Innvendingen treffer ikke mål, da min polemikk faktisk ikke inneholder en slik påstand. Jeg minner om at overskriften heter “Norsk akademia lider av en anti-israelsk bias”, og om at ingressen modererer den noe tabloide tittelen ved å presisere at det dreier seg om “en mangel på bredde i norsk akademias Midtøsten-traktering”. Dette er ikke det samme som å si at norske midøstenforskere allment er anti-israelske — det ville være en helt uholdbar påstand.

En bias — en predisposisjon, positiv eller negativ, for en sak, en forestilling, en idé — er noe alle mennesker har, også Midtøsten-forskere. De behøver ikke være dårlige mennesker eller forskere av den grunn. En problemstilling satt opp ut fra et biased utgangspunkt kan meget vel utforskes på glimrende vis, med etterprøvbare slutninger. Ingensteds hevder jeg at norsk Midtøsten-forskning som sådan er anti-israelsk eller dårlig. Jeg vil tvert imot hevde at den Midtøsten-forskning som gjøres i Norge ofte holder høyt nivå. Den har blant annet bidratt substansielt til forståelsen av Oslo-prosessen (Waage) og til fredsforhandlingene i etterkant av 1948-krigen (Jensehaugen, Næser, Stenberg, Tiller).

Men bias påvirker hvilke spørsmål som stilles til empirien “der ute”, hvilke fortolkninger som veves ut av den, i det hele tatt hvilke historier som fortelles. Et selvopplevd eksempel er at en student frarådes av en av landets ledende Midtøsten-eksperter å skrive en akademisk oppgave om betydningen av Hitler-Tysklands antisemittiske agitasjon i den arabiske verden i forhold til den israelsk-arabiske konflikten fordi det er “uinteressant”. Mitt syn er at mer multidimensjonalitet er en god ting, og at NTNU-seminaret og personlige erfaringer forøvrig belyser en viss endimensjonalitet på dette feltet i Norge.

Det handler mye om mangel på Israel-forskning og dermed -kunnskap (som Jensehaugen og flere Midtøsten-forskere sier seg enig i), og mer satsing på dette vil være positivt for forskningsmiljøet, men det handler også — og her mener jeg Jørgens innvending er på sin plass — om at Israels undertrykkende politikk overfor palestinerne historisk og i dag definitivt kaller på kritikk. Israelkritisk forskning ut fra israelkritiske utgangspunkt er i den forstand både forståelig, nødvendig og fullstendig legitimt.