Den kinesiske brannmuren, som den populært kalles, utløses av ord, bilder og filmer som anses å være “umoralske” eller “en trussel mot nasjonale interesser”. Dette er gode, vide sekker som har plass til det meste, herunder stoff som omhandler demokrati, Tibet, Taiwan, opprøret i Xinjiang, ytringsfrihet, menneskerettighetsbrudd, politisk uenighet og systemkritikk.

Kinesiske myndigheter observerer med frykt og beven den effekten internett kan ha på spredning av uønskede idéer og tanker, og ikke minst mobiliseringskraften som ligger svært latent. Kina så hva som skjedde I Iran, der opptøyer ble organisert gjennom Twitter, og kjemper med nebb og klør for å beholde kontrollen.

Google og Yahoo på tur i Kina

I kampen mot åndelig forurensning har sentralmaktene stengt sentrale sider som Facebook, Twitter, Wordpress og Youtube. Alle må vise ID-kort på nettkafeer, og all porno og usømmelighet er forbudt. En periode i høst forsøkte myndighetene seg på å forby enkeltpersoner å opprette nettsteder, bare organisasjoner og institusjoner kunne søke om offentlig tillatelse før en nettside kunne opprettes. Dette måtte de ganske kjapt gi opp. Derimot nekter Kina å lempe på sensurkravene for Google, noe som med all sannsynlighet ender med at selskapet trekker seg helt ut av Kina.

De fleste kan dog være enige om at Google aldri burde ha vært der til å begynne med. For under en måned siden kunne en stor gruppe journalister og forskere bosatt I Kina melde om at yahoomailen deres hadde blitt hacket i det som ser ut til å være relativt ublu cyberspionasje. I tillegg har internett vært helt stengt i store områder av Xinjiang, åstedet for de voldelige uighuropprørene for halvannet år siden. Det kinesiske sensurdepartementet er hardt, men ikke spesielt elegant.

Opprørske tvetydigheter

Men sensur inspirerer, og kinesiske nettbrukere vet å bevege seg rundt, over og under brannmuren. Dette gir seg blant annet uttrykk gjennom innovativ språkbruk. Et eksempel er når bloggere får sine kommentarer fjernet, og omtaler det som at de har blitt “harmonisert”. Dette er en referanse til mydighetenes offentlige og altomfattende propagandakampanje om å skape et harmonisk samfunn.

Men mer intrikate koder skapes gjennom mulighetene som ligger innbakt i mandarin. Kinesisk språk er organisert slik at mange ord kan ha samme, eller svært lik, uttale, men ha helt forskjellig skrifttegn, og dermed mening. Dette er en skattekiste for stemmer som vil uttrykke seg kritisk mot internettsensuren på nettet, og helst la sine kommentarer stå lenge nok til at de rekker å bli lest. Utfordringa er altså å finne tabuord som kan uttales som et annet helt ufarlig ord, og dermed skrives med andre skrifttegn, men hvor de innvidde umiddelbart forstår hva som egentlig menes.

Det er her gressgjørmehesten kommer inn. Gressgjørmehest uttales på kinesisk “caonima”. “Caonima”, med en liten tonejustering, betyr også, på godt norsk, fuck your mother. Det begynte som en spøk et sted, men utviklet seg til et av de største kinesiske internettfenomenene i 2009.

Kampen mot elvekrabbene

Gressgjørmehesten fikk etterhvert sitt eget univers, hvor den lever I Male-ørkenen (samme uttale som din mors kjønnsorgan), hvor den kjemper en evig kamp mot elvekrabbene (uttales som harmoni= myndighetene) for å kunne leve fritt. Om du synes det høres pubertalt ut, så tenk på tilfredstillelsen ved å komme seg gjennom en slik omfattende sensur Kina utøver. Kraften i dette manifesteres gjennom eksplosjonen av fenomenet; sangen som ble skrevet om gressgjørmehesten og klippet sammen med en naturfilm om alpakkaer fikk over halvannen million youtubetreff, det samme med en animert rap-video om gressgjørmehesten.

New York Times plukka opp på trenden, som gjorde den ennå større. Gressgjørmehestmaskoter, t-skjorter og souvernirer ble produsert og solgt over hele Kina, og spøken var blitt allemannseie.  I umiddelbar etterkant av artikkelen i NYT ble det utstedt forbud mot å promotere og omtale gressgjørmehesten, og uka etter ble youtube stengt. Gressgjørmehestens karriere var over, men i noen måneder var det noen millioner kinesere som fikk smaken på en form for ytringsfrihet. Et nytt, eller kanskje ti, eller tusen, fenomener er allerede på gang, og snart har ikke kinesiske myndigheter flere sider igjen å stenge ned.

BEIJING: Søndag 1. november våknet jeg til et uvanlig syn utenfor vinduet mitt; snø.

Det snødde tett, store, våte flak klistret seg til forvirrede trafikanter og fruktselgere, syklister tatt i bakholdsangrep og svært misfornøyde fotgjengere som med jevne mellomrom fikk grener i hodet. Bladene på trærne hadde ennå ikke falt, og vekten av snøen gjorde at de rett og slett kollapset; det lå meterlange grener i hopetall ute i gatene.

En kinesisk jente jeg møtte kunne fortelle meg at hun aldri hadde opplevd snø så tidlig før. Hun var 22 år. Dagen etter kunne avisene informere om at dette var det tidligste snøfallet på, nettopp, 22 år. Siden før Den Himmelske Freds Plass. De kunne også berette om et langt mer oppsiktsvekkende aspekt ved dette uvanlige været: det var produsert av menneskehender. Kinas Kontor For Værmodifisering.

Værmanipulering har, som en journalist I South China Morning Post kommenterer, unektelig noe svært Orwellsk over seg. Men det er ikke så uvanlig som man skulle å tro. Cloud-seeding innebærer at man sprøyter kjemikalier inn i skyene, enten for å framprovosere nedbør, eller for å få skyene til å oppløse seg. Den moderne regnmaker har lagt dansen på hylla og utstyrt seg med sølvioner i stedet.

Sentralstyrt vær er heller ikke unikt for Kina. Selv om Kinas værmodifiseringssystem er verdens største, ble teknikken utviklet i USA i 1946, og andre territorielle makroland som Russland og Australia benytter seg også av skysåing, i all hovedsak for å motarbeide alvorlig tørke. Men man skal ikke undervurdere hvor tiltrekkende tanken på å kunne styre været må være for et autoritært styre.

Myndighetene traff med været på 60-årsdagen

Myndighetenes regnmakeri har ført til kjekling mellom Kinas lokalmyndigheter, og påstander om at hovedstaden stjeler regn fra de andre provinsene. Kinas bruksområder strekker seg også utover mandatet om å skape nedbør. Nå senest til Kinas 60-årsfeiring, 1. oktober, som skulle feires med en gigantisk militærparade. Lokale Beijingere ble forvist fra sine hjem, og sentrum ble avstengt i dagesvis under forberedelsene.

Vanlige kinesere ble fortalt at de måtte se den velkoreograferte feiringen på TV. Og hvilke TV-bilder det ble! De er ennå å se på kinesisk TV, til alle døgnets tider. Den klare himmelen bildene viser er et uvanlig syn for den vante Beijinger. Værmodifiseringskontoret hadde mer enn tre fingre inne i spillet.

En ubeleilig kaldfront fra Mongolia

Ironien her blir tydelig når man vet at Kina, spesielt den delen Beijing ligger i, er utsatt for jevnlig tørke. Derfor brukes værmodifiseringsteknikken i størst grad for å få det til å regne. Årets tørke har vært alvorlig, og værmodifiseringskontoret benytter seg av alle skyer som blåser forbi og har nok fuktighet til å produsere nedbør. Så også helga i overgangen mellom oktober og november. Nå ville tilfeldighetene ha det slik at en kaldfront fra indre Mongolia skylte over Beijing samtidig som de fruktbare skyene, noe som resulterte i det ovennevnte, ganske heftige, snøfallet.

Her begynte problemene. Over 200 av de 257 flyvningene ut av Beijing blei kansellert, det ble trafikkaos og myndighetene fikk kritikk for ikke å varsle sine borgere godt nok om tuklingen med været. Det var sterk misnøye med det siste politiske værtiltaket, og for å gjøre situasjonen enda mer delikat for myndighetene, ble misnøyen grundig forsterket av et annet sentralstyringskonsept: sentralvarmen.

Veldig sentral fyring

Varmen i Kina er sentralstyrt. Alle bygninger i Beijing har sentralfyring, og denne fyringen skrus på 15. November. Snøen kom 1. November. Denne vesle glippen i planlegginga viste seg ganske relevant for Beijings våte og kalde 20 millioner innbyggere. Resultatet er at de nå må skru på sentralfyringen 10 dager før tida, som et slags plaster på sørpa. Vi uten bil og med norske vintersko jubler.

Det skal altså ikke bare være enkelt å sentralstyre været. Står du ansvarlig for været i en by som Beijing, har 20 millioner våte, kalde og misfornøyde kinesere noen å skylde på. Undertegnede jobber for øyeblikket med å finne ut om det finnes en klageinstans man kan rette værpolitskrelaterte klager til. Det er som å være Oslo Sporveier, unnskyld, #Ruter, bare at du faktisk er ansvarlig for været. Det er i grunnen en av de superkreftene du kanskje ikke hadde så lyst på allikevel.