Karsten Aase-Nilsen

”Vi er grusomme mot oss selv og … vi kommer til å være like kalde mot alle andre”, skriver Gudrun Ensslin i et brev til Andreas Baader i august 1968. Teksten er trykket i en nylig utgitt brevveksling mellom Gudrun Ensslin, Bernward Vesper og Andreas Baader fra 1968-69. Ensslin og Baader grunnla senere den tyske terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF) og fremsto etter hvert som bevegelsens ubestridte førstepar. Brevvekslingen, utgitt på velrenommerte Suhrkamp Verlag, er et viktig bidrag til forståelsen av RAF og den tyske terrorismens opprinnelse.

RAF eksisterte i perioden 1970 til 1998 og etterlot seg 67 døde, 230 skadede, materielle ødeleggelser for ca. 2 milliarder kr. og 11 mill. sider etterforskningsdokumenter. Fenomenet er dokumentert i et tresifret antall bøker, utstillinger og filmer, herunder senest i filmen ”Der Baader Meinhof Komplex”, som siste år også gikk på norske kinoer.

Solidaritet med “Vietnams napalmforbrente barn”

I begynnelsen av april 1968 settes to av Frankfurts varehus i brann. Brannstiftingen er en solidaritetsaksjon med ”Vietnams napalmforbrente barn” og en protest mot ”senkapitalismens” fremmedgjørende massekonsum. De mest prominente gjerningsmennene er nettopp Ensslin og Baader. Brannstifterne går etter få dager i politiets felle. Fra sin fengselscelle i Frankfurt fører Gudrun Ensslin en omfattende korrespondanse både med sin nye loverboy Andreas og med sin forlovede, forfatteren og forleggeren Bernward Vesper, som i mellomtiden har tatt omsorg for deres 1-årige sønn Felix. Brevvekslingen gir et oppskakende innsyn i kampen om et lite barns skjebne og i foreldrenes bitre oppgjør om sitt strandede forhold, men den kaster også lys over den nye revolterende generasjonens politisk-mytiske univers og over opprørets sterke eksistensielle dimensjoner.

For de nye opprørene var foreldregenerasjonen politisk korrumpert og psykisk fordervet. Sentralt i den politiske kampen står derfor de ”borgerlige herredømmestrukturene” i privatsfæren. Mottrekket er antiautoritære barnehager, selvkritikk og endeløse diskusjoner. Det private er blitt politisk. Den nye tidens ”psykotalk” gjennomsyrer også Gudruns og Bernwards brevprosa. I sentrum står Felix. Gudrun ber om fotos og beskrivelser av guttens utvikling. Alenefaren Bernward, tidvis på randen av sammenbrudd i trippelrollen som omsorgsperson, forlegger og revolusjonær, leverer som bestilt. I retur kommer selvstrikkede gensere og utmalende ømhetsbekjennelser. En hel armada av tenkere, herunder ikke minst Freud, føres som sannhetsvitner i de gjensidige anklagene om politisk og personlig svikt. Bernward og Gudrun i er enig om at Felix ”..skal få slippe det de to har måttet gjennomleve, nemlig den fascistiske storfamiliens helvete.” Spørsmålene er likevel: hvem skal ta seg av barnet når Gudrun kommer ut av fengselet, hvem er den minst borgerlige omsorgsperson av de to, bør han kanskje vokse opp i en av Berlins nye antiautoritære ”kommuner”?

Det røde tiåret

Når Ensslin løslates sommeren 1969, forlater hun sønnen til fordel for sitt nye revolusjonære liv. Dermed følger hun samme vei som den tredje store lederstjernen i det kommende RAF, Ulrike Meinhof, som etter etableringen av RAF i mai 1970 velger å oppgi sine tvillingdøtre. Felix ser aldri sin mor igjen. Etter noe frem og tilbake kapitulerer også Bernward, og Felix havner hos en ”borgerlig” pleiefamilie. Vesper legger ut på en 2-årig reise i dop, sex og ”reichiansk selverkjennelse”, hvor ikke minst oppgjøret med den dominerende, men samtidig beundrede faren, Nazi-dikteren Will Vesper, spiller en viktig rolle. Vespers helvetestripp, skildret i det posthumt utgitte romanfragmentet ”Die Reise”, ender opp i galskap og til slutt selvmord våren 1971. Boken anses i dag som et av de viktigste kildene til forståelsen av den generasjon som skulle komme til å dominere Tysklands terrorpregede ”røde tiår” 1967-77.

Mange av elementene i den senere RAF-ideologien finnes i kimform i brevvekslingen mellom Ensslin og Vesper. En kan også spore den helt særegne språkstilen – eksaltert og oppstyltet i et virvar av uthevelser og kryptiske forkortelser – som 6-8 år senere skulle komme til å nå sitt høydepunkt i Stammheimfengselets uendelige prosastrøm. Samtidig har korrespondansen en intensitet og sårhet som berører en. Tonen er dypt romantisk: en lengsel etter opphevelse av alle motsetninger – mellom det inderlige og det kollektive, mellom nytelse og overbevisning, mellom ”jeg” og ”vi”. Brevvekslingen er ledsaget av et bredt spekter av litterære referanser, og ikke kun til eksplisitt revolusjonære tenkere som Marx, Mao og Marcuse, men også til litterater og filosofer fra den mer allmenne dannelseskanon – Freud, Proust, Camus m.fl.

Uten Grete, ingen Hans

Et interessant trekk ved brevvekslingen er at det fremviser en Ensslin som våren 1969 ennå ikke er totalt gjennomsyret av den form for fanatisme og iskald besluttsomhet som kjennetegner hennes senere virke som ledende RAF-strateg – en mor som plages av tvil og smerte over tanken på adskillelse fra sin sønn. Tyske kommentatorer har fremhevet nettopp dette som det spesifikt nye ved brevvekslingen. Kanskje var handlingsrommet likevel ikke så lukket som en til nå har trodd? Hva om Gudrun sommeren 1969 hadde valgt å gå inn i en aktiv omsorgsrolle over for sønnen fremfor undergrunnslivet med Andreas Baader og det fremtidige RAF? Andreas var på mange måter Gudruns egen frembringelse, uten ”Grete” ingen ”Hans” (intern RAF-sjargong). Hadde vi fått det RAF vi i dag kjenner uten Baader og Ensslin, hadde terrorismen på 70-og 80-tallet kunnet ta en annen og ”mildere” retning?

Svært innsiktsgivende er nevnte brev fra Ensslin til Baader fra august 1968. I sin blanding av seksuell lengsel, vold og dødsdrift peker dette frem mot slagordet ”Waffe Mensch“, som senere skulle ledsage så mange av RAFs aksjoner. ”Åh, et sverdhugg, en kule som treffer målet, må være mindre verdt enn det jeg føler når jeg tenker på din nærhet.“ I en blanding av masochistisk lengsel og nesegrus beundring for Andreas’ praksisvilje forsvinner alle hemninger. „Helvete YES! Andreas, praksis, du sier det!”. Her kan en spore den samme form for romantisk tøylesløshet som Isaiah Berlin har beskrevet som et vesenstrekk ved den tyske nazismen – romantikkens pervertering til hat.

“(…) et bedre sted for alle barn”

Gudrun Ensslin begikk selvmord i Stammheimfengselet høsten 1977. Sønnen Felix vakte mye oppmerksomhet som kurator for den store RAF-utstillingen i Berlin i 2005, og ble nylig utnevnt som professor i kunstteori ved Kunstakademiet i Stuttgart. I et personlig og ettertenksomt etterord beskriver han hvordan lesningen av brevvekslingen (som ble gjenfunnet i 2003) har hjulpet ham med å bearbeide sin egen historie. Samtidig går han sterkt i rette med de velvillige stemmene i hans oppvekst som forsøkte å skape trøst og forsoning ved å gjøre moren til en positiv identifikasjonsfigur, en kjempende revolusjonær som bare ville at ”verden skulle bli et bedre sted for alle barn”. En slik opphøyelse av det allmenne på bekostning av det særegne – ham, barnet – skjuler den absolutte vegringen som lå bak foreldrenes valg. Lesningen av brevene fyller ham derfor også med raseri. ”Hvor overspent! Hvor hjelpeløst! Hvor fortvilet og brutalt mot seg selv, meg og andre”.

RAF etterlot seg flere sår enn det tapstallene alene indikerer. Historien frembringer fortsatt gapende undring, og den er på langt nær fortalt til ende.

Gudrunn Ensslin, Bernward Vesper: „Notstandsgesetze von Deiner Hand”. Briefe 1968/1969. Edition Suhrkamp, 2009.