama = messias” – vår mann klokket inn på litt over tiden Gud brukte på å skapte verden, men er fremdeles milevis foran gode gamle Jesus, som faktisk trengte en realistisk mengde med tid for å bli foreviggjort.

Kan bety trøbbel på hjemmebane

Komiteen skal riktignok ha for å gi de fleste av oss et realt sjokk. Den første reaksjonen fra Robert Gibbs, pressesekretæren i det hvite hus, skal visstnok simpelthen ha vært Wow. Han kan få sagt det.  Oddsen er lave for at den første tanken hans var Uh-oh. Det er et ulendt politisk landskap der borte, og det er ikke sikkert at et gedigent ryggslikk fra Old Europe er det som trengs for å hale i land en omstridt helsereform, fred i midtøsten, en ambisiøs klimaavtale og fred og fordragelighet for folk i alle land. Nobelprisen tillater seg tydeligvis å håpe på det, men håp når lengre i valgkamper og på prisutdelinger enn det gjør i den virkelige verden.

The Peace Prize is awarded by a very small group of… Norwegians, to be blunt about it. BBC-korrepondent i Brüssel

Komiteen må ha hatt fryktelig dårlig tid

Grunnene til at dette er et sprøtt valg, som kanskje mest av alt maler opp Nobelprisen som et nisseforetak, er mange og åpenbare: For det første er det altfor tidlig. President Obama må måles på resultater. En imponerende tale i Kairo og nye takter i diplomatiet er ikke nok. Ser man verden under ett har nok Torbjørn Jagland et poeng: Barack Obama er for øyeblikket verdens talsmann for verdiene Nobelprisen står for. Men skulle man bare gitt fredsprisen til den som i sum betød mest hadde det bare vært ledere av stormakter som kunne fått den. Et lite skritt for en viktig mann blir større enn et gedigent skritt for et lite menneske. Premieskapet står åpent for presidenter som viser tilløp – for alle andre er det et blodslit.

Dere vet at han deltar i to kriger?

Dessuten trapper Obama opp innsatsen i Afghanistan, han står knedypt i Irak og sår tvil om stengningen av Guantanamo. Å tro at en snarvisitt til Oslo vil snu alt dette, er naivt. I verste fall kan prisen, i ettertidens lys, bli en vits som er langt mindre harmløs enn de som hagler på nettsider og tv-kanaler i skrivende stund.

Som BBC-korrespondenten insinuerer over – dette styrker inntrykket av Nobelkomiteen som et provinsielt supperåd som er forelsket i sin egen påståtte innflytelse – men som samtidig higer etter å være populær. For mange nordmenn virker det nærmest som en gimmick for å få verdens største superstjerne til Oslo. Det ser i det hele tatt ikke bra ut – uten at det av den grunn kan karakteriseres som et såkalt modig valg.

Oh the irony! Obama may have to interrupt his meeting today with the War Council, to talk about [...] the Peace Price. Hørt på CNN

Kanskje kommer kongen

De kjappeste skribentenehar allerede kastet seg rundt og skrevet om prisutdelingen. Benedict Brogan i The Telegraph og bloggeren Mickey Kaus er samstemte om hvordan presidenten burde reagere: ved å avslå. Det murres om Obama i det hele tatt har politisk kapital til å unne seg en signingsferd i et lite sosialistland midt oppi OL-fiaskoen og alt det andre. Om han skulle skippe turen til prisutdelingen vil fadesen være total, og velfortjent (EDIT: Det ser ut som om han kommer). Og ingen utenfor Nobelinstituttets vegger kommer til å være spesielt overrasket.