Espen Reboli Bjerke som Peer Gynt. Foto: Tine Poppe

Centralteatrets Peer Gynt begyn­ner uten­for tea­tret med sang for kua mens publi­kum går inn, for­tset­ter inne i foajeen med en direkte og nyde­lig utført intro­duks­jon av Peer og hans mor Åse, før det bærer avs­ted inn til teaterets indre. Fra bon­debry­llup til Dov­re­gub­bens spa er man nå inne i Ibsens ver­den av dans, galskap og død. Det er en vandring gjen­nom tea­tret, gjen­nom styk­ket, og gjen­nom Peers liv.  Ved hjelp av store mengder prak­si­se­le­ver fra NISS, duk­ker fra Oslo Nyes duk­ke­tea­ter og en fan­tas­tisk beset­ning, makter Peer Gynt-veteran og teatersjef  Svein Sturla Hungnes å gjenfortelle  livet på en måte som er både sto­rar­tet og vir­ke­lig.

Oslo Nye kjø­rer tre fores­ti­llin­ger pr. kveld, med tre forsk­je­llige Peer og Åse. Publi­kum får utdelt mas­ker for å bli en usyn­lig del av sce­nene. Man setter seg ved bord og på stoler og benker midt i scenene, følger skuespillere fra scene til scene og nærmest drukner i deres intense uttrykk.

Satt i en modernisert setting, har man alikevel ikke mistet noe vesentlig av det klassiske uttrykket som gjør stykket tidløst. Peer går riktignok i jeans, og ja, Anitra er talkshowgjest; men Knappestøperen og Bøygen er umiskjennelige. Og det er så man glem­mer tid og rom, og at stykkets knappe to timer flyr avs­ted . Selv med inn­lagt fem minut­ter pause i Tea­terk­je­lle­ren, blir man underholdt fra første minutt. Hvis man er på andre eller tredje fores­ti­lling, vil man dessuten kunne ta turen ned i nevnte kjeller og fortsette helaftenen på byteateret.

Denne oppsetningen åpner bare for én konklusjon, Peer Gynt har atter gje­noppstått, han er vir­ke­lig den helt han selv tror han er, på godt og vondt. Oslo Nyes opp­set­ning har gitt Ibsens storverk ny, vidun­der­lig inn­pak­ning. Det har blitt en gutsy og hard­core oppsetning hvor Peers top­per og bun­ner kjennes høyere og lavere enn i mer klas­siske oppsetnin­ger. Å legge Peer Gynt i en moderne setting med publikum så tett på skuespillerne er en risiko, men selv et stunt som å basere seg på publikums sangvilje i andre scene funker så utrolig bra i denne inkluderende settingen. Det er modig og krever enormt mye av skuespillerne å være så nær publikum, men det fungerer. Aldri har du sett Peer så opps­pilt og så fort­vilt, aldri så kjekk og så desperat. Og aldri før har du som publikum vært så tett på. Peer er på topp, han eier verden, han mister sin Solveig og går under. Man følger med mot Soria Moria og havner i sinnets avgrunn.