NTNU i Trondheim har denne høsten invitert en rekke norske og internasjonale akademikere for å holde foredrag under vignetten Israel-Palestina-konflikten: Hva er forskningsbasert kunnskap? Foredragsrekken belyser en mangel på bredde i norsk akademias Midtøsten-traktering.

Furore for forelesning

Nyheten om Midtøsten-foredragsrekken vekket usedvanlig sterke reaksjoner: Kritikere anklaget NTNU for å drive politisk propaganda i stedet for åpen forskning, direktøren for Simon Wiesenthal-senteret fordømte det hele som ”skandaløs antiisraelsk fanatisme” og ”en ny fase i norsk oppildning til jødehat”, en person fra israelsk UD kalte foreleserne ”et stjernelag av Israel-hatere” og Israels ambassade i Oslo sendte et protestbrev til universitetet. Hvorfor slik furore for noen forelesninger?

NTNU-seminaret denne høsten ville fort gått utlandet hus forbi dersom søkelyset ikke allerede var fiksert på Norge og vårt forhold til Israel og antisemittisme. Stikkord er boikott, Gerstenfeld, Lieberman. For øvrig var furorens åpenbare årsak manglende balanse, mer presist gjesteforelesernes gjennomgående kritiske holdning til Israel. Det provoserte at ikke én akademiker var invitert for å representere noe slikt som en Israel-sympatisk innfallsvinkel, for å legge frem sionismens narrativ på en hederlig måte.

Anti-israelsk stjernelag

Venstreradikale Ilan Pappe, som selv er pådriver for akademisk boikott av Israel, var en av foredragsholderne. Det var også Moshe Zuckermann, nok en venstreradikal og sterkt Israel-kritisk historiker, samt statsviter Nils Butenschøn, som ledet Palestinafronten i sin tid og som i dag står kreditert som forfatter av den tendensiøse artikkelen ”Zionisme” på det kontroversielle danske nettleksikonet Leksikon for det 21. århundrede. Videre deltok Hilde Henriksen Waage, Cecilie Hellestveit og Stephen Walt.

Man merket seg samtidig at underskriftene til programkomiteens medlemmer var å finne på oppropet om akademisk boikott om Israel.

Ikke israel-hatere, men antisionister

Skjønt, hvorfor skulle man i det hele tatt ha noen til å legge frem sionismens narrativ? Ville det ikke være uanstendig? Sionisme betyr jo imperialisme, rasisme, undertrykkelse av palestinerne og en 60 år lang etnisk rensing? En slik fornemmelse finnes. ”Sionisme” har fått en distinkt negativ valør, bare smak på det. Sionist! Ifølge seniorforsker og foredragsholder Cecilie Hellestveit er det ”bare tull” å kalle akademikerne Israel-hatere. De kan snarere betegnes som ”antisionister”, sa hun til Dagbladet, for de ”støtter ikke Israels ekspansjonspolitikk”.

Historisk er sionisme bevegelsen stiftet av Theodor Herzl på slutten av 1800-tallet til støtte for opprettelsen av et nasjonalhjem for jødene, og senere for Israels opprettelse og videre eksistens. ”Sionisme” har naturligvis blitt fylt med mange forskjellige typer innhold siden Herzls tid. Begrepet har tatt opp i seg forestillinger av både religiøs og verdslig, venstreradikal og høyreradikal type. Men begrepets minste felles multiplum er altså ikke mer enn tanken om at jødene qua nasjonalt felleskap har rett på en plass i nasjonalstatsfamilien. En antisionist skulle derfor i utgangspunktet være en som simpelthen er imot ideen om en jødisk stat. Men det var jo åpenbart ikke dette Hellestveit mente, hun snakket om å være imot ekspansjonspolitikk. Så hvorfor den forvirrede, og forvirrende, begrepsbruken?

Akademikere på ustø grunn

Det er nærliggende å anta at mange i Norge, seniorforskere og organisatorer av akademiske foredragsrekker inkludert, ikke alltid står på stø grunn når de uttaler seg om sionisme og jødisk historie. Religionshistoriker Bente Groth observerte i kjølvannet av Jostein Gaarders beryktede straffepreken at ”den manglende interessen for faktisk kunnskap om levende jødedom og jødisk historie […] preger den norske debatten”, og at dette gjenspeiles i pensumlister, læreplaner og ansettelser ved universiteter og høyskoler.

Jeg tror Groth er inne på noe. Se på forskningsinstituttet Fafo, som har en egen Midtøsten-seksjon med ni ansatte. Der synes Israel og israelsk/jødiske forhold å være uinteressant: En liste over 80-90 publikasjoner på dette feltet de siste ti årene inneholder ikke ett arbeid med israelsk/jødisk fokus. Som om Israel ikke fantes i Midtøsten som annet enn en størrelse som virker negativt inn på arabiske land og befolkninger i området. Forskningsledelsen er, kanskje overraskende, selv enig: ”Jeg synes det generelt er mangel på forståelse og informasjon rundt Israels politikk”, sa seksjonens forskningsdirektør til Universitas tidligere i år. En seniorforsker ved Chr. Michelsens institutt stemte i: ”Vi forsker altfor lite på Israel og det gjør at vi forstår Israel for dårlig.”

Mangel på ekte eksperter

Søk i databaser for avlagte hovedfags- og masteroppgaver ved landets universiteter viser at israelsk og jødisk historie og samfunn kun unntaksvis er tema for arbeider som tar for seg problemstillinger relatert til Midtøsten. Av de mest profilerte norske Midtøsten-eksperter behersker knapt noen hebraisk (jeg kommer kun på Sidsel Wold i NRK, men hun er da også journalist og ikke akademiker).

Altså synes det å være en viss mangel på akademisk kunnskap omkring Israel og det jødiske. Det er lett å tenke seg at mangel på kunnskap har forhindret sympatiserende identifisering, og slik, kombinert med en sterk solidaritet med de undertrykte palestinerne (les mer om Palestinabevegelsens tilblivelse i Tarjei J. Vågstøls hovedoppgave i historie), bidratt til å skape et anti-israelsk bias.

Ubalanse i media

Ubalansen i den akademiske sfæren reflekteres i andre samfunnssjikt, spesielt i mediene. Da den venstreradikale historiker Ilan Pappe ga ut boken The Ethnic Cleansing of Palestine slo Aftenposten opp saken på avisens førsteside og med en ukritisk omtale inne i avisen. Dagsavisen, på sin side, fremførte like godt Pappes argument på lederplass. Nordlys, Adresseavisen og Klassekampen ga boken omtale og den nådde bestselgerlistene på Tronsmo i Oslo. Men da Benny Morris, en av de fremste israelske eksperter på 1948-krigen og den israelsk-palestinske konflikten (som mener at Pappes ensidige intensjonalistiske forklaring på flyktningbølgen ikke holder vann), ga ut boka 1948 i fjor, var ingen interessert. Under hans besøk og foredrag i Oslo i sommer kom én journalist, fra kristenavisen DagenMagazinet.

NTNU fremstilte seminaret som nøytral og ”forskningsbasert kunnskap”, som at dette simpelthen var vitenskapsmenn og -kvinner som uten noe mer snikksnakk leverte ”critical and careful scrutiny based on standard scientific methods”, som arrangør Morten Levin sa til den israelske avisen Haaretz. Men dette er ikke naturvitenskap, og sannheten om Israel-Palestina-konflikten oppnås ikke ved nøyaktige målinger. Nærmere sannheten kommer man heller ved å belyse og inkorporere så mange av de legitime fortellingene som mulig. Fortellingen om palestinernes flukt, fordrivelse og fortsatte landflyktighet, om sionismen som imperialismens håndlanger og drivkraft for undertrykkelse er naturligvis én slik. Men straks denne fortellingen blir stilt opp alene, uten konfrontasjon med eller henblikk på andre legitime historier, som eksempelvis historien om antisemittismen i Europa, om Holocaust som definitiv bekreftelse på sionismens grunnprinsipp om jødisk utrygghet i Europa, om palestinsk nasjonalbevegelses kompromissløshet i mellomkrigstiden, om 1948-flyktningbølgene som et produkt av krigen og om jihadistenes folkemord-ideologi i senere tider; straks den ene typen fortellinger utestenges, slik tilfellet har vært ved NTNU-seminaret, så får den ”forskningsbaserte kunnskap” politisk slagside.

Norsk Midtøstenforskning burde mangfoldiggjøre sin historiefortelling. Det vil også påvirke mediene, og både forskere og vanlige folk vil kunne danne seg mer flerdimensjonale bilder og komme seg ut av hengemyra ”antisionisme”.

Les også:

1. Tilsvar: Skivebom om norsk midtøstenakademia