Anders Schiøtz Worren

Det ser av og til snodig ut når politikere skal “ta ansvar”, men det er nødvendig -  en statsråds ansvar er så mye mer enn hva statsråden med rimelighet kan ventes å ha styring over. Grete Faremo måtte i 1996 gå av som statsråd på en sak hun ikke kunne vært herre over, og da Kristin Krohn Devold en gang påpekte at en feil under hennes område (forsvar) ikke var gjort av henne eller hennes departement, kastet Kristin Halvorsen seg i en taxi til Marienlyst for å gå på Kveldsnytt med håret i alle retninger for å fortelle om statsrådens “ansvar”.

Halvorsen kunne sin grunnlovsrett – for selv om det er begrensninger for hva en statsråd er ansvarlig for rent rettslig, finnes det ingen begrensninger politisk. Det er en nødvendig konsekvens av vårt politiske system. Det var derfor oppsiktsvekkende å lese forrige ukes saker om rotet i Nav. Erna Solberg skjøt i riktig retning, og hudflettet regjeringen, mens Siv Jensen  uttalte at Nav-direktør Tor Saglie bør “vurdere sin stilling”.

Byråkratene kan ikke forsvare seg

Ingen syntes å reagere noe videre på dette, men det er faktisk et oppsiktsvekkende brudd på tradisjonen om å plassere det politiske ansvaret på en politikers skuldre. Enhver byråkratisk virksomhet har ansvarlige politikere, og de som ikke evner å få byråkratiet til å gjøre en god nok jobb må gå.

Dette virker kanskje stivbent, men motstykket er ikke pent. En byråkrat svarer til politisk ledelse, ikke til oposisjonen. De kan ikke ta til motmele eller rette på en oposisjon som i neste øyeblikk kan være sjefene deres. De kan heller ikke si seg enige i oposisjonens kritikk av noe som helst. Byråkratens ansvar er overfor politisk ledelse, og politisk ledelse har ansvar for alt.

Ansvaret må stoppe ved statsråden

La oss tenke oss at Siv Jensen etter et valg blir statsråd for Nav og Saglie. Må hun da sparke ham? Hva om dette blir en trend der oposisjonen kritiserer enkeltpersoner i byråkratiet for det ene eller det andre, være det seg budsjettoverskridelser, handlinger i stid med stortingsvedtak eller andre uønskede ting. Resultatet blir for det første at de må ta konsekvensen av det, ved å sparke alle de tidligere har bedt om å gå, eller beholde dem og se ut som idioter.

En utpeking av byråkraten som den ansvarlige er en frikjenning av den politiske ledelse. De må alltid ha ansvaret, også der de ikke hadde praktiske muligheter til å handle annerledes, rett og slett fordi alternativet er en politisering av byråkratiet som vil lede til en suppe der byråkratene tvinges til å spille politikk, mens det offentlige maskineri krever et lojalt og hierarkisk system. Jensen bør lese sin grunnlovsrett. I mellomtiden, og i fremtiden, må byråkraters eventuelle inkompetanse forbli en sak som stopper ved den ansvarlige statsråden.