Den kinesiske brannmuren, som den populært kalles, utløses av ord, bilder og filmer som anses å være “umoralske” eller “en trussel mot nasjonale interesser”. Dette er gode, vide sekker som har plass til det meste, herunder stoff som omhandler demokrati, Tibet, Taiwan, opprøret i Xinjiang, ytringsfrihet, menneskerettighetsbrudd, politisk uenighet og systemkritikk.

Kinesiske myndigheter observerer med frykt og beven den effekten internett kan ha på spredning av uønskede idéer og tanker, og ikke minst mobiliseringskraften som ligger svært latent. Kina så hva som skjedde I Iran, der opptøyer ble organisert gjennom Twitter, og kjemper med nebb og klør for å beholde kontrollen.

Google og Yahoo på tur i Kina

I kampen mot åndelig forurensning har sentralmaktene stengt sentrale sider som Facebook, Twitter, Wordpress og Youtube. Alle må vise ID-kort på nettkafeer, og all porno og usømmelighet er forbudt. En periode i høst forsøkte myndighetene seg på å forby enkeltpersoner å opprette nettsteder, bare organisasjoner og institusjoner kunne søke om offentlig tillatelse før en nettside kunne opprettes. Dette måtte de ganske kjapt gi opp. Derimot nekter Kina å lempe på sensurkravene for Google, noe som med all sannsynlighet ender med at selskapet trekker seg helt ut av Kina.

De fleste kan dog være enige om at Google aldri burde ha vært der til å begynne med. For under en måned siden kunne en stor gruppe journalister og forskere bosatt I Kina melde om at yahoomailen deres hadde blitt hacket i det som ser ut til å være relativt ublu cyberspionasje. I tillegg har internett vært helt stengt i store områder av Xinjiang, åstedet for de voldelige uighuropprørene for halvannet år siden. Det kinesiske sensurdepartementet er hardt, men ikke spesielt elegant.

Opprørske tvetydigheter

Men sensur inspirerer, og kinesiske nettbrukere vet å bevege seg rundt, over og under brannmuren. Dette gir seg blant annet uttrykk gjennom innovativ språkbruk. Et eksempel er når bloggere får sine kommentarer fjernet, og omtaler det som at de har blitt “harmonisert”. Dette er en referanse til mydighetenes offentlige og altomfattende propagandakampanje om å skape et harmonisk samfunn.

Men mer intrikate koder skapes gjennom mulighetene som ligger innbakt i mandarin. Kinesisk språk er organisert slik at mange ord kan ha samme, eller svært lik, uttale, men ha helt forskjellig skrifttegn, og dermed mening. Dette er en skattekiste for stemmer som vil uttrykke seg kritisk mot internettsensuren på nettet, og helst la sine kommentarer stå lenge nok til at de rekker å bli lest. Utfordringa er altså å finne tabuord som kan uttales som et annet helt ufarlig ord, og dermed skrives med andre skrifttegn, men hvor de innvidde umiddelbart forstår hva som egentlig menes.

Det er her gressgjørmehesten kommer inn. Gressgjørmehest uttales på kinesisk “caonima”. “Caonima”, med en liten tonejustering, betyr også, på godt norsk, fuck your mother. Det begynte som en spøk et sted, men utviklet seg til et av de største kinesiske internettfenomenene i 2009.

Kampen mot elvekrabbene

Gressgjørmehesten fikk etterhvert sitt eget univers, hvor den lever I Male-ørkenen (samme uttale som din mors kjønnsorgan), hvor den kjemper en evig kamp mot elvekrabbene (uttales som harmoni= myndighetene) for å kunne leve fritt. Om du synes det høres pubertalt ut, så tenk på tilfredstillelsen ved å komme seg gjennom en slik omfattende sensur Kina utøver. Kraften i dette manifesteres gjennom eksplosjonen av fenomenet; sangen som ble skrevet om gressgjørmehesten og klippet sammen med en naturfilm om alpakkaer fikk over halvannen million youtubetreff, det samme med en animert rap-video om gressgjørmehesten.

New York Times plukka opp på trenden, som gjorde den ennå større. Gressgjørmehestmaskoter, t-skjorter og souvernirer ble produsert og solgt over hele Kina, og spøken var blitt allemannseie.  I umiddelbar etterkant av artikkelen i NYT ble det utstedt forbud mot å promotere og omtale gressgjørmehesten, og uka etter ble youtube stengt. Gressgjørmehestens karriere var over, men i noen måneder var det noen millioner kinesere som fikk smaken på en form for ytringsfrihet. Et nytt, eller kanskje ti, eller tusen, fenomener er allerede på gang, og snart har ikke kinesiske myndigheter flere sider igjen å stenge ned.

Karsten Aase-Nilsen

”Vi er grusomme mot oss selv og … vi kommer til å være like kalde mot alle andre”, skriver Gudrun Ensslin i et brev til Andreas Baader i august 1968. Teksten er trykket i en nylig utgitt brevveksling mellom Gudrun Ensslin, Bernward Vesper og Andreas Baader fra 1968-69. Ensslin og Baader grunnla senere den tyske terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF) og fremsto etter hvert som bevegelsens ubestridte førstepar. Brevvekslingen, utgitt på velrenommerte Suhrkamp Verlag, er et viktig bidrag til forståelsen av RAF og den tyske terrorismens opprinnelse.

RAF eksisterte i perioden 1970 til 1998 og etterlot seg 67 døde, 230 skadede, materielle ødeleggelser for ca. 2 milliarder kr. og 11 mill. sider etterforskningsdokumenter. Fenomenet er dokumentert i et tresifret antall bøker, utstillinger og filmer, herunder senest i filmen ”Der Baader Meinhof Komplex”, som siste år også gikk på norske kinoer.

Solidaritet med “Vietnams napalmforbrente barn”

I begynnelsen av april 1968 settes to av Frankfurts varehus i brann. Brannstiftingen er en solidaritetsaksjon med ”Vietnams napalmforbrente barn” og en protest mot ”senkapitalismens” fremmedgjørende massekonsum. De mest prominente gjerningsmennene er nettopp Ensslin og Baader. Brannstifterne går etter få dager i politiets felle. Fra sin fengselscelle i Frankfurt fører Gudrun Ensslin en omfattende korrespondanse både med sin nye loverboy Andreas og med sin forlovede, forfatteren og forleggeren Bernward Vesper, som i mellomtiden har tatt omsorg for deres 1-årige sønn Felix. Brevvekslingen gir et oppskakende innsyn i kampen om et lite barns skjebne og i foreldrenes bitre oppgjør om sitt strandede forhold, men den kaster også lys over den nye revolterende generasjonens politisk-mytiske univers og over opprørets sterke eksistensielle dimensjoner.

For de nye opprørene var foreldregenerasjonen politisk korrumpert og psykisk fordervet. Sentralt i den politiske kampen står derfor de ”borgerlige herredømmestrukturene” i privatsfæren. Mottrekket er antiautoritære barnehager, selvkritikk og endeløse diskusjoner. Det private er blitt politisk. Den nye tidens ”psykotalk” gjennomsyrer også Gudruns og Bernwards brevprosa. I sentrum står Felix. Gudrun ber om fotos og beskrivelser av guttens utvikling. Alenefaren Bernward, tidvis på randen av sammenbrudd i trippelrollen som omsorgsperson, forlegger og revolusjonær, leverer som bestilt. I retur kommer selvstrikkede gensere og utmalende ømhetsbekjennelser. En hel armada av tenkere, herunder ikke minst Freud, føres som sannhetsvitner i de gjensidige anklagene om politisk og personlig svikt. Bernward og Gudrun i er enig om at Felix ”..skal få slippe det de to har måttet gjennomleve, nemlig den fascistiske storfamiliens helvete.” Spørsmålene er likevel: hvem skal ta seg av barnet når Gudrun kommer ut av fengselet, hvem er den minst borgerlige omsorgsperson av de to, bør han kanskje vokse opp i en av Berlins nye antiautoritære ”kommuner”?

Det røde tiåret

Når Ensslin løslates sommeren 1969, forlater hun sønnen til fordel for sitt nye revolusjonære liv. Dermed følger hun samme vei som den tredje store lederstjernen i det kommende RAF, Ulrike Meinhof, som etter etableringen av RAF i mai 1970 velger å oppgi sine tvillingdøtre. Felix ser aldri sin mor igjen. Etter noe frem og tilbake kapitulerer også Bernward, og Felix havner hos en ”borgerlig” pleiefamilie. Vesper legger ut på en 2-årig reise i dop, sex og ”reichiansk selverkjennelse”, hvor ikke minst oppgjøret med den dominerende, men samtidig beundrede faren, Nazi-dikteren Will Vesper, spiller en viktig rolle. Vespers helvetestripp, skildret i det posthumt utgitte romanfragmentet ”Die Reise”, ender opp i galskap og til slutt selvmord våren 1971. Boken anses i dag som et av de viktigste kildene til forståelsen av den generasjon som skulle komme til å dominere Tysklands terrorpregede ”røde tiår” 1967-77.

Mange av elementene i den senere RAF-ideologien finnes i kimform i brevvekslingen mellom Ensslin og Vesper. En kan også spore den helt særegne språkstilen – eksaltert og oppstyltet i et virvar av uthevelser og kryptiske forkortelser – som 6-8 år senere skulle komme til å nå sitt høydepunkt i Stammheimfengselets uendelige prosastrøm. Samtidig har korrespondansen en intensitet og sårhet som berører en. Tonen er dypt romantisk: en lengsel etter opphevelse av alle motsetninger – mellom det inderlige og det kollektive, mellom nytelse og overbevisning, mellom ”jeg” og ”vi”. Brevvekslingen er ledsaget av et bredt spekter av litterære referanser, og ikke kun til eksplisitt revolusjonære tenkere som Marx, Mao og Marcuse, men også til litterater og filosofer fra den mer allmenne dannelseskanon – Freud, Proust, Camus m.fl.

Uten Grete, ingen Hans

Et interessant trekk ved brevvekslingen er at det fremviser en Ensslin som våren 1969 ennå ikke er totalt gjennomsyret av den form for fanatisme og iskald besluttsomhet som kjennetegner hennes senere virke som ledende RAF-strateg – en mor som plages av tvil og smerte over tanken på adskillelse fra sin sønn. Tyske kommentatorer har fremhevet nettopp dette som det spesifikt nye ved brevvekslingen. Kanskje var handlingsrommet likevel ikke så lukket som en til nå har trodd? Hva om Gudrun sommeren 1969 hadde valgt å gå inn i en aktiv omsorgsrolle over for sønnen fremfor undergrunnslivet med Andreas Baader og det fremtidige RAF? Andreas var på mange måter Gudruns egen frembringelse, uten ”Grete” ingen ”Hans” (intern RAF-sjargong). Hadde vi fått det RAF vi i dag kjenner uten Baader og Ensslin, hadde terrorismen på 70-og 80-tallet kunnet ta en annen og ”mildere” retning?

Svært innsiktsgivende er nevnte brev fra Ensslin til Baader fra august 1968. I sin blanding av seksuell lengsel, vold og dødsdrift peker dette frem mot slagordet ”Waffe Mensch“, som senere skulle ledsage så mange av RAFs aksjoner. ”Åh, et sverdhugg, en kule som treffer målet, må være mindre verdt enn det jeg føler når jeg tenker på din nærhet.“ I en blanding av masochistisk lengsel og nesegrus beundring for Andreas’ praksisvilje forsvinner alle hemninger. „Helvete YES! Andreas, praksis, du sier det!”. Her kan en spore den samme form for romantisk tøylesløshet som Isaiah Berlin har beskrevet som et vesenstrekk ved den tyske nazismen – romantikkens pervertering til hat.

“(…) et bedre sted for alle barn”

Gudrun Ensslin begikk selvmord i Stammheimfengselet høsten 1977. Sønnen Felix vakte mye oppmerksomhet som kurator for den store RAF-utstillingen i Berlin i 2005, og ble nylig utnevnt som professor i kunstteori ved Kunstakademiet i Stuttgart. I et personlig og ettertenksomt etterord beskriver han hvordan lesningen av brevvekslingen (som ble gjenfunnet i 2003) har hjulpet ham med å bearbeide sin egen historie. Samtidig går han sterkt i rette med de velvillige stemmene i hans oppvekst som forsøkte å skape trøst og forsoning ved å gjøre moren til en positiv identifikasjonsfigur, en kjempende revolusjonær som bare ville at ”verden skulle bli et bedre sted for alle barn”. En slik opphøyelse av det allmenne på bekostning av det særegne – ham, barnet – skjuler den absolutte vegringen som lå bak foreldrenes valg. Lesningen av brevene fyller ham derfor også med raseri. ”Hvor overspent! Hvor hjelpeløst! Hvor fortvilet og brutalt mot seg selv, meg og andre”.

RAF etterlot seg flere sår enn det tapstallene alene indikerer. Historien frembringer fortsatt gapende undring, og den er på langt nær fortalt til ende.

Gudrunn Ensslin, Bernward Vesper: „Notstandsgesetze von Deiner Hand”. Briefe 1968/1969. Edition Suhrkamp, 2009.

(Er dette a) En drøy spådom om at Nils Bech kan nå 25,5 millioner spillinger på Youtube b) en besk kritikk av kvaliteten på slik artsy fartsy dansemusikk, c) god gammaldags gaybashing, d) et innlegg i debatten om Anders Magnus’ bruk av rasebegreper eller e) en avhandling om likhetene mellom Avatar og black face-tradisjonen i amerikansk popkultur? Seriøst. Jeg spør. Hva er dette for noe?)

De aller fleste som har gjennomført den norske grunnskolen har en vag anelse om at den greske bystaten Athen er regnet som demokratiets vugge. Norge anno 2010 har antagelig gått forbi athenerne når det kommer til demokratiske rettigheter for innbyggerne, i det minste får flere muligheten til å nyte godt av dem. Athenerne var veldig selektive når det gjaldt hvem som skulle få delta, så kvinner, slaver, tilbakestående og selvfølgelig utlendinger var alle ekskludert fra det gode selskap. Det betyr ikke at ikke har noe å lære av demokratiets grunnleggere.

Fordelene med loddtrekning

Grekerne hadde en rekke demokratiske virkemidler og måter å organisere ting på som med hell kunne blitt prøvd ut i dagens samfunn. De avviklet for eksempel en rekke av valgene til forskjellige viktige byråkratiske stillinger, som ansvarlig for vannforsyningene, eller ansvarlig for vedlikehold av krigsskip, ved loddtrekning. Alle verv varte i en periode på nøyaktig ett år, slik at det i prinsippet skulle være begrenset hvor mye skade du kunne gjøre, og ingen skulle gidde å gi deg alt for store bestikkelser.

Siden det var så mange verv og de roterte såpass ofte er det ikke usannsylig at hver eneste athenske mann (som ikke var tilbakestående) i løpet av sitt liv hadde innehatt et viktig verv i byens tjeneste. Ordningen fungerte åpenbart godt for athenerne ettersom de i en lang periode kontrollerte et gresk imperie (510 – 403 f.K) og underla seg mesteparten av nabostatene sine (Det skal sies at ikke alle verv ble valgt ved loddtrekning, generaler ble for eksempel utnevnt på vanlig demokratisk vis.)

Noe for lokaldemokratiet?

Å adoptere denne ordningen med loddtrekning i 2010 ville kunne blitt vanskelig i hvert fall på et nasjonalt plan. Athen var en bystat som befant seg på et begrenset geografisk område, bykjernen var på fattigslige 1,5 km i diameter, og besto av anslagsvis 120000 mennesker, hvorav bare et mindretall var borgere. På tross av internett og andre kommunikasjonsmidler ville det være vanskelig og antagelig ikke veldig lurt å skulle velge de som skal styre i et langstrakt land som Norge ved loddtrekning.

Selvfølgelig kan man spørre seg, når man ser på kvaliteten på en del folkevalgte i Norge, hvor mye skade som egentlig ville bli gjort? Man ville blitt kvitt tendensen hvor det å være politiker var noe som gikk i arv i familier, eller at stort sett samtlige politikere ble hentet fra en snever gruppe (de som satt i elevrådet på ungdomsskolen og har foreldre med høyskoleutdanning etc.). Politiske partier ville mistet mye av sin eksistensberettigelse. Som tankeksperiment, i hvert fall når det gjelder lokalpolitikken, er loddtrekning kanskje ikke så dumt.

6000 potteskår unna en mer behagelig hverdag

En annen gammelgresk nyvinning som mye lettere ville kunne adopteres inn i det norske demokratiet er ostrakisme. Ostrakisme var en særegen gresk oppfinnelse som, så vidt man vet, aldri har blitt brukt andre steder enn i Athen i perioden 487 til 416 f.K. Hvorfor aner jeg ikke, ordningen var genial. Ostrakisme var enkelt å greit en slags enorm Idolavstemning hvor den som fikk flest stemmer ble kastet ut av byen i 10 år. Hvert år møttes grekerne i januar og stemte over om de skulle ha en ostrakisme det året. Hvis over 6000 avga stemme og flertallet av de som stemte stemte ja, ble ostrakismen avholdt ca 2 måneder senere. Ostrakismen gikk ut på at man skrev navnet til den man ville stemme ut på et potteskår (derav navnet Ostraka, som betyr potteskår – du ble ”potteskåret”). Den som satt igjen med flest poteskår med sitt navn på, forutsatt at det var over 6000 som hadde deltatt på selve ostrakismen, ble kastet ut. Man ble ikke fratatt eiendommen sin, familien ble tatt vare på, og etter ti år fikk man komme tilbake med alle rettigheter inntakt og kunne på nytt stille til valg og ta politiske verv.

Men i løpet av de ti årene du var forvist kunne du ikke representere bystaten på noen måte og hvis du viste deg på Athensk territorium ble du drept. Ostrakisme ga athenerne en mulighet til å kvitte seg med folk som ble for mektige, for rike eller som de rett og slett ikke likte. Mislykkede generaler eller politikere som ble for store på det var gjerne de som fikk smake athenernes misnøye. Det beste var at man ikke trengte noen begrunnelse og det fantes ingen ankeinstans eller vetorett.

Hvem vil DU bli kvitt?

Kunne ostrakisme fungert i Norge i dag? Vi hadde selvfølgelig måttet gjøre noen endringer. Hos athenerne måtte i hvert fall 6000 stemmeberettigede avgi stemme for at man i det hele tatt skulle ha en ostrakisme. La oss si de utgjorde ca 20% av borgerne. Om vi adopterer ordningen, kan vi bytte 6000 om til 20% og har valg om ostrakisme i januar og selve ostrakismen i mars. Det ville vært et viktig poeng å holde på tradisjonen om at man bare avholder én ostrakisme i året, slik at det bare var de aller mest upopulære som ble utstøtt. Byene ville blitt prydet med reklameplakater for og mot kandidater, facebookgrupper ville poppet opp som paddehatter og frivillige (hat)grupper ville oppstått for å bli kvitt sine favoritter.

MMI ville kunne gjort ukentlige undersøkelser på hvem som lå nærmest å bli ostrakisert. Det ville gitt norsk debatt tilbake en lenge etterlengtet vitalitet og masser av underholdning. Og det er bare toppen av kransekaken. Gjeninnføring av ostrakisme ville gjort at politikere som løy for velgerne sine faktisk ville risikert å måtte ta konsekvensene av det. Vi ville fått et demokrati hvor politikere ville risikere å måtte holde valgløftene sine. Trusselen om utstøtelse ville forvandle hele måten politikere snakket og oppførte seg på.

En mulig løsning på Jaglandproblemet?

Men kanskje viktigst av alt er det at vi ville fått en sikkerhetsventil for å kunne kvitte oss med folk som driter ut Norge foran hele verden. Eksemplet over alle eksempler, Torbjørn Jagland. Denne mannen har ikke gjort noe ulovlig. Han har på mystisk vis ålet seg oppover i maktens korridorer og er nå kommet så høyt opp at det, med dagens ordninger, er umulig å bli kvitt ham. Uansett hva vi gjør så finner han seg en jobb hvor han får holde taler foran en masse TV-kameraer fra andre land og få millioner til å riste lattermildt på hodet av denne tilbakestående nissen. Hadde vi gjeninnført ostrakisme ville han vært den første til å bli kastet ut og de neste ti årene ville vi kunnet sove trygt vel vitende om at han ville blitt drept om han forsøkte å representere Norge i noe fora.

Og vi hadde ikke sluttet der. Stein Erik Hagen ville blitt nødt til å flytte etter formuen sin til Sveits. Marianne Aulie og klovnebildene hennes ville blitt deportert. Prinsesse Martha Louis kunne lest eventyr for tyske barn en ti års tid. Alexander Rybak ville måttet roe ned på kjekkasfaktene sin eller bli sendt, med fele og det hele, til Hviterussland. Tenk tilfredsstillelsen av å ha vært en av titusener som stemte akkurat ditt hatobjekt ut av landet. VG reportasjene fra grensa når de blir kastet ut. Tårene, snørret. Jeg får gåsehud.

Jeg tror at ostrakisme passer spesielt godt til den norske mentaliteten. For er ikke vi selve Jantelovlandet, landet som blir rasende om statsministeren får snike i køen på ICA og hater alle som våger å tro at de er bedre enn oss. Er ikke hatet av oppkomlinger nettopp det som gjør oss til nordmenn?

Norsk filmbransje hadde sett helt annerledes ut i dag hvis det hadde vært en vikingfilmbølge i etterkrigstiden. Dette var en periode hvor de landene som hadde mulighet til det skodde seg på å lage filmer fra sine mest stereotype historiske perioder. Det enkleste eksemplet er USA, hvor man lagde westernfilmer. Tenk på hva westernfilmer har gjort med den internasjonale populærkulturelle bevisstheten. Alle begrepene og scenarioene har blitt til jungianske arketyper. Indianer og hvit, sheriff, saloon, high noon shoot out. Dilligence. The undertaker. Seksløper. Og glem ikke en av tidenes fremste klisjeer: Å ri inn i solnedgangen! Hollywood kvernet ut billige westernfilmer i årevis, alle med samme historie, samme scenografi og som regel også samme skuespillere. I mange tilfeller brukte de også samme musikk.

Forutséende svensker

Det samme foregikk i Japan med samuraifilmene. Haugevis av filmer fra føydaltiden med grisevoldelig sverdfekting, æreskodeks og så videre. For ikke å glemme Hong Kong – verdens lengste sammenhengende filmserie er kung fu-filmene om den kinesiske folkehelten Wong Fei-Hung. 99 filmer med samme skuespiller i hovedrollen! På 60- og 70-tallet kjøpte de store filmselskapene i Hong Kong en ny runde med film-musikk hver måned. Denne ble brukt i alle filmene som ble lagd den måneden. Til og med svenskene skjønte dette. De lagde en haug mykpornofilmer som spilte på oppfatningen av Sverige som et kulturelt frisinnet land. Det samme gjorde de i Danmark.

Tenk hva det har gjort for disse landene å kunne hvile seg på så veldrevne propagandamaskinerier! Disse billige møkkafilmene har produsert noen av vår tids viktigste kulturelle referansepunkter. Hvem hadde hørt om samuraier hvis ikke japanerne hadde lagd utallige filmer om dem i over 40 år? Så hvorfor i all verden lagde man ikke vikingfilmer som ville helvete her i Norge? Tenk om Nordisk Film hadde spydd ut tjue til femti vikingfilmer i året fra midten av 60- til starten av 80-tallet, fulle av grafisk vold med vikingsverd, elendig dialog og ditto kostymer. Ingen hadde likt det da, men alle ville likt det nå.

Tarantino – en sjarlatan

Quentin Tarantino er et internasjonalt anerkjent geni fordi han nyinnspiller de mest ikoniske scenene fra slike drittfilmer, klipper dem sammen og legger kul musikk oppå. Tenk om folk hadde strømmet til kinoene for å se Uma Thurman gå med vikinghjelm – og i stedet for å hyre inn Sonny Chiba til å spille sverdmaker kunne han fått Jon Eikemo til å smi vikingsverd og snakke vossamål! Norsk hadde vært et in-språk for alle verdens retronisser og Nordisk Film kunne solgt de oppussede DVD-utgivelsene på det internasjonale markedet. Overskuddet kunne gått til å lage skikkelige filmer. Man kunne ha laget så mange at det ville vært mulig å gå på kino og se norsk film uten å se Aksel Hennie, Nicolai Cleve Broch, Ane Dahl Torp eller Kristoffer Joner. Uansett hvor mye de hadde jobbet ville de ikke fått tid til å være med på alt sammen. Så kunne man begynne å lage vikingfilmer igjen, med CGI-animasjoner og full pakke. Da de begynte å lage klassiske kung fu-filmer igjen i Kina hadde de en tradisjon på flere tiår å støtte seg på. Og se hvordan det gikk: ”Snikende tiger, skjult drage”. De fikk 4 Oscar.

Penger ut av vinduet

I disse dager planlegges det faktisk å lage en skikkelig vikingfilm her i landet. Det skal ikke spares på noe; Roy Jacobsen skriver manus og Mads Mikkelsen spiller hovedrollen. De skal ha for de gode intensjonene, men jeg er redd dette er et gedigent feilgrep. For de 35 millionene som skal brukes på denne éne filmen burde man klare å lage minst 10 dårlige vikingfilmer som en investering i fremtiden. Vi trenger 20 år med spekulative B-vikingfilmer, fulgt av en 10-15 års pusteperiode. Kvartetten av norske skuespillere jeg nevnte ovenfor kan selvfølgelig komme til nytte i en slik intensiv 20-årsperiode. Aksel Hennie vil for eksempel kunne gjøre en strålende jobb med skikkelser basert på Kark i Hårek. Cleve Broch har allerede erfaring med bleket hår på film, som jo er en nødvendighet for å spille læremesterroller i slike filmer. Ane Dahl Torp stiller selvfølgelig opp med den obligatoriske overflødige nakenheten, og Kristoffer Joner trenger vel knapt å konsentrere seg for å gli inn i rollen som stammens plagede skald.

Etter noen tiår med dette vil man endelig ha momentumet og erfaringene som skal til for å lage skikkelige vikingfilmer. Og da kan vi snakke om en renessanse for norsk film som får Max Manus til å fremstå som Mot i Brøstet. Vi vil få filmer som forener både den nære og den fjerne fortid med nåtiden, og den norske turistbransjen vil endelig få det velsmurte propagandamaskineriet den fortjener. Det er bare å begynne.

Lurer du på hvordan en dårlig vikingfilm ser ut? Se Antonio Banderas, Dennis Storhøi og Maria Bonnevie i den Trettende Krigeren (tittelen er sann i dobbel forstand).

Og her er The Vikings:

I sin artikkel fra 10 december, ”Norsk akademia lider av en anti-israelsk bias” har Johannes Due Enstad noen gode poenger, men dessverre forsvinner disse i et rot av argumenter som ikke helt henger på greip. For å ta det gode poenget først – ja, det mangler på Israel-forskning i det norske midtøstenmiljøet. På dette punktet har Johannes helt rett. Det mangler på forskere som ser på Israel, men bildet er mindre mørkt enn det hevdes. Noen eksempler på forskere Due Enstad hevder knapt finnes er doktorgradsstipendiat Hanne Eggen Røislien (PRIO/NTNU). Hun både skriver og snakker Hebraisk. Hun forsker nå på det israelske militæret, og har tidligere forsket på israelske settlere. Dr. Tilde Rosmer (UiO) snakker og skriver også hebraisk, og hun har skrevet sin doktorgradsavhandling om Mizrahiut jøder (jøder med arabisk avstamning) i Israel. Videre kan nevnes doktorgradsstipendiat Trude Strand (UiO) som forsker på den israelske settlerbevegelsen. Det er ikke gitt at disse ikke kommer fram til israelkritiske konklusjoner bare fordi de forsker på den israelske kulturen.

Utgangspunkt eller konklusjon

Og det er på dette punktet jeg mener Due Enstad bommer mest. For hvor går grensa mellom det å være ”bias” i sin kritikk av Israel og det å være konkluderende kritisk. Sagt litt enklere – jeg savner en utgreining om årsakene til israelkritikken. Hvis man går inn i forksningsfeltet med den målsetning om å kritisere Israel og konklusjonen styres av dette utgangspunktet, ja da er man i besittelse av en israelkritisk bias. Men, hvis man går inn i forskningsfeltet med et åpent sinn og konkluderer med israelkritikk på basis av empirien, da er man strengt tatt en objektiv israelkritiker. Denne forskjellen beskrives ikke av Johannes i det hele tatt. Faktisk unnlater han fullstendig å kommentere noen av funnene i noe norsk-produsert israelforskning, med unntak av en artikkel av Nils Butenschøn – uten at han egentlig sier noe om innholdet i den annet enn at den er ”tendensiøs”.

Hvis han mener at konklusjonen våre (her inkluderer jeg meg selv som midtøstenforsker) er farget, ja da må det enten være empirien vår det går i, eller så må det være utgangspunktet. Hvis det er utgangspunktet, så betyr dette i praksis at han anklager samtlige av norske midtøstenforskere for å være dårlige forskere. Det er en ganske graverde anklage som kreve en fyldig utdypning. Hvis det er empirien kritikken er rettet mot så ønsker jeg konstruktiv kritikk om hva annen slags empiri vi skal bruke. Man ville automatisk tenke at svaret er at man må bruke mer israelsk empiri, men faktum er at jeg, og flere forskere jeg har diskutert dette med, påpeker at når de går til israelske kilder, finner man ofte ting som setter Israel i et dårligere lys enn de andre kildene man har brukt. Er det i så fall anti-israelsk å bruke israelske kilder?

Motstandere av akademisk boikott

Når det gjelder akademisk boikott av Israel nevner ikke Due Enstad noe om at eksempelvis Professor Hilde Henriksen Waage, og mange andre forskere med henne, er mot en akademisk boikott av Israel nettopp fordi det vil forhindre kunnskap om landet. Men det han nevner er at ingen møtte Benny Morris da han kom til Oslo, annet enn kristenavisen DagenMagazinet. Dette er ikke fordi Benny Morris ikke er kritisk – det var tross alt han som først beviste at det var en etnisk rensning i 1948 (noe han mener var moralsk nødvendig(sic)). Saken er den at da Benny Morris kom til Oslo var det nesten ingen som var invitert til å møte ham. Hvis man tar et steg tilbake, gitt Johannes sitt argument, syntes det merkelig at man vil møte Pappe og ikke Morris. Pappe kritiserer etnisk rensning, mens Morris mener det var moralsk nødvendig. Ville det ikke vært mer naturlig for ”anti-sionister” å fremheve Morris nettopp fordi han setter Israel i et dårlig lys, fremfor Pappe som mener at Israel ikke kan stå for etnisk rensning?

Media – hvor er ”biasen”?

Så til media. Johannes hevder at ”biasen” til akademia siver inn i media også, men hvordan dette skjer er uklart. Et nøytralt media ville (rent utopisk) viet like mye spalteplass til hver døde israeler som til hver døde palestiner. Et anti-israelsk media ville dermed viet mer plass til hver døde palestiner. Men er det sånn i Norge? Var spalteplassfordelingen mer enn 107:1 under gazakrigen (altså mer enn 107 spaltemeter for døde palestinere versus hver spaltemeter for hver døde israeler)?

En annen måte media kan være nøytral/farget på er deres kontekstualisering. Et nøytralt media ville i sin kontekstualisering ikke tatt parti, men lent seg på internasjonale normer. BBC praktiserer dette. Nesten hver gang de nevner bosettinger kommer de med følgende avklarende setninger – ” Nearly 500,000 Jews live in more than 100 settlements built on occupied territory in the West Bank and East Jerusalem. A number of UN Security Council resolutions have condemned settlement building in the occupied West Bank, including East Jerusalem, as illegal – although Israel disputes this.” Jeg har ikke kommet borti noen eksempler på norske medier som har en anti-israelsk kontekstualisering. Er det fraværet av Holocaust og ekstrem-jihadisme som savnes? Utifra Johannes sin artikkel kan det virke sånn. Men hva har ulovlige bosettinger med Holocaust og jihadisme å gjøre?

Det er klart man ikke skal glemme hverken Holocaust eller jihadisme, men trusselen fra islamistiske ekstremister er ikke akkurat noe som forbigåes i vestlige medier. Og hvis Holocaust skal med hver gang, må også uretten mot palestinerne med hver gang. Jeg ser sjelden at medier referer til den etniske rensningen i 1948.

Er vi skyldige i at faktiske forhold eksisterer?

Johannes Due Enstad sitt gode poeng om at det mangler på israelforskning i Norge forsvinner dessverre fordi denne kritikken havner i en suppe av grove skivebommer. Jeg kan fint gå med på å kritisere NTNU for ikke å ha tatt med pro-israelske stemmer i sin forelesningsrekke, og jeg vedgår gjerne at det ofte er problemer med begrepsbruk, for eksempel sionisme, men at norsk midtøstenforskning generelt er anti-israelske er en påstand jeg har store problemer med. Det er ikke forskernes feil at Israel utførte etnisk rensning i 1948, ei heller er det vår feil at Israel har okkupert Vestbredden og Gaza i over førti år eller at Israel bombet Gaza til grus i 2008/2009. Er det anti-israelsk å påpeke disse tingene?

Les også:

1. Norsk akademia lider av en anti-israelsk bias

Nynazistiske organisasjoner, arrangementer og ytringer kan fortsatt forbys i Tyskland. Det har den tyske forfatningsdomstolen slått fast i en nylig dom. Utgangspunktet for dommen var en klage på vegne av det høyreradikale partiet NPD, som fra 2005 av har blitt forbudt å holde et årlig minnearrangement ved graven til Rudolf Hess. Forbudene har blitt begrunnet i en særparagraf (§ 130.4) i den tyske straffeloven. Den gir blant annet grunnlag for straffeforfølgelse av arrangementer, organisasjoner og ytringer som forherliger og rettferdiggjør naziherredømmet på en måte som krenker ofrenes verdighet.

Dette er en av flere domsstolslutninger i dagens tyske rettspraksis som begrenser ytringsfriheten for åpent nynazistiske bevegelser. Kan Tysklands særlige ansvar for naziregimets ugjerninger gi grunnlag for en spesiallovgivning som setter andre grenser for ytringsfriheten enn det som er vanlig ellers i Europa og Vesten?

En antifascistisk grunnlov

Domstolen viser til den særlige betydningen det nazistiske regimet har hatt for tysk historie. Det viktigste våpenet mot menneskeforaktende ideologier vil alltid være den frie meningsutveksling, og forfatningen gir ikke grunnlag for et generelt forbud mot spredning av høyreradikalt tankegods. Men i særskilt alvorlige tilfeller av NS-forherligelse kan slike forbud altså rettferdiggjøres.

Forbundsrepublikken Tyskland var et bevisst ”motutkast” til det nazistiske herredømmet og oppgjøret med det tidligere NS-regimet var et hovedanliggende for forfatterne av den nye grunnloven av 1949. Derfor uttaler domstolen at arrangementer som eksplisitt uttrykker forherligelse av naziregimet ikke kun vil være et angrep på Tysklands egne verdier og institusjoner, men også kunne ”.. utløse dyptgripende uro i utlandet”. Den konkluderer på dette grunnlag med at aktuelle paragraf i straffeloven må ansees forenlig med grunnloven.

“(…) en bestemt og gyldig grunn.”

Slutningen har, tross det problematiske ved ytringsfrihetsbegrensende bestemmelser i en moderne rettsstat, blitt positivt mottatt i de fleste tyske presseorganer. Liberale ”Süddeutsche Zeitung” kommenterer dommen slik:

Ved veikanten står herremennesker og konsentrasjonsleirvoktere; ved veikanten ligger Dachau, Auschwitz og Bergen-Belsen. Grunnlovens frihetsrettigheter inkarnerer minnet om forbrytelser mot menneskeheten. Denne erindring får ikke bli rasert gjennom militant krenkelse av ofrene. Frihetsrettighetene skal ikke misbrukes til å forhåne minnet om dem som grunnloven skal beskytte. Er dette en særlovgivning? Ja, det er en særlovgivning. Men den har en ganske bestemt og gyldig grunn.

Sent, men voldsomt oppgjør

Den nye ”erindringskulturen” fikk i Vest-Tyskland (BRD) sitt gjennombrudd i forlengelsen av det tyske studentoppgjøret på slutten av 60-tallet. De første 20 årene etter krigen hadde BRD hatt større fokus på økonomisk gjenoppbygging og ”normalisering” enn på oppgjøret. Fortielse og bagatellisering, nye karriereløp i stat, domstoler og næringsliv for tidligere NS-funksjonærer og økonomisk optimisme i de brede befolkningslag kjennetegnet perioden.

Da studentopprøret i Tyskland slo ut for fullt med mordet på studenten Benno Ohnesorg 2. juni 1967 fikk det et omfang og en radikalitet som sannsynligvis var unik, også sammenlignet med land som Frankrike og Italia. Foreldregenerasjonen ble konfrontert med sitt svik og sin skyld. Det ble tatt kraftige oppgjør med øvrighetskultur og forløyethet, og gatene ble inntatt med en militans og voldsomhet som kun hadde sitt sidestykke i det parisiske 68-oppgjøret.

40 år senere

I dag innehar veteranene fra 60- og 70-tallets gatekamper mange av kommandopostene i det tyske samfunn – på universitetene, i forlagshusene, TV-redaksjonene og i politikken. Revolusjonen uteble, men opprørernes ”marsj gjennom institusjonene” forandret tysk kultur. Tusener av tyske skolebarn valfarter årlig til Auschwitz for å minnes besteforeldrenes skyld og lære om fascismens farer. Fra metropol til landsby og fra kirkemurer til gategulv preges de offentlige rom av skånselsløst tydelige minnesmerker over naziregimets ugjerninger.

I 1990 ble den vesttyske erindringskulturen langt på vei videreført. Det var likevel to helt ulike innfallsvinkler til bekjempelsen av fascismen som kom sammen. I BRD hadde naziarven blitt aktivt bearbeidet ”nedenfra”. I DDR var antifascisme offisielt program for parti og stat. De nynazistiske bevegelsene har i dag betydelig større oppslutning i de nye østtyske delstatene enn i vest. I disse delstatene løper det derfor et bredt spekter av programmer for bekjempelse av de høyreradikale bevegelsene. Det blir oppført rådgivningssentre, avhopperprogrammer og ulike typer av finansieringsordninger for kommunenes arbeid med ungdom i ”faresonen”.

Den ene forbudte løgnen

Norge har gjennom den såkalte rasismeparagrafen en lovbestemmelse som skal beskytte mot hatefulle ytringer mot enkeltpersoner på grunnlag av hudfarge, etnisitet, religion og seksuell legning, men loven har resultert i få fellende dommer og terskelen for påtalebeslutninger synes høy. En slik rettspraksis samsvarer godt med toneangivende holdninger innen media og i de dominerende juridiske kretser, hvor en mer formal forståelse av grunnlovens ytringsfrihetsbestemmelse har stått sterkt.

Bestemmelsen i den tyske straffeloven er åpenbart mer vidtrekkende enn den norske, og gir blant annet grunnlag for forbud mot konkrete organisasjoner og mot utbredelsen av bestemte tekstlige ytringer (”Auschwitzløgnen”). Spørsmålet er så om den tyske historiske erfaring er så unik og så radikal at en rettsforståelse av den type forfatningsdomstolen legger til grunn ikke kan ha gyldighet for andre konstitusjonelle demokratier enn nettopp Tyskland.

Burde andre land gjøre som Tyskland?

De konkrete effektene er vanskelig å måle. Man vet imidlertid at NPD og de andre tillatte høyreradikale partiene etter 1969 aldri har lykkes i å komme over sperregrensen på 5% ved valgene til det nasjonale parlamentet. Oppslutningen om høyreradikale partier har i de siste 20 årene vært betydelig større i land som Østerrike, Belgia, Frankrike og Ungarn.

Den bevisste bearbeidelsen av fortiden står også i klar kontrast til den ”historiepolitikk” som har vært valgt for det tidligere nazi-broderfolket Østerrike. Det kan derfor gis gode argumenter for en fremtidsprognose som anser nettopp Tyskland som et av landene med størst motstandskraft mot fremveksten av nye radikale politiske eksperimenter på det europeiske kontinent. Dette perspektivet kan det være fornuftig å besinne seg på også i Norge, hvor det jo fortsatt med jevne mellomrom, og ikke minst fra venstre side av politikken, dukker opp ulike versjoner av fortellingen om ”den tyske fare”.