Filip Roshauw

Kjære Geir Lundestad, nettsiden din holder ikke mål. Da jeg skulle lete opp talen til Barack Obama for å ta en gjenlytt svippet jeg innom siden, den streamet jo så fint og flott under talen, riktig god å ha i bakhånd når NRK.no haltet midt i en leddsetning og man ikke var sikker på om presidenten var i ferd med å stappe blomster ned geværløp eller geværløp ned i kjeften på oss. Selvsagt måtte videoen ligge ute der?

Utdatert informasjon

Nei. Det siste dere postet om utdelingen til Barack Obama var på dagen han fikk den. Siden det har dere lagt ut en pdf av protesten mot Irans inndragelse av Shirin Ebadis pris, og det er etter det jeg kan se alt. Svenskenes sider er langt bedre, de har til og med saker om kjolene Silvia skal bruke under utdelingen. Det er ingen grunn til å gå så langt – dere trenger ikke tvittre eller gjøre noe annet skummelt. Bare si ifra om at dere lever, at prisen er utdelt og gi oss talen. Gjerne Jaglands også, for den del. Men om selv det skulle være for mye forlangt er det et absolutt minstekrav at dere retter opp feil som å omtale Al Gore som den siste fredsprisvinneren.

“Internett”: en dille?

Det kan virke som om dere gir litt blaffen i nettstedet. På mange måter er det overraskende, tatt i betraktning den voldsomme entusiasmen og prestisjen som legges i for eksempel konsertsendingen hvert eneste år. Dere ønsker åpenbart å nå et så bredt publikum som mulig. Er det en manglende interesse for mediet, en slags misforstått priveligert følelse at man stort sett klarer seg uten?

Det er i så fall litt synd. Internett er nemlig blitt nokså viktig. Det er blitt så viktig, faktisk, at disse setningene for leseren vil framstå som dønn banale, og det er blitt så viktig at dere kanskje burde få ræva i gir og gi prisen til Tim Berners-Lee og CERN. Her er noen grunner av vekslende holdbarhet.

1. Nevn én som har gjort mer

Et av kronargumentene til Jagland (og formodentlig komitteen) var at det var vanskelig, ja, kanskje umulig å komme på noen som hadde gjort mer for fred i året som har gått enn Barack Obama. Vel, det er umulig å komme på noen fredsprosjekter som ikke på en eller annen måte drar stor nytte av nettopp nettet. Spør årets prisvinner om hvordan han klarte å komme i posisjon, for eksempel.

Vi snakker om en maktforflytning nedover og utover, en ny dag for alle som søker større innsikt i verden og  en ny dag for de som lever under totalitære regimer og som sårt trenger utsikt, livliner til omverdenen og nye arenaer. Det er ingen vits i å bli overdrevent teknologideterministisk og hevde at nettet i seg selv har skapt fred. Det er nok å vite at svært mange bidrag skapes og overlever ved hjelp av nettet. En pris kunne være en slags oppmerksomhet og anerkjennelse til alle tastaturpartisaner som blir stadig mindre usynlige for hver dag som går.

2. Science FTW

I år døde Norman Borlaug, biologen som i 1970 fikk prisen for å ha utviklet og popularisert bruken av dverghveten. Sunnere, og ikke minst mye mer mat reddet verden fra… ja, fra hva i grunnen? Det er nesten så man ikke tør å tenke tanken på hva som hadde skjedd uten Indias grønne revolusjon. Men stikkord er millioner på millioner av folk rammet av sultdøden og konfliktnivået som fører med det. Det finnes selvsagt ikke noen lignende skrekkscenarier for hva som hadde skjedd uten oppfinnelsen fra CERN – men en verden uten er omtrent like utenkelig.

Slike sprang, som endrer spillets gang så momentant, så hinsides hva vi tør å tenke oss, finner vi stort sett bare i vitenskapen. Vi bør fortelle historiene om fremskrittene oftere, og med overbevisning. Og selv om det vel kan diskuteres om en pris for noe som ble gjort for 20-30 år siden vil øve noen innflytelse i dag, vil tildelingen passe perfekt inn i den brokete mosaikken av ulike fredsskapende virkemidler som Nobelprisen har ført opp gjennom årene.

3. CERN er gærne

Det er kanskje ikke godtatt i alle forskningskretser, men CERN truer, som kjent, med å suge verden inn i et svart hull. For et par år tilbake intervjuet jeg den eminente CERN-fysikeren og formidleren Bjørn Halvard Samset om disse lumske planene. Han prøvde først å overbevise om at fysikere generelt var snille og helt ufarlige, men da jeg trakk fram Manhattanprosjektet viste han sine egentlige planer:  Ah, vår venn atombomben og alt det der – om vi ikke hadde hatt det lille renomméproblemet hadde vi sagt, «slapp av – gå og legg dere – vi vet hva vi holder på med, før han fortsatte å legge ut om hvordan Manhattanprosjektet var et av tidenes mest eksemplariske forskningsprosjekter.

Senere har det kommet for en dag at Samset, allerede i sine yngre dager som innflytelsesrik politiker, truet med å bygge en maskin som kunne ødelegge verden.  Det er ingen grunn til å ikke ta ham på alvor – vi får ikke to sjanser om det først smeller. Nobels fredspris bør derfor brukes til å oppmundre verdens skumleste gjeng med geeks om å slutte å leke med skjebnen.

4. Å bånne bakken etter Wirkola

Hva gjør man etter at man har gitt prisen til Obama? Jeg kan bare tenke meg en ting som muligens kan toppe det, og det er synet av Jagland som kunngjør at årets pris simpelthen går til internettet. Så får vi bare håpe at det ikke gir Al Gore falske forhåpninger om en pris nummer to.