Ka e det som æ drømme om: Žižek om revolusjon, osv.
Joanna Rzadkowska
Gdańsk er en kjendis i Polens politiske parnass. Det var her verftsarbeiderne sa nei til proletariatets dikatur, og i år er det tyve år siden Solidaritet vant frem med sine krav. Derfor er det ikke bare ironisk at en mini-festival arrangert i kystbyen gikk under navnet: «Kjærlighet – Utopi – Revolusjon». Hvorfor? Fordi man bør feire de tingene som er viktigst for oss, skriver arrangørene – den lokale klubben til Forlaget Politisk Kritikk (PK).
Det har blitt skrevet om PK før, blant annet på grunn av deres røde nybrottsarbeid og events innen alt fra tidsskrift til folkeuniversitet. I undergrunnen sprer de seg som kristendommen i Romerriket, og listen over samarbeidspartnere (journalister, studenter, kunstnere) blir stadig lengre.
Send in the clowns
En av disse er verdens mest kjente filosofiske vitsemaker, Slavoj Žižek. Han gjestet festivalen for å snakke om sitt sedvanlige løst og fast. På den ene siden drodlet han om alt fra gonzo porn til trusler om å sende Peter Sloterdijk til gulag. Det var også en del funky anekdoter om for eksempel en teknologi som lar oss google alt vi ser og skjekke mail ved å vifte fingeren i lufta. På den andre videreførte han sin altomfattende ideologikritikk.
Fra radikalitet til liberalisme
Som tenker blir han regelmessig beskyldt for (blant annet av Ernesto Laclau) å dekke filosofiske inkonsistenser med snedige paradokser og pseudorasistiske ytringer. I Polen ble han likevel møtt med mye velvilje fra akademisk hold. Professor Tomasz Szkudlarek påpekte i sin innledning at Žižeks troløse retorikk passer godt til østeuropeernes politiske selvbevissthet. Etter murens fall har de blitt konfrontert med å verken passe inn i den tradisjonelt forståtte venstresiden eller høyresiden. Kanskje er det derfor markante venstresidemenn som Adam Michnik har gått fra radikalitet til liberalisme på relativt kort tid. Også KP påpeker at det er litt kinkig å være blodrød i et postkommunistisk land. Problemet med mangelen på kategorier løser Žižek ved å felle dem en etter en.
Den nye autoritære kapitalismen
Han begynte med å si at jeje, kanskje er det tyve år siden murens fall, men la oss ikke bli sentimentale. I stedet for å fiksere bør vi spørre oss hvor vi egentlig er i dag i forhold til Solidaritet. Ja, for hvor er man egentlig i dag? Det er utilfredshet i luften. Žižek synes å mene at folk har vært så opptatt av å beruse seg på frihetens fasetter at de ikke oppdaget at kapitalismen kom med en pris.
Budskapet er: Det er mange antagonismer i verden i dag. Symbolet på hvor vi befinner oss er Singapore-Kina. Der kan man tydelig se at den historiske forbindelsen mellom demokrati og kapitalisme brytes ned. Asia er et symbol på den nye ordenen, en dynamisk, autoritær kapitalisme som ikke trenger demokratisering. Venstresiden bør spørre seg om hvordan de skal forholde seg til denne typen ideologi.
Change your dreams
Radikalitet er et krav til forandring. Žižek mente at det er to ting man bør forandre. Han vekket kontroverser med sitt første forslag, som lød: Dreams are a projection of power. We have to change our dreams. En aktivist reiste seg opp og spurte om det betydde at han skulle oppgi sine drømmer om en bedre verden. Saken viste seg vanskelig å forklare, men kjernen hadde å gjøre med at vi har en tendens til å tenke på våre håp og drømmer som noe uskyldig, mens de egentlig er dypt ideologiske.
For eksempel er den amerikanske kulturen gjennomsyret av overbevisninger som «stol på dine følelser» og «realiser deg selv». Men hvem er dette selvet? Hvor er det? Denne essensialiseringen av følelser er det som gjør folk så sårbare. Å stole på at hver eneste impuls er mest autentisk deg kan gjøre deg til en hemningsløs überkonsument. Derfor bør man være kritisk til seg selv, i alle fall ifølge visse slovenske filosofer. Som Žižek tangerte i A perverts guide to the cinema er vår innerste fantasi ikke mer enn en dårlig B-film – eventuelt husmorporno eller reklame. Det var der Hollywoods intuisjon ble kapitalismens misjon.
Tid for tolkning
Det andre Žižek mener vi bør bli ferdig med er tendensen til ren handling. Her vendte han seg til PKs primus motor, Sławomir Sierakowski for å gratulere ham arbeidet. Žižek synes å mene at svaret på verdens problemer er nettopp det de gjør. Ikke bare lager de demo i gatene, men de gir ut teori også. Mye teori. Han oppsummerte med: Before they said – people have interpreted the world enough, now we have to change it. We all saw how that ended. Now it is time to start interpreting again. Det ble litt stille. Salen var usikker på om de skulle klappe eller meditere, nesten som etter en god konsert. Så er kanskje filosofi er den nye rocken allikevel.
(No Ratings Yet)
Loading ...
Det ekstreme venstres kultskikkelse nr. 1, Slavoj Zizek, er på mange måter ute i et viktig ærende. Vi lever i en politisk forvirret tid som skriker etter personer som våger å stå for noe radikalt annet, som kan sprenge i stykker dumskap og alminneligheter. Zizek er en slik type. I de siste 10-15 år han vært en konstant reisende fra seminar til seminar og fra kongress til kongress. Der har han levert sine radikale diagnoser på løpende bånd og holdt sine show på en måte som alltid synes å ha imponert de tilstedeværende(den jevnlige leser av “Le Monde diplomatique” vil kunne få et innblikk i dette). Det er mange innsikter i hans analyser. I så henseende er han viktig.
Det er dog vesentlig at han holder seg der – til samtidsdiagnostikken og analysene. Skulle mannen noensinne få reell politisk makt, får man innrette seg på en skjebne som båtflyktning.
I hans nye bok: ”In Defense of lost Causes” kan vi bl.a lese om det nødvendige ved ”totalitære eksesser fra de ubemidledes side” og for bekjempelse av miljøkrisen gjennom ” massiv begrensning av liberale frihetsrettigheter” og ”nådeløs bestraffelse av alle som bryter de forordnete tiltakene”. Det kommer til å gå bra hvis en har ”tilit til folket”. I boken kan man også lese at ofrene for Stalins utrenskningsprosesser ble behandlet som “autonome etiske subjekter”, og at Kinas kombinasjon av “kapitalisme og kommunistisk herredømme” har vist seg som “vesignelse”.
Det er som med Celine, Hamsun og Jünger – stor litteratur, men hold dem unna makten.
Enig i det. Mange av analysene setter ting på hodet på en kostruktiv måte. For eksemple ligger det en debatt på nett mellom Žižek og Bernard-Henri Lévy hvor det er tydelig at sistnevnte ikke tar til seg at fundamentalismen kan være et biprodukt av liberalismen eller at det ikke alltid hjelper å reise rundt i verden, for å ”forandre den”. Ofte kan Žižek bidra til fruktbare nyfortolkninger, kanskje særlig fordi han er så uærbødig.
Samtidig slenger han titt og ofte ut en bisetning om nødvendigheten av autoritært styre. I en av dokumentarfilmene sier han også at han ikke liker den første boka si lenger (The sublime object of ideology), fordi der var han jo nesten demokratisk…. Han er skremmende radikal på den måten, men så tror jeg ikke han ville tatt makten om han fikk den heller. Han argumenterer fortsatt for (blant annet i Violence) nødvendigheten av fortolkning i motsetning til handling. Jeg tror ikke han har lyst til å bli president lenger for å si det sånn. I den nevnte debatten sier han at vi ikke har noen overordnet og dekkende teori for det som skjer i verden i dag, og det er nok det som er hans framtidsambisjon.
Zizeck slenger om seg med aturitære bisetninger fordi han liker å provosere (og vi liker å bli provosert). Han ville sikkert elsket en debatt av typen: “Han har mye fornuftig å si, men han er jo litt skummel og…” Atpåtil vasker han seg sikkert mindre enn han burde. Nei giid. Zizeks eksesser bør helst betraktes som verbal pyroteknikk, ikke som uttrykk for Stalinismens gjenkomst.
Vel, enig i at han liker å provosere, men det betyr ikke at alt han sier er useriøst. Personlig tror jeg han mener at verden bare kan reddes gjennom en autoritær forfatning. Kanskje er det et spørsmål om interpretasjon.
“Zizek slenger om seg med aturitære bisetninger fordi han liker å provosere (og vi liker å bli provosert). Han ville sikkert elsket en debatt av typen: “Han har mye fornuftig å si, men han er jo litt skummel og…”
Det blir galt å lese Zizek som en retoriker, da glemmer man at noe av det mest sentrale i hans filosofi er en etikk om forpliktelse til
“Sannhets-Hendelsen”, fra Lenin og Badiou; en ubetinget forpliktelse ovenfor en hendelse beskrevet som totalt regimebrudd, et regimebrudd som vil lede til noe vi ennå ikke kjenner. En hendelse som sprenger rammenene av dagens “There is no alternative”-mentalitet. Det er dette den liberale-pragmatiske-postmoderne-kapital-parlamentarikeren (høyre som venstrevridd) i oss ikke takler; tanken om å å benytte seg av sin frihet gjennom å si “jeg vil kun dette!” (være et subjekt), forplikte seg til en sak og stå løpet ut (troskap til hendelsen). Det er jo ikke Zizek som er skummel, vil heller si at vårt liv i konstant horeri har gjør oss livredde for tanken om et livslangt ekteskap gjennom “gode og onde dager”.
Leave your response!
Tags
Authors
Recent Comments
Recent Posts
Most Commented
Most Viewed