Den kinesiske brannmuren, som den populært kalles, utløses av ord, bilder og filmer som anses å være “umoralske” eller “en trussel mot nasjonale interesser”. Dette er gode, vide sekker som har plass til det meste, herunder stoff som omhandler demokrati, Tibet, Taiwan, opprøret i Xinjiang, ytringsfrihet, menneskerettighetsbrudd, politisk uenighet og systemkritikk.

Kinesiske myndigheter observerer med frykt og beven den effekten internett kan ha på spredning av uønskede idéer og tanker, og ikke minst mobiliseringskraften som ligger svært latent. Kina så hva som skjedde I Iran, der opptøyer ble organisert gjennom Twitter, og kjemper med nebb og klør for å beholde kontrollen.

Google og Yahoo på tur i Kina

I kampen mot åndelig forurensning har sentralmaktene stengt sentrale sider som Facebook, Twitter, Wordpress og Youtube. Alle må vise ID-kort på nettkafeer, og all porno og usømmelighet er forbudt. En periode i høst forsøkte myndighetene seg på å forby enkeltpersoner å opprette nettsteder, bare organisasjoner og institusjoner kunne søke om offentlig tillatelse før en nettside kunne opprettes. Dette måtte de ganske kjapt gi opp. Derimot nekter Kina å lempe på sensurkravene for Google, noe som med all sannsynlighet ender med at selskapet trekker seg helt ut av Kina.

De fleste kan dog være enige om at Google aldri burde ha vært der til å begynne med. For under en måned siden kunne en stor gruppe journalister og forskere bosatt I Kina melde om at yahoomailen deres hadde blitt hacket i det som ser ut til å være relativt ublu cyberspionasje. I tillegg har internett vært helt stengt i store områder av Xinjiang, åstedet for de voldelige uighuropprørene for halvannet år siden. Det kinesiske sensurdepartementet er hardt, men ikke spesielt elegant.

Opprørske tvetydigheter

Men sensur inspirerer, og kinesiske nettbrukere vet å bevege seg rundt, over og under brannmuren. Dette gir seg blant annet uttrykk gjennom innovativ språkbruk. Et eksempel er når bloggere får sine kommentarer fjernet, og omtaler det som at de har blitt “harmonisert”. Dette er en referanse til mydighetenes offentlige og altomfattende propagandakampanje om å skape et harmonisk samfunn.

Men mer intrikate koder skapes gjennom mulighetene som ligger innbakt i mandarin. Kinesisk språk er organisert slik at mange ord kan ha samme, eller svært lik, uttale, men ha helt forskjellig skrifttegn, og dermed mening. Dette er en skattekiste for stemmer som vil uttrykke seg kritisk mot internettsensuren på nettet, og helst la sine kommentarer stå lenge nok til at de rekker å bli lest. Utfordringa er altså å finne tabuord som kan uttales som et annet helt ufarlig ord, og dermed skrives med andre skrifttegn, men hvor de innvidde umiddelbart forstår hva som egentlig menes.

Det er her gressgjørmehesten kommer inn. Gressgjørmehest uttales på kinesisk “caonima”. “Caonima”, med en liten tonejustering, betyr også, på godt norsk, fuck your mother. Det begynte som en spøk et sted, men utviklet seg til et av de største kinesiske internettfenomenene i 2009.

Kampen mot elvekrabbene

Gressgjørmehesten fikk etterhvert sitt eget univers, hvor den lever I Male-ørkenen (samme uttale som din mors kjønnsorgan), hvor den kjemper en evig kamp mot elvekrabbene (uttales som harmoni= myndighetene) for å kunne leve fritt. Om du synes det høres pubertalt ut, så tenk på tilfredstillelsen ved å komme seg gjennom en slik omfattende sensur Kina utøver. Kraften i dette manifesteres gjennom eksplosjonen av fenomenet; sangen som ble skrevet om gressgjørmehesten og klippet sammen med en naturfilm om alpakkaer fikk over halvannen million youtubetreff, det samme med en animert rap-video om gressgjørmehesten.

New York Times plukka opp på trenden, som gjorde den ennå større. Gressgjørmehestmaskoter, t-skjorter og souvernirer ble produsert og solgt over hele Kina, og spøken var blitt allemannseie.  I umiddelbar etterkant av artikkelen i NYT ble det utstedt forbud mot å promotere og omtale gressgjørmehesten, og uka etter ble youtube stengt. Gressgjørmehestens karriere var over, men i noen måneder var det noen millioner kinesere som fikk smaken på en form for ytringsfrihet. Et nytt, eller kanskje ti, eller tusen, fenomener er allerede på gang, og snart har ikke kinesiske myndigheter flere sider igjen å stenge ned.