Vi som har opplevd det, kan attestere hvor forferdelig følelsen er, hvor sterkt overgrepet føles. Du sitter i koselige omgivelser, driver med ditt, og aner fred og ingen fare. Man er kanskje på besøk hos gode venner eller medlemmer av familien. Kanskje har man på forhånd blitt advart om at det er farlig terreng? Reiseråd kan ha gått ut, for så å bli trosset?

Uansett hvor forberedt man tror man er, er sjokket totalt. Terroren venter. Det er det terror gjør best, den gjemmer seg et mørkt sted og iakttar deg mens den planlegger impact. Og der sitter du og spiser fyrstekake og aner ikke hva som er i ferd med å treffe deg. Du merker ikke lyden av det lille “klikk” i det forbryteren gjør seg klar til å springe frem. Men så: COCO! COCO! COCO! Den etterfølgende stillheten er talende, før gråten tar deg.

Vi kan ikke ha det sånn lenger. Gjøkuret må forbys.

Den skjulte fare

Veksten av gjøkur har skjedd i det stille. Våre liberale holdninger til sveitsiske verdier har gjort at importen såvel som hjemmeproduksjonen av gjøkur har eksplodert. Verdiene til de mennesker som frivilig bringer terrorredskapet inn i sitt hjem, har ikke blitt undersøkt nærmere. Politikerne har sovet i timen. Men nå er det nok. På tross av de gode ting som har kommet ut av “landet” Sveits, slik som DJ Bobo, skihoppdoppelgängerne Andreas Kuettel og Simon Amman, samt oppfinnelsen av hullet i osten og tannpirkern i lommekniven, må vi rett og slett trekke en strek og si at nok er nok.

Gjøkur opptrer gjerne i flokk, og har svært begrensede evner til å gli naturlig inn i omgivelsene sine.

Vi sier ikke at alle er sånn, det er bare det at det er nok som er sånn.

Sniksveitsifiseringen

Sniksveitsifiseringen har vokst ut av alle proporsjoner, noe den sterke veksten av kjempegjøkur over hele verden viser tydelig. I Europa har det gått lengst, men også i USA, Argentina og Japan vokser kjempegjøkurene frem, bygget og drevet av et forrykt sveitsisk verdisett og tannhjul. Synes du det er stress å bo ved siden av en kirke når den dinger og donger hver søndag? Se for deg et gigagjøkur som skriker COCO hver eneste time, hver dag, hver uke, uten stopp. Dette er virkeligheten slik den kommer til å bli om vi ikke øyblikkelig tar affære og gjennomfører et forbud!

Importforbud og restriksjoner

Forbudet må gjelde all fremstilling og import av alle gjøkur og gjøkurliknende gjenstander (inkludert Stavanger-oppfinnelsen av gjøken som åpner nebbet for å slippe ut en larmende klokke). Men vi er ikke urimelige, eksisterende gjøkur skal få overleve så sant de ikke formerer seg. Ødelagte gjøkur tillates ikke reparert. Overtredelser av gjøkurforbudet må medføre strenge straffer.

Ikke hold deg passiv! Vern om norske bestefarklokker og si nei til terroren fra Sveits! Kontakt din lokale stortingsrepresentant i dag! Stopp terroren og stopp sniksveitsifiseringen.

Årets Tippeliga har synliggjort minst to nødvendige endringer for straff. Dommerhetspurister synger fremdeles “Ut med dommern, inn med kua” – klagesang mot dommerne er et av sportens kjæreste refreng, en alltid tilstedeværende ingrediens før og etter fløytens siste blås. Gale avgjørelser er noe alle lever med – men verre er det med de feil som etter reglene er riktige. Fotballforbundet er ikke fullstendig herre over reglene sporten spilles etter, men denne fotballsesongen avdekket (minst) to feil som ikke lenger bør være rett, sånn reglementsmessig sett.

1. Forskjellene på straff og kompensasjon.

Hendelsen som best illustrerer dette er den famøse dytten i cupens semifinale mellom Molde og Vålerenga. Etter et angrep der keeperen Troy Perkins holder ballen i et fast grep, går Nordvik bort til en moldespiller og dytter ham overende. Dommen, som er helt etter reglene, er straffe og rødt kort. Problemet med denne og liknende avgjørelser er den reelle dobbeltstraffen. Dommeren har intet valg: en feil har skjedd, mens ballen er “i spill” (ikke død), og feilen skjer innenfor 16-meteren. Dersom keeper hadde sluppet ballen over linjen først, eller dytten hadde skjedd over dødlinjen, ville straffesparket ikke ha vært mulig å dømme.

Omstendighetene ellers er nettopp de samme, og det røde kortet er udiskutabelt ettersom det er en grov forseelse å dytte overende en motspiller. Men i slike tilfeller har ikke synderens lag oppnådd noen fordel, og motstanderlaget har ikke vært utsatt for noen ulempe. Et straffespark (eller frispark, for den saks skyld) skal utgjøre en kompensasjon for den ulempe laget ble påført ved at en spiller ble feilet. Et kort, gult eller rødt, skal ilegges den spiller som på individuelt grunnlag har gjort seg fortjent til en straffreaksjon med bakgrunn i klanderverdig adferd. De to hensynene bak idømmingen er helt forskjellige, og bør bare anvendes samtidig der begge vilkårene er oppfylt.

Dessverre hadde ikke dommeren anledning til å gjøre denne vurderingen i cupens semifinale, da reglene kun gir ham skjønnsmyndighet til enten å a) vurdere situasjonen som så harmløs at ingen straff var påkrevd, slik at han slapp å blåse, eller b) gjøre som han gjorde, og blåse for feilen til Nordvik, gi ham den påfølgende straffen og Molde en uberettiget kompensasjon i form av et straffespark.

2. Under hvilke vilkår straff kan ilegges eller endres etter kampen er slutt

Et prinsipp Fotballforbundet holder hardt på, er at dommeren dømmer i kampen, og at gjort er gjort og spist er spist. Fremveksten av gode videobevis har tvunget frem nødvendigheten av å se på situasjoner om igjen, for så å ilegge straff i etterkant. Dette er altså en supplerende reaksjonsform, da det ikke er ønskelig å endre beslutninger som er fattet i kampens hete.

Problemet med dette prinsipper er at det utøves på den måten at dersom dommeren har sett en situasjon, så vil ikke forbundet blande seg i beslutningen, mens dersom dommeren ikke har fått med seg en forseelse, kan en etterfølgende reaksjon komme i stand. Et eksempel på førstnevnte er Dokkens hodeløse nedsparking av Arneng, mens sistnevnte kan illustreres av Barsoms torpedotakling av Bjørkøy.

Det er for så vidt en god idé å ikke åpne for at alle kontroversielle dommerbeslutninger skal behandles og vurderes etter en kamp. Det ville gitt en uholdbar situasjon som ville krevd en fotballens gjennopptakelseskommisjon med en haug med ansatte, og et grinekor i
hundre eller tusentall. Men problemet med dagens situasjon er det at dommeren kan ta fatalt feil, selv om de ser en situasjon med egne øyne.

Bedre føre var?

Straffens preventive virkning er ikke all verdens dersom det ikke er mulig å justere reaksjonen etterpå. Dokken fikk en lang straff fordi det ikke hører noensteds hjemme å sparke ned en spiller med vilje, som attpåtil er langt fra ballen. Treneren hans mente etterpå at straffen burde vært kortete ettersom det kun var snakk om en “lårhøne”, altså at skadefølgen var liten. Barsom, på den annen side, beveget seg i det minste etter ballen da han meide ned Bjørkøy, og man finner sikkert en anatomiekspert som kan argumentere for at situasjonen ikke var himmelvidt fra en lovlig skulder-mot-skulder.

I dag har Arneng det fint, mens Bjørkøy fremdeles sliter med øyet, øret, kvalme og evnen til å bevege seg overhode. De to sakene illustrerer at skadefølgen ikke nødvendigvis henger sammen med overtredelsens grovhet, og dersom straffen skal speile også faren for skadefølge, må det være åpning for å ta denne nærmere i ettersyn etter kampens slutt. Reglene er ikke til bare for at fotballen skal utøves uten sjofle triks og klanderverdig adferd, de skal også beskytte spillerne fra skader. Om Barsom går fri i denne saken, er det et meget uheldig signal om at man ikke trenger å utøve noen forsiktighet i spillet, så lenge man spiller farlig innenfor et bevegelsesmønster som ikke er direkte regelstridig (som høye spark og takling med knottene først, som forøvrig også burde slåes hardere ned på. Klassisk eksempel:)

Fotballen er et sjarmerende spill, og noen vil si at en del av sjarmen er dommeravgjørelser som tidvis er feil og vilkårlige. Det får vi leve med. Men reglene må utvikles, og uheldige utfall på bekjempes, slik de også har blitt tidligere i form av hardere reaksjoner for trøyeholding, taklinger bakfra, og så videre. To ting Fotballforbundet kan og bør ta tak i før neste sesong, er et regelverk som skiller mellom straff og kompensasjon, og en oppmyking av rigide prinsipper slik at spillernes sikkerhet øker. Og så får vi se hva annet vi hisser oss opp over på samme tid neste år, når neste revisjon av fotballens dynamiske regler havner under lupen.

Og nå, en dansende dommer:

Det ser av og til snodig ut når politikere skal “ta ansvar”, men det er nødvendig -  en statsråds ansvar er så mye mer enn hva statsråden med rimelighet kan ventes å ha styring over. Grete Faremo måtte i 1996 gå av som statsråd på en sak hun ikke kunne vært herre over, og da Kristin Krohn Devold en gang påpekte at en feil under hennes område (forsvar) ikke var gjort av henne eller hennes departement, kastet Kristin Halvorsen seg i en taxi til Marienlyst for å gå på Kveldsnytt med håret i alle retninger for å fortelle om statsrådens “ansvar”.

Halvorsen kunne sin grunnlovsrett – for selv om det er begrensninger for hva en statsråd er ansvarlig for rent rettslig, finnes det ingen begrensninger politisk. Det er en nødvendig konsekvens av vårt politiske system. Det var derfor oppsiktsvekkende å lese forrige ukes saker om rotet i Nav. Erna Solberg skjøt i riktig retning, og hudflettet regjeringen, mens Siv Jensen  uttalte at Nav-direktør Tor Saglie bør “vurdere sin stilling”.

Byråkratene kan ikke forsvare seg

Ingen syntes å reagere noe videre på dette, men det er faktisk et oppsiktsvekkende brudd på tradisjonen om å plassere det politiske ansvaret på en politikers skuldre. Enhver byråkratisk virksomhet har ansvarlige politikere, og de som ikke evner å få byråkratiet til å gjøre en god nok jobb må gå.

Dette virker kanskje stivbent, men motstykket er ikke pent. En byråkrat svarer til politisk ledelse, ikke til oposisjonen. De kan ikke ta til motmele eller rette på en oposisjon som i neste øyeblikk kan være sjefene deres. De kan heller ikke si seg enige i oposisjonens kritikk av noe som helst. Byråkratens ansvar er overfor politisk ledelse, og politisk ledelse har ansvar for alt.

Ansvaret må stoppe ved statsråden

La oss tenke oss at Siv Jensen etter et valg blir statsråd for Nav og Saglie. Må hun da sparke ham? Hva om dette blir en trend der oposisjonen kritiserer enkeltpersoner i byråkratiet for det ene eller det andre, være det seg budsjettoverskridelser, handlinger i stid med stortingsvedtak eller andre uønskede ting. Resultatet blir for det første at de må ta konsekvensen av det, ved å sparke alle de tidligere har bedt om å gå, eller beholde dem og se ut som idioter.

En utpeking av byråkraten som den ansvarlige er en frikjenning av den politiske ledelse. De må alltid ha ansvaret, også der de ikke hadde praktiske muligheter til å handle annerledes, rett og slett fordi alternativet er en politisering av byråkratiet som vil lede til en suppe der byråkratene tvinges til å spille politikk, mens det offentlige maskineri krever et lojalt og hierarkisk system. Jensen bør lese sin grunnlovsrett. I mellomtiden, og i fremtiden, må byråkraters eventuelle inkompetanse forbli en sak som stopper ved den ansvarlige statsråden.

Noen velger etter et langt og interessant liv å gi ut sin selvbiografi, mens andre har så mye på hjertet at de må fortelle sin historie så fort som mulig, uten unødig opphold for refleksjon og ettertanke. Tidligere statsråd Karita Bekkemellem havner solid i sistnevnte kategori, og selv om boken på ingen måte er en sammenhengende drittpakke, så klarer hun å smelle til med nok nedsettende karakteristikker til å befeste inntrykket av at boken er skrevet for henne selv, heller enn for leseren. Mediedekningen boken har fått, og måtte få, gir også et uheldig inntrykk av at AP mest likner på en fjortissgjeng som henger på dass og prater dritt om hverandre.

Klaging i storformat

Jay Leno sa engang at “Politics is just show business for ugly people”. Nå er Bekkemellem og Stoltenberg blant de fagrere i politikken, men etter den siste ukas sirkus får man inntrykk av at politikk først og fremst er en såpeserie. Det bidrar til mer mediedekning der politikere behandles som kjendiser heller enn seriøse forvaltere av viktige beslutninger.

La oss legge til grunn at alle faktiske hendelser rundt Bekkemellems politiske liv er korrekte. Likevel er det fristende å tenke: So fucking what? Det er mange som har blitt dårlig behandlet av sjefen, eller som har fått sparken. Det er naturlig å klage til en partner, eller lire av seg eder og galle til  venner. Men de færreste av oss har en posisjon der griningen har offentlighetens interesse, og det er her Bekkemellem bør forvalte erfaringens tarv på en bedre måte enn å kalle Jens Stoltenberg for en pingle.

Det er ikke en vanlig jobb

Bekkemellem fremstår sjokkert over at det finnes politiske spill, men hun har selv søkt seg inn i politikken og steget i gradene innenfor et system der det kan ha avgjørende betydning hvilket kjønn du har, hvor gammel du er, hva som er hudfargen din, hvor i landet du er oppvokst, eller andre ting som  ikke er vesentlige opplysninger på en vanlig CV.

Som politiker kan du miste jobben fordi velgerne er dumme, eller nominasjonsmøtet er rigget. Karrieren kan legges i grus fordi du har feil venner, få venner, venner som er interesser heller enn venner, man kan tvinges ut av jobben bare fordi man er på feil sted til feil tid.

Ikke spill sjokert

Man kan godt rette kritikk mot politikkens vesen, man ønske seg et annet system eller man kan søke seg til andre arbeidsplasser. Å stige til topps i politikken innebærer å forholde seg til et kynisk og resultatorientert system, der man hver dag må være forberedt på å ta konsekvensene av de spilleregler som gjelder.

Bekkemellem har en lang og imponerende merittliste, og bør huskes som en politiker som oppnådde flere imponerende resultater. Men det blir komisk når hun fremstår som sjokkert over hva det å være politiker innebærer, og det er trist for norsk politikk at hun ypper til personstridigheter der det surmules om hvem som sa hei til hvem, hvem som burde ringt istedenfor å sende sms, og hvem som trenger en klem.

Det er ikke nødvendigvis en gladnyhet at Lyn ikke må møte i skifteretten med det aller første. Fans, spillere og tippeligaklubber jubler over at FC Lyn Oslo har dyttet kniven vekk fra strupen en stakket stund til. Det er forståelig. Nå spilles sesongen ferdig, og ingen kamper strykes.

Men samtidig forsterkes holdningen om at alt ordner seg i fotballen, og at klubber som vanstyres alltid reddes på en eller annen måte, et inntrykk som dessverre har festet seg og blitt normen for en rekke klubber.  De budsjetterer som kriminelle for så å bruke penger som fulle sjømenn.

Troen på rike onkler

Det skrives mye om inntekter klubbene pensler inn i budsjettene, som så ikke blir noe av. Man budsjetterer med tilskuertall det ikke er grunnlag for, spillersalg det ikke blir noe av, og forsvarer det hele med at det koster penger å drive frem en sportslig utvikling som igjen skal kaste av seg. Så roper man på innsamling blant supporterne og støtte fra rike onkler når korthuset ramler sammen. Og så ordner det seg, igjen og igjen.

Det som får mindre oppmerksomhet er det at en slik drift av et foretak ikke nødvendigvis er tillatt, og at dommen kan bli hardere enn den som felles i media og på supporterpuben. Det er gjerne en klubbs direktør, som Langerud i Lyn, som er ansiktet utad når man går på et skjær, men i et AS er det faktisk styret som er ansvarlig for at kreditorene får oppgjør og driften er forsvarlig. I tilfellet Lyn er det opplagt at styret i AS’et har vanskjøttet sitt ansvar, og det er leit for fotballen om de slipper unna med det.

Urealistisk optimisme

Ved årets start var situasjonen følgende for Lyn AS:

• Årsresultat Lyn AS, 2008: minus 26 279 000 kroner
• Sum egenkapital, utgangen av 2008: minus 2 109 000 kroner
• Revisoranmerkninger for regnskapsåret 2008:
  • Usikkerhet vedrørende fortsatt drift.
  • Skattetrekk er ikke innsatt på egen konto eller ikke fullt innbetalt.
  • Andre presiserende bemerkninger.

Istedenfor å ta konsekvensen av situasjonen drev AS’et klubben videre. Et foretak i denne økonomiske stillingen burde kuttet utgifter med en gang, og lagt ut alle verdier (les: spillere) til salg. Men det var for fristende å drive på videre med håp om gode sportslige resultater og en ny Atle Brynestad.

Ulovlig drift

Et foretak har ikke lov til å drive for kreditors regning, enten de driver med fotball, klippfisk eller andre ting. Det er åpenbart at styret til Lyn AS ikke har overholdt aksjelovens krav til forsvarlig egenkapital, og de har ikke overholdt handleplikten ved tap av egenkapital. Man kan også spørre seg om de har handlet så grovt uforstandig at straff bør komme på tale.

På disse vilkårene kan også styret ryke på et personlig ansvar, noe som innebærer at de hefter solidarisk for AS’ets gjeld, istedenfor å gjemme seg bak det begrensede ansvaret i et AS, der man kun taper selskapets kapital.

Styrene trenger trøbbel

Poenget er at det er pengemennene i fotballens mange AS som styrer klubbene på ræva, og de må få en trøkk om karusellen skal stoppe i tide. En konkurs for Lyn vil faktisk ha den positive virkningen at gale styremedlemmer i fotballnorge kanskje våkner opp og ser at vannstyre har konsekvenser. Og dersom politiet faktisk etterforsker styremedlemmer som ikke driver etter aksjeloven, og reiser påstand om at de selv må betale AS’ets gjeld, eventuelt supplert med en bot, så får vi kanskje mer kompetente folk inn i styrer og stell i klubbene i fotballen.

Det er altså lov til å håpe på en konkurs uten at man hater Lyn (selv om det hjelper, naturligvis).