En situasjon vi neppe blir ferdige med altfor fort: Thierry Henry beveger seg ned mot dødlinja. Han er forbi forsvaret, i spiss vinkel fra målet og ballen er på vei ut over linja. Frankrikes kaptein ser ned på hånden sin, dytter med seg ballen, passer til William Gallas som nikker ballen i mål fra kloss hold. Samtidig skaffer han et underpresterende og tafatt Frankrike VM-billetten på bekostning av lilleputtstaten Irland.

Spillerne forsvarer Henry

Irene er selvsagt forbanna. Mange forstår dem. Noen støtter dem. Men blant flertallet av spillere er det en annen ånd som går. John Carew, Patrice Evra, Gary Neville, David Beckham og David Ginola er i alle fall enige om å hegne om kollega Henry: Blame the ref.

Fra uflaks til “tragedie for sporten”

Denne livsløgnen er ikke akkurat vanskelig å gjennomskue. Dommeren gjorde en feil. Henry juksa. Reaksjonene beviser at det ikke akkurat er fair play som råder i fotballen, uansett hvor mange massive Coca-Cola-sponsa kampanjer fra nasjonale og internasjonale fotballforbund som forsøker å overbevise oss om noe annet.

Der avgjørelser som går imot et lag har en tendens til å bli fort glemt, skaper avgjørelser som går imot folks forestilling om en sports egen etikk, alltid bråk. Når dommeren gjør feil som avdekker fotballens urettferdighet, reagerer selv et nøytralt publikum med harme.

Spillerne ber om omkamp

I så tydelige tilfeller som med Henrys hånd, virker også sportens aktører å være skjønt enige om at omkamp ville vært mest rettferdig. Det er fristende å trekke inn en analogi til tyrefektingen, der oksen faktisk kan bli gitt amnesti, dersom den oppfører seg på en måte som vekker sympati. Men selv om det samme rettferdighetsinnstiktet finnes i fotballen som i all idrett, skjer omkamper eller endringer i resultat ytterst sjelden (og det vet spillerne).

Med utallige kameravinkler, spredningen av repriser på nettet og en voldsom mediedekning rundt fotballen generelt, blir intensifiseres problematikken rundt oversette regelbrudd. Og det er ikke først og fremst for spillerne dette er et problem.

Om å bevare den pokkers “sjarmen”

Foucault påpekte at vi stort sett ser på makt juridisk. Den ansvarlige (les: dommeren), holdes til ansvar for alt som skjer på stadion, ikke i første rekke spillere, trenere eller publikum. Til tross for at både spillere og dommeres feiltrinn blir synligere, har spillerne en part som støtter dem, nesten uansett hvor hodeløse handlingene deres enn måtte være. Spillerne har også muligheten til å uttale seg, i motsetning dommeren, som i utstrakt grad gis munnkurv, og blir utsatt for en offentlig gapestokk der verken forklaringer eller en direkte kontakt med publikum blir gjort mulig.

Innfør målfoto

Videodømming har lenge vært foreslått som en mulighet til å stramme opp fotballens regelverk. Michel Platini er for måldommere. Men FIFA og UEFA er motvillige. Sepp Blatter uttaler at han helst vil bevare fotballen menneskelig. Men det er kanskje nettopp av hensyn til det “menneskelige” at FIFA seriøst bør vurdere videodømming.

Kanskje ved hjelp av langrennets konsulterende orakel; målfotografering. Fordelene er mange. Det blir færre urettferdige resultater. Etter scoringer er det uansett pause i spillet. Vi slipper de flaue, blanke sekundene i reprisene av tvilsomme situasjoner på storskjermen under kamp. Men så er selvsagt spørsmålet: Hører en margin av anarki med til spillet? Er publisiteten viktigere for fotballens markedsverdi enn sportsånden? Eller handler alt bare om konspirasjoner?

Er du like opptatt av dommern som vi på Nyss åpenbart er? Sjekk ut You are the Ref, Paul Trevillions pedagogiske tegneserie for å lære mer om når kua faktisk bør byttes inn.

]]> http://www.nyssmag.no/2009/11/24/drit-i-sjarmen-innf%c3%b8r-malfoto-i-fotballen/feed/ 4 http://www.nyssmag.no/2009/11/12/to-utfordringer-for-norske-fotballdommere/ http://www.nyssmag.no/2009/11/12/to-utfordringer-for-norske-fotballdommere/#comments Thu, 12 Nov 2009 07:01:39 +0000 Anders Worren http://www.nyssmag.no/?p=770 Anders Schiøtz Worren

Årets Tippeliga har synliggjort minst to nødvendige endringer for straff. Dommerhetspurister synger fremdeles “Ut med dommern, inn med kua” – klagesang mot dommerne er et av sportens kjæreste refreng, en alltid tilstedeværende ingrediens før og etter fløytens siste blås. Gale avgjørelser er noe alle lever med – men verre er det med de feil som etter reglene er riktige. Fotballforbundet er ikke fullstendig herre over reglene sporten spilles etter, men denne fotballsesongen avdekket (minst) to feil som ikke lenger bør være rett, sånn reglementsmessig sett.

1. Forskjellene på straff og kompensasjon.

Hendelsen som best illustrerer dette er den famøse dytten i cupens semifinale mellom Molde og Vålerenga. Etter et angrep der keeperen Troy Perkins holder ballen i et fast grep, går Nordvik bort til en moldespiller og dytter ham overende. Dommen, som er helt etter reglene, er straffe og rødt kort. Problemet med denne og liknende avgjørelser er den reelle dobbeltstraffen. Dommeren har intet valg: en feil har skjedd, mens ballen er “i spill” (ikke død), og feilen skjer innenfor 16-meteren. Dersom keeper hadde sluppet ballen over linjen først, eller dytten hadde skjedd over dødlinjen, ville straffesparket ikke ha vært mulig å dømme.

Omstendighetene ellers er nettopp de samme, og det røde kortet er udiskutabelt ettersom det er en grov forseelse å dytte overende en motspiller. Men i slike tilfeller har ikke synderens lag oppnådd noen fordel, og motstanderlaget har ikke vært utsatt for noen ulempe. Et straffespark (eller frispark, for den saks skyld) skal utgjøre en kompensasjon for den ulempe laget ble påført ved at en spiller ble feilet. Et kort, gult eller rødt, skal ilegges den spiller som på individuelt grunnlag har gjort seg fortjent til en straffreaksjon med bakgrunn i klanderverdig adferd. De to hensynene bak idømmingen er helt forskjellige, og bør bare anvendes samtidig der begge vilkårene er oppfylt.

Dessverre hadde ikke dommeren anledning til å gjøre denne vurderingen i cupens semifinale, da reglene kun gir ham skjønnsmyndighet til enten å a) vurdere situasjonen som så harmløs at ingen straff var påkrevd, slik at han slapp å blåse, eller b) gjøre som han gjorde, og blåse for feilen til Nordvik, gi ham den påfølgende straffen og Molde en uberettiget kompensasjon i form av et straffespark.

2. Under hvilke vilkår straff kan ilegges eller endres etter kampen er slutt

Et prinsipp Fotballforbundet holder hardt på, er at dommeren dømmer i kampen, og at gjort er gjort og spist er spist. Fremveksten av gode videobevis har tvunget frem nødvendigheten av å se på situasjoner om igjen, for så å ilegge straff i etterkant. Dette er altså en supplerende reaksjonsform, da det ikke er ønskelig å endre beslutninger som er fattet i kampens hete.

Problemet med dette prinsipper er at det utøves på den måten at dersom dommeren har sett en situasjon, så vil ikke forbundet blande seg i beslutningen, mens dersom dommeren ikke har fått med seg en forseelse, kan en etterfølgende reaksjon komme i stand. Et eksempel på førstnevnte er Dokkens hodeløse nedsparking av Arneng, mens sistnevnte kan illustreres av Barsoms torpedotakling av Bjørkøy.

Det er for så vidt en god idé å ikke åpne for at alle kontroversielle dommerbeslutninger skal behandles og vurderes etter en kamp. Det ville gitt en uholdbar situasjon som ville krevd en fotballens gjennopptakelseskommisjon med en haug med ansatte, og et grinekor i
hundre eller tusentall. Men problemet med dagens situasjon er det at dommeren kan ta fatalt feil, selv om de ser en situasjon med egne øyne.

Bedre føre var?

Straffens preventive virkning er ikke all verdens dersom det ikke er mulig å justere reaksjonen etterpå. Dokken fikk en lang straff fordi det ikke hører noensteds hjemme å sparke ned en spiller med vilje, som attpåtil er langt fra ballen. Treneren hans mente etterpå at straffen burde vært kortete ettersom det kun var snakk om en “lårhøne”, altså at skadefølgen var liten. Barsom, på den annen side, beveget seg i det minste etter ballen da han meide ned Bjørkøy, og man finner sikkert en anatomiekspert som kan argumentere for at situasjonen ikke var himmelvidt fra en lovlig skulder-mot-skulder.

I dag har Arneng det fint, mens Bjørkøy fremdeles sliter med øyet, øret, kvalme og evnen til å bevege seg overhode. De to sakene illustrerer at skadefølgen ikke nødvendigvis henger sammen med overtredelsens grovhet, og dersom straffen skal speile også faren for skadefølge, må det være åpning for å ta denne nærmere i ettersyn etter kampens slutt. Reglene er ikke til bare for at fotballen skal utøves uten sjofle triks og klanderverdig adferd, de skal også beskytte spillerne fra skader. Om Barsom går fri i denne saken, er det et meget uheldig signal om at man ikke trenger å utøve noen forsiktighet i spillet, så lenge man spiller farlig innenfor et bevegelsesmønster som ikke er direkte regelstridig (som høye spark og takling med knottene først, som forøvrig også burde slåes hardere ned på. Klassisk eksempel:)

Fotballen er et sjarmerende spill, og noen vil si at en del av sjarmen er dommeravgjørelser som tidvis er feil og vilkårlige. Det får vi leve med. Men reglene må utvikles, og uheldige utfall på bekjempes, slik de også har blitt tidligere i form av hardere reaksjoner for trøyeholding, taklinger bakfra, og så videre. To ting Fotballforbundet kan og bør ta tak i før neste sesong, er et regelverk som skiller mellom straff og kompensasjon, og en oppmyking av rigide prinsipper slik at spillernes sikkerhet øker. Og så får vi se hva annet vi hisser oss opp over på samme tid neste år, når neste revisjon av fotballens dynamiske regler havner under lupen.

Og nå, en dansende dommer:

Familien bak ballongsvindelen som rundlurte en del av oss trill rundt før helga er ikke de smarteste menneskene på jordkloden. Her ber familiefar Richard Heene et nasjonalt pressekorps om å putte spørsmålene sine i en boks.

Én ting skal de imidlertid ha, trass i mediestuntets skamløse bedritenhet. De valgte riktig framkomstmiddel. For finnes det egentlig noe finere enn luftballonger?

Nazcafolket var muligens noen jævler med ballongen

Ballongferden har vært med oss siden (minst) 1783. Da foretok François Laurent d’Arlandes og Jean-François Pilâtre de Rozier sin første tur. den første bemannede flyturen man vet om. Siden ble de Rozier det første menneskelige offeret for lufkrasj man vet om, og når jeg hele tiden modererer meg er grunnen at man ikke riktig vet når mennesket først gikk til værs. De gigantiske helleristningene i Nazca, Peru har ført til Heyerdahlaktige spekulasjoner om at man kan ha tatt luftfartøy i bruk allerede for 1500 – 2000 år siden. (Kineserne hadde (selvsagt) også ubemannede luftballonger allerede 200 år f.kr. Kudos.)

Barn elsker luftballonger, og hvorfor skulle de ikke det?

Men det er den franskættede vi først og fremst snakker om her, dette tidligmoderne vidunderet som den dag i dag ikke har mistet et fnugg av sin opprinnelige eksklusivitet og severdighet – det i seg selv på mange måter et større vidunder enn faktisk å fly. Synet av den spraglete og svulmende stoffkokongen mot himmelen appellerer til fantasien vår, noe som viser seg i gjenklangen fartøyet finner i barnefiksjonen – fra ballongskald nummer én, Jules Verne, til Pixars Up.

Aller finest syns jeg kanskje scenen i Roald Dahls “Danny og den store fasanjakten” er, hvor faren lærer Danny å sende opp en ballong varmet opp av en spritdynket tøydott, og hvor denne nattlige, lydløse luftfarten blir innbegrepet på det store eventyret. Om ballonger kan ta oss noe spesifikt sted, så må det være østenfor sol og vestenfor måne.

Hvordan få ballongsertifikat

Men det er den rosenrøde fiksjonen. I virkeligheten ender du opp på Hamar om du er uheldig, og i våre gjennomregulerte tider er det selvsagt ikke lenger nok å være den stolte innehaver av kurv og propanlampe, sjakett og snurrebart. Ballongene reguleres av luftfartsvernet, og for å få lov til å styre din egen, trenger du et ballongsertifikat som Mikael Klingberg, leder i ballongforeningen Frisk Bris, kort gjør rede for hva innebærer.

- Man må ha fullført 16 timers flyvning med instruktør. I tillegg må man ha kursing i luftfartsbestemmelser, meteorologi og navigasjon, sier han, før han kjapt tilføyer:
- Navigasjon er ikke så viktig, siden vi stort sett flyr fra a til x. Men det kan jo være greit å vite.
- Hvor presis går det egentlig an å bli?
- Det er ikke mulig å styre annet enn hvilken vindretning man er en del av. I VM i ballongflyvning er det mye som går på presisjon. Men skal man stake ut et presist mål, må man velge startsted i forhold til vindretninger. Og vinden dreier til høyre når man kommer seg oppover – på nordlig halvkule, vel å merke – men av og til vet ikke naturen om naturlovene. Værfenomener som solvindene spiller inn, og man kan aldri riktig vite…men altså, står du i Mandal og det blåser nordavind, bør du ikke ta deg en tur, det er i hvert fall sikkert.

Sjø og skog = dårlige landingsplasser

Er det nettopp dette som er luftballongens appell? Altså, ikke det uforutsigbare i seg selv, det er det jo så mange ting som er, men det ekstravagant uforutsigbare? En luftballong koster fra et par hundre tusen kroner og oppover, alt utstyr inkludert. Det er Rolls Roycen for deg som egentlig gir litt faen i hvor du ender opp. Ordet tidsfordriv er som skapt for luftballonger – eller omvendt.
- Det hender at man ender opp på ugunstige steder. Oslo er vanskelig, med mye mark hvor det er vrient å komme til. Man kan havne i et tre, og det er forsåvidt lite sannsynlig at man skader seg, men duken kan jo bli revnet, og det er ugreit. Det er også problematisk om vinden avtar, og man bare blir hengende. Da må man ha litt tålmodighet.
- Hva med sjøen?
- Jeg har landet i sjøen. Det er helt greit det, særlig hvis det er varmt i vannet. Å berge alt utstyret er et helvete, men sånt må man regne med når man kjører luftballong – slutten på hver eneste tur er jo en mer eller mindre kontrollert krasjlanding.

Et lite, men høytsvevende miljø

Ballongen var ikke noe populær på starten av 1900-tallet. Først da Ed Yost oppfant den moderne varmluftsballongen blusset interessen opp igjen. I Norge er det på skrivende tidspunkt 14 aktive ballongførere – og 14 operative ballonger.
- Hvordan var det du ble, øh, bitt av ballongen?
- Det er lenge siden nå. Det var mye nostalgi involvert, ballonger er eventyrlige. Men jeg var interessert i å fly både det ene og det andre, også ballonger. Det lengste jeg har vært oppe er vel en 14-15 timer, sier Klingberg, og jada, jeg skal spørre, men før vi lar det hele spore av, slik man jo skal når det kommer til ballonger, her er noen siste ord fra ballongføreren om hva som er appellen ved ballongferden.
- Å fly så stille, er en veldig fin følelse. Og så er det vissheten med å ikke vite hvordan man lander, alle opplevelsene som knytter seg til det det. Som altså både er hyggelige og mindre hyggelige.

Beskjedenheter fra oven

- Dere har ikke med noe slags toalett opp i lufta?
- Neeeei. Eller, i de ballongene man bruker til å fly jorden rundt, har man nok det. Men i de fleste luftballonger må man løse det på andre måter underveis, sier han, og det er kanskje ikke noe vits å gå noe videre inn på det, men de som har fått satt fantasien i sving, kan kanskje ha interesse av følgende replikkveksling, vedrørende hvordan man kontrollerer høyden i gassballonger:
- Det gjør man ved å slippe gass ut av ballongen eller å slippe ballast.
- Mener du sånne sandsekker? Det er jo livsfarlig?
- Neinei, man kaster ut sand og vann. Man hiver bare en liten spade utfor, og den er finfordelt før den når bakken. Du merker ikke det om du er der nede, sier han.

På mange måter gode nyheter, det der – og i det minste en mager trøst for leseren som fryktet å bli angrepet av flyvende ruker.

Fotballspilleren Freddy dos Santos har fått oppmerksomhet for sin selvbiografi med den flotte tittelen Mitt liv som ganske god fotballspiller. Den er et av resultatene av en hel serie veddemål spilleren inngikk med radioprogrammet FK Fotball om VIFs resultater. Med boka føyer Dos Santos seg inn i en lang og ærerik (?) tradisjon: idrettsutøvere som vedder.

Rosa barter og ananasbrus

Det mangler ikke på andre eksempler. I høst har vi mange tilfeller. Davy Wathne, den kjente cocacolikeren, må gå over til Oscar Sylte ananasbrus på ubestemt tid. Orienteringsløperen Anne Margrethe Hausken må hoppe i Granåsen. Fra utlandet finner vi artikler om idrettsutøveres tendens til gambling, noe gamblingbransjen har fått med seg. Dette underbygges også av nyere studier. Veddemålene går fra de mer mundane, som trenere som må ha på seg motstanderlagets drakt på en kamp, til de ganske tøysete, som skitreneren som måtte farge barten rosa hvis en unggutt på laget hans ble dobbelt kretsmester.

Hva er det som gjør at akkurat idrettsfolk er så disponerte for veddemål med potensielt ydmykende resultat?

Det ligger mellom øra

Idrettsfolk er ekstreme individualister, også de som driver lagsport, og naturligvis med et sterkt konkurranseinstinkt. Det burde føre til et ønske om å gjøre de fleste aspekter i livet om til en form for konkurranse. Psykologene Mahoney og Avener viste allerede i 1977 at et av de viktigste skillene mellom ganske gode idrettsutøvere og den absolutte eliten ligger i selvforståelsen.

Der de ganske gode gjerne har stor selvdisiplin og treningsvilje og et ikke ubetydelig talent, ligger den lille forskjellen på topp hundre og topp ti i en nesten narsissistisk selvopptatthet kombinert med en pussig framtidsprojeksjon, hvor toppidrettsutøveren ser seg som en utøver i verdenstoppen lenge før resultatene kan tilsi en sånn forståelse. Seieren er på en måte innkassert på forhånd.

Politikere vedder også

Denne hypotesen kan sannsynliggjøres med en rask titt på politikken, en annen arena hvor veddemål forekommer hyppig. Lars Sponheim (fvmh) måtte jo gå 450 km til Løvebakken fordi han tapte (vant?) et veddemål i 1993. Per Olaf Lundteigen fikk redaktøren i Drammens Tidende til å spise senterpartihøvdingens fjøslue i 2005 etter at han ble gjenvalgt. Og nå har Ap-politiker Andreas Halse lovet å punge ut om Høyre-politiker Peter S. Gitmark finner en småbarnsfamile som blir rammet av den nye boligskatten.

Dette er ikke så overraskende, når man ser på likhetene mellom idrett og politikk. Ikke bare er de ekstremt individualiserte og konkurransedrevne, det er også nærmest friksjonsfri flyt av begreper og retorikk mellom feltene. I tillegg er politikk etter idrett det mest populære feltet man kan vedde på som menigmann.

Det kan jo bli ensomt i blant…

Mengden veddemål kan også henge sammen med idrettsutøveres arbeidshverdag. Gitt at de tjener nok til å leve av å drive med dette består mange sportsliv av å trene, utøve og reise store deler av døgnet, store deler av året med de samme få menneskene rundt seg. Alle som har vært på en hyttetur eller i en situasjon hvor man er relativt isolert i en liten gruppe vet hvor fort de tullete ideene kommer. Selv om de kan ha svært fulle kalendre, er det gjerne mye tid til å koke sammen alskens påfunn når man er på treningsleir. Dermed er grunnen beredt for veddemål om resultater i alt fra den idretten man faktisk utøver til hvem som er flinkest i FIFA09 på Xbox.

I blame the media

Det faktum at disse menneskene lever svært offentlige liv (et annet trekk de deler med politikere) må også tas med i beregningen. Sportsstoff er godt prioritert i pressen, og en rapport fra A-pressen peker på at mengden stoff i avisene om sport ikke bare har økt en god del de siste ti-femten år, stoffet dreier seg i stadig større grad om idrettsutøveres privatliv i tillegg til det rent sportslige.

Derfor er det ikke usannsynlig at man får høre mye om veddinga til våre idrettsidoler, akkurat som vi får høre om når de har vondt i lilletåa eller hvilke nye tatoveringer de har fått seg. Media elsker jo også humorsaker å krydre nyhetsstoffet med, enten det er aviser eller TV, og det kan godt hende at idrettsutøvere liker det selv også. Etter tjue minutter med katastrofer, krig, sultende barn og klimabekymringer er det godt å vise en fotballspiller med en morsom frisyre som skyldes et tapt veddemål.

Vend deg mot sør og kast salt over skulderen

En gjennomgang fra 80-tallet av idrettsutøveres ritualer og vaner i forbindelse med prestasjoner fant at hver tredje toppidrettsutøver hadde et heldig klesplagg de brukte under kamper, og hver femte har en liten gjenstand man har med seg på kampdag (interessant nok måtte flere ha den skjult for andre for at den skulle virke enn de som måtte ha den synlig). Hver tiende må gå med sokkene på vranga.

Forfatterne mener dette minner om enkelte trekk man finner hos folk som lider av obsessive-compulsive disorder på godt norsk, men også at dette nok skyldes de store utslagene tilfeldigheter gir i aktiviteter hvor marginene er svært viktige for resultatet. For å kunne leve med stor usikkerhet må man overbevise seg om at man kan gjøre ting for å holde den unna. Denne mentaliteten kan ligge bak tendensen til å vedde: kan man styre skjebnen selv er det jo fristende å utfordre den.

I løpet av en nyhetskveld på tv stikkes det sprøyter høyt og lavt på skjermen. Nålene stappes opp i narkomane lår og knipses lett, før de brått borres dypt inn i tynne barnearmer. Bildet av den synkende sprøyten er alltid med.

Se bort!

Jeg har utviklet en sjette sans for når sprøyten stikkes inn i et innslag. Enten det er budsjettoverskridelsen på A-hus eller nytt sykehjem, vet jeg at sprøyten kommer. Og vi skal alltid helt innpå. Brått og plutselig. For noen er det åpenbart viktig at enhver behandling eller helsetema kokes ned til samme bilde hver eneste, evinnelige gang: Nærbildet av sprøyten som siger inn i den anonyme armen skal vi aldri få nok av.

Den stikkende følelsen

Erstatt sprøytebildet med andre visuelle klisjeer – si at hver gang du ser en nyhet om mat, må det raskt klippes inn en åpen munn som tygger melk og brød med makrell i tomat. Eller at hver gang det er en nyhet om veiene, klippes det inn den samme scenen med en overkjørt katt. Disse eksemplene har akkurat like mye til felles med sine temaer, som sprøyten har med helsenyheter.

Snikende ubehag, rykende kanyle

Godt gjemt bak avisen, mens sprøytene pumper i vei på skjermen, har jeg tenkt på sprøytebildets egentlige funksjon. Åpenbare årsaker er tv-skapernes fantasiløshet og latskap. Sprøytebilder er det dessverre millioner av, klippes de sammen med bilder av helsebygg, helsekø eller utviklingsland har man ferdige reportasjer om hva som helst. Men sprøytebildet har sterkere grunner til å eksistere. I selve utsnittet som konsekvent brukes (nærbildet) finnes den dypere årsaken.

Straff og ubehag

Sprøytene gir alle oss som ser på større eller mindre ubehag. Skaperne av programmet vil minne seerne på at dette er ekte smerte som også angår oss. Slik får programmet ekstra verdi – sprøyter er en lettkjøpt og sikker måte å ruske liv i oss seere på. I de sprøytebildenarkomanes hoder er det altså lønnsomt å vise bilder av synkende sprøyter så ofte som mulig.

Det lønner seg mer enn å vise resultatet av stikket. Som friskere barn, steine narkomane eller komapasienten som endelig våkner. Sprøytebildet vekker oss og sier følg med – dette er farlig. Men hvorfor og hva som er resultatet av stikket hver gang, det skånes vi for. Eller det ble ikke tid. Vi slipper med skrekken og litt subliminal kvalme.

Opprop for nye klisjeer

Jeg savner bildene av tabletten som løses opp i vann. Av legen som lytter på brystet. Av pleieren som glatter på sengeteppet. Alle de andre bildene. Som er stukket under en stol, undertrykket av en utbrukt, overfladisk og lettkjøpt klisjé som ikke får ligge igjen på gulvet i klipperommet en eneste dag.

Det er ikke nødvendigvis en gladnyhet at Lyn ikke må møte i skifteretten med det aller første. Fans, spillere og tippeligaklubber jubler over at FC Lyn Oslo har dyttet kniven vekk fra strupen en stakket stund til. Det er forståelig. Nå spilles sesongen ferdig, og ingen kamper strykes.

Men samtidig forsterkes holdningen om at alt ordner seg i fotballen, og at klubber som vanstyres alltid reddes på en eller annen måte, et inntrykk som dessverre har festet seg og blitt normen for en rekke klubber.  De budsjetterer som kriminelle for så å bruke penger som fulle sjømenn.

Troen på rike onkler

Det skrives mye om inntekter klubbene pensler inn i budsjettene, som så ikke blir noe av. Man budsjetterer med tilskuertall det ikke er grunnlag for, spillersalg det ikke blir noe av, og forsvarer det hele med at det koster penger å drive frem en sportslig utvikling som igjen skal kaste av seg. Så roper man på innsamling blant supporterne og støtte fra rike onkler når korthuset ramler sammen. Og så ordner det seg, igjen og igjen.

Det som får mindre oppmerksomhet er det at en slik drift av et foretak ikke nødvendigvis er tillatt, og at dommen kan bli hardere enn den som felles i media og på supporterpuben. Det er gjerne en klubbs direktør, som Langerud i Lyn, som er ansiktet utad når man går på et skjær, men i et AS er det faktisk styret som er ansvarlig for at kreditorene får oppgjør og driften er forsvarlig. I tilfellet Lyn er det opplagt at styret i AS’et har vanskjøttet sitt ansvar, og det er leit for fotballen om de slipper unna med det.

Urealistisk optimisme

Ved årets start var situasjonen følgende for Lyn AS:

• Årsresultat Lyn AS, 2008: minus 26 279 000 kroner
• Sum egenkapital, utgangen av 2008: minus 2 109 000 kroner
• Revisoranmerkninger for regnskapsåret 2008:
  • Usikkerhet vedrørende fortsatt drift.
  • Skattetrekk er ikke innsatt på egen konto eller ikke fullt innbetalt.
  • Andre presiserende bemerkninger.

Istedenfor å ta konsekvensen av situasjonen drev AS’et klubben videre. Et foretak i denne økonomiske stillingen burde kuttet utgifter med en gang, og lagt ut alle verdier (les: spillere) til salg. Men det var for fristende å drive på videre med håp om gode sportslige resultater og en ny Atle Brynestad.

Ulovlig drift

Et foretak har ikke lov til å drive for kreditors regning, enten de driver med fotball, klippfisk eller andre ting. Det er åpenbart at styret til Lyn AS ikke har overholdt aksjelovens krav til forsvarlig egenkapital, og de har ikke overholdt handleplikten ved tap av egenkapital. Man kan også spørre seg om de har handlet så grovt uforstandig at straff bør komme på tale.

På disse vilkårene kan også styret ryke på et personlig ansvar, noe som innebærer at de hefter solidarisk for AS’ets gjeld, istedenfor å gjemme seg bak det begrensede ansvaret i et AS, der man kun taper selskapets kapital.

Styrene trenger trøbbel

Poenget er at det er pengemennene i fotballens mange AS som styrer klubbene på ræva, og de må få en trøkk om karusellen skal stoppe i tide. En konkurs for Lyn vil faktisk ha den positive virkningen at gale styremedlemmer i fotballnorge kanskje våkner opp og ser at vannstyre har konsekvenser. Og dersom politiet faktisk etterforsker styremedlemmer som ikke driver etter aksjeloven, og reiser påstand om at de selv må betale AS’ets gjeld, eventuelt supplert med en bot, så får vi kanskje mer kompetente folk inn i styrer og stell i klubbene i fotballen.

Det er altså lov til å håpe på en konkurs uten at man hater Lyn (selv om det hjelper, naturligvis).

Det er en av de tingene folk simpelthen ikke gidder å tro på, et klassisk tilfelle av stranger than fiction, som tatt ut av opptil flere episoder av Simpsons (eller for den saks skyld Futurama). Man må ta en ekstra runde, stirre skeptikeren dypt inn i øynene, og gjenta med rolig stemme: Jo, det er faktisk sant: Det finnes et flak av søppel som flyter rundt ute i Stillehavet, på størrelse med et kontinent.

Dobbelt så stort som Texas

Kontinentstørrelsen er riktignok en smule overdrevet. Det vil si, flaket som går under det dekkende navnet “The Great Pacific Garbage Patch” (TGPGP) eventuelt det mer metalband-aktige Pacific Trash Vortex, er “bare” cirka dobbelt så stort som Texas (eller fire ganger Norge).

Men det er bare det én av to store søppelområder. Disse seiler rundt i et område som er dobbelt så stort som USA, og befinner seg rundt Hawaii – Eastern og Western Garbage Patch. Med sine 8% av Stillehavets totale areale er dette flaket menneskelig forsøplings pièce de résistance – et slags verdens åttende underverk, i stil til verdens undergang.

Plastikksuppa du ikke ser

Det er ikke snakk om et flak av søppel som er så solid at man kan gå på det. En plastikksuppe er mer treffende. Et sammensurium av små og mellomstore gjenstander, ispedd en og annen kajakk eller fotball. Det er umulig å få øye på det med for eksempel Google Earth – gjenstandene ligger gjerne like under vannoverflaten.

Svein Sundby, klimaforsker ved Institutt for Havforskning, kan godt forklare hva som forårsaker dannelsen av et slikt flak, selv om han ikke var klar over at TGPGP lå der ute og duppet.

- Det har med en kombinasjon av horisontale og vertikale strømninger å gjøre. Og det ser du i mindre skala i enkelte viker i Norge, som er forsøplet, fordi overflatestrømningene leder inn i dem, mens andre viker er fri for søppel. Men jeg har aldri hørt om noe i en slik skala, forteller han, før han ber om å få oversendt mer lesestoff.

Oppdaget på 90-tallet

National Oceanic and Atmospheric administration publiserte i 1988 en forskningsartikkel der de tok for seg en konsentrasjon av plastikksøppel i strømmene utenfor Alaskas kyst (PDF), og antok at slike konsentrasjoner måtte finnes i andre og større strømmer. De pekte spesifikt på den store nordlige virvelstrømmen i Stillehavet. Men fremdeles gikk det nærmere 10 år før en mann støtte på flaket og ropte ut om det.

I 1997 var Charles Moore en slags eventyrer som deltok i en regatta fra Los Angeles til Hawaii. På veien hjem bestemte han seg for å ta en snarvei gjennom et område seilere vanligvis unngår på grunn av ugunstige vindforhold. På reisen ble Moore sjokkert over hvor mye søppel som lå og fløt rundt båten hver gang han var oppe på dekk. Det endret livet hans – da han kom hjem, planla han nye ekspedisjoner ut til TGPGP, og begynte å forske på feltet.

Spyr når det nærmer seg land

Moore kontaktet blant andre Curtis Ebbesmeyer, en oseanograf som har forsket på plastikkoppsamling i havområder. I The Independent maner han fram beist for å forklare hva dette dreier seg om: “Flaket beveger seg rundt som et stort dyr uten halsbånd.” Når flaket nærmer seg landområder “spyr det, og du ender opp med en strand som er fullstendig dekket av plastikkonfetti”.

Plastikkdiett

Strendene på Midwayøyene er åsted for bestialske scener. Albatrossungene som lever blant all dritten som skyller opp på land inntar en diett som består av for eksempel legofigurer, bruskorker og lightere. 5 tonn plastikk blir overlevert fra foreldre til unger i løpet av et år på Midwayøyene, ifølge biologen John Klavitter.

Siden ungene egentlig har godt av en blanding av halvfordøyd blekksprut og flyvefiskegg i halvåret de er avhengige av mating, og dessuten får sine indre organer perforert og blokkert av plastikk, faller en del av dem fra. 200 000 av totalt 500 000 unger dør årlig, en femtedel av millionen fugler som dør av plastikkavfall ifølge FNs miljøprogram.

60 år gammel mat

Albatrossene etterlater seg små ribbeinsbur som vokter verdiløst søppel. Noen av funnene grenser til det absurde – i 2005 døde en albatross med en plastikkdel fra et sjøfly som ble skutt ned i 1944 i magen. Datasimuleringer fortalte at delen etter krasjet hadde tilbrakt et tiår i Western Garbage Patch for så å reise over 5000 nautiske mil til TGPGP hvor det virvlet rundt i 50 år før drepinga fortsatte.

Flakene er på mange måter gigantiske, flytende museumer over plastikkens historie. Det er en historie om vekst – studier viser en tidobling av mengden plastikk i havet for hvert eneste tiår – og trenden fortsetter.

Svamp for giftstoffer

Funn som restene av den gamle flydelen har gitt grobunn for antagelsen om at plastikken ikke brytes ned ute på havet – den løses bare opp i mindre og mindre deler, konfettien Ebbesmeyer snakket om. 19. August i år kunne imidertid et forskerteam ledet av Katsuhiko Saido offentliggjøre funn som tyder på at den svært vanlige plastikken isopor brytes ned under forhold som i søppelflakene. Man skulle kanskje tenke seg at det, i det minste, var gode nyheter. Men la oss snakke litt om giftstoffer i stedet for å juble.

Det har lenge vært kjent at plastikksuppa fungerer som en svamp for giftstoffer som ikke oppløser seg lett i vann. De fester seg til konfettien og blir. To av stoffene det særlig er snakk om er polyklorerte bifenyler, (PCB), og innsektdreperen DDT. Begge er akutt giftige for marine organismer, begge kreftfremkallende hos mennesker.

Ny mikroforurensning

Enkelte prøver av plastfragmentene har røpt giftstoffnivåer som er en million ganger høyere enn vannet rundt. Via de små perlene entrer stoffene hele økosystemet til havs – fra albatrossene til sandormene. Når nyheten om at forholdene i TGPGP tar knekken på polystyrengjenstander ikke er gode, er det fordi det bare bidrar til giftcocktailen. Bisfenol A skader hormonsystemet til sjødyr, mens monomer styren er kreftremkallende for mennesker.

Saido mener at resultatene forteller oss at en ny form for mikroforurensning er i ferd med å utfolde seg i havmassene, en stor kilde til miljøforgiftning i uoverskuelig framtid. Håpet vi har er initiativer som det halvt år gamle Kaisei-prosjektet, som i sommer sendte to skip på ekspedisjon til TGPGP for å sondere en større, kommersielt finansiert opprydning.

Ullent ansvar

Å få nasjoner til å gå opp og dra er komplisert – ansvaret for søppel som kommer fra to kontinenter (80% kommer fra fastlandet, 20% fra fraktskip og annen sjøtrafikk) er ikke lett å fordele. Og det å forestille seg at det skulle ha noen betydning at USAs nåværende president er født på Hawaii, midt i gørrøyet, vil være å tro på julenissen. Eller, stryk det, det er en dårlig metafor. Julenissen er ekte nok – skal vedde på at det finnes tusenvis av ham flytende i TGPGP alene.