En situasjon vi neppe blir ferdige med altfor fort: Thierry Henry beveger seg ned mot dødlinja. Han er forbi forsvaret, i spiss vinkel fra målet og ballen er på vei ut over linja. Frankrikes kaptein ser ned på hånden sin, dytter med seg ballen, passer til William Gallas som nikker ballen i mål fra kloss hold. Samtidig skaffer han et underpresterende og tafatt Frankrike VM-billetten på bekostning av lilleputtstaten Irland.

Spillerne forsvarer Henry

Irene er selvsagt forbanna. Mange forstår dem. Noen støtter dem. Men blant flertallet av spillere er det en annen ånd som går. John Carew, Patrice Evra, Gary Neville, David Beckham og David Ginola er i alle fall enige om å hegne om kollega Henry: Blame the ref.

Fra uflaks til “tragedie for sporten”

Denne livsløgnen er ikke akkurat vanskelig å gjennomskue. Dommeren gjorde en feil. Henry juksa. Reaksjonene beviser at det ikke akkurat er fair play som råder i fotballen, uansett hvor mange massive Coca-Cola-sponsa kampanjer fra nasjonale og internasjonale fotballforbund som forsøker å overbevise oss om noe annet.

Der avgjørelser som går imot et lag har en tendens til å bli fort glemt, skaper avgjørelser som går imot folks forestilling om en sports egen etikk, alltid bråk. Når dommeren gjør feil som avdekker fotballens urettferdighet, reagerer selv et nøytralt publikum med harme.

Spillerne ber om omkamp

I så tydelige tilfeller som med Henrys hånd, virker også sportens aktører å være skjønt enige om at omkamp ville vært mest rettferdig. Det er fristende å trekke inn en analogi til tyrefektingen, der oksen faktisk kan bli gitt amnesti, dersom den oppfører seg på en måte som vekker sympati. Men selv om det samme rettferdighetsinnstiktet finnes i fotballen som i all idrett, skjer omkamper eller endringer i resultat ytterst sjelden (og det vet spillerne).

Med utallige kameravinkler, spredningen av repriser på nettet og en voldsom mediedekning rundt fotballen generelt, blir intensifiseres problematikken rundt oversette regelbrudd. Og det er ikke først og fremst for spillerne dette er et problem.

Om å bevare den pokkers “sjarmen”

Foucault påpekte at vi stort sett ser på makt juridisk. Den ansvarlige (les: dommeren), holdes til ansvar for alt som skjer på stadion, ikke i første rekke spillere, trenere eller publikum. Til tross for at både spillere og dommeres feiltrinn blir synligere, har spillerne en part som støtter dem, nesten uansett hvor hodeløse handlingene deres enn måtte være. Spillerne har også muligheten til å uttale seg, i motsetning dommeren, som i utstrakt grad gis munnkurv, og blir utsatt for en offentlig gapestokk der verken forklaringer eller en direkte kontakt med publikum blir gjort mulig.

Innfør målfoto

Videodømming har lenge vært foreslått som en mulighet til å stramme opp fotballens regelverk. Michel Platini er for måldommere. Men FIFA og UEFA er motvillige. Sepp Blatter uttaler at han helst vil bevare fotballen menneskelig. Men det er kanskje nettopp av hensyn til det “menneskelige” at FIFA seriøst bør vurdere videodømming.

Kanskje ved hjelp av langrennets konsulterende orakel; målfotografering. Fordelene er mange. Det blir færre urettferdige resultater. Etter scoringer er det uansett pause i spillet. Vi slipper de flaue, blanke sekundene i reprisene av tvilsomme situasjoner på storskjermen under kamp. Men så er selvsagt spørsmålet: Hører en margin av anarki med til spillet? Er publisiteten viktigere for fotballens markedsverdi enn sportsånden? Eller handler alt bare om konspirasjoner?

Er du like opptatt av dommern som vi på Nyss åpenbart er? Sjekk ut You are the Ref, Paul Trevillions pedagogiske tegneserie for å lære mer om når kua faktisk bør byttes inn.

]]> http://www.nyssmag.no/2009/11/24/drit-i-sjarmen-innf%c3%b8r-malfoto-i-fotballen/feed/ 4 http://www.nyssmag.no/2009/10/05/svenskesynden-palmesaken-og-politiske-impulsmord/ http://www.nyssmag.no/2009/10/05/svenskesynden-palmesaken-og-politiske-impulsmord/#comments Mon, 05 Oct 2009 07:20:29 +0000 Embret Rognerød http://www.nyssmag.no/?p=294 Embret Rognerød

Kvelden den 28. februar 1986 går Sveriges statsminister Olof Palme ut av Grand kino sammen med sin kone, Lisbeth. De bestemmer seg for å ta beina fatt gjennom Stockholm sentrum. Palme er Skandinavias mest profilerte statsmann og en internasjonal topp-politiker på tidspunktet, sosialdemokratiets største stjerne. Men han har ingen livvakter med seg på veien hjem når angrepet kommer.

Det første skuddet dreper Olof Palme momentant. Det andre sneier borti Lisbeth Palme, som overlever. Drapsmannen skal så ha løpt opp de bratte trappene i Tunnelgatan. Siden forsvinner alle sikre spor.

Ledetråder i alle retninger

Det er det mest omtalte politiske mordet i moderne vestlig historie, sammen med Kennedyattentatet. Et vedvarende nasjonalt traume for broderlandet. Om man leser to hundre sider om dagen vil det ta mellom åtte og ti år å lese gjennom dokumentene fra utredningen. Mistankene i saken har vært rettet mot mange hold: PKK, Sør-Afrika, Pinochet/USA og politiet. To mann har blitt anholdt og mistenkt for mordet: Christer Pettersson og Victor Gunnarsson.

Førstnevnte ble også dømt i 1989, etter at Lisbeth Palme pekte ham ut, men aktoratet klarte aldri å finne noe motiv, og Petterson ble derfor frikjent i ankesaken. Den første etterforskningslederen, Hans Holmér, jaktet hardnakket på PKK-geriljaen, i det som etterhvert utartet i regelrett forfølgelse.

Håpløs etterforskning

Holmér hadde aldri ledet en etterforskning i sitt liv. Han var ikke politimann, men politisk utnevnt som sosialdemokrat og politisjef i Stockholm. Da PKK-sporet etterhvert viste seg resultatløst, hadde ett år av etterforskningen allerede gått med. Holmér ble tvunget til å gå av. Den nye etterforskningsledelsen bestemte seg raskt for å skifte taktikk: de jaktet nå på en enslig og sinnsforstyrret morder.

Politiet gjorde ingen reelle fremskritt i saken på hele 1980-tallet. Lisbeth Palme pekte riktignok ut Christer Petterson, men hun hadde svekket sin troverdighet kraftig, etter først å ha fortalt politiet at hun var overbevist om at Utsasja sto bak. Lenge blandet hun også sin beskrivelse av morderen sammen med det første vitnet på åstedet.

Politiet gjorde dessuten en slett innsats på mordkvelden. Nødsignalet ble avbrutt, det foregikk ingen åstedsundersøkelse (kulene blir funnet av sørgende sivile), og de første forhørene virket svært amatørmessige. I tillegg slås det ikke skikkelig alarm før flere timer etter mordet. Jakten på morderen blir derfor sterkt amputert.

Mistillit til politivesenet

Det som etter hvert skjer, er at tilliten til politiet synker til frysepunktet. Sentrale politifolk blir utpekt som medlemmer av den såkalte baseballigaen, en høyreekstrem politigruppering som utøver grov vold i tjenesten. Men selv langt ut på 90-tallet uttaler etterforskningsleder Hans Ölvebro under en dokumentar om Palmemordet, at han ikke vil etterforske lovens lange arm. Det er uhørt, hevder han; vi er et velfungerende demokrati, med et ikke-korrupt politivesen.

Også det politiske Sverige rammes av en rekke skandaler under den kalde krigen: justisministeren blir anklaget for å besøke prostituerte, men Palme dementerer dette, sykehus avlyttes og utenriksministeren utleverer en døende terrorist etter et attentat mot den vest-tyske ambassaden. Samtidig bidrar en altfor tett sammenblanding av bekjentskaper innen stat, politi og rettsvesen til at alle dekker over for hverandre.

Fredsommelighetens pris

I arkivet til SVT finnes det en rekke klipp der Palmeutredningens etterforskere blir stilt til veggs. Jeg biter meg spesielt merke til et intervju, jeg tror det er et barneprogram (!), der en av dem svarer lemfeldig på et par problemstillinger. Et av synspunktene hans er at Sverige har våknet opp fra sin drømmeaktige og isolerte bakvendtlandtilværelse. Han nevner det, som en slags bieffekt av mordet; vi har fått oss en real vekker nå. Det er på ingen måte en uvanlig uttalelse, men den er likevel bemerkelsesverdig.

Rett skal være rett: Skandinavia har en svært fredelig historie de siste 200 årene, om man ser bort fra andre verdenskrig. Men selvportrettet av vår egen naivitet, en slags bukolisk virkelighetsbeskrivelse; der slike ting ikke kan skje, er en farlig misoppfatning. Den er i realiteten også ganske rasistisk. Det er for eksempel en forlengelse av den samme selverklærte snillismen som kan få enkelte politikere til å implisere at Norge var et fredelig land før “utlendingene” kom hit. Og denne påstanden holder ikke vann: for eksempel er snittet som angir antall drap per innbygger lavere i dag enn i gamle dager.

Er politiske impulsmord typisk svensk?

Fire forskere ved Uppsala universitet skrev i fjor et tankevekkende innlegg i avisen Dagens Nyheter, der de konkluderer med at politiske impulsmord virker å være et unikt svensk fenomen. På under 20 år har et av Europas mest stabile demokratier sett sine to mest fremstående sosialdemokratiske politikere, Anna Lindh og Olof Palme, bli drept i all offentlighet. Ingen andre steder har dette skjedd uten å settes i forbindelse med politiske forhold.

I Anna Lindh-saken blir gjerningsmannens serbiske bakgrunn og hans uttalte forakt for det svenske samfunnet kraftig nedtonet, til tross for at han blir regnet som psykisk tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Det finnes ikke belegg for å hevde at det i noen av de to drapssakene faktisk er snakk om en politisk konspirasjon. Men det er verdt å merke seg uviljen mot å undersøke eventuelle politiske motiv.

Uppsalaforskernes innlegg inneholder en latent kritikk av denne tankegangen: Ved å isolere disse hendelsene som “gale menns verk”, viser Sverige en påfallende motstand mot å i det hele tatt ville forestille seg at politiske attentat kan skje. Aller minst at noen i Sverige kunne tenkes å være innblandet.

Stoff til konspirasjonsteorier.

For en med tilgang på den riktige informasjonen, er det antagelig lett å avfeie mange av de fantasifulle teoriene om Palmemordet.

Sannheten er likevel at det svenske sosialdemokratiet, som Palme mer enn noen annen personifiserte, må bære hovedansvaret for at mordet aldri blir oppklart. Det samme sosialdemokratiet som hadde det for seg at slike ting ikke kan skje her og dermed fargela resten av verdenskartet med en massiv annethet. Samtidig ville det være naivt å tro at noe slikt ikke kunne skje også i Norge.

Sverige i skjærsilden

Palmemordet preskriberes i 2011. Velger Sverige å gjøre et unntak fra loven og fortsette jakten på morderen, kan landet leve i håpet om å få vite sannheten en stund til. Men spørsmålet er om etterforskningen kan fortsette uten hverken et godt signalement, DNA-materiale eller et mordvåpen, når hovedvitnet allerede har utpekt en gjerningsmann.

Foreldes saken, må Sverige antagelig leve med å aldri få vite navnet på gjerningsmannen. Men staten blir tvunget til å ta et grundig tilbakeblikk på Palmesaken. Det kan fort bli et sunt, men smertefullt oppgjør med en nær fortid i skandinavisk politisk historie.

I kampen mellom en jazztrommeslager og en rytmerobot står følgende spørsmål på spill: Finnes det en universell rytmisk kraft?

Det aller mest basale du kan lære en ny musikant er at han eller hun må spille i takt. Dette er et naturlig utgangspunkt, men det er også en forenkling. Fremføring av rytmikk er i realiteten et svært komplekst fenomen. En illustrerende digresjon: Kenneth Kapstad ble trommeslager i Motorpsycho før plata Little Lucid Moments (2008). Trioen endret faktisk radikalt karakter etter dette. De ble et annerledes band, kanskje også et mer trommefiksert band. Du kan se det på konsertene, der Kapstad har blitt et naturlig blikkfang. Men man kan også merke det om man sammenligner tidligere Motorpsycho med den nye utgaven av bandet. Jeg tror ikke dette bunner i at Håkon Gebhardt ikke var en rå trommis. Det er mulig at Kapstad er mer virtuos enn Gebhardt (Kapstad skriver en masteroppgave om bruken av doble basspedaler), men antagelig handler forskjellene vel så mye om hvordan de to fremfører en groove ulikt.

Rytmeroboten

En forklaring på hva dette innebærer, finnes i Henkjan Honings betydningsfulle musikkvitenskapelige essay om rytmikk, interpretasjon og timing: “A performed rhythm can sound ‘mechanical’, ‘anticipated’, laid-back, rushing’, etc. This is caused by playing some notes somewhat shorter and others longer in duration.”

Det finnes altså ingen trommeslagere som spiller likt. Forskjellige trommiser gir også ulik lytteopplevelse. Den norske professoren og trommeslageren Carl Haakon Waadeland har gjennomført et eiendommelig forskningprosjekt på området: Ved help av et apparat som etterligner rytmiske avvik hos trommeslagere, en slags “rytmerobot”, leter Waadeland etter en referansetid som kan vise hvor vesentlige rytmiske avvik egentlig er.

Professoren sa hva?

Waadeland gjør disse forsøkene i en slags vitenskapelig jakt på swingfiguren, som har vist seg vanskelig å notere, men fenomenet er det likevel det samme: “Målingene viser forskjellige bevegelseskategorier knyttet til forskjeller i tempo, aksentuering og rytmisk underdeling”. Slik finner Waadeland belegg for å hevde at det er ørsmå ujevnheter gjør at musikk oppleves som levende. Dette kommer kanskje ikke som noen stor overraskelse. Generelt kan man si at det som virker intuitivt og ikke-perfeksjonert, gjerne også oppleves som pulserende eller legemliggjort. Mer overraskende er imidlertid Waadelands slutning: Professoren mener det er snakk om en universell rytmisk kraft.

Oppfatningen rimer godt med John Blackings musikkfilosofiske teorier om det musiske mennesket, der Blacking baserer seg på tanken om at vi alle bærer musikken i oss. På denne måten blir musikalitet først og fremst et spørsmål om hvorvidt man har blitt stimulert musikalsk eller ikke. Man kan også tenke seg at “kraften” henger sammen med hjerterytmen vår, da et menneskes puls både må sies å være universell, rytmisk og kroppslig.

Elvins eksempel

For å følge opp jakten på hva som ligger i det Waadeland kaller den universelle kraften, kan vi se til Elvin Jones (1927-2004). Jones spilte med jazzeliten på 1960-tallet, legender som Rollins, Coltrane, Mingus og Miles. Men det er ikke CV’en til Jones som gjør ham til et yndet forskningsobjekt, det er snarere sjanger og spillestil. I et jazzband bygges musikken opp rundt komplekse rytmiske underdelinger (forskjellige måter å telle antall slag på), fremfor riff eller partitur. Jones viser oss en svært intuitiv og improvisatorisk måte å traktere trommene.

Før eksemplet, er det greit å ha en distinksjon bragt på det rene: Når vi snakker om beat, har det med timing å gjøre. Når vi snakker om time, dreier det seg om musikalsk tid, definert nøyaktig ved hjelp av en metronom.

Samlende bomber

Når musikken blir så kompleks som den gjør i Elvins tilfelle, er spørsmålet hva som holder den samla. Eller kanskje bedre: hvorfor svinger det? På mange måter er det dette både Waadeland og Honing forsøker å ta tak i, mer empirisk. Mer subjektivt, i møte med Elvin jones, finner du en rytmisk forfølger, snarere enn en følgesvenn. Han utfordrer solisten, gir energiske tilsvar til improviserte fraser. I tillegg beveger han seg i praksis hvor som helst langs pulsens yttergrense.

Det er heseblesende, men det oppleves jævlig tettspilt. Cymbalen og bassen går uavkortet, men det er ikke snakk om at slagene skjer helt samtidig. Det aller mest typiske ved uttrykket til Elvin Jones, er hvordan han til stadighet dropper bomber, et uttrykk som er like stilig som det er dekkende – all den tid du får en fornemmelse av at takta, slik du følte den, opphører. Rytmiske innfall, basert på ren intuisjon. Samtidig er det et godt eksempel på hva rytmikk handler om, vitenskapelige modeller satt til side: Kreativitet og energi. Repetisjoner og brudd.

Menneske vs. matematikk

Dersom en analyse av rytmiske avvik kan fortelle oss noe, vil det likefullt være reinspikka teori. Teori stilt overfor en form for menneskelig fornemmelse for rytme. Det ligner en fyrig form for skyggeboksing – eller eurytmi. Forholdet mellom rytmikk og vitenskap er i beste fall uavklart. Trøsten får være at det ubesvarte spørsmålet om rytmikkens x-faktor kan stilles gjentatte ganger, lyttende til platesamlingen.