(Er dette a) En drøy spådom om at Nils Bech kan nå 25,5 millioner spillinger på Youtube b) en besk kritikk av kvaliteten på slik artsy fartsy dansemusikk, c) god gammaldags gaybashing, d) et innlegg i debatten om Anders Magnus’ bruk av rasebegreper eller e) en avhandling om likhetene mellom Avatar og black face-tradisjonen i amerikansk popkultur? Seriøst. Jeg spør. Hva er dette for noe?)

Norsk filmbransje hadde sett helt annerledes ut i dag hvis det hadde vært en vikingfilmbølge i etterkrigstiden. Dette var en periode hvor de landene som hadde mulighet til det skodde seg på å lage filmer fra sine mest stereotype historiske perioder. Det enkleste eksemplet er USA, hvor man lagde westernfilmer. Tenk på hva westernfilmer har gjort med den internasjonale populærkulturelle bevisstheten. Alle begrepene og scenarioene har blitt til jungianske arketyper. Indianer og hvit, sheriff, saloon, high noon shoot out. Dilligence. The undertaker. Seksløper. Og glem ikke en av tidenes fremste klisjeer: Å ri inn i solnedgangen! Hollywood kvernet ut billige westernfilmer i årevis, alle med samme historie, samme scenografi og som regel også samme skuespillere. I mange tilfeller brukte de også samme musikk.

Forutséende svensker

Det samme foregikk i Japan med samuraifilmene. Haugevis av filmer fra føydaltiden med grisevoldelig sverdfekting, æreskodeks og så videre. For ikke å glemme Hong Kong – verdens lengste sammenhengende filmserie er kung fu-filmene om den kinesiske folkehelten Wong Fei-Hung. 99 filmer med samme skuespiller i hovedrollen! På 60- og 70-tallet kjøpte de store filmselskapene i Hong Kong en ny runde med film-musikk hver måned. Denne ble brukt i alle filmene som ble lagd den måneden. Til og med svenskene skjønte dette. De lagde en haug mykpornofilmer som spilte på oppfatningen av Sverige som et kulturelt frisinnet land. Det samme gjorde de i Danmark.

Tenk hva det har gjort for disse landene å kunne hvile seg på så veldrevne propagandamaskinerier! Disse billige møkkafilmene har produsert noen av vår tids viktigste kulturelle referansepunkter. Hvem hadde hørt om samuraier hvis ikke japanerne hadde lagd utallige filmer om dem i over 40 år? Så hvorfor i all verden lagde man ikke vikingfilmer som ville helvete her i Norge? Tenk om Nordisk Film hadde spydd ut tjue til femti vikingfilmer i året fra midten av 60- til starten av 80-tallet, fulle av grafisk vold med vikingsverd, elendig dialog og ditto kostymer. Ingen hadde likt det da, men alle ville likt det nå.

Tarantino – en sjarlatan

Quentin Tarantino er et internasjonalt anerkjent geni fordi han nyinnspiller de mest ikoniske scenene fra slike drittfilmer, klipper dem sammen og legger kul musikk oppå. Tenk om folk hadde strømmet til kinoene for å se Uma Thurman gå med vikinghjelm – og i stedet for å hyre inn Sonny Chiba til å spille sverdmaker kunne han fått Jon Eikemo til å smi vikingsverd og snakke vossamål! Norsk hadde vært et in-språk for alle verdens retronisser og Nordisk Film kunne solgt de oppussede DVD-utgivelsene på det internasjonale markedet. Overskuddet kunne gått til å lage skikkelige filmer. Man kunne ha laget så mange at det ville vært mulig å gå på kino og se norsk film uten å se Aksel Hennie, Nicolai Cleve Broch, Ane Dahl Torp eller Kristoffer Joner. Uansett hvor mye de hadde jobbet ville de ikke fått tid til å være med på alt sammen. Så kunne man begynne å lage vikingfilmer igjen, med CGI-animasjoner og full pakke. Da de begynte å lage klassiske kung fu-filmer igjen i Kina hadde de en tradisjon på flere tiår å støtte seg på. Og se hvordan det gikk: ”Snikende tiger, skjult drage”. De fikk 4 Oscar.

Penger ut av vinduet

I disse dager planlegges det faktisk å lage en skikkelig vikingfilm her i landet. Det skal ikke spares på noe; Roy Jacobsen skriver manus og Mads Mikkelsen spiller hovedrollen. De skal ha for de gode intensjonene, men jeg er redd dette er et gedigent feilgrep. For de 35 millionene som skal brukes på denne éne filmen burde man klare å lage minst 10 dårlige vikingfilmer som en investering i fremtiden. Vi trenger 20 år med spekulative B-vikingfilmer, fulgt av en 10-15 års pusteperiode. Kvartetten av norske skuespillere jeg nevnte ovenfor kan selvfølgelig komme til nytte i en slik intensiv 20-årsperiode. Aksel Hennie vil for eksempel kunne gjøre en strålende jobb med skikkelser basert på Kark i Hårek. Cleve Broch har allerede erfaring med bleket hår på film, som jo er en nødvendighet for å spille læremesterroller i slike filmer. Ane Dahl Torp stiller selvfølgelig opp med den obligatoriske overflødige nakenheten, og Kristoffer Joner trenger vel knapt å konsentrere seg for å gli inn i rollen som stammens plagede skald.

Etter noen tiår med dette vil man endelig ha momentumet og erfaringene som skal til for å lage skikkelige vikingfilmer. Og da kan vi snakke om en renessanse for norsk film som får Max Manus til å fremstå som Mot i Brøstet. Vi vil få filmer som forener både den nære og den fjerne fortid med nåtiden, og den norske turistbransjen vil endelig få det velsmurte propagandamaskineriet den fortjener. Det er bare å begynne.

Lurer du på hvordan en dårlig vikingfilm ser ut? Se Antonio Banderas, Dennis Storhøi og Maria Bonnevie i den Trettende Krigeren (tittelen er sann i dobbel forstand).

Og her er The Vikings:

Will he hear that the drumming is subpar, or will he hear that the drums just don’t sound good? After all, you never can tell with producers. He might not recognize something so painfully obvious. Just because someone is a successful producer doesn’t mean that he has the skills to go with his success. This industry is fraught with people who have no business being near a studio.

Mixerman, bitter og skrivefør lydtekniker.

Det er mye å bli forvirret av i musikkanmeldelser. Stort sett er det språklige kaoset en del av moroa. Det er i hvert fall lov å håpe på utgivelser og artister som krever språklige c-momenter av skribenten. Men hva med uttrykkene som verken er spesielt oppfinnsomme eller særlig forståelige? Ta “bra produksjon”. Hva betyr egentlig det? Når er en produksjon “tidsriktig”?  Hva gjør den “organisk” og hvordan i huleste blir man “nøyaktig tilmålt og nærmest akademisk i sin tilnærming til produksjon”?

Anmelder står fram: – Jeg tok feil!

For å komme til bunns i dette, tok jeg en prat med synderen bak den siste meningsløsheten. Peter Vollset er en god venn og sovende celle i Nyss.  Han har anmeldt (og skrevet om produksjon) i flere aviser, noe han synes å ta som en slags anklage når jeg nevner det, men det er en annen sak. For en stund siden hadde vi en hyggelig diskusjon om temaet, som endte opp med at han sverget å slutte å bruke uttrykket.

- Antageligvis har det jeg har kalt “bra produksjon” vært noe mer spesifikt. “Bra produksjon” er en copout, et uttrykk for noe som er fint ved skiva, men som er mer diffust enn et enkeltinstrument som låter bra. Etter at du skjelte meg ut har jeg begynt å spesifisere hva jeg mener, og stort sett er det mulig. Du må bare bruke mer enn to ord på det – og så må du mene noe.

Uangripelig fagterminologi

- Hvorfor er det fristende å kline til med merkelappen bra produksjon?

- Påstanden er umulig å tilbakevise – det høres ut som en mening, men det er ikke det. Hvis du, for å trekke noe ut av ræva, for eksempel sier at et riff er originalt, kan noen komme trekkende med et klipp fra 70-tallet og si “vettuhva, det stemmer ikke”. “God produksjon”, derimot,  er uangripelig, det kan ikke etterprøves. Det er subjektivitet oppå subjektivitet.

- Fordi?
- Fordi det kan bety hva som helst. Det kan være at du mener at låtlista er godt oppbygd, at det er dritfet gitarlyd eller at du syns det var snedig åssen de brukte hjerteslag og respiratorblipper som rytme på en og samme låt eller simpelthen at lyden er fin og pen – selv om det godt kan kalles god lydteknikk.

Er det simpelthen et spørsmål om penger?

- Hvorfor skjer dette?
- Som anmelder vil man se ut som om man vet hva faen man driver med.

- Stemmer det?

- Irrelevant. Det er et ønske basert på gale premisser – man anmelder som lytter, ikke som musiker, lydtekniker og i hvert fall ikke som produsent. Men ønsket om å virke som om man kan sakene sine er vanskelig bli kvitt, og der kommer produksjonen inn – for det er en “fagterminologi” man ikke blir tatt på. Det er fristende å bruke når du har plass å fylle. Anmeldere får ikke så mye betalt per tekst. Du kan lytte i en time og til slutt finne ut at det var kult at gitarsoloen lå så langt bak i lydbildet at det låt som et villdyr stengt inne i et rytmebur. Eller du kan si god produksjon.

- Ærlig talt, er dette et spørsmål om penger?

- Det er et tidsøkonomisk spørsmål.

En produsent er ikke nødvendigvis en produsent

Akkurat hva en produsent er, er et vrient nok spørsmål. Musikkindustrien har brukt begrepet om alt fra eierne av plateselskaper som bare betaler og setter navnet sitt på produktet til folk som tar full kontroll over innspillingen. Da jazzselskapet Blue Note skulle relansere klassiske opptak fra gullalderen, var det naturlig for dem å oppkalle serien etter lydtekniker Rudy Van Gelder – det var han som hadde nøkkelrollen.

Vi kan også se til selve gullstandarden, Beatles. Da de startet ut som plateartister fungerte George Martin som en klassisk produsent, uklanderlig kledt og med minimalt med nærkontakt med bandet. Etter et par skiver var dette drastisk endret, og innen utgivelser som “Sgt. Pepper” og “Magical Mystery Tour” hadde Martin inngått et tett musikalsk samarbeid med musikerne. Og, i presisjonens navn: ved hans side gjennom hele dette arbeidet, var lydtekniker Geoff Emerick, også han en essensiell del av lydbildet (noe denne artikkelforfatteren mener man kan høre på platene han ikke deltok på, mellom White Album og Abbey Road.)

Hva skjedde med lytteropplevelsen?

Man skal være forsiktig med å idyllisere musikkjournalistikkens formative år, men en dyd har man muligens tapt syne av: Anmelderen forstått først og fremst som skrivefør lytter. Før musikkpressen ble store og mektige, virker det som om man i større grad identifiserte seg med mottageren. Man tillot seg en naivitet som det må ha vært fristende å slippe tak i etterhvert som musikkjournalist i større grad ble en profesjon. Men med det har man kanskje mistet syne av sitt mest interessante stoffområde: Platen som lytteropplevelse er uendelig mye mer interessant enn platen som innspillingsprosjekt.

- Jeg snakket med en journalist som skriver om mote.  Hun nevnte at hun ofte bruker uttrykket “taktil tilnærmingsmetode” som et lignende fyllord. Det passer liksom så fint inn. Dette er kanskje ikke først og fremst et behov for flere “fagtermer” i anmeldelser – men færre?
- Man skal gjøre sine egne inntrykk tilgjengelig for leseren. Å si at en produsent gjør en god jobb, kan være relevant. Da Rick Rubin gikk inn i studio med Johnny Cash gjorde han mange riktige valg – han vekket plateartisten i Cash, presenterte ham på en glimrende måte, og fikk ham til å covre Hurt. Det er godt produsentarbeid – men jeg ville ikke sagt “godt produsert”. Jeg ville sagt akkurat det jeg sa nå.

Glatt produksjon

- Når sier man forresten dårlig produksjon?
- Man sier ikke dårlig produksjon, tror jeg. Man sier gjerne “glatt produksjon”.
- “I overkant glatt produksjon”. Å, herregud, det har jeg sikkert skrevet 2-3 ganger. Det er i overkant glatt anmelderi.
- Hva kan det bety?
— Vettafaen, at det høres ut som om lyden er fratatt en eller annen imperfeksjon — om lyden var et bilde, ville det vært tungt photoshoppa — den mangler en jordslighet. Hør, når jeg skal forsøke å forklare hva det betyr ender jeg opp med å bruke dustemetaforer.

Betyr kjente produsenter mer enn ukjente?

Produsenter med et kjent navn har større sjanse for å bli tildelt en betydning i anmeldelsene enn sine mer anonyme kolleger.
– Så du anmeldelsene av den siste skiva til Arctic Monkeys? Der betydde det voldsomt mye at Josh Homme var blitt den nye produsenten deres. Det er godt mulig at det var vesentlig, altså – jeg vet svært lite om hvordan Homme jobber som produsent, og jeg ble i grunnen ikke særlig klokere av tekstene jeg leste. Det ble bare slått fast at det var jævla viktig – mens det var bandet som var drivkraften på de forrige skrivene.
– I øyeblikket man får en produsent man kan navnet på, tilskriver man alt nytt til produsenten. Den siste skiva til Keane har mer gitarer, de har pianoet det ned og syntha det opp. Da jeg skrev om den, trodde jeg det var bandet. Hadde det vært en kjent, ny produsent, hadde jeg kanskje skrevet noe annet. Men jeg vet ikke hvem som produserer den siste skiva deres – eller om de har byttet produsent i det hele tatt.

- There are plenty of producers who expect their engineers to do the nuts-and-bolts work as the producer acts more like an executive. I had a producer tell me once that my job was to make him look good. He wasn’t kidding. I had to make all the decisions and take complete control of the session. In that case, the producer viewed his job as an overseer of sorts. He would come in and approve or disapprove of what we had done, and then it was my job to either move on or fix what he didn’t like.

Unntaket Hip Hop

- Da jeg var 14 hørte jeg på Bone Thugs-n-Harmony. De var produsert av DJ Unique. Vi trodde det betydde at DJ Unique sto for alt annet enn rappingen. Og det var i grunnen sant. Det er i hvert fall sannere i hip hop en i noen annen sjanger. Spør en 12 år gammel rockfan hva som er faorittprodusenten, og de kan ikke svare. Spør en 12 år gammel hip hop-fan om det samme, og de vil ikke klare å bestemme seg.

- Og din favorittprodusent?
- DJ Unique. Det er skrevet rart – men det kan du google.
- Ok. Hva er det med DJ U-Neek som er så bra?
- Hvis du hører på BTH er han så jævla skamløs. Det er en blanding av okkultisme og hard G-funk som, om ikke bandet var så drøyt, hadde hørtes dust ut. Det virker som om han har bestemt seg for å matche galskapen. Et band som snakker om welfare checks i det ene øyeblikket og ouijabrettet som beordrer deg til å skyte noen i det neste. Åssen skal du underbygge noe sånt? Tydeligvis med forvridde stemmer, pistolskudd og noe jeg tror er klokespill. Men legg merke til det – at jeg instinktivt svarer med en produsent jeg veit hva gjorde. Nigel Godrich er produsent på skiver jeg setter høyere – men jeg veit ikke hva han gjør. Jeg er ganske sikker på at hip hop er den eneste sjangeren hvor de som lager det og de som hører på er enige om hva god produksjon betyr.

Man skal passe seg når man kritiserer en bok for det som utelates. Det kompliserer på sett og vis saken at Aslak Nores Ekstremistan drar nytte av New (new) Journalisms store fordel/ulempe – skillpaddeskallet av personlighet og uttalt subjektivitet. For all del. Den er definitivt godt lesestoff, lekende og lærerikt og verdt tiden din.

Samtidig har Ekstremistan blitt solgt inn som en bok som både skal fylle tomrom, utvide debattrommet, og så videre. Åpne eller ei, Nore har i sin spalteturné barskt slått inn dør etter dør. Nå skal man høre. Han ønsker velkommen til Ekstremistan, og det blir for fristende å oppføre seg som en litt kresen gjest.

Bøllefrøet Nore

Så det er sagt – boka er ikke et angrepsskrift mot velferdsstaten og det er ikke en bok som aktivt tar sikte på å legitimere fordommer. Intrykk av noe annet kommer mer av en spalteturné som har vært full av store og voldsomme ord og en tittel som fortjener å bli lest opp av Don LaFontaine.

Det er ikke en omfavnelse av grumset vi snakker om, og den eventuelle forvirringen virker som et resultat en overivrighet, den samme som får ham til å lire av seg passasjer som Les ordene under raskt og hold hånden over listen når du er ferdig. Deretter skal jeg lure deg. og La meg derfor ta deg tilbake til Ekstremistan, og en hjemme alene-fest på 1990-tallet. Jeg advarer mot sterke scener. Aslak Nore er muligens en show-off – men han er på langt nær noen rasist. Det er en forskjell på å rasjonalisere frykt og å forholde seg rasjonelt til frykten, og han prøver på det siste.

Fotballen blir universalnøkkelen

Siden han ikke kan skrive om Norge uten å skrive om Nore, byr han generøst på anekdoter fra sin egen oppvekst. Den røde tråden i boka surres rundt fotballen, som blir Nores primære møteplass med ungdom fra annen landbakgrunn. Gjennom den opplever han å gjenkjenne Lyn-kameraten Metkel Negassie Betew på forsiden av avisene som en av NOKAS-ranerne, men også å gjenkjenne den gamle motstanderen John Alieu Carew på landslagets lagoppstilling. Sporten blir et bilde på nye Norge – et samfunn som både blir bedre og verre av innvandringen, et land som vokser i alle kanter.

Det er en sympatisk og anvendelig metafor. Innvandringens positive innvirkning på det norske samfunn taper for ofte mot skyggesidene, og toppfotball er et støyende unntak. Det har, som Nore påpeker, vært en enorm utvikling fra da Caleb Francis fikk slengt både frukt og rasistiske gloser etter seg da han debuterte fra start mot VIF i 1988 og nå, når Klanen heier fram et lag bestående av Moa, Harmeet, Dawda og Mohammed.

Men gjennom personlige fortellinger om treneren Zolly og feltarbeid i Drammensklubben Drafn og Groruddalen peker Nores fotballmetafor mot to brister i velferdsstaten i møte med det flerkulturelle: Den pedagogiske likhetstankegangen og dugnadsånden. Grovt sagt anklager Nore det norske for å neglisjere spissingen, mens innvandringen går utover breddevirksomheten. I krysningspunktet mellom disse to finner du bokas trusselbilde, et hult og middelmådig sosialdemokrati hvor velferdsordninger mister mer og mer legitimitet.

Drømmen om et nytt mirakel i Marseille

Nore overlater løsningsforslagene i stor grad til andre, men han fabler i boka om en slags ny nasjonalisme – nasjonal selvsikkerhet som et botemiddel mot alle usikkerhetene. Hva dette skulle innebære, er mer vrient – man lurer for eksempel på hvor han har tenkt å gjøre av et såpass fundamentalt nasjonalt instinkt som likhetstanken i denne pakka.

Han drømmer om å oppleve et nytt mirakel i Marseille med Alexander Tettey og Joshua King på laget. Men fotballmetaforen er utilstrekkelig. Det er for eksempel verdt å huske på at forstedene i Paris tok fyr etter at et multietnisk, fantastisk ensemble av fotballspillere (til alt overmål ledet av en muslim som kanskje var tidenes beste spiller) hadde rundspilt hele verden og vunnet både VM og EM. Men det er ikke så viktig. Fotballmetaforen var fin, den lot seg strekke. Da er det vanskeligere å svelge unna Nores merkelige utvalg av intervjuer. I hvert fall om boka virkelig skal være en diagnose.

Hvor er innvandrerne?

I sine studier av islam intervjuer Nore en norsk konvertitt. I tillegg siterer han Harald Eias Khalid Raja fra Tazte Priv. Intervjuene med konvertitten er fengslende lesning, men historien om henne er likefullt en nokså marginal fortelling i denne settingen, og Eias karakter er fiktiv, samma hvor på kornet den er. Nores tekst skriker etter et par konfrontasjoner med noen som faktisk målbærer dette kravet om respekt.

Den hadde også stått seg på å ha med et og annet intervju med jentene som prises av forfatteren både for sitt fravær fra voldsstatistikkene og sin tilstedeværelse på karaktertoppen. Er ikke disse en essensiell del av konstruksjonen Ekstremistan? I boka granskes de ikke i det hele tatt. Nores tilitt til sin egen oppvekst i Oslo har blinde flekker. Han gikk, som meg, blant annet på Marienlyst skole, rett ved NRK. Det er ikke akkurat den hissigste smeltedigelen i byen – skolen var ikke det på min tid, og den var i hvert fall ikke det på Nores tid.

Han legger en slags prestisje i å være tidlig ute med opplevelsen av å vokse opp i flerkulturelle Oslo. Men det er heftigere nå, og ved å ikke søke nedover i årskullene tror jeg Nore går glipp av svært verdifullt kildemateriale – og ikke bare blant innvandrere. Vi er blitt litt gammeldagse. Der et av mitt årskulls første sterke minner for eksempel er bildene av en mur som falt er det en stor sjans for at mange av disse husker to kollapsende tårn. Det har tilspisset seg, i ordskiftet, i klasserommene og på festene. Tvisyn blir en nødvendighet når så mange av de du vokser opp med både er gjenstand for forskjellsbehandling og eksponenter for holdninger som går på tvers av dine egne.

Er dette berøringsangst?

Nore søker til akademia, til det trygge og spekulerende. Er ikke det akkurat det snillistene får fortjent tyn for å gjøre? Var det bare et spørsmål om riktige forskere? Han gransker tilstrømningen av innvandrere på de aldersbestemte landslagene og intervjuer faren til et drapsoffer om kriminologiens brister. Vel og bra – men, med unntak av samtalene med gamletreneren Zolly inneholder ikke denne boka et eneste intervju med en eneste innvandrer til Norge.

Jeg oppfatter det som en stor mangel. Men, som Nore påpeker ved hjelp av det gamle to tryner og en vase-eksempelet, folk leser ulike ting inn i et bilde. Bildet han snakker om, er av Ali Farah liggende i Sofienbergparken, som blir utgangspunkt for en underholdende og smart utflukt om fordommer og stereotypier og kortstokker og som ender med at Aslak Nore ikke klarer å finne en klar syndebukk. En nøtt, det der, men vi kan alle være enige om at ingen sender blomster til karen som slo. Den påfallende bortgjemningen av det utløsende slaget når episoden skal gjenfortelles blir for denne leseren ironisk, den gir det hele en merkelig smak av liberal bias, gammelt nytt, av nok et innlegg i en debatt i et samfunn hvor den ene klossete metaforen etter den andre får breie seg på bekostning av de utallige uforenlige faktaene. Velkommen til Ekstremistan.

For en mer positiv gjennomgang av boka, les for eksempel Pål H. Bakkas grundige ros i Dag og Tid.

Espen Reboli Bjerke som Peer Gynt. Foto: Tine Poppe

Centralteatrets Peer Gynt begyn­ner uten­for tea­tret med sang for kua mens publi­kum går inn, for­tset­ter inne i foajeen med en direkte og nyde­lig utført intro­duks­jon av Peer og hans mor Åse, før det bærer avs­ted inn til teaterets indre. Fra bon­debry­llup til Dov­re­gub­bens spa er man nå inne i Ibsens ver­den av dans, galskap og død. Det er en vandring gjen­nom tea­tret, gjen­nom styk­ket, og gjen­nom Peers liv.  Ved hjelp av store mengder prak­si­se­le­ver fra NISS, duk­ker fra Oslo Nyes duk­ke­tea­ter og en fan­tas­tisk beset­ning, makter Peer Gynt-veteran og teatersjef  Svein Sturla Hungnes å gjenfortelle  livet på en måte som er både sto­rar­tet og vir­ke­lig.

Oslo Nye kjø­rer tre fores­ti­llin­ger pr. kveld, med tre forsk­je­llige Peer og Åse. Publi­kum får utdelt mas­ker for å bli en usyn­lig del av sce­nene. Man setter seg ved bord og på stoler og benker midt i scenene, følger skuespillere fra scene til scene og nærmest drukner i deres intense uttrykk.

Satt i en modernisert setting, har man alikevel ikke mistet noe vesentlig av det klassiske uttrykket som gjør stykket tidløst. Peer går riktignok i jeans, og ja, Anitra er talkshowgjest; men Knappestøperen og Bøygen er umiskjennelige. Og det er så man glem­mer tid og rom, og at stykkets knappe to timer flyr avs­ted . Selv med inn­lagt fem minut­ter pause i Tea­terk­je­lle­ren, blir man underholdt fra første minutt. Hvis man er på andre eller tredje fores­ti­lling, vil man dessuten kunne ta turen ned i nevnte kjeller og fortsette helaftenen på byteateret.

Denne oppsetningen åpner bare for én konklusjon, Peer Gynt har atter gje­noppstått, han er vir­ke­lig den helt han selv tror han er, på godt og vondt. Oslo Nyes opp­set­ning har gitt Ibsens storverk ny, vidun­der­lig inn­pak­ning. Det har blitt en gutsy og hard­core oppsetning hvor Peers top­per og bun­ner kjennes høyere og lavere enn i mer klas­siske oppsetnin­ger. Å legge Peer Gynt i en moderne setting med publikum så tett på skuespillerne er en risiko, men selv et stunt som å basere seg på publikums sangvilje i andre scene funker så utrolig bra i denne inkluderende settingen. Det er modig og krever enormt mye av skuespillerne å være så nær publikum, men det fungerer. Aldri har du sett Peer så opps­pilt og så fort­vilt, aldri så kjekk og så desperat. Og aldri før har du som publikum vært så tett på. Peer er på topp, han eier verden, han mister sin Solveig og går under. Man følger med mot Soria Moria og havner i sinnets avgrunn.

I kampen mellom en jazztrommeslager og en rytmerobot står følgende spørsmål på spill: Finnes det en universell rytmisk kraft?

Det aller mest basale du kan lære en ny musikant er at han eller hun må spille i takt. Dette er et naturlig utgangspunkt, men det er også en forenkling. Fremføring av rytmikk er i realiteten et svært komplekst fenomen. En illustrerende digresjon: Kenneth Kapstad ble trommeslager i Motorpsycho før plata Little Lucid Moments (2008). Trioen endret faktisk radikalt karakter etter dette. De ble et annerledes band, kanskje også et mer trommefiksert band. Du kan se det på konsertene, der Kapstad har blitt et naturlig blikkfang. Men man kan også merke det om man sammenligner tidligere Motorpsycho med den nye utgaven av bandet. Jeg tror ikke dette bunner i at Håkon Gebhardt ikke var en rå trommis. Det er mulig at Kapstad er mer virtuos enn Gebhardt (Kapstad skriver en masteroppgave om bruken av doble basspedaler), men antagelig handler forskjellene vel så mye om hvordan de to fremfører en groove ulikt.

Rytmeroboten

En forklaring på hva dette innebærer, finnes i Henkjan Honings betydningsfulle musikkvitenskapelige essay om rytmikk, interpretasjon og timing: “A performed rhythm can sound ‘mechanical’, ‘anticipated’, laid-back, rushing’, etc. This is caused by playing some notes somewhat shorter and others longer in duration.”

Det finnes altså ingen trommeslagere som spiller likt. Forskjellige trommiser gir også ulik lytteopplevelse. Den norske professoren og trommeslageren Carl Haakon Waadeland har gjennomført et eiendommelig forskningprosjekt på området: Ved help av et apparat som etterligner rytmiske avvik hos trommeslagere, en slags “rytmerobot”, leter Waadeland etter en referansetid som kan vise hvor vesentlige rytmiske avvik egentlig er.

Professoren sa hva?

Waadeland gjør disse forsøkene i en slags vitenskapelig jakt på swingfiguren, som har vist seg vanskelig å notere, men fenomenet er det likevel det samme: “Målingene viser forskjellige bevegelseskategorier knyttet til forskjeller i tempo, aksentuering og rytmisk underdeling”. Slik finner Waadeland belegg for å hevde at det er ørsmå ujevnheter gjør at musikk oppleves som levende. Dette kommer kanskje ikke som noen stor overraskelse. Generelt kan man si at det som virker intuitivt og ikke-perfeksjonert, gjerne også oppleves som pulserende eller legemliggjort. Mer overraskende er imidlertid Waadelands slutning: Professoren mener det er snakk om en universell rytmisk kraft.

Oppfatningen rimer godt med John Blackings musikkfilosofiske teorier om det musiske mennesket, der Blacking baserer seg på tanken om at vi alle bærer musikken i oss. På denne måten blir musikalitet først og fremst et spørsmål om hvorvidt man har blitt stimulert musikalsk eller ikke. Man kan også tenke seg at “kraften” henger sammen med hjerterytmen vår, da et menneskes puls både må sies å være universell, rytmisk og kroppslig.

Elvins eksempel

For å følge opp jakten på hva som ligger i det Waadeland kaller den universelle kraften, kan vi se til Elvin Jones (1927-2004). Jones spilte med jazzeliten på 1960-tallet, legender som Rollins, Coltrane, Mingus og Miles. Men det er ikke CV’en til Jones som gjør ham til et yndet forskningsobjekt, det er snarere sjanger og spillestil. I et jazzband bygges musikken opp rundt komplekse rytmiske underdelinger (forskjellige måter å telle antall slag på), fremfor riff eller partitur. Jones viser oss en svært intuitiv og improvisatorisk måte å traktere trommene.

Før eksemplet, er det greit å ha en distinksjon bragt på det rene: Når vi snakker om beat, har det med timing å gjøre. Når vi snakker om time, dreier det seg om musikalsk tid, definert nøyaktig ved hjelp av en metronom.

Samlende bomber

Når musikken blir så kompleks som den gjør i Elvins tilfelle, er spørsmålet hva som holder den samla. Eller kanskje bedre: hvorfor svinger det? På mange måter er det dette både Waadeland og Honing forsøker å ta tak i, mer empirisk. Mer subjektivt, i møte med Elvin jones, finner du en rytmisk forfølger, snarere enn en følgesvenn. Han utfordrer solisten, gir energiske tilsvar til improviserte fraser. I tillegg beveger han seg i praksis hvor som helst langs pulsens yttergrense.

Det er heseblesende, men det oppleves jævlig tettspilt. Cymbalen og bassen går uavkortet, men det er ikke snakk om at slagene skjer helt samtidig. Det aller mest typiske ved uttrykket til Elvin Jones, er hvordan han til stadighet dropper bomber, et uttrykk som er like stilig som det er dekkende – all den tid du får en fornemmelse av at takta, slik du følte den, opphører. Rytmiske innfall, basert på ren intuisjon. Samtidig er det et godt eksempel på hva rytmikk handler om, vitenskapelige modeller satt til side: Kreativitet og energi. Repetisjoner og brudd.

Menneske vs. matematikk

Dersom en analyse av rytmiske avvik kan fortelle oss noe, vil det likefullt være reinspikka teori. Teori stilt overfor en form for menneskelig fornemmelse for rytme. Det ligner en fyrig form for skyggeboksing – eller eurytmi. Forholdet mellom rytmikk og vitenskap er i beste fall uavklart. Trøsten får være at det ubesvarte spørsmålet om rytmikkens x-faktor kan stilles gjentatte ganger, lyttende til platesamlingen.