Filip Roshauw

Will he hear that the drumming is subpar, or will he hear that the drums just don’t sound good? After all, you never can tell with producers. He might not recognize something so painfully obvious. Just because someone is a successful producer doesn’t mean that he has the skills to go with his success. This industry is fraught with people who have no business being near a studio.

Mixerman, bitter og skrivefør lydtekniker.

Det er mye å bli forvirret av i musikkanmeldelser. Stort sett er det språklige kaoset en del av moroa. Det er i hvert fall lov å håpe på utgivelser og artister som krever språklige c-momenter av skribenten. Men hva med uttrykkene som verken er spesielt oppfinnsomme eller særlig forståelige? Ta “bra produksjon”. Hva betyr egentlig det? Når er en produksjon “tidsriktig”?  Hva gjør den “organisk” og hvordan i huleste blir man “nøyaktig tilmålt og nærmest akademisk i sin tilnærming til produksjon”?

Anmelder står fram: – Jeg tok feil!

For å komme til bunns i dette, tok jeg en prat med synderen bak den siste meningsløsheten. Peter Vollset er en god venn og sovende celle i Nyss.  Han har anmeldt (og skrevet om produksjon) i flere aviser, noe han synes å ta som en slags anklage når jeg nevner det, men det er en annen sak. For en stund siden hadde vi en hyggelig diskusjon om temaet, som endte opp med at han sverget å slutte å bruke uttrykket.

- Antageligvis har det jeg har kalt “bra produksjon” vært noe mer spesifikt. “Bra produksjon” er en copout, et uttrykk for noe som er fint ved skiva, men som er mer diffust enn et enkeltinstrument som låter bra. Etter at du skjelte meg ut har jeg begynt å spesifisere hva jeg mener, og stort sett er det mulig. Du må bare bruke mer enn to ord på det – og så må du mene noe.

Uangripelig fagterminologi

- Hvorfor er det fristende å kline til med merkelappen bra produksjon?

- Påstanden er umulig å tilbakevise – det høres ut som en mening, men det er ikke det. Hvis du, for å trekke noe ut av ræva, for eksempel sier at et riff er originalt, kan noen komme trekkende med et klipp fra 70-tallet og si “vettuhva, det stemmer ikke”. “God produksjon”, derimot,  er uangripelig, det kan ikke etterprøves. Det er subjektivitet oppå subjektivitet.

- Fordi?
- Fordi det kan bety hva som helst. Det kan være at du mener at låtlista er godt oppbygd, at det er dritfet gitarlyd eller at du syns det var snedig åssen de brukte hjerteslag og respiratorblipper som rytme på en og samme låt eller simpelthen at lyden er fin og pen – selv om det godt kan kalles god lydteknikk.

Er det simpelthen et spørsmål om penger?

- Hvorfor skjer dette?
- Som anmelder vil man se ut som om man vet hva faen man driver med.

- Stemmer det?

- Irrelevant. Det er et ønske basert på gale premisser – man anmelder som lytter, ikke som musiker, lydtekniker og i hvert fall ikke som produsent. Men ønsket om å virke som om man kan sakene sine er vanskelig bli kvitt, og der kommer produksjonen inn – for det er en “fagterminologi” man ikke blir tatt på. Det er fristende å bruke når du har plass å fylle. Anmeldere får ikke så mye betalt per tekst. Du kan lytte i en time og til slutt finne ut at det var kult at gitarsoloen lå så langt bak i lydbildet at det låt som et villdyr stengt inne i et rytmebur. Eller du kan si god produksjon.

- Ærlig talt, er dette et spørsmål om penger?

- Det er et tidsøkonomisk spørsmål.

En produsent er ikke nødvendigvis en produsent

Akkurat hva en produsent er, er et vrient nok spørsmål. Musikkindustrien har brukt begrepet om alt fra eierne av plateselskaper som bare betaler og setter navnet sitt på produktet til folk som tar full kontroll over innspillingen. Da jazzselskapet Blue Note skulle relansere klassiske opptak fra gullalderen, var det naturlig for dem å oppkalle serien etter lydtekniker Rudy Van Gelder – det var han som hadde nøkkelrollen.

Vi kan også se til selve gullstandarden, Beatles. Da de startet ut som plateartister fungerte George Martin som en klassisk produsent, uklanderlig kledt og med minimalt med nærkontakt med bandet. Etter et par skiver var dette drastisk endret, og innen utgivelser som “Sgt. Pepper” og “Magical Mystery Tour” hadde Martin inngått et tett musikalsk samarbeid med musikerne. Og, i presisjonens navn: ved hans side gjennom hele dette arbeidet, var lydtekniker Geoff Emerick, også han en essensiell del av lydbildet (noe denne artikkelforfatteren mener man kan høre på platene han ikke deltok på, mellom White Album og Abbey Road.)

Hva skjedde med lytteropplevelsen?

Man skal være forsiktig med å idyllisere musikkjournalistikkens formative år, men en dyd har man muligens tapt syne av: Anmelderen forstått først og fremst som skrivefør lytter. Før musikkpressen ble store og mektige, virker det som om man i større grad identifiserte seg med mottageren. Man tillot seg en naivitet som det må ha vært fristende å slippe tak i etterhvert som musikkjournalist i større grad ble en profesjon. Men med det har man kanskje mistet syne av sitt mest interessante stoffområde: Platen som lytteropplevelse er uendelig mye mer interessant enn platen som innspillingsprosjekt.

- Jeg snakket med en journalist som skriver om mote.  Hun nevnte at hun ofte bruker uttrykket “taktil tilnærmingsmetode” som et lignende fyllord. Det passer liksom så fint inn. Dette er kanskje ikke først og fremst et behov for flere “fagtermer” i anmeldelser – men færre?
- Man skal gjøre sine egne inntrykk tilgjengelig for leseren. Å si at en produsent gjør en god jobb, kan være relevant. Da Rick Rubin gikk inn i studio med Johnny Cash gjorde han mange riktige valg – han vekket plateartisten i Cash, presenterte ham på en glimrende måte, og fikk ham til å covre Hurt. Det er godt produsentarbeid – men jeg ville ikke sagt “godt produsert”. Jeg ville sagt akkurat det jeg sa nå.

Glatt produksjon

- Når sier man forresten dårlig produksjon?
- Man sier ikke dårlig produksjon, tror jeg. Man sier gjerne “glatt produksjon”.
- “I overkant glatt produksjon”. Å, herregud, det har jeg sikkert skrevet 2-3 ganger. Det er i overkant glatt anmelderi.
- Hva kan det bety?
— Vettafaen, at det høres ut som om lyden er fratatt en eller annen imperfeksjon — om lyden var et bilde, ville det vært tungt photoshoppa — den mangler en jordslighet. Hør, når jeg skal forsøke å forklare hva det betyr ender jeg opp med å bruke dustemetaforer.

Betyr kjente produsenter mer enn ukjente?

Produsenter med et kjent navn har større sjanse for å bli tildelt en betydning i anmeldelsene enn sine mer anonyme kolleger.
– Så du anmeldelsene av den siste skiva til Arctic Monkeys? Der betydde det voldsomt mye at Josh Homme var blitt den nye produsenten deres. Det er godt mulig at det var vesentlig, altså – jeg vet svært lite om hvordan Homme jobber som produsent, og jeg ble i grunnen ikke særlig klokere av tekstene jeg leste. Det ble bare slått fast at det var jævla viktig – mens det var bandet som var drivkraften på de forrige skrivene.
– I øyeblikket man får en produsent man kan navnet på, tilskriver man alt nytt til produsenten. Den siste skiva til Keane har mer gitarer, de har pianoet det ned og syntha det opp. Da jeg skrev om den, trodde jeg det var bandet. Hadde det vært en kjent, ny produsent, hadde jeg kanskje skrevet noe annet. Men jeg vet ikke hvem som produserer den siste skiva deres – eller om de har byttet produsent i det hele tatt.

- There are plenty of producers who expect their engineers to do the nuts-and-bolts work as the producer acts more like an executive. I had a producer tell me once that my job was to make him look good. He wasn’t kidding. I had to make all the decisions and take complete control of the session. In that case, the producer viewed his job as an overseer of sorts. He would come in and approve or disapprove of what we had done, and then it was my job to either move on or fix what he didn’t like.

Unntaket Hip Hop

- Da jeg var 14 hørte jeg på Bone Thugs-n-Harmony. De var produsert av DJ Unique. Vi trodde det betydde at DJ Unique sto for alt annet enn rappingen. Og det var i grunnen sant. Det er i hvert fall sannere i hip hop en i noen annen sjanger. Spør en 12 år gammel rockfan hva som er faorittprodusenten, og de kan ikke svare. Spør en 12 år gammel hip hop-fan om det samme, og de vil ikke klare å bestemme seg.

- Og din favorittprodusent?
- DJ Unique. Det er skrevet rart – men det kan du google.
- Ok. Hva er det med DJ U-Neek som er så bra?
- Hvis du hører på BTH er han så jævla skamløs. Det er en blanding av okkultisme og hard G-funk som, om ikke bandet var så drøyt, hadde hørtes dust ut. Det virker som om han har bestemt seg for å matche galskapen. Et band som snakker om welfare checks i det ene øyeblikket og ouijabrettet som beordrer deg til å skyte noen i det neste. Åssen skal du underbygge noe sånt? Tydeligvis med forvridde stemmer, pistolskudd og noe jeg tror er klokespill. Men legg merke til det – at jeg instinktivt svarer med en produsent jeg veit hva gjorde. Nigel Godrich er produsent på skiver jeg setter høyere – men jeg veit ikke hva han gjør. Jeg er ganske sikker på at hip hop er den eneste sjangeren hvor de som lager det og de som hører på er enige om hva god produksjon betyr.