Karsten Aase-Nilsen

”Vi er grusomme mot oss selv og … vi kommer til å være like kalde mot alle andre”, skriver Gudrun Ensslin i et brev til Andreas Baader i august 1968. Teksten er trykket i en nylig utgitt brevveksling mellom Gudrun Ensslin, Bernward Vesper og Andreas Baader fra 1968-69. Ensslin og Baader grunnla senere den tyske terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF) og fremsto etter hvert som bevegelsens ubestridte førstepar. Brevvekslingen, utgitt på velrenommerte Suhrkamp Verlag, er et viktig bidrag til forståelsen av RAF og den tyske terrorismens opprinnelse.

RAF eksisterte i perioden 1970 til 1998 og etterlot seg 67 døde, 230 skadede, materielle ødeleggelser for ca. 2 milliarder kr. og 11 mill. sider etterforskningsdokumenter. Fenomenet er dokumentert i et tresifret antall bøker, utstillinger og filmer, herunder senest i filmen ”Der Baader Meinhof Komplex”, som siste år også gikk på norske kinoer.

Solidaritet med “Vietnams napalmforbrente barn”

I begynnelsen av april 1968 settes to av Frankfurts varehus i brann. Brannstiftingen er en solidaritetsaksjon med ”Vietnams napalmforbrente barn” og en protest mot ”senkapitalismens” fremmedgjørende massekonsum. De mest prominente gjerningsmennene er nettopp Ensslin og Baader. Brannstifterne går etter få dager i politiets felle. Fra sin fengselscelle i Frankfurt fører Gudrun Ensslin en omfattende korrespondanse både med sin nye loverboy Andreas og med sin forlovede, forfatteren og forleggeren Bernward Vesper, som i mellomtiden har tatt omsorg for deres 1-årige sønn Felix. Brevvekslingen gir et oppskakende innsyn i kampen om et lite barns skjebne og i foreldrenes bitre oppgjør om sitt strandede forhold, men den kaster også lys over den nye revolterende generasjonens politisk-mytiske univers og over opprørets sterke eksistensielle dimensjoner.

For de nye opprørene var foreldregenerasjonen politisk korrumpert og psykisk fordervet. Sentralt i den politiske kampen står derfor de ”borgerlige herredømmestrukturene” i privatsfæren. Mottrekket er antiautoritære barnehager, selvkritikk og endeløse diskusjoner. Det private er blitt politisk. Den nye tidens ”psykotalk” gjennomsyrer også Gudruns og Bernwards brevprosa. I sentrum står Felix. Gudrun ber om fotos og beskrivelser av guttens utvikling. Alenefaren Bernward, tidvis på randen av sammenbrudd i trippelrollen som omsorgsperson, forlegger og revolusjonær, leverer som bestilt. I retur kommer selvstrikkede gensere og utmalende ømhetsbekjennelser. En hel armada av tenkere, herunder ikke minst Freud, føres som sannhetsvitner i de gjensidige anklagene om politisk og personlig svikt. Bernward og Gudrun i er enig om at Felix ”..skal få slippe det de to har måttet gjennomleve, nemlig den fascistiske storfamiliens helvete.” Spørsmålene er likevel: hvem skal ta seg av barnet når Gudrun kommer ut av fengselet, hvem er den minst borgerlige omsorgsperson av de to, bør han kanskje vokse opp i en av Berlins nye antiautoritære ”kommuner”?

Det røde tiåret

Når Ensslin løslates sommeren 1969, forlater hun sønnen til fordel for sitt nye revolusjonære liv. Dermed følger hun samme vei som den tredje store lederstjernen i det kommende RAF, Ulrike Meinhof, som etter etableringen av RAF i mai 1970 velger å oppgi sine tvillingdøtre. Felix ser aldri sin mor igjen. Etter noe frem og tilbake kapitulerer også Bernward, og Felix havner hos en ”borgerlig” pleiefamilie. Vesper legger ut på en 2-årig reise i dop, sex og ”reichiansk selverkjennelse”, hvor ikke minst oppgjøret med den dominerende, men samtidig beundrede faren, Nazi-dikteren Will Vesper, spiller en viktig rolle. Vespers helvetestripp, skildret i det posthumt utgitte romanfragmentet ”Die Reise”, ender opp i galskap og til slutt selvmord våren 1971. Boken anses i dag som et av de viktigste kildene til forståelsen av den generasjon som skulle komme til å dominere Tysklands terrorpregede ”røde tiår” 1967-77.

Mange av elementene i den senere RAF-ideologien finnes i kimform i brevvekslingen mellom Ensslin og Vesper. En kan også spore den helt særegne språkstilen – eksaltert og oppstyltet i et virvar av uthevelser og kryptiske forkortelser – som 6-8 år senere skulle komme til å nå sitt høydepunkt i Stammheimfengselets uendelige prosastrøm. Samtidig har korrespondansen en intensitet og sårhet som berører en. Tonen er dypt romantisk: en lengsel etter opphevelse av alle motsetninger – mellom det inderlige og det kollektive, mellom nytelse og overbevisning, mellom ”jeg” og ”vi”. Brevvekslingen er ledsaget av et bredt spekter av litterære referanser, og ikke kun til eksplisitt revolusjonære tenkere som Marx, Mao og Marcuse, men også til litterater og filosofer fra den mer allmenne dannelseskanon – Freud, Proust, Camus m.fl.

Uten Grete, ingen Hans

Et interessant trekk ved brevvekslingen er at det fremviser en Ensslin som våren 1969 ennå ikke er totalt gjennomsyret av den form for fanatisme og iskald besluttsomhet som kjennetegner hennes senere virke som ledende RAF-strateg – en mor som plages av tvil og smerte over tanken på adskillelse fra sin sønn. Tyske kommentatorer har fremhevet nettopp dette som det spesifikt nye ved brevvekslingen. Kanskje var handlingsrommet likevel ikke så lukket som en til nå har trodd? Hva om Gudrun sommeren 1969 hadde valgt å gå inn i en aktiv omsorgsrolle over for sønnen fremfor undergrunnslivet med Andreas Baader og det fremtidige RAF? Andreas var på mange måter Gudruns egen frembringelse, uten ”Grete” ingen ”Hans” (intern RAF-sjargong). Hadde vi fått det RAF vi i dag kjenner uten Baader og Ensslin, hadde terrorismen på 70-og 80-tallet kunnet ta en annen og ”mildere” retning?

Svært innsiktsgivende er nevnte brev fra Ensslin til Baader fra august 1968. I sin blanding av seksuell lengsel, vold og dødsdrift peker dette frem mot slagordet ”Waffe Mensch“, som senere skulle ledsage så mange av RAFs aksjoner. ”Åh, et sverdhugg, en kule som treffer målet, må være mindre verdt enn det jeg føler når jeg tenker på din nærhet.“ I en blanding av masochistisk lengsel og nesegrus beundring for Andreas’ praksisvilje forsvinner alle hemninger. „Helvete YES! Andreas, praksis, du sier det!”. Her kan en spore den samme form for romantisk tøylesløshet som Isaiah Berlin har beskrevet som et vesenstrekk ved den tyske nazismen – romantikkens pervertering til hat.

“(…) et bedre sted for alle barn”

Gudrun Ensslin begikk selvmord i Stammheimfengselet høsten 1977. Sønnen Felix vakte mye oppmerksomhet som kurator for den store RAF-utstillingen i Berlin i 2005, og ble nylig utnevnt som professor i kunstteori ved Kunstakademiet i Stuttgart. I et personlig og ettertenksomt etterord beskriver han hvordan lesningen av brevvekslingen (som ble gjenfunnet i 2003) har hjulpet ham med å bearbeide sin egen historie. Samtidig går han sterkt i rette med de velvillige stemmene i hans oppvekst som forsøkte å skape trøst og forsoning ved å gjøre moren til en positiv identifikasjonsfigur, en kjempende revolusjonær som bare ville at ”verden skulle bli et bedre sted for alle barn”. En slik opphøyelse av det allmenne på bekostning av det særegne – ham, barnet – skjuler den absolutte vegringen som lå bak foreldrenes valg. Lesningen av brevene fyller ham derfor også med raseri. ”Hvor overspent! Hvor hjelpeløst! Hvor fortvilet og brutalt mot seg selv, meg og andre”.

RAF etterlot seg flere sår enn det tapstallene alene indikerer. Historien frembringer fortsatt gapende undring, og den er på langt nær fortalt til ende.

Gudrunn Ensslin, Bernward Vesper: „Notstandsgesetze von Deiner Hand”. Briefe 1968/1969. Edition Suhrkamp, 2009.

(Er dette a) En drøy spådom om at Nils Bech kan nå 25,5 millioner spillinger på Youtube b) en besk kritikk av kvaliteten på slik artsy fartsy dansemusikk, c) god gammaldags gaybashing, d) et innlegg i debatten om Anders Magnus’ bruk av rasebegreper eller e) en avhandling om likhetene mellom Avatar og black face-tradisjonen i amerikansk popkultur? Seriøst. Jeg spør. Hva er dette for noe?)

I sin artikkel fra 10 december, ”Norsk akademia lider av en anti-israelsk bias” har Johannes Due Enstad noen gode poenger, men dessverre forsvinner disse i et rot av argumenter som ikke helt henger på greip. For å ta det gode poenget først – ja, det mangler på Israel-forskning i det norske midtøstenmiljøet. På dette punktet har Johannes helt rett. Det mangler på forskere som ser på Israel, men bildet er mindre mørkt enn det hevdes. Noen eksempler på forskere Due Enstad hevder knapt finnes er doktorgradsstipendiat Hanne Eggen Røislien (PRIO/NTNU). Hun både skriver og snakker Hebraisk. Hun forsker nå på det israelske militæret, og har tidligere forsket på israelske settlere. Dr. Tilde Rosmer (UiO) snakker og skriver også hebraisk, og hun har skrevet sin doktorgradsavhandling om Mizrahiut jøder (jøder med arabisk avstamning) i Israel. Videre kan nevnes doktorgradsstipendiat Trude Strand (UiO) som forsker på den israelske settlerbevegelsen. Det er ikke gitt at disse ikke kommer fram til israelkritiske konklusjoner bare fordi de forsker på den israelske kulturen.

Utgangspunkt eller konklusjon

Og det er på dette punktet jeg mener Due Enstad bommer mest. For hvor går grensa mellom det å være ”bias” i sin kritikk av Israel og det å være konkluderende kritisk. Sagt litt enklere – jeg savner en utgreining om årsakene til israelkritikken. Hvis man går inn i forksningsfeltet med den målsetning om å kritisere Israel og konklusjonen styres av dette utgangspunktet, ja da er man i besittelse av en israelkritisk bias. Men, hvis man går inn i forskningsfeltet med et åpent sinn og konkluderer med israelkritikk på basis av empirien, da er man strengt tatt en objektiv israelkritiker. Denne forskjellen beskrives ikke av Johannes i det hele tatt. Faktisk unnlater han fullstendig å kommentere noen av funnene i noe norsk-produsert israelforskning, med unntak av en artikkel av Nils Butenschøn – uten at han egentlig sier noe om innholdet i den annet enn at den er ”tendensiøs”.

Hvis han mener at konklusjonen våre (her inkluderer jeg meg selv som midtøstenforsker) er farget, ja da må det enten være empirien vår det går i, eller så må det være utgangspunktet. Hvis det er utgangspunktet, så betyr dette i praksis at han anklager samtlige av norske midtøstenforskere for å være dårlige forskere. Det er en ganske graverde anklage som kreve en fyldig utdypning. Hvis det er empirien kritikken er rettet mot så ønsker jeg konstruktiv kritikk om hva annen slags empiri vi skal bruke. Man ville automatisk tenke at svaret er at man må bruke mer israelsk empiri, men faktum er at jeg, og flere forskere jeg har diskutert dette med, påpeker at når de går til israelske kilder, finner man ofte ting som setter Israel i et dårligere lys enn de andre kildene man har brukt. Er det i så fall anti-israelsk å bruke israelske kilder?

Motstandere av akademisk boikott

Når det gjelder akademisk boikott av Israel nevner ikke Due Enstad noe om at eksempelvis Professor Hilde Henriksen Waage, og mange andre forskere med henne, er mot en akademisk boikott av Israel nettopp fordi det vil forhindre kunnskap om landet. Men det han nevner er at ingen møtte Benny Morris da han kom til Oslo, annet enn kristenavisen DagenMagazinet. Dette er ikke fordi Benny Morris ikke er kritisk – det var tross alt han som først beviste at det var en etnisk rensning i 1948 (noe han mener var moralsk nødvendig(sic)). Saken er den at da Benny Morris kom til Oslo var det nesten ingen som var invitert til å møte ham. Hvis man tar et steg tilbake, gitt Johannes sitt argument, syntes det merkelig at man vil møte Pappe og ikke Morris. Pappe kritiserer etnisk rensning, mens Morris mener det var moralsk nødvendig. Ville det ikke vært mer naturlig for ”anti-sionister” å fremheve Morris nettopp fordi han setter Israel i et dårlig lys, fremfor Pappe som mener at Israel ikke kan stå for etnisk rensning?

Media – hvor er ”biasen”?

Så til media. Johannes hevder at ”biasen” til akademia siver inn i media også, men hvordan dette skjer er uklart. Et nøytralt media ville (rent utopisk) viet like mye spalteplass til hver døde israeler som til hver døde palestiner. Et anti-israelsk media ville dermed viet mer plass til hver døde palestiner. Men er det sånn i Norge? Var spalteplassfordelingen mer enn 107:1 under gazakrigen (altså mer enn 107 spaltemeter for døde palestinere versus hver spaltemeter for hver døde israeler)?

En annen måte media kan være nøytral/farget på er deres kontekstualisering. Et nøytralt media ville i sin kontekstualisering ikke tatt parti, men lent seg på internasjonale normer. BBC praktiserer dette. Nesten hver gang de nevner bosettinger kommer de med følgende avklarende setninger – ” Nearly 500,000 Jews live in more than 100 settlements built on occupied territory in the West Bank and East Jerusalem. A number of UN Security Council resolutions have condemned settlement building in the occupied West Bank, including East Jerusalem, as illegal – although Israel disputes this.” Jeg har ikke kommet borti noen eksempler på norske medier som har en anti-israelsk kontekstualisering. Er det fraværet av Holocaust og ekstrem-jihadisme som savnes? Utifra Johannes sin artikkel kan det virke sånn. Men hva har ulovlige bosettinger med Holocaust og jihadisme å gjøre?

Det er klart man ikke skal glemme hverken Holocaust eller jihadisme, men trusselen fra islamistiske ekstremister er ikke akkurat noe som forbigåes i vestlige medier. Og hvis Holocaust skal med hver gang, må også uretten mot palestinerne med hver gang. Jeg ser sjelden at medier referer til den etniske rensningen i 1948.

Er vi skyldige i at faktiske forhold eksisterer?

Johannes Due Enstad sitt gode poeng om at det mangler på israelforskning i Norge forsvinner dessverre fordi denne kritikken havner i en suppe av grove skivebommer. Jeg kan fint gå med på å kritisere NTNU for ikke å ha tatt med pro-israelske stemmer i sin forelesningsrekke, og jeg vedgår gjerne at det ofte er problemer med begrepsbruk, for eksempel sionisme, men at norsk midtøstenforskning generelt er anti-israelske er en påstand jeg har store problemer med. Det er ikke forskernes feil at Israel utførte etnisk rensning i 1948, ei heller er det vår feil at Israel har okkupert Vestbredden og Gaza i over førti år eller at Israel bombet Gaza til grus i 2008/2009. Er det anti-israelsk å påpeke disse tingene?

Les også:

1. Norsk akademia lider av en anti-israelsk bias

Kjære Geir Lundestad, nettsiden din holder ikke mål. Da jeg skulle lete opp talen til Barack Obama for å ta en gjenlytt svippet jeg innom siden, den streamet jo så fint og flott under talen, riktig god å ha i bakhånd når NRK.no haltet midt i en leddsetning og man ikke var sikker på om presidenten var i ferd med å stappe blomster ned geværløp eller geværløp ned i kjeften på oss. Selvsagt måtte videoen ligge ute der?

Utdatert informasjon

Nei. Det siste dere postet om utdelingen til Barack Obama var på dagen han fikk den. Siden det har dere lagt ut en pdf av protesten mot Irans inndragelse av Shirin Ebadis pris, og det er etter det jeg kan se alt. Svenskenes sider er langt bedre, de har til og med saker om kjolene Silvia skal bruke under utdelingen. Det er ingen grunn til å gå så langt – dere trenger ikke tvittre eller gjøre noe annet skummelt. Bare si ifra om at dere lever, at prisen er utdelt og gi oss talen. Gjerne Jaglands også, for den del. Men om selv det skulle være for mye forlangt er det et absolutt minstekrav at dere retter opp feil som å omtale Al Gore som den siste fredsprisvinneren.

“Internett”: en dille?

Det kan virke som om dere gir litt blaffen i nettstedet. På mange måter er det overraskende, tatt i betraktning den voldsomme entusiasmen og prestisjen som legges i for eksempel konsertsendingen hvert eneste år. Dere ønsker åpenbart å nå et så bredt publikum som mulig. Er det en manglende interesse for mediet, en slags misforstått priveligert følelse at man stort sett klarer seg uten?

Det er i så fall litt synd. Internett er nemlig blitt nokså viktig. Det er blitt så viktig, faktisk, at disse setningene for leseren vil framstå som dønn banale, og det er blitt så viktig at dere kanskje burde få ræva i gir og gi prisen til Tim Berners-Lee og CERN. Her er noen grunner av vekslende holdbarhet.

1. Nevn én som har gjort mer

Et av kronargumentene til Jagland (og formodentlig komitteen) var at det var vanskelig, ja, kanskje umulig å komme på noen som hadde gjort mer for fred i året som har gått enn Barack Obama. Vel, det er umulig å komme på noen fredsprosjekter som ikke på en eller annen måte drar stor nytte av nettopp nettet. Spør årets prisvinner om hvordan han klarte å komme i posisjon, for eksempel.

Vi snakker om en maktforflytning nedover og utover, en ny dag for alle som søker større innsikt i verden og  en ny dag for de som lever under totalitære regimer og som sårt trenger utsikt, livliner til omverdenen og nye arenaer. Det er ingen vits i å bli overdrevent teknologideterministisk og hevde at nettet i seg selv har skapt fred. Det er nok å vite at svært mange bidrag skapes og overlever ved hjelp av nettet. En pris kunne være en slags oppmerksomhet og anerkjennelse til alle tastaturpartisaner som blir stadig mindre usynlige for hver dag som går.

2. Science FTW

I år døde Norman Borlaug, biologen som i 1970 fikk prisen for å ha utviklet og popularisert bruken av dverghveten. Sunnere, og ikke minst mye mer mat reddet verden fra… ja, fra hva i grunnen? Det er nesten så man ikke tør å tenke tanken på hva som hadde skjedd uten Indias grønne revolusjon. Men stikkord er millioner på millioner av folk rammet av sultdøden og konfliktnivået som fører med det. Det finnes selvsagt ikke noen lignende skrekkscenarier for hva som hadde skjedd uten oppfinnelsen fra CERN – men en verden uten er omtrent like utenkelig.

Slike sprang, som endrer spillets gang så momentant, så hinsides hva vi tør å tenke oss, finner vi stort sett bare i vitenskapen. Vi bør fortelle historiene om fremskrittene oftere, og med overbevisning. Og selv om det vel kan diskuteres om en pris for noe som ble gjort for 20-30 år siden vil øve noen innflytelse i dag, vil tildelingen passe perfekt inn i den brokete mosaikken av ulike fredsskapende virkemidler som Nobelprisen har ført opp gjennom årene.

3. CERN er gærne

Det er kanskje ikke godtatt i alle forskningskretser, men CERN truer, som kjent, med å suge verden inn i et svart hull. For et par år tilbake intervjuet jeg den eminente CERN-fysikeren og formidleren Bjørn Halvard Samset om disse lumske planene. Han prøvde først å overbevise om at fysikere generelt var snille og helt ufarlige, men da jeg trakk fram Manhattanprosjektet viste han sine egentlige planer:  Ah, vår venn atombomben og alt det der – om vi ikke hadde hatt det lille renomméproblemet hadde vi sagt, «slapp av – gå og legg dere – vi vet hva vi holder på med, før han fortsatte å legge ut om hvordan Manhattanprosjektet var et av tidenes mest eksemplariske forskningsprosjekter.

Senere har det kommet for en dag at Samset, allerede i sine yngre dager som innflytelsesrik politiker, truet med å bygge en maskin som kunne ødelegge verden.  Det er ingen grunn til å ikke ta ham på alvor – vi får ikke to sjanser om det først smeller. Nobels fredspris bør derfor brukes til å oppmundre verdens skumleste gjeng med geeks om å slutte å leke med skjebnen.

4. Å bånne bakken etter Wirkola

Hva gjør man etter at man har gitt prisen til Obama? Jeg kan bare tenke meg en ting som muligens kan toppe det, og det er synet av Jagland som kunngjør at årets pris simpelthen går til internettet. Så får vi bare håpe at det ikke gir Al Gore falske forhåpninger om en pris nummer to.

Nynazistiske organisasjoner, arrangementer og ytringer kan fortsatt forbys i Tyskland. Det har den tyske forfatningsdomstolen slått fast i en nylig dom. Utgangspunktet for dommen var en klage på vegne av det høyreradikale partiet NPD, som fra 2005 av har blitt forbudt å holde et årlig minnearrangement ved graven til Rudolf Hess. Forbudene har blitt begrunnet i en særparagraf (§ 130.4) i den tyske straffeloven. Den gir blant annet grunnlag for straffeforfølgelse av arrangementer, organisasjoner og ytringer som forherliger og rettferdiggjør naziherredømmet på en måte som krenker ofrenes verdighet.

Dette er en av flere domsstolslutninger i dagens tyske rettspraksis som begrenser ytringsfriheten for åpent nynazistiske bevegelser. Kan Tysklands særlige ansvar for naziregimets ugjerninger gi grunnlag for en spesiallovgivning som setter andre grenser for ytringsfriheten enn det som er vanlig ellers i Europa og Vesten?

En antifascistisk grunnlov

Domstolen viser til den særlige betydningen det nazistiske regimet har hatt for tysk historie. Det viktigste våpenet mot menneskeforaktende ideologier vil alltid være den frie meningsutveksling, og forfatningen gir ikke grunnlag for et generelt forbud mot spredning av høyreradikalt tankegods. Men i særskilt alvorlige tilfeller av NS-forherligelse kan slike forbud altså rettferdiggjøres.

Forbundsrepublikken Tyskland var et bevisst ”motutkast” til det nazistiske herredømmet og oppgjøret med det tidligere NS-regimet var et hovedanliggende for forfatterne av den nye grunnloven av 1949. Derfor uttaler domstolen at arrangementer som eksplisitt uttrykker forherligelse av naziregimet ikke kun vil være et angrep på Tysklands egne verdier og institusjoner, men også kunne ”.. utløse dyptgripende uro i utlandet”. Den konkluderer på dette grunnlag med at aktuelle paragraf i straffeloven må ansees forenlig med grunnloven.

“(…) en bestemt og gyldig grunn.”

Slutningen har, tross det problematiske ved ytringsfrihetsbegrensende bestemmelser i en moderne rettsstat, blitt positivt mottatt i de fleste tyske presseorganer. Liberale ”Süddeutsche Zeitung” kommenterer dommen slik:

Ved veikanten står herremennesker og konsentrasjonsleirvoktere; ved veikanten ligger Dachau, Auschwitz og Bergen-Belsen. Grunnlovens frihetsrettigheter inkarnerer minnet om forbrytelser mot menneskeheten. Denne erindring får ikke bli rasert gjennom militant krenkelse av ofrene. Frihetsrettighetene skal ikke misbrukes til å forhåne minnet om dem som grunnloven skal beskytte. Er dette en særlovgivning? Ja, det er en særlovgivning. Men den har en ganske bestemt og gyldig grunn.

Sent, men voldsomt oppgjør

Den nye ”erindringskulturen” fikk i Vest-Tyskland (BRD) sitt gjennombrudd i forlengelsen av det tyske studentoppgjøret på slutten av 60-tallet. De første 20 årene etter krigen hadde BRD hatt større fokus på økonomisk gjenoppbygging og ”normalisering” enn på oppgjøret. Fortielse og bagatellisering, nye karriereløp i stat, domstoler og næringsliv for tidligere NS-funksjonærer og økonomisk optimisme i de brede befolkningslag kjennetegnet perioden.

Da studentopprøret i Tyskland slo ut for fullt med mordet på studenten Benno Ohnesorg 2. juni 1967 fikk det et omfang og en radikalitet som sannsynligvis var unik, også sammenlignet med land som Frankrike og Italia. Foreldregenerasjonen ble konfrontert med sitt svik og sin skyld. Det ble tatt kraftige oppgjør med øvrighetskultur og forløyethet, og gatene ble inntatt med en militans og voldsomhet som kun hadde sitt sidestykke i det parisiske 68-oppgjøret.

40 år senere

I dag innehar veteranene fra 60- og 70-tallets gatekamper mange av kommandopostene i det tyske samfunn – på universitetene, i forlagshusene, TV-redaksjonene og i politikken. Revolusjonen uteble, men opprørernes ”marsj gjennom institusjonene” forandret tysk kultur. Tusener av tyske skolebarn valfarter årlig til Auschwitz for å minnes besteforeldrenes skyld og lære om fascismens farer. Fra metropol til landsby og fra kirkemurer til gategulv preges de offentlige rom av skånselsløst tydelige minnesmerker over naziregimets ugjerninger.

I 1990 ble den vesttyske erindringskulturen langt på vei videreført. Det var likevel to helt ulike innfallsvinkler til bekjempelsen av fascismen som kom sammen. I BRD hadde naziarven blitt aktivt bearbeidet ”nedenfra”. I DDR var antifascisme offisielt program for parti og stat. De nynazistiske bevegelsene har i dag betydelig større oppslutning i de nye østtyske delstatene enn i vest. I disse delstatene løper det derfor et bredt spekter av programmer for bekjempelse av de høyreradikale bevegelsene. Det blir oppført rådgivningssentre, avhopperprogrammer og ulike typer av finansieringsordninger for kommunenes arbeid med ungdom i ”faresonen”.

Den ene forbudte løgnen

Norge har gjennom den såkalte rasismeparagrafen en lovbestemmelse som skal beskytte mot hatefulle ytringer mot enkeltpersoner på grunnlag av hudfarge, etnisitet, religion og seksuell legning, men loven har resultert i få fellende dommer og terskelen for påtalebeslutninger synes høy. En slik rettspraksis samsvarer godt med toneangivende holdninger innen media og i de dominerende juridiske kretser, hvor en mer formal forståelse av grunnlovens ytringsfrihetsbestemmelse har stått sterkt.

Bestemmelsen i den tyske straffeloven er åpenbart mer vidtrekkende enn den norske, og gir blant annet grunnlag for forbud mot konkrete organisasjoner og mot utbredelsen av bestemte tekstlige ytringer (”Auschwitzløgnen”). Spørsmålet er så om den tyske historiske erfaring er så unik og så radikal at en rettsforståelse av den type forfatningsdomstolen legger til grunn ikke kan ha gyldighet for andre konstitusjonelle demokratier enn nettopp Tyskland.

Burde andre land gjøre som Tyskland?

De konkrete effektene er vanskelig å måle. Man vet imidlertid at NPD og de andre tillatte høyreradikale partiene etter 1969 aldri har lykkes i å komme over sperregrensen på 5% ved valgene til det nasjonale parlamentet. Oppslutningen om høyreradikale partier har i de siste 20 årene vært betydelig større i land som Østerrike, Belgia, Frankrike og Ungarn.

Den bevisste bearbeidelsen av fortiden står også i klar kontrast til den ”historiepolitikk” som har vært valgt for det tidligere nazi-broderfolket Østerrike. Det kan derfor gis gode argumenter for en fremtidsprognose som anser nettopp Tyskland som et av landene med størst motstandskraft mot fremveksten av nye radikale politiske eksperimenter på det europeiske kontinent. Dette perspektivet kan det være fornuftig å besinne seg på også i Norge, hvor det jo fortsatt med jevne mellomrom, og ikke minst fra venstre side av politikken, dukker opp ulike versjoner av fortellingen om ”den tyske fare”.

Familien bak ballongsvindelen som rundlurte en del av oss trill rundt før helga er ikke de smarteste menneskene på jordkloden. Her ber familiefar Richard Heene et nasjonalt pressekorps om å putte spørsmålene sine i en boks.

Én ting skal de imidlertid ha, trass i mediestuntets skamløse bedritenhet. De valgte riktig framkomstmiddel. For finnes det egentlig noe finere enn luftballonger?

Nazcafolket var muligens noen jævler med ballongen

Ballongferden har vært med oss siden (minst) 1783. Da foretok François Laurent d’Arlandes og Jean-François Pilâtre de Rozier sin første tur. den første bemannede flyturen man vet om. Siden ble de Rozier det første menneskelige offeret for lufkrasj man vet om, og når jeg hele tiden modererer meg er grunnen at man ikke riktig vet når mennesket først gikk til værs. De gigantiske helleristningene i Nazca, Peru har ført til Heyerdahlaktige spekulasjoner om at man kan ha tatt luftfartøy i bruk allerede for 1500 – 2000 år siden. (Kineserne hadde (selvsagt) også ubemannede luftballonger allerede 200 år f.kr. Kudos.)

Barn elsker luftballonger, og hvorfor skulle de ikke det?

Men det er den franskættede vi først og fremst snakker om her, dette tidligmoderne vidunderet som den dag i dag ikke har mistet et fnugg av sin opprinnelige eksklusivitet og severdighet – det i seg selv på mange måter et større vidunder enn faktisk å fly. Synet av den spraglete og svulmende stoffkokongen mot himmelen appellerer til fantasien vår, noe som viser seg i gjenklangen fartøyet finner i barnefiksjonen – fra ballongskald nummer én, Jules Verne, til Pixars Up.

Aller finest syns jeg kanskje scenen i Roald Dahls “Danny og den store fasanjakten” er, hvor faren lærer Danny å sende opp en ballong varmet opp av en spritdynket tøydott, og hvor denne nattlige, lydløse luftfarten blir innbegrepet på det store eventyret. Om ballonger kan ta oss noe spesifikt sted, så må det være østenfor sol og vestenfor måne.

Hvordan få ballongsertifikat

Men det er den rosenrøde fiksjonen. I virkeligheten ender du opp på Hamar om du er uheldig, og i våre gjennomregulerte tider er det selvsagt ikke lenger nok å være den stolte innehaver av kurv og propanlampe, sjakett og snurrebart. Ballongene reguleres av luftfartsvernet, og for å få lov til å styre din egen, trenger du et ballongsertifikat som Mikael Klingberg, leder i ballongforeningen Frisk Bris, kort gjør rede for hva innebærer.

- Man må ha fullført 16 timers flyvning med instruktør. I tillegg må man ha kursing i luftfartsbestemmelser, meteorologi og navigasjon, sier han, før han kjapt tilføyer:
- Navigasjon er ikke så viktig, siden vi stort sett flyr fra a til x. Men det kan jo være greit å vite.
- Hvor presis går det egentlig an å bli?
- Det er ikke mulig å styre annet enn hvilken vindretning man er en del av. I VM i ballongflyvning er det mye som går på presisjon. Men skal man stake ut et presist mål, må man velge startsted i forhold til vindretninger. Og vinden dreier til høyre når man kommer seg oppover – på nordlig halvkule, vel å merke – men av og til vet ikke naturen om naturlovene. Værfenomener som solvindene spiller inn, og man kan aldri riktig vite…men altså, står du i Mandal og det blåser nordavind, bør du ikke ta deg en tur, det er i hvert fall sikkert.

Sjø og skog = dårlige landingsplasser

Er det nettopp dette som er luftballongens appell? Altså, ikke det uforutsigbare i seg selv, det er det jo så mange ting som er, men det ekstravagant uforutsigbare? En luftballong koster fra et par hundre tusen kroner og oppover, alt utstyr inkludert. Det er Rolls Roycen for deg som egentlig gir litt faen i hvor du ender opp. Ordet tidsfordriv er som skapt for luftballonger – eller omvendt.
- Det hender at man ender opp på ugunstige steder. Oslo er vanskelig, med mye mark hvor det er vrient å komme til. Man kan havne i et tre, og det er forsåvidt lite sannsynlig at man skader seg, men duken kan jo bli revnet, og det er ugreit. Det er også problematisk om vinden avtar, og man bare blir hengende. Da må man ha litt tålmodighet.
- Hva med sjøen?
- Jeg har landet i sjøen. Det er helt greit det, særlig hvis det er varmt i vannet. Å berge alt utstyret er et helvete, men sånt må man regne med når man kjører luftballong – slutten på hver eneste tur er jo en mer eller mindre kontrollert krasjlanding.

Et lite, men høytsvevende miljø

Ballongen var ikke noe populær på starten av 1900-tallet. Først da Ed Yost oppfant den moderne varmluftsballongen blusset interessen opp igjen. I Norge er det på skrivende tidspunkt 14 aktive ballongførere – og 14 operative ballonger.
- Hvordan var det du ble, øh, bitt av ballongen?
- Det er lenge siden nå. Det var mye nostalgi involvert, ballonger er eventyrlige. Men jeg var interessert i å fly både det ene og det andre, også ballonger. Det lengste jeg har vært oppe er vel en 14-15 timer, sier Klingberg, og jada, jeg skal spørre, men før vi lar det hele spore av, slik man jo skal når det kommer til ballonger, her er noen siste ord fra ballongføreren om hva som er appellen ved ballongferden.
- Å fly så stille, er en veldig fin følelse. Og så er det vissheten med å ikke vite hvordan man lander, alle opplevelsene som knytter seg til det det. Som altså både er hyggelige og mindre hyggelige.

Beskjedenheter fra oven

- Dere har ikke med noe slags toalett opp i lufta?
- Neeeei. Eller, i de ballongene man bruker til å fly jorden rundt, har man nok det. Men i de fleste luftballonger må man løse det på andre måter underveis, sier han, og det er kanskje ikke noe vits å gå noe videre inn på det, men de som har fått satt fantasien i sving, kan kanskje ha interesse av følgende replikkveksling, vedrørende hvordan man kontrollerer høyden i gassballonger:
- Det gjør man ved å slippe gass ut av ballongen eller å slippe ballast.
- Mener du sånne sandsekker? Det er jo livsfarlig?
- Neinei, man kaster ut sand og vann. Man hiver bare en liten spade utfor, og den er finfordelt før den når bakken. Du merker ikke det om du er der nede, sier han.

På mange måter gode nyheter, det der – og i det minste en mager trøst for leseren som fryktet å bli angrepet av flyvende ruker.

Will he hear that the drumming is subpar, or will he hear that the drums just don’t sound good? After all, you never can tell with producers. He might not recognize something so painfully obvious. Just because someone is a successful producer doesn’t mean that he has the skills to go with his success. This industry is fraught with people who have no business being near a studio.

Mixerman, bitter og skrivefør lydtekniker.

Det er mye å bli forvirret av i musikkanmeldelser. Stort sett er det språklige kaoset en del av moroa. Det er i hvert fall lov å håpe på utgivelser og artister som krever språklige c-momenter av skribenten. Men hva med uttrykkene som verken er spesielt oppfinnsomme eller særlig forståelige? Ta “bra produksjon”. Hva betyr egentlig det? Når er en produksjon “tidsriktig”?  Hva gjør den “organisk” og hvordan i huleste blir man “nøyaktig tilmålt og nærmest akademisk i sin tilnærming til produksjon”?

Anmelder står fram: – Jeg tok feil!

For å komme til bunns i dette, tok jeg en prat med synderen bak den siste meningsløsheten. Peter Vollset er en god venn og sovende celle i Nyss.  Han har anmeldt (og skrevet om produksjon) i flere aviser, noe han synes å ta som en slags anklage når jeg nevner det, men det er en annen sak. For en stund siden hadde vi en hyggelig diskusjon om temaet, som endte opp med at han sverget å slutte å bruke uttrykket.

- Antageligvis har det jeg har kalt “bra produksjon” vært noe mer spesifikt. “Bra produksjon” er en copout, et uttrykk for noe som er fint ved skiva, men som er mer diffust enn et enkeltinstrument som låter bra. Etter at du skjelte meg ut har jeg begynt å spesifisere hva jeg mener, og stort sett er det mulig. Du må bare bruke mer enn to ord på det – og så må du mene noe.

Uangripelig fagterminologi

- Hvorfor er det fristende å kline til med merkelappen bra produksjon?

- Påstanden er umulig å tilbakevise – det høres ut som en mening, men det er ikke det. Hvis du, for å trekke noe ut av ræva, for eksempel sier at et riff er originalt, kan noen komme trekkende med et klipp fra 70-tallet og si “vettuhva, det stemmer ikke”. “God produksjon”, derimot,  er uangripelig, det kan ikke etterprøves. Det er subjektivitet oppå subjektivitet.

- Fordi?
- Fordi det kan bety hva som helst. Det kan være at du mener at låtlista er godt oppbygd, at det er dritfet gitarlyd eller at du syns det var snedig åssen de brukte hjerteslag og respiratorblipper som rytme på en og samme låt eller simpelthen at lyden er fin og pen – selv om det godt kan kalles god lydteknikk.

Er det simpelthen et spørsmål om penger?

- Hvorfor skjer dette?
- Som anmelder vil man se ut som om man vet hva faen man driver med.

- Stemmer det?

- Irrelevant. Det er et ønske basert på gale premisser – man anmelder som lytter, ikke som musiker, lydtekniker og i hvert fall ikke som produsent. Men ønsket om å virke som om man kan sakene sine er vanskelig bli kvitt, og der kommer produksjonen inn – for det er en “fagterminologi” man ikke blir tatt på. Det er fristende å bruke når du har plass å fylle. Anmeldere får ikke så mye betalt per tekst. Du kan lytte i en time og til slutt finne ut at det var kult at gitarsoloen lå så langt bak i lydbildet at det låt som et villdyr stengt inne i et rytmebur. Eller du kan si god produksjon.

- Ærlig talt, er dette et spørsmål om penger?

- Det er et tidsøkonomisk spørsmål.

En produsent er ikke nødvendigvis en produsent

Akkurat hva en produsent er, er et vrient nok spørsmål. Musikkindustrien har brukt begrepet om alt fra eierne av plateselskaper som bare betaler og setter navnet sitt på produktet til folk som tar full kontroll over innspillingen. Da jazzselskapet Blue Note skulle relansere klassiske opptak fra gullalderen, var det naturlig for dem å oppkalle serien etter lydtekniker Rudy Van Gelder – det var han som hadde nøkkelrollen.

Vi kan også se til selve gullstandarden, Beatles. Da de startet ut som plateartister fungerte George Martin som en klassisk produsent, uklanderlig kledt og med minimalt med nærkontakt med bandet. Etter et par skiver var dette drastisk endret, og innen utgivelser som “Sgt. Pepper” og “Magical Mystery Tour” hadde Martin inngått et tett musikalsk samarbeid med musikerne. Og, i presisjonens navn: ved hans side gjennom hele dette arbeidet, var lydtekniker Geoff Emerick, også han en essensiell del av lydbildet (noe denne artikkelforfatteren mener man kan høre på platene han ikke deltok på, mellom White Album og Abbey Road.)

Hva skjedde med lytteropplevelsen?

Man skal være forsiktig med å idyllisere musikkjournalistikkens formative år, men en dyd har man muligens tapt syne av: Anmelderen forstått først og fremst som skrivefør lytter. Før musikkpressen ble store og mektige, virker det som om man i større grad identifiserte seg med mottageren. Man tillot seg en naivitet som det må ha vært fristende å slippe tak i etterhvert som musikkjournalist i større grad ble en profesjon. Men med det har man kanskje mistet syne av sitt mest interessante stoffområde: Platen som lytteropplevelse er uendelig mye mer interessant enn platen som innspillingsprosjekt.

- Jeg snakket med en journalist som skriver om mote.  Hun nevnte at hun ofte bruker uttrykket “taktil tilnærmingsmetode” som et lignende fyllord. Det passer liksom så fint inn. Dette er kanskje ikke først og fremst et behov for flere “fagtermer” i anmeldelser – men færre?
- Man skal gjøre sine egne inntrykk tilgjengelig for leseren. Å si at en produsent gjør en god jobb, kan være relevant. Da Rick Rubin gikk inn i studio med Johnny Cash gjorde han mange riktige valg – han vekket plateartisten i Cash, presenterte ham på en glimrende måte, og fikk ham til å covre Hurt. Det er godt produsentarbeid – men jeg ville ikke sagt “godt produsert”. Jeg ville sagt akkurat det jeg sa nå.

Glatt produksjon

- Når sier man forresten dårlig produksjon?
- Man sier ikke dårlig produksjon, tror jeg. Man sier gjerne “glatt produksjon”.
- “I overkant glatt produksjon”. Å, herregud, det har jeg sikkert skrevet 2-3 ganger. Det er i overkant glatt anmelderi.
- Hva kan det bety?
— Vettafaen, at det høres ut som om lyden er fratatt en eller annen imperfeksjon — om lyden var et bilde, ville det vært tungt photoshoppa — den mangler en jordslighet. Hør, når jeg skal forsøke å forklare hva det betyr ender jeg opp med å bruke dustemetaforer.

Betyr kjente produsenter mer enn ukjente?

Produsenter med et kjent navn har større sjanse for å bli tildelt en betydning i anmeldelsene enn sine mer anonyme kolleger.
– Så du anmeldelsene av den siste skiva til Arctic Monkeys? Der betydde det voldsomt mye at Josh Homme var blitt den nye produsenten deres. Det er godt mulig at det var vesentlig, altså – jeg vet svært lite om hvordan Homme jobber som produsent, og jeg ble i grunnen ikke særlig klokere av tekstene jeg leste. Det ble bare slått fast at det var jævla viktig – mens det var bandet som var drivkraften på de forrige skrivene.
– I øyeblikket man får en produsent man kan navnet på, tilskriver man alt nytt til produsenten. Den siste skiva til Keane har mer gitarer, de har pianoet det ned og syntha det opp. Da jeg skrev om den, trodde jeg det var bandet. Hadde det vært en kjent, ny produsent, hadde jeg kanskje skrevet noe annet. Men jeg vet ikke hvem som produserer den siste skiva deres – eller om de har byttet produsent i det hele tatt.

- There are plenty of producers who expect their engineers to do the nuts-and-bolts work as the producer acts more like an executive. I had a producer tell me once that my job was to make him look good. He wasn’t kidding. I had to make all the decisions and take complete control of the session. In that case, the producer viewed his job as an overseer of sorts. He would come in and approve or disapprove of what we had done, and then it was my job to either move on or fix what he didn’t like.

Unntaket Hip Hop

- Da jeg var 14 hørte jeg på Bone Thugs-n-Harmony. De var produsert av DJ Unique. Vi trodde det betydde at DJ Unique sto for alt annet enn rappingen. Og det var i grunnen sant. Det er i hvert fall sannere i hip hop en i noen annen sjanger. Spør en 12 år gammel rockfan hva som er faorittprodusenten, og de kan ikke svare. Spør en 12 år gammel hip hop-fan om det samme, og de vil ikke klare å bestemme seg.

- Og din favorittprodusent?
- DJ Unique. Det er skrevet rart – men det kan du google.
- Ok. Hva er det med DJ U-Neek som er så bra?
- Hvis du hører på BTH er han så jævla skamløs. Det er en blanding av okkultisme og hard G-funk som, om ikke bandet var så drøyt, hadde hørtes dust ut. Det virker som om han har bestemt seg for å matche galskapen. Et band som snakker om welfare checks i det ene øyeblikket og ouijabrettet som beordrer deg til å skyte noen i det neste. Åssen skal du underbygge noe sånt? Tydeligvis med forvridde stemmer, pistolskudd og noe jeg tror er klokespill. Men legg merke til det – at jeg instinktivt svarer med en produsent jeg veit hva gjorde. Nigel Godrich er produsent på skiver jeg setter høyere – men jeg veit ikke hva han gjør. Jeg er ganske sikker på at hip hop er den eneste sjangeren hvor de som lager det og de som hører på er enige om hva god produksjon betyr.

Kan bety trøbbel på hjemmebane

Komiteen skal riktignok ha for å gi de fleste av oss et realt sjokk. Den første reaksjonen fra Robert Gibbs, pressesekretæren i det hvite hus, skal visstnok simpelthen ha vært Wow. Han kan få sagt det.  Oddsen er lave for at den første tanken hans var Uh-oh. Det er et ulendt politisk landskap der borte, og det er ikke sikkert at et gedigent ryggslikk fra Old Europe er det som trengs for å hale i land en omstridt helsereform, fred i midtøsten, en ambisiøs klimaavtale og fred og fordragelighet for folk i alle land. Nobelprisen tillater seg tydeligvis å håpe på det, men håp når lengre i valgkamper og på prisutdelinger enn det gjør i den virkelige verden.

The Peace Prize is awarded by a very small group of… Norwegians, to be blunt about it. BBC-korrepondent i Brüssel

Komiteen må ha hatt fryktelig dårlig tid

Grunnene til at dette er et sprøtt valg, som kanskje mest av alt maler opp Nobelprisen som et nisseforetak, er mange og åpenbare: For det første er det altfor tidlig. President Obama må måles på resultater. En imponerende tale i Kairo og nye takter i diplomatiet er ikke nok. Ser man verden under ett har nok Torbjørn Jagland et poeng: Barack Obama er for øyeblikket verdens talsmann for verdiene Nobelprisen står for. Men skulle man bare gitt fredsprisen til den som i sum betød mest hadde det bare vært ledere av stormakter som kunne fått den. Et lite skritt for en viktig mann blir større enn et gedigent skritt for et lite menneske. Premieskapet står åpent for presidenter som viser tilløp – for alle andre er det et blodslit.

Dere vet at han deltar i to kriger?

Dessuten trapper Obama opp innsatsen i Afghanistan, han står knedypt i Irak og sår tvil om stengningen av Guantanamo. Å tro at en snarvisitt til Oslo vil snu alt dette, er naivt. I verste fall kan prisen, i ettertidens lys, bli en vits som er langt mindre harmløs enn de som hagler på nettsider og tv-kanaler i skrivende stund.

Som BBC-korrespondenten insinuerer over – dette styrker inntrykket av Nobelkomiteen som et provinsielt supperåd som er forelsket i sin egen påståtte innflytelse – men som samtidig higer etter å være populær. For mange nordmenn virker det nærmest som en gimmick for å få verdens største superstjerne til Oslo. Det ser i det hele tatt ikke bra ut – uten at det av den grunn kan karakteriseres som et såkalt modig valg.

Oh the irony! Obama may have to interrupt his meeting today with the War Council, to talk about [...] the Peace Price. Hørt på CNN

Kanskje kommer kongen

De kjappeste skribentenehar allerede kastet seg rundt og skrevet om prisutdelingen. Benedict Brogan i The Telegraph og bloggeren Mickey Kaus er samstemte om hvordan presidenten burde reagere: ved å avslå. Det murres om Obama i det hele tatt har politisk kapital til å unne seg en signingsferd i et lite sosialistland midt oppi OL-fiaskoen og alt det andre. Om han skulle skippe turen til prisutdelingen vil fadesen være total, og velfortjent (EDIT: Det ser ut som om han kommer). Og ingen utenfor Nobelinstituttets vegger kommer til å være spesielt overrasket.

Man skal passe seg når man kritiserer en bok for det som utelates. Det kompliserer på sett og vis saken at Aslak Nores Ekstremistan drar nytte av New (new) Journalisms store fordel/ulempe – skillpaddeskallet av personlighet og uttalt subjektivitet. For all del. Den er definitivt godt lesestoff, lekende og lærerikt og verdt tiden din.

Samtidig har Ekstremistan blitt solgt inn som en bok som både skal fylle tomrom, utvide debattrommet, og så videre. Åpne eller ei, Nore har i sin spalteturné barskt slått inn dør etter dør. Nå skal man høre. Han ønsker velkommen til Ekstremistan, og det blir for fristende å oppføre seg som en litt kresen gjest.

Bøllefrøet Nore

Så det er sagt – boka er ikke et angrepsskrift mot velferdsstaten og det er ikke en bok som aktivt tar sikte på å legitimere fordommer. Intrykk av noe annet kommer mer av en spalteturné som har vært full av store og voldsomme ord og en tittel som fortjener å bli lest opp av Don LaFontaine.

Det er ikke en omfavnelse av grumset vi snakker om, og den eventuelle forvirringen virker som et resultat en overivrighet, den samme som får ham til å lire av seg passasjer som Les ordene under raskt og hold hånden over listen når du er ferdig. Deretter skal jeg lure deg. og La meg derfor ta deg tilbake til Ekstremistan, og en hjemme alene-fest på 1990-tallet. Jeg advarer mot sterke scener. Aslak Nore er muligens en show-off – men han er på langt nær noen rasist. Det er en forskjell på å rasjonalisere frykt og å forholde seg rasjonelt til frykten, og han prøver på det siste.

Fotballen blir universalnøkkelen

Siden han ikke kan skrive om Norge uten å skrive om Nore, byr han generøst på anekdoter fra sin egen oppvekst. Den røde tråden i boka surres rundt fotballen, som blir Nores primære møteplass med ungdom fra annen landbakgrunn. Gjennom den opplever han å gjenkjenne Lyn-kameraten Metkel Negassie Betew på forsiden av avisene som en av NOKAS-ranerne, men også å gjenkjenne den gamle motstanderen John Alieu Carew på landslagets lagoppstilling. Sporten blir et bilde på nye Norge – et samfunn som både blir bedre og verre av innvandringen, et land som vokser i alle kanter.

Det er en sympatisk og anvendelig metafor. Innvandringens positive innvirkning på det norske samfunn taper for ofte mot skyggesidene, og toppfotball er et støyende unntak. Det har, som Nore påpeker, vært en enorm utvikling fra da Caleb Francis fikk slengt både frukt og rasistiske gloser etter seg da han debuterte fra start mot VIF i 1988 og nå, når Klanen heier fram et lag bestående av Moa, Harmeet, Dawda og Mohammed.

Men gjennom personlige fortellinger om treneren Zolly og feltarbeid i Drammensklubben Drafn og Groruddalen peker Nores fotballmetafor mot to brister i velferdsstaten i møte med det flerkulturelle: Den pedagogiske likhetstankegangen og dugnadsånden. Grovt sagt anklager Nore det norske for å neglisjere spissingen, mens innvandringen går utover breddevirksomheten. I krysningspunktet mellom disse to finner du bokas trusselbilde, et hult og middelmådig sosialdemokrati hvor velferdsordninger mister mer og mer legitimitet.

Drømmen om et nytt mirakel i Marseille

Nore overlater løsningsforslagene i stor grad til andre, men han fabler i boka om en slags ny nasjonalisme – nasjonal selvsikkerhet som et botemiddel mot alle usikkerhetene. Hva dette skulle innebære, er mer vrient – man lurer for eksempel på hvor han har tenkt å gjøre av et såpass fundamentalt nasjonalt instinkt som likhetstanken i denne pakka.

Han drømmer om å oppleve et nytt mirakel i Marseille med Alexander Tettey og Joshua King på laget. Men fotballmetaforen er utilstrekkelig. Det er for eksempel verdt å huske på at forstedene i Paris tok fyr etter at et multietnisk, fantastisk ensemble av fotballspillere (til alt overmål ledet av en muslim som kanskje var tidenes beste spiller) hadde rundspilt hele verden og vunnet både VM og EM. Men det er ikke så viktig. Fotballmetaforen var fin, den lot seg strekke. Da er det vanskeligere å svelge unna Nores merkelige utvalg av intervjuer. I hvert fall om boka virkelig skal være en diagnose.

Hvor er innvandrerne?

I sine studier av islam intervjuer Nore en norsk konvertitt. I tillegg siterer han Harald Eias Khalid Raja fra Tazte Priv. Intervjuene med konvertitten er fengslende lesning, men historien om henne er likefullt en nokså marginal fortelling i denne settingen, og Eias karakter er fiktiv, samma hvor på kornet den er. Nores tekst skriker etter et par konfrontasjoner med noen som faktisk målbærer dette kravet om respekt.

Den hadde også stått seg på å ha med et og annet intervju med jentene som prises av forfatteren både for sitt fravær fra voldsstatistikkene og sin tilstedeværelse på karaktertoppen. Er ikke disse en essensiell del av konstruksjonen Ekstremistan? I boka granskes de ikke i det hele tatt. Nores tilitt til sin egen oppvekst i Oslo har blinde flekker. Han gikk, som meg, blant annet på Marienlyst skole, rett ved NRK. Det er ikke akkurat den hissigste smeltedigelen i byen – skolen var ikke det på min tid, og den var i hvert fall ikke det på Nores tid.

Han legger en slags prestisje i å være tidlig ute med opplevelsen av å vokse opp i flerkulturelle Oslo. Men det er heftigere nå, og ved å ikke søke nedover i årskullene tror jeg Nore går glipp av svært verdifullt kildemateriale – og ikke bare blant innvandrere. Vi er blitt litt gammeldagse. Der et av mitt årskulls første sterke minner for eksempel er bildene av en mur som falt er det en stor sjans for at mange av disse husker to kollapsende tårn. Det har tilspisset seg, i ordskiftet, i klasserommene og på festene. Tvisyn blir en nødvendighet når så mange av de du vokser opp med både er gjenstand for forskjellsbehandling og eksponenter for holdninger som går på tvers av dine egne.

Er dette berøringsangst?

Nore søker til akademia, til det trygge og spekulerende. Er ikke det akkurat det snillistene får fortjent tyn for å gjøre? Var det bare et spørsmål om riktige forskere? Han gransker tilstrømningen av innvandrere på de aldersbestemte landslagene og intervjuer faren til et drapsoffer om kriminologiens brister. Vel og bra – men, med unntak av samtalene med gamletreneren Zolly inneholder ikke denne boka et eneste intervju med en eneste innvandrer til Norge.

Jeg oppfatter det som en stor mangel. Men, som Nore påpeker ved hjelp av det gamle to tryner og en vase-eksempelet, folk leser ulike ting inn i et bilde. Bildet han snakker om, er av Ali Farah liggende i Sofienbergparken, som blir utgangspunkt for en underholdende og smart utflukt om fordommer og stereotypier og kortstokker og som ender med at Aslak Nore ikke klarer å finne en klar syndebukk. En nøtt, det der, men vi kan alle være enige om at ingen sender blomster til karen som slo. Den påfallende bortgjemningen av det utløsende slaget når episoden skal gjenfortelles blir for denne leseren ironisk, den gir det hele en merkelig smak av liberal bias, gammelt nytt, av nok et innlegg i en debatt i et samfunn hvor den ene klossete metaforen etter den andre får breie seg på bekostning av de utallige uforenlige faktaene. Velkommen til Ekstremistan.

For en mer positiv gjennomgang av boka, les for eksempel Pål H. Bakkas grundige ros i Dag og Tid.

I forbindelse med fireårsjubileumet for Jyllandspostens publisering av 12 tegninger av Muhammed og gårsdagens dekning i Dagsavisen, har jeg tenkt litt over to episoder fra det som ble hetende karikaturstriden. Det første delte jeg med én person, det andre delte vi alle i hop og det hadde vært nokså uttværa om ikke så mange av oss hadde husket ting så forskjellig.

På den tiden, altså januar 2006, jobbet jeg på ungdomsklubben Café Condio, et av ressurssentrene til Oslo Røde Kors. På denne dagen var en av de faste ungdommene, de som gjerne kom rekende rett etter skolen og kunne tilbringe resten av dagen der, fly forbanna. Det var uvanlig. Han vi snakker om var en hyggelig og nysgjerrig somalsk 16-åring som så godt som alltid gjorde dagene på Condio morsommere (og travlere).

En sint ung mann

Vi sto utenfor åpningsdøra, det var pisskaldt, han skalv og var rasende. Når han først sa noe, var det simpelthen Nå er jeg sint. Jeg spurte hva det var, om det var tegningene. Nei, sa han. Å? Nei – eller, jeg er sint på det og. Men jeg er mest forbanna fordi ingen tør å være uenige med meg. De tør ikke å krangle.

Midt oppi denne hendelsen, som da var i ferd med å anta vanvittige dimensjoner, hadde denne gutten med ett gått fra å være en nysgjerrig og helt sikkert oppmerksom elev til å bli behandlet som en tikkende bombe. For ham var denne misforståtte respekten mer provoserende og mer sårende enn en eventuell krangel om Islams ukrenkelighet kunne ha blitt i det klasserommet.

Forsøk på å leve i sannhet

Den korte samtalen har blitt grublestoff når jeg forsøksvis tar innover meg hva det vil si at personlige rettigheter og friheter bør veie tyngre enn grupperettigheter. Man kan argumentere praktisk: Hensynet til grupperettigheter er ofte fullstendig uegnet som utgangspunkt når man møtes én til én uansett. Og det er kun de færreste av oss som får anledningen til å adressere eller påvirke større masser i våre liv. Ytringsfrihet er desentraliserende.

Den har også fått meg til å tenke at den største verdien av uenigheten og av den nærmest grenseløse ytringsfriheten ikke først og fremst er hva de gjør med debattklimaet eller andre diffuse størrelser. Først og fremst er de en garanti for anstendighet. For at man ikke, som Vaclav Havel sier, ender opp med å leve i usannhet. Den norske karikaturstriden handlet i bunn og grunn om hvordan enkeltmennesker skal behandles.

12 Muhammedkarikaturer

Den andre episoden handler om Vebjørn Selbekk. Men før jeg skrivervom ham, er det nødvendig å rekapitulere litt av det som faktisk skjedde.

30. september 2005 trykket Jyllandsposten 12 Muhammedkarikaturer som reaksjon på at barnebokforfatteren Kåre Bluitgren ikke klarte å finne en illustratør til en bok om profeten Muhammeds liv. 12. oktober ble elleve ambassadører avvist med et brev da de ba om et møte med statsminister Anders Fogh Rasmussen om det de oppfattet som en pågående svertekampanje mot Islam.

Brevet påpekte blasfemiparagrafen i dansk straffelov, og sa at danske borgere godt kunne prøve en sak mot Jyllandsposten for retten. 27. oktober gjorde noen det. Flere muslimske interesseforeninger gikk sammen om å saksøke avisa.

Den groveste blasfemiske handlingen på lenge

To danskbosatte imamer var blant de som var misfornøyde med regjeringens håndtering. De formulerte et rundskriv som blant annet la ved de 12 karikaturteningene, tegninger fra Weekendavisen (som de mente var mer krenkende), og tre ekstra bilder muslimer skulle ha blitt tilsendt anonymt på nettdebatter. Det ene et byråfoto fra en fransk griseimitatorkonkurranse. Det andre et bilde av en muslim som ber mens en hund oppfører seg nærgående. Det siste en karrikatur av Muhammed som pedofil demon.

Det er ingen overdrivelse å si at denne drittpakken og den påfølgende lanseringsturneen de foretok gjennom den muslimske verden er blant av de mest forrykte blasfemiske handlingene som er blitt begått på mange tiår.

Sistemann uti er en taper

Jackpoten kom i Mekka 6. desember, da rundskrivet ble sirkulert på et møte for Den islamske konferanse med flere statsoverhoder til stede. Bildene, samt skriftlige påstander om grov undertrykkelse, skapte furore. Det ble fremsatt krav om at FN skulle gjennomføre internasjonale sanksjoner mot Danmark. Og verden gikk inn i et virrvarr av følelser og prinsipper. Ambassader ble angrepet. Bakervarer ble omdøpt.

I Norge var Aftenposten tidligst ute, kort tid etter Jyllandspostens publisering. Faksimile trykte de også. 8. Januar trykket dagbladet.no tegningene. Dagen etter hadde Magazinet en sak klar med intervjuer om striden i Danmark og om blasfemilovgivning. Redaktøren i avisen, Vebjørn Selbekk, var opptatt av at blasfemiparagrafen skulle holdes i hevd, og ønsket å belyse det ved hjelp av det høyst relevante eksempelet fra Danmark. Han valgte, som de andre redaktørene hadde gjort, å trykke en faksimile.

Jens Stoltenberg sier det som trengs

Så eksploderte det rundt ham. Da heten ble skrudd opp i Norge forsvarte han den redaksjonelle avgjørelsen. Det ble ikke godt mottatt, Selbekk ble selve synderen, og hadde en vanskelig sak å føre all den tid ingen norske medier på det tidspunktet var hodeløse nok til å for eksempel trykke en faksimile av artikkelen som var stridens kjerne. Dette toppet seg etter at den norske ambassaden i Damaskus ble satt fyr på 4. februar.

To dager etter, gikk statsminister Jens Stoltenberg svært langt i å gi en norsk redaktør for en avis med opplag på rundt 5000 et delansvar for brannen i Norges største nettavis:

- Har Magazinet bidratt til at den norske ambassaden i Damaskus ble påtent?

- Det er i hvert fall det demonstrantene bruker som begrunnelse. De demonstrerer mot karikaturtegningene av Muhammed som ble gjengitt i Magazinet.

En tvingende nødvendig pressekonferanse

De færreste av oss får som sagt anledningen til å adressere så store grupper. Noen ganger er det rart å se hva de som får det, en man har stemt på atpåtil, gjør. Kanskje var det ubehaget over delvis å måtte legge seg flat for sterke, mørke religiøse følelser som gjorde at statsministeren valgte å peke på den kristne kranglefanten. Kanskje var det irritasjon. Det viste seg uansett å være det man ynder å kalle god håndtering, for fire dager senere kunne Selbekk, Bjarne Håkon Hansen og daværende leder for Islamsk råd Norge, Mohammed Hamdan, inkalle til en pressekonferanse.

Redaktøren ofret yrkesstoltheten

Dette er det andre øyeblikket – det pinlige synet av Selbekk, styltete og sliten lese opp en høyst ufrivillig beklagelse. Der sa han at han  “som redaktør ikke fullt ut forstod hvor sårende publiseringen av Jyllands-Posten-faksimilen faktisk ble opplevd”, selv om hensynet til religiøse følelser var et emne han gjennom virke og tro var levende opptatt av.

Han roste den krenkede delen av befolkningen for å reagere på en “verdig og tilbakeholdende måte som de fortjener respekt og honnør for.” Det må han nesten ha hørt fra noen andre – for Selbekk og hans familie ble nødt til å leve med politibeskyttelse og drapstrusler.

Håndverkeren Bjarne Håkon Hansen

Hamdan var fornøyd og ga Selbek “sin beskyttelse” under pressekonferansen. I shit you not. Bjarne Håkon Hansen avviste at regjeringen hadde hatt en aktiv part under samtalene. Leser du sakene fra den gang i dag, vil du se at det ikke var mange som stilte spørsmål ved det svaret. Etter hvert står disse dagene for mange igjen som et politisk c-moment av regjeringen, man kaller det som sagt bra håndtering.

Og da Dagsavisen intervjuet Selbekk i går, startet de saken med å fastslå at striden sprede seg for alvor til Norge da Selbekk trykket faksimilene. Stoltenbergs fordeling av skyld har etter hvert blitt sånn historien fortelles. Det jeg sitter igjen med fra pressekonferansen er forbløffelsen, og den påfølgende triste erkjennelsen av at ytringsfriheten, da Selbekk skulle til pers, ikke var mye verdt.

Selbekk overdriver undertrykningen av religionskritikk

Dette er greit å huske, særlig når Selbekk i gårsdagens intervju sammen med Per Edgar Kokkvold og Aslak Nore mener at rommet for å utøve religionskritikk er blitt alvorlig innsnevret, og man tenker at han framstår som litt hårsår. Har det blitt så mye mindre diskusjon om religion de siste årene? Har ikke flere av de store konfrontasjonene rundt troens plass i samfunnet etter karikaturstriden (hijabsaken, blasfemiparagrafen, felles ekteskapslov) endt opp med dundrende tap for religiøse krefter?

Da er han en sytepave som i tillegg glemmer hva vi gjør nytte av å huske på – hva han svelget unna under den pressekonferansen. At inngrepet i ytringsfriheten hans i stor grad kom fra en handlekraftig regjering med bred støtte, ikke fra ekstremister. At han, som Erik Bergesen skriver, fremdeles fortjener en unnskyldning.

Et hysterisk forhold til ytringsfriheten

Det er også viktig å ha in mente i tilfeller der ytringsfriheten igjen blir dratt inn i manesjen i tåpelige eller konstruerte sammenhenger. Når Bjarne Melgaard eller Litteraturfestivalen på Lillehammer problematiserer den gjennom gimmicker og folk man kjenner, fornuftige folk, venner, sier at vi har et hysterisk forhold til ytringsfriheten i Norge.

I sånne situasjoner er det fristende å skygge unna, og godta at man kanskje må fire på kravene, eller justere hva man legger vekt på i politikken og polemikken. Ytringsfrihetsrunking forsurer debattklimaet. Men når jeg tenker på disse to situasjoene, innser jeg at jeg til syvende og sist driter litt i debattklimaet som sådan, hva nå enn det er. Det er uansett den ærlige og om nødvendig kranglete omgangen med enkeltmenneskene, enten de er redaktører eller skoleelever som utgjør byggeklossene i forsøket på å leve i sannhet.