Jørgen Jensehaugen, Midtøstenforsker ved PRIO

I sin artikkel fra 10 december, ”Norsk akademia lider av en anti-israelsk bias” har Johannes Due Enstad noen gode poenger, men dessverre forsvinner disse i et rot av argumenter som ikke helt henger på greip. For å ta det gode poenget først – ja, det mangler på Israel-forskning i det norske midtøstenmiljøet. På dette punktet har Johannes helt rett. Det mangler på forskere som ser på Israel, men bildet er mindre mørkt enn det hevdes. Noen eksempler på forskere Due Enstad hevder knapt finnes er doktorgradsstipendiat Hanne Eggen Røislien (PRIO/NTNU). Hun både skriver og snakker Hebraisk. Hun forsker nå på det israelske militæret, og har tidligere forsket på israelske settlere. Dr. Tilde Rosmer (UiO) snakker og skriver også hebraisk, og hun har skrevet sin doktorgradsavhandling om Mizrahiut jøder (jøder med arabisk avstamning) i Israel. Videre kan nevnes doktorgradsstipendiat Trude Strand (UiO) som forsker på den israelske settlerbevegelsen. Det er ikke gitt at disse ikke kommer fram til israelkritiske konklusjoner bare fordi de forsker på den israelske kulturen.

Utgangspunkt eller konklusjon

Og det er på dette punktet jeg mener Due Enstad bommer mest. For hvor går grensa mellom det å være ”bias” i sin kritikk av Israel og det å være konkluderende kritisk. Sagt litt enklere – jeg savner en utgreining om årsakene til israelkritikken. Hvis man går inn i forksningsfeltet med den målsetning om å kritisere Israel og konklusjonen styres av dette utgangspunktet, ja da er man i besittelse av en israelkritisk bias. Men, hvis man går inn i forskningsfeltet med et åpent sinn og konkluderer med israelkritikk på basis av empirien, da er man strengt tatt en objektiv israelkritiker. Denne forskjellen beskrives ikke av Johannes i det hele tatt. Faktisk unnlater han fullstendig å kommentere noen av funnene i noe norsk-produsert israelforskning, med unntak av en artikkel av Nils Butenschøn – uten at han egentlig sier noe om innholdet i den annet enn at den er ”tendensiøs”.

Hvis han mener at konklusjonen våre (her inkluderer jeg meg selv som midtøstenforsker) er farget, ja da må det enten være empirien vår det går i, eller så må det være utgangspunktet. Hvis det er utgangspunktet, så betyr dette i praksis at han anklager samtlige av norske midtøstenforskere for å være dårlige forskere. Det er en ganske graverde anklage som kreve en fyldig utdypning. Hvis det er empirien kritikken er rettet mot så ønsker jeg konstruktiv kritikk om hva annen slags empiri vi skal bruke. Man ville automatisk tenke at svaret er at man må bruke mer israelsk empiri, men faktum er at jeg, og flere forskere jeg har diskutert dette med, påpeker at når de går til israelske kilder, finner man ofte ting som setter Israel i et dårligere lys enn de andre kildene man har brukt. Er det i så fall anti-israelsk å bruke israelske kilder?

Motstandere av akademisk boikott

Når det gjelder akademisk boikott av Israel nevner ikke Due Enstad noe om at eksempelvis Professor Hilde Henriksen Waage, og mange andre forskere med henne, er mot en akademisk boikott av Israel nettopp fordi det vil forhindre kunnskap om landet. Men det han nevner er at ingen møtte Benny Morris da han kom til Oslo, annet enn kristenavisen DagenMagazinet. Dette er ikke fordi Benny Morris ikke er kritisk – det var tross alt han som først beviste at det var en etnisk rensning i 1948 (noe han mener var moralsk nødvendig(sic)). Saken er den at da Benny Morris kom til Oslo var det nesten ingen som var invitert til å møte ham. Hvis man tar et steg tilbake, gitt Johannes sitt argument, syntes det merkelig at man vil møte Pappe og ikke Morris. Pappe kritiserer etnisk rensning, mens Morris mener det var moralsk nødvendig. Ville det ikke vært mer naturlig for ”anti-sionister” å fremheve Morris nettopp fordi han setter Israel i et dårlig lys, fremfor Pappe som mener at Israel ikke kan stå for etnisk rensning?

Media – hvor er ”biasen”?

Så til media. Johannes hevder at ”biasen” til akademia siver inn i media også, men hvordan dette skjer er uklart. Et nøytralt media ville (rent utopisk) viet like mye spalteplass til hver døde israeler som til hver døde palestiner. Et anti-israelsk media ville dermed viet mer plass til hver døde palestiner. Men er det sånn i Norge? Var spalteplassfordelingen mer enn 107:1 under gazakrigen (altså mer enn 107 spaltemeter for døde palestinere versus hver spaltemeter for hver døde israeler)?

En annen måte media kan være nøytral/farget på er deres kontekstualisering. Et nøytralt media ville i sin kontekstualisering ikke tatt parti, men lent seg på internasjonale normer. BBC praktiserer dette. Nesten hver gang de nevner bosettinger kommer de med følgende avklarende setninger – ” Nearly 500,000 Jews live in more than 100 settlements built on occupied territory in the West Bank and East Jerusalem. A number of UN Security Council resolutions have condemned settlement building in the occupied West Bank, including East Jerusalem, as illegal – although Israel disputes this.” Jeg har ikke kommet borti noen eksempler på norske medier som har en anti-israelsk kontekstualisering. Er det fraværet av Holocaust og ekstrem-jihadisme som savnes? Utifra Johannes sin artikkel kan det virke sånn. Men hva har ulovlige bosettinger med Holocaust og jihadisme å gjøre?

Det er klart man ikke skal glemme hverken Holocaust eller jihadisme, men trusselen fra islamistiske ekstremister er ikke akkurat noe som forbigåes i vestlige medier. Og hvis Holocaust skal med hver gang, må også uretten mot palestinerne med hver gang. Jeg ser sjelden at medier referer til den etniske rensningen i 1948.

Er vi skyldige i at faktiske forhold eksisterer?

Johannes Due Enstad sitt gode poeng om at det mangler på israelforskning i Norge forsvinner dessverre fordi denne kritikken havner i en suppe av grove skivebommer. Jeg kan fint gå med på å kritisere NTNU for ikke å ha tatt med pro-israelske stemmer i sin forelesningsrekke, og jeg vedgår gjerne at det ofte er problemer med begrepsbruk, for eksempel sionisme, men at norsk midtøstenforskning generelt er anti-israelske er en påstand jeg har store problemer med. Det er ikke forskernes feil at Israel utførte etnisk rensning i 1948, ei heller er det vår feil at Israel har okkupert Vestbredden og Gaza i over førti år eller at Israel bombet Gaza til grus i 2008/2009. Er det anti-israelsk å påpeke disse tingene?

Les også:

1. Norsk akademia lider av en anti-israelsk bias