I løpet av en nyhetskveld på tv stikkes det sprøyter høyt og lavt på skjermen. Nålene stappes opp i narkomane lår og knipses lett, før de brått borres dypt inn i tynne barnearmer. Bildet av den synkende sprøyten er alltid med.

Se bort!

Jeg har utviklet en sjette sans for når sprøyten stikkes inn i et innslag. Enten det er budsjettoverskridelsen på A-hus eller nytt sykehjem, vet jeg at sprøyten kommer. Og vi skal alltid helt innpå. Brått og plutselig. For noen er det åpenbart viktig at enhver behandling eller helsetema kokes ned til samme bilde hver eneste, evinnelige gang: Nærbildet av sprøyten som siger inn i den anonyme armen skal vi aldri få nok av.

Den stikkende følelsen

Erstatt sprøytebildet med andre visuelle klisjeer – si at hver gang du ser en nyhet om mat, må det raskt klippes inn en åpen munn som tygger melk og brød med makrell i tomat. Eller at hver gang det er en nyhet om veiene, klippes det inn den samme scenen med en overkjørt katt. Disse eksemplene har akkurat like mye til felles med sine temaer, som sprøyten har med helsenyheter.

Snikende ubehag, rykende kanyle

Godt gjemt bak avisen, mens sprøytene pumper i vei på skjermen, har jeg tenkt på sprøytebildets egentlige funksjon. Åpenbare årsaker er tv-skapernes fantasiløshet og latskap. Sprøytebilder er det dessverre millioner av, klippes de sammen med bilder av helsebygg, helsekø eller utviklingsland har man ferdige reportasjer om hva som helst. Men sprøytebildet har sterkere grunner til å eksistere. I selve utsnittet som konsekvent brukes (nærbildet) finnes den dypere årsaken.

Straff og ubehag

Sprøytene gir alle oss som ser på større eller mindre ubehag. Skaperne av programmet vil minne seerne på at dette er ekte smerte som også angår oss. Slik får programmet ekstra verdi – sprøyter er en lettkjøpt og sikker måte å ruske liv i oss seere på. I de sprøytebildenarkomanes hoder er det altså lønnsomt å vise bilder av synkende sprøyter så ofte som mulig.

Det lønner seg mer enn å vise resultatet av stikket. Som friskere barn, steine narkomane eller komapasienten som endelig våkner. Sprøytebildet vekker oss og sier følg med – dette er farlig. Men hvorfor og hva som er resultatet av stikket hver gang, det skånes vi for. Eller det ble ikke tid. Vi slipper med skrekken og litt subliminal kvalme.

Opprop for nye klisjeer

Jeg savner bildene av tabletten som løses opp i vann. Av legen som lytter på brystet. Av pleieren som glatter på sengeteppet. Alle de andre bildene. Som er stukket under en stol, undertrykket av en utbrukt, overfladisk og lettkjøpt klisjé som ikke får ligge igjen på gulvet i klipperommet en eneste dag.