De aller fleste som har gjennomført den norske grunnskolen har en vag anelse om at den greske bystaten Athen er regnet som demokratiets vugge. Norge anno 2010 har antagelig gått forbi athenerne når det kommer til demokratiske rettigheter for innbyggerne, i det minste får flere muligheten til å nyte godt av dem. Athenerne var veldig selektive når det gjaldt hvem som skulle få delta, så kvinner, slaver, tilbakestående og selvfølgelig utlendinger var alle ekskludert fra det gode selskap. Det betyr ikke at ikke har noe å lære av demokratiets grunnleggere.

Fordelene med loddtrekning

Grekerne hadde en rekke demokratiske virkemidler og måter å organisere ting på som med hell kunne blitt prøvd ut i dagens samfunn. De avviklet for eksempel en rekke av valgene til forskjellige viktige byråkratiske stillinger, som ansvarlig for vannforsyningene, eller ansvarlig for vedlikehold av krigsskip, ved loddtrekning. Alle verv varte i en periode på nøyaktig ett år, slik at det i prinsippet skulle være begrenset hvor mye skade du kunne gjøre, og ingen skulle gidde å gi deg alt for store bestikkelser.

Siden det var så mange verv og de roterte såpass ofte er det ikke usannsylig at hver eneste athenske mann (som ikke var tilbakestående) i løpet av sitt liv hadde innehatt et viktig verv i byens tjeneste. Ordningen fungerte åpenbart godt for athenerne ettersom de i en lang periode kontrollerte et gresk imperie (510 – 403 f.K) og underla seg mesteparten av nabostatene sine (Det skal sies at ikke alle verv ble valgt ved loddtrekning, generaler ble for eksempel utnevnt på vanlig demokratisk vis.)

Noe for lokaldemokratiet?

Å adoptere denne ordningen med loddtrekning i 2010 ville kunne blitt vanskelig i hvert fall på et nasjonalt plan. Athen var en bystat som befant seg på et begrenset geografisk område, bykjernen var på fattigslige 1,5 km i diameter, og besto av anslagsvis 120000 mennesker, hvorav bare et mindretall var borgere. På tross av internett og andre kommunikasjonsmidler ville det være vanskelig og antagelig ikke veldig lurt å skulle velge de som skal styre i et langstrakt land som Norge ved loddtrekning.

Selvfølgelig kan man spørre seg, når man ser på kvaliteten på en del folkevalgte i Norge, hvor mye skade som egentlig ville bli gjort? Man ville blitt kvitt tendensen hvor det å være politiker var noe som gikk i arv i familier, eller at stort sett samtlige politikere ble hentet fra en snever gruppe (de som satt i elevrådet på ungdomsskolen og har foreldre med høyskoleutdanning etc.). Politiske partier ville mistet mye av sin eksistensberettigelse. Som tankeksperiment, i hvert fall når det gjelder lokalpolitikken, er loddtrekning kanskje ikke så dumt.

6000 potteskår unna en mer behagelig hverdag

En annen gammelgresk nyvinning som mye lettere ville kunne adopteres inn i det norske demokratiet er ostrakisme. Ostrakisme var en særegen gresk oppfinnelse som, så vidt man vet, aldri har blitt brukt andre steder enn i Athen i perioden 487 til 416 f.K. Hvorfor aner jeg ikke, ordningen var genial. Ostrakisme var enkelt å greit en slags enorm Idolavstemning hvor den som fikk flest stemmer ble kastet ut av byen i 10 år. Hvert år møttes grekerne i januar og stemte over om de skulle ha en ostrakisme det året. Hvis over 6000 avga stemme og flertallet av de som stemte stemte ja, ble ostrakismen avholdt ca 2 måneder senere. Ostrakismen gikk ut på at man skrev navnet til den man ville stemme ut på et potteskår (derav navnet Ostraka, som betyr potteskår – du ble ”potteskåret”). Den som satt igjen med flest poteskår med sitt navn på, forutsatt at det var over 6000 som hadde deltatt på selve ostrakismen, ble kastet ut. Man ble ikke fratatt eiendommen sin, familien ble tatt vare på, og etter ti år fikk man komme tilbake med alle rettigheter inntakt og kunne på nytt stille til valg og ta politiske verv.

Men i løpet av de ti årene du var forvist kunne du ikke representere bystaten på noen måte og hvis du viste deg på Athensk territorium ble du drept. Ostrakisme ga athenerne en mulighet til å kvitte seg med folk som ble for mektige, for rike eller som de rett og slett ikke likte. Mislykkede generaler eller politikere som ble for store på det var gjerne de som fikk smake athenernes misnøye. Det beste var at man ikke trengte noen begrunnelse og det fantes ingen ankeinstans eller vetorett.

Hvem vil DU bli kvitt?

Kunne ostrakisme fungert i Norge i dag? Vi hadde selvfølgelig måttet gjøre noen endringer. Hos athenerne måtte i hvert fall 6000 stemmeberettigede avgi stemme for at man i det hele tatt skulle ha en ostrakisme. La oss si de utgjorde ca 20% av borgerne. Om vi adopterer ordningen, kan vi bytte 6000 om til 20% og har valg om ostrakisme i januar og selve ostrakismen i mars. Det ville vært et viktig poeng å holde på tradisjonen om at man bare avholder én ostrakisme i året, slik at det bare var de aller mest upopulære som ble utstøtt. Byene ville blitt prydet med reklameplakater for og mot kandidater, facebookgrupper ville poppet opp som paddehatter og frivillige (hat)grupper ville oppstått for å bli kvitt sine favoritter.

MMI ville kunne gjort ukentlige undersøkelser på hvem som lå nærmest å bli ostrakisert. Det ville gitt norsk debatt tilbake en lenge etterlengtet vitalitet og masser av underholdning. Og det er bare toppen av kransekaken. Gjeninnføring av ostrakisme ville gjort at politikere som løy for velgerne sine faktisk ville risikert å måtte ta konsekvensene av det. Vi ville fått et demokrati hvor politikere ville risikere å måtte holde valgløftene sine. Trusselen om utstøtelse ville forvandle hele måten politikere snakket og oppførte seg på.

En mulig løsning på Jaglandproblemet?

Men kanskje viktigst av alt er det at vi ville fått en sikkerhetsventil for å kunne kvitte oss med folk som driter ut Norge foran hele verden. Eksemplet over alle eksempler, Torbjørn Jagland. Denne mannen har ikke gjort noe ulovlig. Han har på mystisk vis ålet seg oppover i maktens korridorer og er nå kommet så høyt opp at det, med dagens ordninger, er umulig å bli kvitt ham. Uansett hva vi gjør så finner han seg en jobb hvor han får holde taler foran en masse TV-kameraer fra andre land og få millioner til å riste lattermildt på hodet av denne tilbakestående nissen. Hadde vi gjeninnført ostrakisme ville han vært den første til å bli kastet ut og de neste ti årene ville vi kunnet sove trygt vel vitende om at han ville blitt drept om han forsøkte å representere Norge i noe fora.

Og vi hadde ikke sluttet der. Stein Erik Hagen ville blitt nødt til å flytte etter formuen sin til Sveits. Marianne Aulie og klovnebildene hennes ville blitt deportert. Prinsesse Martha Louis kunne lest eventyr for tyske barn en ti års tid. Alexander Rybak ville måttet roe ned på kjekkasfaktene sin eller bli sendt, med fele og det hele, til Hviterussland. Tenk tilfredsstillelsen av å ha vært en av titusener som stemte akkurat ditt hatobjekt ut av landet. VG reportasjene fra grensa når de blir kastet ut. Tårene, snørret. Jeg får gåsehud.

Jeg tror at ostrakisme passer spesielt godt til den norske mentaliteten. For er ikke vi selve Jantelovlandet, landet som blir rasende om statsministeren får snike i køen på ICA og hater alle som våger å tro at de er bedre enn oss. Er ikke hatet av oppkomlinger nettopp det som gjør oss til nordmenn?