Adrian Plau

Norsk filmbransje hadde sett helt annerledes ut i dag hvis det hadde vært en vikingfilmbølge i etterkrigstiden. Dette var en periode hvor de landene som hadde mulighet til det skodde seg på å lage filmer fra sine mest stereotype historiske perioder. Det enkleste eksemplet er USA, hvor man lagde westernfilmer. Tenk på hva westernfilmer har gjort med den internasjonale populærkulturelle bevisstheten. Alle begrepene og scenarioene har blitt til jungianske arketyper. Indianer og hvit, sheriff, saloon, high noon shoot out. Dilligence. The undertaker. Seksløper. Og glem ikke en av tidenes fremste klisjeer: Å ri inn i solnedgangen! Hollywood kvernet ut billige westernfilmer i årevis, alle med samme historie, samme scenografi og som regel også samme skuespillere. I mange tilfeller brukte de også samme musikk.

Forutséende svensker

Det samme foregikk i Japan med samuraifilmene. Haugevis av filmer fra føydaltiden med grisevoldelig sverdfekting, æreskodeks og så videre. For ikke å glemme Hong Kong – verdens lengste sammenhengende filmserie er kung fu-filmene om den kinesiske folkehelten Wong Fei-Hung. 99 filmer med samme skuespiller i hovedrollen! På 60- og 70-tallet kjøpte de store filmselskapene i Hong Kong en ny runde med film-musikk hver måned. Denne ble brukt i alle filmene som ble lagd den måneden. Til og med svenskene skjønte dette. De lagde en haug mykpornofilmer som spilte på oppfatningen av Sverige som et kulturelt frisinnet land. Det samme gjorde de i Danmark.

Tenk hva det har gjort for disse landene å kunne hvile seg på så veldrevne propagandamaskinerier! Disse billige møkkafilmene har produsert noen av vår tids viktigste kulturelle referansepunkter. Hvem hadde hørt om samuraier hvis ikke japanerne hadde lagd utallige filmer om dem i over 40 år? Så hvorfor i all verden lagde man ikke vikingfilmer som ville helvete her i Norge? Tenk om Nordisk Film hadde spydd ut tjue til femti vikingfilmer i året fra midten av 60- til starten av 80-tallet, fulle av grafisk vold med vikingsverd, elendig dialog og ditto kostymer. Ingen hadde likt det da, men alle ville likt det nå.

Tarantino – en sjarlatan

Quentin Tarantino er et internasjonalt anerkjent geni fordi han nyinnspiller de mest ikoniske scenene fra slike drittfilmer, klipper dem sammen og legger kul musikk oppå. Tenk om folk hadde strømmet til kinoene for å se Uma Thurman gå med vikinghjelm – og i stedet for å hyre inn Sonny Chiba til å spille sverdmaker kunne han fått Jon Eikemo til å smi vikingsverd og snakke vossamål! Norsk hadde vært et in-språk for alle verdens retronisser og Nordisk Film kunne solgt de oppussede DVD-utgivelsene på det internasjonale markedet. Overskuddet kunne gått til å lage skikkelige filmer. Man kunne ha laget så mange at det ville vært mulig å gå på kino og se norsk film uten å se Aksel Hennie, Nicolai Cleve Broch, Ane Dahl Torp eller Kristoffer Joner. Uansett hvor mye de hadde jobbet ville de ikke fått tid til å være med på alt sammen. Så kunne man begynne å lage vikingfilmer igjen, med CGI-animasjoner og full pakke. Da de begynte å lage klassiske kung fu-filmer igjen i Kina hadde de en tradisjon på flere tiår å støtte seg på. Og se hvordan det gikk: ”Snikende tiger, skjult drage”. De fikk 4 Oscar.

Penger ut av vinduet

I disse dager planlegges det faktisk å lage en skikkelig vikingfilm her i landet. Det skal ikke spares på noe; Roy Jacobsen skriver manus og Mads Mikkelsen spiller hovedrollen. De skal ha for de gode intensjonene, men jeg er redd dette er et gedigent feilgrep. For de 35 millionene som skal brukes på denne éne filmen burde man klare å lage minst 10 dårlige vikingfilmer som en investering i fremtiden. Vi trenger 20 år med spekulative B-vikingfilmer, fulgt av en 10-15 års pusteperiode. Kvartetten av norske skuespillere jeg nevnte ovenfor kan selvfølgelig komme til nytte i en slik intensiv 20-årsperiode. Aksel Hennie vil for eksempel kunne gjøre en strålende jobb med skikkelser basert på Kark i Hårek. Cleve Broch har allerede erfaring med bleket hår på film, som jo er en nødvendighet for å spille læremesterroller i slike filmer. Ane Dahl Torp stiller selvfølgelig opp med den obligatoriske overflødige nakenheten, og Kristoffer Joner trenger vel knapt å konsentrere seg for å gli inn i rollen som stammens plagede skald.

Etter noen tiår med dette vil man endelig ha momentumet og erfaringene som skal til for å lage skikkelige vikingfilmer. Og da kan vi snakke om en renessanse for norsk film som får Max Manus til å fremstå som Mot i Brøstet. Vi vil få filmer som forener både den nære og den fjerne fortid med nåtiden, og den norske turistbransjen vil endelig få det velsmurte propagandamaskineriet den fortjener. Det er bare å begynne.

Lurer du på hvordan en dårlig vikingfilm ser ut? Se Antonio Banderas, Dennis Storhøi og Maria Bonnevie i den Trettende Krigeren (tittelen er sann i dobbel forstand).

Og her er The Vikings: