Anders Schiøtz Worren

Årets Tippeliga har synliggjort minst to nødvendige endringer for straff. Dommerhetspurister synger fremdeles “Ut med dommern, inn med kua” – klagesang mot dommerne er et av sportens kjæreste refreng, en alltid tilstedeværende ingrediens før og etter fløytens siste blås. Gale avgjørelser er noe alle lever med – men verre er det med de feil som etter reglene er riktige. Fotballforbundet er ikke fullstendig herre over reglene sporten spilles etter, men denne fotballsesongen avdekket (minst) to feil som ikke lenger bør være rett, sånn reglementsmessig sett.

1. Forskjellene på straff og kompensasjon.

Hendelsen som best illustrerer dette er den famøse dytten i cupens semifinale mellom Molde og Vålerenga. Etter et angrep der keeperen Troy Perkins holder ballen i et fast grep, går Nordvik bort til en moldespiller og dytter ham overende. Dommen, som er helt etter reglene, er straffe og rødt kort. Problemet med denne og liknende avgjørelser er den reelle dobbeltstraffen. Dommeren har intet valg: en feil har skjedd, mens ballen er “i spill” (ikke død), og feilen skjer innenfor 16-meteren. Dersom keeper hadde sluppet ballen over linjen først, eller dytten hadde skjedd over dødlinjen, ville straffesparket ikke ha vært mulig å dømme.

Omstendighetene ellers er nettopp de samme, og det røde kortet er udiskutabelt ettersom det er en grov forseelse å dytte overende en motspiller. Men i slike tilfeller har ikke synderens lag oppnådd noen fordel, og motstanderlaget har ikke vært utsatt for noen ulempe. Et straffespark (eller frispark, for den saks skyld) skal utgjøre en kompensasjon for den ulempe laget ble påført ved at en spiller ble feilet. Et kort, gult eller rødt, skal ilegges den spiller som på individuelt grunnlag har gjort seg fortjent til en straffreaksjon med bakgrunn i klanderverdig adferd. De to hensynene bak idømmingen er helt forskjellige, og bør bare anvendes samtidig der begge vilkårene er oppfylt.

Dessverre hadde ikke dommeren anledning til å gjøre denne vurderingen i cupens semifinale, da reglene kun gir ham skjønnsmyndighet til enten å a) vurdere situasjonen som så harmløs at ingen straff var påkrevd, slik at han slapp å blåse, eller b) gjøre som han gjorde, og blåse for feilen til Nordvik, gi ham den påfølgende straffen og Molde en uberettiget kompensasjon i form av et straffespark.

2. Under hvilke vilkår straff kan ilegges eller endres etter kampen er slutt

Et prinsipp Fotballforbundet holder hardt på, er at dommeren dømmer i kampen, og at gjort er gjort og spist er spist. Fremveksten av gode videobevis har tvunget frem nødvendigheten av å se på situasjoner om igjen, for så å ilegge straff i etterkant. Dette er altså en supplerende reaksjonsform, da det ikke er ønskelig å endre beslutninger som er fattet i kampens hete.

Problemet med dette prinsipper er at det utøves på den måten at dersom dommeren har sett en situasjon, så vil ikke forbundet blande seg i beslutningen, mens dersom dommeren ikke har fått med seg en forseelse, kan en etterfølgende reaksjon komme i stand. Et eksempel på førstnevnte er Dokkens hodeløse nedsparking av Arneng, mens sistnevnte kan illustreres av Barsoms torpedotakling av Bjørkøy.

Det er for så vidt en god idé å ikke åpne for at alle kontroversielle dommerbeslutninger skal behandles og vurderes etter en kamp. Det ville gitt en uholdbar situasjon som ville krevd en fotballens gjennopptakelseskommisjon med en haug med ansatte, og et grinekor i
hundre eller tusentall. Men problemet med dagens situasjon er det at dommeren kan ta fatalt feil, selv om de ser en situasjon med egne øyne.

Bedre føre var?

Straffens preventive virkning er ikke all verdens dersom det ikke er mulig å justere reaksjonen etterpå. Dokken fikk en lang straff fordi det ikke hører noensteds hjemme å sparke ned en spiller med vilje, som attpåtil er langt fra ballen. Treneren hans mente etterpå at straffen burde vært kortete ettersom det kun var snakk om en “lårhøne”, altså at skadefølgen var liten. Barsom, på den annen side, beveget seg i det minste etter ballen da han meide ned Bjørkøy, og man finner sikkert en anatomiekspert som kan argumentere for at situasjonen ikke var himmelvidt fra en lovlig skulder-mot-skulder.

I dag har Arneng det fint, mens Bjørkøy fremdeles sliter med øyet, øret, kvalme og evnen til å bevege seg overhode. De to sakene illustrerer at skadefølgen ikke nødvendigvis henger sammen med overtredelsens grovhet, og dersom straffen skal speile også faren for skadefølge, må det være åpning for å ta denne nærmere i ettersyn etter kampens slutt. Reglene er ikke til bare for at fotballen skal utøves uten sjofle triks og klanderverdig adferd, de skal også beskytte spillerne fra skader. Om Barsom går fri i denne saken, er det et meget uheldig signal om at man ikke trenger å utøve noen forsiktighet i spillet, så lenge man spiller farlig innenfor et bevegelsesmønster som ikke er direkte regelstridig (som høye spark og takling med knottene først, som forøvrig også burde slåes hardere ned på. Klassisk eksempel:)

Fotballen er et sjarmerende spill, og noen vil si at en del av sjarmen er dommeravgjørelser som tidvis er feil og vilkårlige. Det får vi leve med. Men reglene må utvikles, og uheldige utfall på bekjempes, slik de også har blitt tidligere i form av hardere reaksjoner for trøyeholding, taklinger bakfra, og så videre. To ting Fotballforbundet kan og bør ta tak i før neste sesong, er et regelverk som skiller mellom straff og kompensasjon, og en oppmyking av rigide prinsipper slik at spillernes sikkerhet øker. Og så får vi se hva annet vi hisser oss opp over på samme tid neste år, når neste revisjon av fotballens dynamiske regler havner under lupen.

Og nå, en dansende dommer: