Karsten Aase-Nilsen

Nynazistiske organisasjoner, arrangementer og ytringer kan fortsatt forbys i Tyskland. Det har den tyske forfatningsdomstolen slått fast i en nylig dom. Utgangspunktet for dommen var en klage på vegne av det høyreradikale partiet NPD, som fra 2005 av har blitt forbudt å holde et årlig minnearrangement ved graven til Rudolf Hess. Forbudene har blitt begrunnet i en særparagraf (§ 130.4) i den tyske straffeloven. Den gir blant annet grunnlag for straffeforfølgelse av arrangementer, organisasjoner og ytringer som forherliger og rettferdiggjør naziherredømmet på en måte som krenker ofrenes verdighet.

Dette er en av flere domsstolslutninger i dagens tyske rettspraksis som begrenser ytringsfriheten for åpent nynazistiske bevegelser. Kan Tysklands særlige ansvar for naziregimets ugjerninger gi grunnlag for en spesiallovgivning som setter andre grenser for ytringsfriheten enn det som er vanlig ellers i Europa og Vesten?

En antifascistisk grunnlov

Domstolen viser til den særlige betydningen det nazistiske regimet har hatt for tysk historie. Det viktigste våpenet mot menneskeforaktende ideologier vil alltid være den frie meningsutveksling, og forfatningen gir ikke grunnlag for et generelt forbud mot spredning av høyreradikalt tankegods. Men i særskilt alvorlige tilfeller av NS-forherligelse kan slike forbud altså rettferdiggjøres.

Forbundsrepublikken Tyskland var et bevisst ”motutkast” til det nazistiske herredømmet og oppgjøret med det tidligere NS-regimet var et hovedanliggende for forfatterne av den nye grunnloven av 1949. Derfor uttaler domstolen at arrangementer som eksplisitt uttrykker forherligelse av naziregimet ikke kun vil være et angrep på Tysklands egne verdier og institusjoner, men også kunne ”.. utløse dyptgripende uro i utlandet”. Den konkluderer på dette grunnlag med at aktuelle paragraf i straffeloven må ansees forenlig med grunnloven.

“(…) en bestemt og gyldig grunn.”

Slutningen har, tross det problematiske ved ytringsfrihetsbegrensende bestemmelser i en moderne rettsstat, blitt positivt mottatt i de fleste tyske presseorganer. Liberale ”Süddeutsche Zeitung” kommenterer dommen slik:

Ved veikanten står herremennesker og konsentrasjonsleirvoktere; ved veikanten ligger Dachau, Auschwitz og Bergen-Belsen. Grunnlovens frihetsrettigheter inkarnerer minnet om forbrytelser mot menneskeheten. Denne erindring får ikke bli rasert gjennom militant krenkelse av ofrene. Frihetsrettighetene skal ikke misbrukes til å forhåne minnet om dem som grunnloven skal beskytte. Er dette en særlovgivning? Ja, det er en særlovgivning. Men den har en ganske bestemt og gyldig grunn.

Sent, men voldsomt oppgjør

Den nye ”erindringskulturen” fikk i Vest-Tyskland (BRD) sitt gjennombrudd i forlengelsen av det tyske studentoppgjøret på slutten av 60-tallet. De første 20 årene etter krigen hadde BRD hatt større fokus på økonomisk gjenoppbygging og ”normalisering” enn på oppgjøret. Fortielse og bagatellisering, nye karriereløp i stat, domstoler og næringsliv for tidligere NS-funksjonærer og økonomisk optimisme i de brede befolkningslag kjennetegnet perioden.

Da studentopprøret i Tyskland slo ut for fullt med mordet på studenten Benno Ohnesorg 2. juni 1967 fikk det et omfang og en radikalitet som sannsynligvis var unik, også sammenlignet med land som Frankrike og Italia. Foreldregenerasjonen ble konfrontert med sitt svik og sin skyld. Det ble tatt kraftige oppgjør med øvrighetskultur og forløyethet, og gatene ble inntatt med en militans og voldsomhet som kun hadde sitt sidestykke i det parisiske 68-oppgjøret.

40 år senere

I dag innehar veteranene fra 60- og 70-tallets gatekamper mange av kommandopostene i det tyske samfunn – på universitetene, i forlagshusene, TV-redaksjonene og i politikken. Revolusjonen uteble, men opprørernes ”marsj gjennom institusjonene” forandret tysk kultur. Tusener av tyske skolebarn valfarter årlig til Auschwitz for å minnes besteforeldrenes skyld og lære om fascismens farer. Fra metropol til landsby og fra kirkemurer til gategulv preges de offentlige rom av skånselsløst tydelige minnesmerker over naziregimets ugjerninger.

I 1990 ble den vesttyske erindringskulturen langt på vei videreført. Det var likevel to helt ulike innfallsvinkler til bekjempelsen av fascismen som kom sammen. I BRD hadde naziarven blitt aktivt bearbeidet ”nedenfra”. I DDR var antifascisme offisielt program for parti og stat. De nynazistiske bevegelsene har i dag betydelig større oppslutning i de nye østtyske delstatene enn i vest. I disse delstatene løper det derfor et bredt spekter av programmer for bekjempelse av de høyreradikale bevegelsene. Det blir oppført rådgivningssentre, avhopperprogrammer og ulike typer av finansieringsordninger for kommunenes arbeid med ungdom i ”faresonen”.

Den ene forbudte løgnen

Norge har gjennom den såkalte rasismeparagrafen en lovbestemmelse som skal beskytte mot hatefulle ytringer mot enkeltpersoner på grunnlag av hudfarge, etnisitet, religion og seksuell legning, men loven har resultert i få fellende dommer og terskelen for påtalebeslutninger synes høy. En slik rettspraksis samsvarer godt med toneangivende holdninger innen media og i de dominerende juridiske kretser, hvor en mer formal forståelse av grunnlovens ytringsfrihetsbestemmelse har stått sterkt.

Bestemmelsen i den tyske straffeloven er åpenbart mer vidtrekkende enn den norske, og gir blant annet grunnlag for forbud mot konkrete organisasjoner og mot utbredelsen av bestemte tekstlige ytringer (”Auschwitzløgnen”). Spørsmålet er så om den tyske historiske erfaring er så unik og så radikal at en rettsforståelse av den type forfatningsdomstolen legger til grunn ikke kan ha gyldighet for andre konstitusjonelle demokratier enn nettopp Tyskland.

Burde andre land gjøre som Tyskland?

De konkrete effektene er vanskelig å måle. Man vet imidlertid at NPD og de andre tillatte høyreradikale partiene etter 1969 aldri har lykkes i å komme over sperregrensen på 5% ved valgene til det nasjonale parlamentet. Oppslutningen om høyreradikale partier har i de siste 20 årene vært betydelig større i land som Østerrike, Belgia, Frankrike og Ungarn.

Den bevisste bearbeidelsen av fortiden står også i klar kontrast til den ”historiepolitikk” som har vært valgt for det tidligere nazi-broderfolket Østerrike. Det kan derfor gis gode argumenter for en fremtidsprognose som anser nettopp Tyskland som et av landene med størst motstandskraft mot fremveksten av nye radikale politiske eksperimenter på det europeiske kontinent. Dette perspektivet kan det være fornuftig å besinne seg på også i Norge, hvor det jo fortsatt med jevne mellomrom, og ikke minst fra venstre side av politikken, dukker opp ulike versjoner av fortellingen om ”den tyske fare”.