Den kinesiske brannmuren, som den populært kalles, utløses av ord, bilder og filmer som anses å være “umoralske” eller “en trussel mot nasjonale interesser”. Dette er gode, vide sekker som har plass til det meste, herunder stoff som omhandler demokrati, Tibet, Taiwan, opprøret i Xinjiang, ytringsfrihet, menneskerettighetsbrudd, politisk uenighet og systemkritikk.

Kinesiske myndigheter observerer med frykt og beven den effekten internett kan ha på spredning av uønskede idéer og tanker, og ikke minst mobiliseringskraften som ligger svært latent. Kina så hva som skjedde I Iran, der opptøyer ble organisert gjennom Twitter, og kjemper med nebb og klør for å beholde kontrollen.

Google og Yahoo på tur i Kina

I kampen mot åndelig forurensning har sentralmaktene stengt sentrale sider som Facebook, Twitter, Wordpress og Youtube. Alle må vise ID-kort på nettkafeer, og all porno og usømmelighet er forbudt. En periode i høst forsøkte myndighetene seg på å forby enkeltpersoner å opprette nettsteder, bare organisasjoner og institusjoner kunne søke om offentlig tillatelse før en nettside kunne opprettes. Dette måtte de ganske kjapt gi opp. Derimot nekter Kina å lempe på sensurkravene for Google, noe som med all sannsynlighet ender med at selskapet trekker seg helt ut av Kina.

De fleste kan dog være enige om at Google aldri burde ha vært der til å begynne med. For under en måned siden kunne en stor gruppe journalister og forskere bosatt I Kina melde om at yahoomailen deres hadde blitt hacket i det som ser ut til å være relativt ublu cyberspionasje. I tillegg har internett vært helt stengt i store områder av Xinjiang, åstedet for de voldelige uighuropprørene for halvannet år siden. Det kinesiske sensurdepartementet er hardt, men ikke spesielt elegant.

Opprørske tvetydigheter

Men sensur inspirerer, og kinesiske nettbrukere vet å bevege seg rundt, over og under brannmuren. Dette gir seg blant annet uttrykk gjennom innovativ språkbruk. Et eksempel er når bloggere får sine kommentarer fjernet, og omtaler det som at de har blitt “harmonisert”. Dette er en referanse til mydighetenes offentlige og altomfattende propagandakampanje om å skape et harmonisk samfunn.

Men mer intrikate koder skapes gjennom mulighetene som ligger innbakt i mandarin. Kinesisk språk er organisert slik at mange ord kan ha samme, eller svært lik, uttale, men ha helt forskjellig skrifttegn, og dermed mening. Dette er en skattekiste for stemmer som vil uttrykke seg kritisk mot internettsensuren på nettet, og helst la sine kommentarer stå lenge nok til at de rekker å bli lest. Utfordringa er altså å finne tabuord som kan uttales som et annet helt ufarlig ord, og dermed skrives med andre skrifttegn, men hvor de innvidde umiddelbart forstår hva som egentlig menes.

Det er her gressgjørmehesten kommer inn. Gressgjørmehest uttales på kinesisk “caonima”. “Caonima”, med en liten tonejustering, betyr også, på godt norsk, fuck your mother. Det begynte som en spøk et sted, men utviklet seg til et av de største kinesiske internettfenomenene i 2009.

Kampen mot elvekrabbene

Gressgjørmehesten fikk etterhvert sitt eget univers, hvor den lever I Male-ørkenen (samme uttale som din mors kjønnsorgan), hvor den kjemper en evig kamp mot elvekrabbene (uttales som harmoni= myndighetene) for å kunne leve fritt. Om du synes det høres pubertalt ut, så tenk på tilfredstillelsen ved å komme seg gjennom en slik omfattende sensur Kina utøver. Kraften i dette manifesteres gjennom eksplosjonen av fenomenet; sangen som ble skrevet om gressgjørmehesten og klippet sammen med en naturfilm om alpakkaer fikk over halvannen million youtubetreff, det samme med en animert rap-video om gressgjørmehesten.

New York Times plukka opp på trenden, som gjorde den ennå større. Gressgjørmehestmaskoter, t-skjorter og souvernirer ble produsert og solgt over hele Kina, og spøken var blitt allemannseie.  I umiddelbar etterkant av artikkelen i NYT ble det utstedt forbud mot å promotere og omtale gressgjørmehesten, og uka etter ble youtube stengt. Gressgjørmehestens karriere var over, men i noen måneder var det noen millioner kinesere som fikk smaken på en form for ytringsfrihet. Et nytt, eller kanskje ti, eller tusen, fenomener er allerede på gang, og snart har ikke kinesiske myndigheter flere sider igjen å stenge ned.

Karsten Aase-Nilsen

”Vi er grusomme mot oss selv og … vi kommer til å være like kalde mot alle andre”, skriver Gudrun Ensslin i et brev til Andreas Baader i august 1968. Teksten er trykket i en nylig utgitt brevveksling mellom Gudrun Ensslin, Bernward Vesper og Andreas Baader fra 1968-69. Ensslin og Baader grunnla senere den tyske terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF) og fremsto etter hvert som bevegelsens ubestridte førstepar. Brevvekslingen, utgitt på velrenommerte Suhrkamp Verlag, er et viktig bidrag til forståelsen av RAF og den tyske terrorismens opprinnelse.

RAF eksisterte i perioden 1970 til 1998 og etterlot seg 67 døde, 230 skadede, materielle ødeleggelser for ca. 2 milliarder kr. og 11 mill. sider etterforskningsdokumenter. Fenomenet er dokumentert i et tresifret antall bøker, utstillinger og filmer, herunder senest i filmen ”Der Baader Meinhof Komplex”, som siste år også gikk på norske kinoer.

Solidaritet med “Vietnams napalmforbrente barn”

I begynnelsen av april 1968 settes to av Frankfurts varehus i brann. Brannstiftingen er en solidaritetsaksjon med ”Vietnams napalmforbrente barn” og en protest mot ”senkapitalismens” fremmedgjørende massekonsum. De mest prominente gjerningsmennene er nettopp Ensslin og Baader. Brannstifterne går etter få dager i politiets felle. Fra sin fengselscelle i Frankfurt fører Gudrun Ensslin en omfattende korrespondanse både med sin nye loverboy Andreas og med sin forlovede, forfatteren og forleggeren Bernward Vesper, som i mellomtiden har tatt omsorg for deres 1-årige sønn Felix. Brevvekslingen gir et oppskakende innsyn i kampen om et lite barns skjebne og i foreldrenes bitre oppgjør om sitt strandede forhold, men den kaster også lys over den nye revolterende generasjonens politisk-mytiske univers og over opprørets sterke eksistensielle dimensjoner.

For de nye opprørene var foreldregenerasjonen politisk korrumpert og psykisk fordervet. Sentralt i den politiske kampen står derfor de ”borgerlige herredømmestrukturene” i privatsfæren. Mottrekket er antiautoritære barnehager, selvkritikk og endeløse diskusjoner. Det private er blitt politisk. Den nye tidens ”psykotalk” gjennomsyrer også Gudruns og Bernwards brevprosa. I sentrum står Felix. Gudrun ber om fotos og beskrivelser av guttens utvikling. Alenefaren Bernward, tidvis på randen av sammenbrudd i trippelrollen som omsorgsperson, forlegger og revolusjonær, leverer som bestilt. I retur kommer selvstrikkede gensere og utmalende ømhetsbekjennelser. En hel armada av tenkere, herunder ikke minst Freud, føres som sannhetsvitner i de gjensidige anklagene om politisk og personlig svikt. Bernward og Gudrun i er enig om at Felix ”..skal få slippe det de to har måttet gjennomleve, nemlig den fascistiske storfamiliens helvete.” Spørsmålene er likevel: hvem skal ta seg av barnet når Gudrun kommer ut av fengselet, hvem er den minst borgerlige omsorgsperson av de to, bør han kanskje vokse opp i en av Berlins nye antiautoritære ”kommuner”?

Det røde tiåret

Når Ensslin løslates sommeren 1969, forlater hun sønnen til fordel for sitt nye revolusjonære liv. Dermed følger hun samme vei som den tredje store lederstjernen i det kommende RAF, Ulrike Meinhof, som etter etableringen av RAF i mai 1970 velger å oppgi sine tvillingdøtre. Felix ser aldri sin mor igjen. Etter noe frem og tilbake kapitulerer også Bernward, og Felix havner hos en ”borgerlig” pleiefamilie. Vesper legger ut på en 2-årig reise i dop, sex og ”reichiansk selverkjennelse”, hvor ikke minst oppgjøret med den dominerende, men samtidig beundrede faren, Nazi-dikteren Will Vesper, spiller en viktig rolle. Vespers helvetestripp, skildret i det posthumt utgitte romanfragmentet ”Die Reise”, ender opp i galskap og til slutt selvmord våren 1971. Boken anses i dag som et av de viktigste kildene til forståelsen av den generasjon som skulle komme til å dominere Tysklands terrorpregede ”røde tiår” 1967-77.

Mange av elementene i den senere RAF-ideologien finnes i kimform i brevvekslingen mellom Ensslin og Vesper. En kan også spore den helt særegne språkstilen – eksaltert og oppstyltet i et virvar av uthevelser og kryptiske forkortelser – som 6-8 år senere skulle komme til å nå sitt høydepunkt i Stammheimfengselets uendelige prosastrøm. Samtidig har korrespondansen en intensitet og sårhet som berører en. Tonen er dypt romantisk: en lengsel etter opphevelse av alle motsetninger – mellom det inderlige og det kollektive, mellom nytelse og overbevisning, mellom ”jeg” og ”vi”. Brevvekslingen er ledsaget av et bredt spekter av litterære referanser, og ikke kun til eksplisitt revolusjonære tenkere som Marx, Mao og Marcuse, men også til litterater og filosofer fra den mer allmenne dannelseskanon – Freud, Proust, Camus m.fl.

Uten Grete, ingen Hans

Et interessant trekk ved brevvekslingen er at det fremviser en Ensslin som våren 1969 ennå ikke er totalt gjennomsyret av den form for fanatisme og iskald besluttsomhet som kjennetegner hennes senere virke som ledende RAF-strateg – en mor som plages av tvil og smerte over tanken på adskillelse fra sin sønn. Tyske kommentatorer har fremhevet nettopp dette som det spesifikt nye ved brevvekslingen. Kanskje var handlingsrommet likevel ikke så lukket som en til nå har trodd? Hva om Gudrun sommeren 1969 hadde valgt å gå inn i en aktiv omsorgsrolle over for sønnen fremfor undergrunnslivet med Andreas Baader og det fremtidige RAF? Andreas var på mange måter Gudruns egen frembringelse, uten ”Grete” ingen ”Hans” (intern RAF-sjargong). Hadde vi fått det RAF vi i dag kjenner uten Baader og Ensslin, hadde terrorismen på 70-og 80-tallet kunnet ta en annen og ”mildere” retning?

Svært innsiktsgivende er nevnte brev fra Ensslin til Baader fra august 1968. I sin blanding av seksuell lengsel, vold og dødsdrift peker dette frem mot slagordet ”Waffe Mensch“, som senere skulle ledsage så mange av RAFs aksjoner. ”Åh, et sverdhugg, en kule som treffer målet, må være mindre verdt enn det jeg føler når jeg tenker på din nærhet.“ I en blanding av masochistisk lengsel og nesegrus beundring for Andreas’ praksisvilje forsvinner alle hemninger. „Helvete YES! Andreas, praksis, du sier det!”. Her kan en spore den samme form for romantisk tøylesløshet som Isaiah Berlin har beskrevet som et vesenstrekk ved den tyske nazismen – romantikkens pervertering til hat.

“(…) et bedre sted for alle barn”

Gudrun Ensslin begikk selvmord i Stammheimfengselet høsten 1977. Sønnen Felix vakte mye oppmerksomhet som kurator for den store RAF-utstillingen i Berlin i 2005, og ble nylig utnevnt som professor i kunstteori ved Kunstakademiet i Stuttgart. I et personlig og ettertenksomt etterord beskriver han hvordan lesningen av brevvekslingen (som ble gjenfunnet i 2003) har hjulpet ham med å bearbeide sin egen historie. Samtidig går han sterkt i rette med de velvillige stemmene i hans oppvekst som forsøkte å skape trøst og forsoning ved å gjøre moren til en positiv identifikasjonsfigur, en kjempende revolusjonær som bare ville at ”verden skulle bli et bedre sted for alle barn”. En slik opphøyelse av det allmenne på bekostning av det særegne – ham, barnet – skjuler den absolutte vegringen som lå bak foreldrenes valg. Lesningen av brevene fyller ham derfor også med raseri. ”Hvor overspent! Hvor hjelpeløst! Hvor fortvilet og brutalt mot seg selv, meg og andre”.

RAF etterlot seg flere sår enn det tapstallene alene indikerer. Historien frembringer fortsatt gapende undring, og den er på langt nær fortalt til ende.

Gudrunn Ensslin, Bernward Vesper: „Notstandsgesetze von Deiner Hand”. Briefe 1968/1969. Edition Suhrkamp, 2009.

Nynazistiske organisasjoner, arrangementer og ytringer kan fortsatt forbys i Tyskland. Det har den tyske forfatningsdomstolen slått fast i en nylig dom. Utgangspunktet for dommen var en klage på vegne av det høyreradikale partiet NPD, som fra 2005 av har blitt forbudt å holde et årlig minnearrangement ved graven til Rudolf Hess. Forbudene har blitt begrunnet i en særparagraf (§ 130.4) i den tyske straffeloven. Den gir blant annet grunnlag for straffeforfølgelse av arrangementer, organisasjoner og ytringer som forherliger og rettferdiggjør naziherredømmet på en måte som krenker ofrenes verdighet.

Dette er en av flere domsstolslutninger i dagens tyske rettspraksis som begrenser ytringsfriheten for åpent nynazistiske bevegelser. Kan Tysklands særlige ansvar for naziregimets ugjerninger gi grunnlag for en spesiallovgivning som setter andre grenser for ytringsfriheten enn det som er vanlig ellers i Europa og Vesten?

En antifascistisk grunnlov

Domstolen viser til den særlige betydningen det nazistiske regimet har hatt for tysk historie. Det viktigste våpenet mot menneskeforaktende ideologier vil alltid være den frie meningsutveksling, og forfatningen gir ikke grunnlag for et generelt forbud mot spredning av høyreradikalt tankegods. Men i særskilt alvorlige tilfeller av NS-forherligelse kan slike forbud altså rettferdiggjøres.

Forbundsrepublikken Tyskland var et bevisst ”motutkast” til det nazistiske herredømmet og oppgjøret med det tidligere NS-regimet var et hovedanliggende for forfatterne av den nye grunnloven av 1949. Derfor uttaler domstolen at arrangementer som eksplisitt uttrykker forherligelse av naziregimet ikke kun vil være et angrep på Tysklands egne verdier og institusjoner, men også kunne ”.. utløse dyptgripende uro i utlandet”. Den konkluderer på dette grunnlag med at aktuelle paragraf i straffeloven må ansees forenlig med grunnloven.

“(…) en bestemt og gyldig grunn.”

Slutningen har, tross det problematiske ved ytringsfrihetsbegrensende bestemmelser i en moderne rettsstat, blitt positivt mottatt i de fleste tyske presseorganer. Liberale ”Süddeutsche Zeitung” kommenterer dommen slik:

Ved veikanten står herremennesker og konsentrasjonsleirvoktere; ved veikanten ligger Dachau, Auschwitz og Bergen-Belsen. Grunnlovens frihetsrettigheter inkarnerer minnet om forbrytelser mot menneskeheten. Denne erindring får ikke bli rasert gjennom militant krenkelse av ofrene. Frihetsrettighetene skal ikke misbrukes til å forhåne minnet om dem som grunnloven skal beskytte. Er dette en særlovgivning? Ja, det er en særlovgivning. Men den har en ganske bestemt og gyldig grunn.

Sent, men voldsomt oppgjør

Den nye ”erindringskulturen” fikk i Vest-Tyskland (BRD) sitt gjennombrudd i forlengelsen av det tyske studentoppgjøret på slutten av 60-tallet. De første 20 årene etter krigen hadde BRD hatt større fokus på økonomisk gjenoppbygging og ”normalisering” enn på oppgjøret. Fortielse og bagatellisering, nye karriereløp i stat, domstoler og næringsliv for tidligere NS-funksjonærer og økonomisk optimisme i de brede befolkningslag kjennetegnet perioden.

Da studentopprøret i Tyskland slo ut for fullt med mordet på studenten Benno Ohnesorg 2. juni 1967 fikk det et omfang og en radikalitet som sannsynligvis var unik, også sammenlignet med land som Frankrike og Italia. Foreldregenerasjonen ble konfrontert med sitt svik og sin skyld. Det ble tatt kraftige oppgjør med øvrighetskultur og forløyethet, og gatene ble inntatt med en militans og voldsomhet som kun hadde sitt sidestykke i det parisiske 68-oppgjøret.

40 år senere

I dag innehar veteranene fra 60- og 70-tallets gatekamper mange av kommandopostene i det tyske samfunn – på universitetene, i forlagshusene, TV-redaksjonene og i politikken. Revolusjonen uteble, men opprørernes ”marsj gjennom institusjonene” forandret tysk kultur. Tusener av tyske skolebarn valfarter årlig til Auschwitz for å minnes besteforeldrenes skyld og lære om fascismens farer. Fra metropol til landsby og fra kirkemurer til gategulv preges de offentlige rom av skånselsløst tydelige minnesmerker over naziregimets ugjerninger.

I 1990 ble den vesttyske erindringskulturen langt på vei videreført. Det var likevel to helt ulike innfallsvinkler til bekjempelsen av fascismen som kom sammen. I BRD hadde naziarven blitt aktivt bearbeidet ”nedenfra”. I DDR var antifascisme offisielt program for parti og stat. De nynazistiske bevegelsene har i dag betydelig større oppslutning i de nye østtyske delstatene enn i vest. I disse delstatene løper det derfor et bredt spekter av programmer for bekjempelse av de høyreradikale bevegelsene. Det blir oppført rådgivningssentre, avhopperprogrammer og ulike typer av finansieringsordninger for kommunenes arbeid med ungdom i ”faresonen”.

Den ene forbudte løgnen

Norge har gjennom den såkalte rasismeparagrafen en lovbestemmelse som skal beskytte mot hatefulle ytringer mot enkeltpersoner på grunnlag av hudfarge, etnisitet, religion og seksuell legning, men loven har resultert i få fellende dommer og terskelen for påtalebeslutninger synes høy. En slik rettspraksis samsvarer godt med toneangivende holdninger innen media og i de dominerende juridiske kretser, hvor en mer formal forståelse av grunnlovens ytringsfrihetsbestemmelse har stått sterkt.

Bestemmelsen i den tyske straffeloven er åpenbart mer vidtrekkende enn den norske, og gir blant annet grunnlag for forbud mot konkrete organisasjoner og mot utbredelsen av bestemte tekstlige ytringer (”Auschwitzløgnen”). Spørsmålet er så om den tyske historiske erfaring er så unik og så radikal at en rettsforståelse av den type forfatningsdomstolen legger til grunn ikke kan ha gyldighet for andre konstitusjonelle demokratier enn nettopp Tyskland.

Burde andre land gjøre som Tyskland?

De konkrete effektene er vanskelig å måle. Man vet imidlertid at NPD og de andre tillatte høyreradikale partiene etter 1969 aldri har lykkes i å komme over sperregrensen på 5% ved valgene til det nasjonale parlamentet. Oppslutningen om høyreradikale partier har i de siste 20 årene vært betydelig større i land som Østerrike, Belgia, Frankrike og Ungarn.

Den bevisste bearbeidelsen av fortiden står også i klar kontrast til den ”historiepolitikk” som har vært valgt for det tidligere nazi-broderfolket Østerrike. Det kan derfor gis gode argumenter for en fremtidsprognose som anser nettopp Tyskland som et av landene med størst motstandskraft mot fremveksten av nye radikale politiske eksperimenter på det europeiske kontinent. Dette perspektivet kan det være fornuftig å besinne seg på også i Norge, hvor det jo fortsatt med jevne mellomrom, og ikke minst fra venstre side av politikken, dukker opp ulike versjoner av fortellingen om ”den tyske fare”.

BEIJING: Søndag 1. november våknet jeg til et uvanlig syn utenfor vinduet mitt; snø.

Det snødde tett, store, våte flak klistret seg til forvirrede trafikanter og fruktselgere, syklister tatt i bakholdsangrep og svært misfornøyde fotgjengere som med jevne mellomrom fikk grener i hodet. Bladene på trærne hadde ennå ikke falt, og vekten av snøen gjorde at de rett og slett kollapset; det lå meterlange grener i hopetall ute i gatene.

En kinesisk jente jeg møtte kunne fortelle meg at hun aldri hadde opplevd snø så tidlig før. Hun var 22 år. Dagen etter kunne avisene informere om at dette var det tidligste snøfallet på, nettopp, 22 år. Siden før Den Himmelske Freds Plass. De kunne også berette om et langt mer oppsiktsvekkende aspekt ved dette uvanlige været: det var produsert av menneskehender. Kinas Kontor For Værmodifisering.

Værmanipulering har, som en journalist I South China Morning Post kommenterer, unektelig noe svært Orwellsk over seg. Men det er ikke så uvanlig som man skulle å tro. Cloud-seeding innebærer at man sprøyter kjemikalier inn i skyene, enten for å framprovosere nedbør, eller for å få skyene til å oppløse seg. Den moderne regnmaker har lagt dansen på hylla og utstyrt seg med sølvioner i stedet.

Sentralstyrt vær er heller ikke unikt for Kina. Selv om Kinas værmodifiseringssystem er verdens største, ble teknikken utviklet i USA i 1946, og andre territorielle makroland som Russland og Australia benytter seg også av skysåing, i all hovedsak for å motarbeide alvorlig tørke. Men man skal ikke undervurdere hvor tiltrekkende tanken på å kunne styre været må være for et autoritært styre.

Myndighetene traff med været på 60-årsdagen

Myndighetenes regnmakeri har ført til kjekling mellom Kinas lokalmyndigheter, og påstander om at hovedstaden stjeler regn fra de andre provinsene. Kinas bruksområder strekker seg også utover mandatet om å skape nedbør. Nå senest til Kinas 60-årsfeiring, 1. oktober, som skulle feires med en gigantisk militærparade. Lokale Beijingere ble forvist fra sine hjem, og sentrum ble avstengt i dagesvis under forberedelsene.

Vanlige kinesere ble fortalt at de måtte se den velkoreograferte feiringen på TV. Og hvilke TV-bilder det ble! De er ennå å se på kinesisk TV, til alle døgnets tider. Den klare himmelen bildene viser er et uvanlig syn for den vante Beijinger. Værmodifiseringskontoret hadde mer enn tre fingre inne i spillet.

En ubeleilig kaldfront fra Mongolia

Ironien her blir tydelig når man vet at Kina, spesielt den delen Beijing ligger i, er utsatt for jevnlig tørke. Derfor brukes værmodifiseringsteknikken i størst grad for å få det til å regne. Årets tørke har vært alvorlig, og værmodifiseringskontoret benytter seg av alle skyer som blåser forbi og har nok fuktighet til å produsere nedbør. Så også helga i overgangen mellom oktober og november. Nå ville tilfeldighetene ha det slik at en kaldfront fra indre Mongolia skylte over Beijing samtidig som de fruktbare skyene, noe som resulterte i det ovennevnte, ganske heftige, snøfallet.

Her begynte problemene. Over 200 av de 257 flyvningene ut av Beijing blei kansellert, det ble trafikkaos og myndighetene fikk kritikk for ikke å varsle sine borgere godt nok om tuklingen med været. Det var sterk misnøye med det siste politiske værtiltaket, og for å gjøre situasjonen enda mer delikat for myndighetene, ble misnøyen grundig forsterket av et annet sentralstyringskonsept: sentralvarmen.

Veldig sentral fyring

Varmen i Kina er sentralstyrt. Alle bygninger i Beijing har sentralfyring, og denne fyringen skrus på 15. November. Snøen kom 1. November. Denne vesle glippen i planlegginga viste seg ganske relevant for Beijings våte og kalde 20 millioner innbyggere. Resultatet er at de nå må skru på sentralfyringen 10 dager før tida, som et slags plaster på sørpa. Vi uten bil og med norske vintersko jubler.

Det skal altså ikke bare være enkelt å sentralstyre været. Står du ansvarlig for været i en by som Beijing, har 20 millioner våte, kalde og misfornøyde kinesere noen å skylde på. Undertegnede jobber for øyeblikket med å finne ut om det finnes en klageinstans man kan rette værpolitskrelaterte klager til. Det er som å være Oslo Sporveier, unnskyld, #Ruter, bare at du faktisk er ansvarlig for været. Det er i grunnen en av de superkreftene du kanskje ikke hadde så lyst på allikevel.

Lars Raaum

Den drives av, og dreier seg om, antallet asylsøkere. Som om det er noe regjeringen kan kontrollere med en bryter. Prinsippene ofres for en signalpolitikk den tverrpolitiske enigheten later som om virker. Etter at valgkampens hete lammet både rasjonaliteten og humaniteten i debatten, er det på tide å vende tilbake til det asylpolitikken dreier seg om: å gi beskyttelse til de som trenger det. Det er meningsløst å snakke om hvor mange som kommer – vi må måle regjeringen på andelen som får opphold. Vi må snu bevisbyrden.

Fra human til “streng, men rettferdig”

Valgkampen viste at “Streng, men rettferdig” har blitt det nye mantraet for norsk asylpolitikk på tvers av politiske skillelinjer (se for eksempel AP og Høyre). SV og Venstre var delvis hederlige unntak. Refrenget går: beskyttelse til de som har behov for det, reduksjon i antallet søkere som ikke har det – enten de kalles «grunnløse», «kriminelle» eller «uten beskyttelsbehov».

Soria Moria I annonserte en “mer human asyl- og flyktningepolitikk”, mens den vanskelig andreskiva har som mål å “redusere antallet personer uten behov for beskyttelse som søker asyl i Norge”. Dette skal gjøres ved å skremme dem med strenghet, hvilket er nødvendig for å “ha kontroll”, “bevare oppslutningen om asylinstituttet“  eller “redusere kriminalitet”. FrP skiller seg ut i sammenhengen, de vil bare være strenge og inhumane, og ønsker å omdefinere hva som skal telle som behov for beskyttelse drastisk a la Danmark.

“Uten beskyttelsesbehov” strekkes langt

I utgangspunktet er det ingenting galt i å ønske seg færre “grunnløse asylsøkere” – mennesker som ikke har krav på opphold – selv om betegnelsen er totalt misvisende.

Vi snakker om mennesker som bruker månedsvis, om ikke år av livet sitt, samt mesteparten av familiens penger på en risikofylt reise gjennom Afghanistan, Iran, Tyrkia, Hellas og resten av Europa, stuet inn i lastebiler, uten vann og mat, og uten beskyttelse fra kriminalitet. Det er ingen “grunnløs” handling. Men asylinstituttet skal ikke være en form for alternativ arbeidsinnvandring, det er til for å gi forfulgte mennesker den beskyttelsen de har rett til, men ikke får der de kommer fra.

Strenghetens dynamikk

Enigheten om at man skal være streng, men rettferdig drives av høye absolutte asylsøkertall. De store asylinnstramningene vi har hatt det siste tiåret under Bondevik II og de rød-grønne kom som respons til historisk høye søkertall.

Dette danner premisset for debatten, som setter fart når UDI rapporterer høye tall. Opposisjonen og media sidestiller høye tall med en regjering som har mistet kontrollen og konstruerer et styringsvaakum regjeringen ser seg nødt til å fylle med restriktiv handlekraft.

I 2008 kom de med 13 innstramningstiltak, som et resultat av økte tall, og særlig en dobling av antall asylsøkere fra 1. halvår 2007 til 1. halvår 2008. Både opposisjon og regjering tar for gitt at økningen er noe negativt: at den består av folk som forsøker å lure systemet. Vi ønsker å signalisere at de som ikke har behov for beskyttelse, heller ikke skal ha noe håp om å få opphold i Norge, sa statssekretær Liebe Rieber-Mohn i 2008. Erna Solberg skrøt i partilederutspørringen på TV2 at hun som kommunalminister hadde mer enn halvert asyltallene.

Tull med tall

Å bruke disse tallene som premiss for asyldebatten er fordummende for både debatten og politikkutformningen:

1) I stor grad kommer asylsøkere til Norge av grunner vi enten ikke kan – eller ikke vil – gjøre noe med. Forskningen på migrasjonsstrømmer er helt tydelige på det selvfølgelige – antall asylsøkere til vestlige land øker med graden av krig, konflikt og menneskerettighetsbrudd i opphavsland (se for eksempel Neumeyer, 2004)

2) De siste økningene kommer delvis som et resultat av politikkendringer i våre naboland

3) Vi får en debatt hvor premisset er at all økning betyr økning av folk som prøver å “lure systemet” - dersom vi bare gjør det så vanskelig som mulig, hvis vi bare øker risikoen ved bruk av skremmetaktikker, så vil de ikke de «grunnløse» finne det bryet verdt. Men forskning viser en begrenset effekt av slike politiske virkemidler (se for eksempel Thielemann, 2003, Hooghe et al, 2008, Hansen 2002)

Effekten av Norges asylpolitikk er vanskelig å måle

Velger asylsøkerne land selv?

Bakgrunnen for hvorfor asylsøkere velger et eller et annet land er kompleks – og graden av valg når de er nødt til å bruke smuglere på hele ruten er også relativt begrenset. I forskningen er det enighet om at strukturelle faktorer er avgjørende. Høyt BNP, lav arbeidsledighet og historiske faktorer som tidligere innvandring fra samme land, kolonibånd o.l. spiller sterkt inn. Nederland, et land som lenge har ført en streng asylpolitikk, har også sett begrenset effekt av innstramninger.

Absolutte tall er derfor en fordummende forenkling i asyldebatten. Store endringer i vår andel av asylsøkerene i Europa og Skandinavia, kan derimot ha noe for seg.

Hvorfor øker det i Norge?

Vi er nokså like i Skandinavia. Vi er rike, vi er liberale, og vi kan forvente en sterkere effekt av endringer hos hverandre enn vi kan fra andre deler av Europa. Selv om det er gjort få omfattende studier, er det mye som tyder på at agentene som smugler asylsøkere i stor grad bestemmer destinasjonsland: Det er mye lettere å skifte  endestasjon fra Sverige til Norge enn til Storbritannia. En sammenlikning med utviklingen i Sverige gir en passende kontrast til vår egen utvikling. Danmark derimot, er ikke blant “landene det er naturlig å sammenlikne seg med”.

I 2002 vant høyresida valget i Danmark. De strammet inn, asyltallene sank. I Norge og Sverige økte de derimot kraftig, på tross av stabil politikk og stabile europeiske tall. Den danske retorikken var klin lik dagens norske – “streng, men rettferdig”. Det var en urettferdig innstramning. Danskene opererer med et ekstremt snevert flyktningebegrep, veldig få mennesker på flukt faller innenfor, og behandlingen av søkere er dårlig.

Siv Jensen har rett

I Norge ønsker FrP en slik innstramning (vi har vedtatt ny Utlendingslov, bare FrP fremmet helhetlig endringsforslag paragrafene § 27 tom. 37, selv om Høyre påstår at de vil snevre inn). Det danske flyktningebegrepet er snevrere enn EUs minstestandard, som Danmark slipper å forholde seg til siden de holder seg utenfor det justispolitiske samarbeidet.

Når Siv Jensen sier at dette har fungert, har hun rett. Men det betyr at vi kaster de fleste humanitære prinsipper over borde, da er ikke lenger målet å sørge for at de som har rett til det får beskyttelse. Da ønsker man simpelthen at et rikt land skal ta så lite ansvar som mulig for mennesker på flukt.

Graf 1 - Antall årlige asylsøknader per 1.000 innbygger (kilder: UNHCR, OECD International Migration Outlook, US Census Bureau)

Tar Norge støyten for nabolandene?

Se på utviklingen. Norge og Sverige følger hverandre tett frem til 2004, hvor Norge opplever en sterkere nedgang. Sverige øker frem til 2007, hvor Norge overtar ledelsen. De store økningene henger tett sammen med konflikter i verden; irakere, kosovoserbere, somaliere, russere og afghanere er de største gruppene i tilstrømning til Norge fra 1999 (mao. Saddam Hussein, Irak-krigen, konflikten i Kosovo, borgerkrig i Somalia, Tsjetsjenia og Afghanistan-krigen).

Når Norge overtar ledelsen i 2008, skyldes dette hovedsakelig flyktninger fra Irak, Afghanistan og Somalia som til sammen sto for over 50% av økningen.

Strømmen fra krigssonene

Sverige mottok Europas høyeste andel av asylsøkere fra Irak frem til slutten av 2007. Mye av forklaringen er at Sverige har mange tidligere flyktninger fra Irak, i tillegg til at det er et rikt, velfungerende land. I 2008 faller tallet kraftig, særlig grunnet en redaksjon av irakiske asylsøkere. To endringer er trolig årsaken til det: en etablering av en returavtale for avviste irakiske asylsøkere og en endret vurdering av trusselbildet i Sentral-Irak. I Norge opplever vi en kraftig økning, hvorav iraksiske asylsøkere utgjør 25%.  Vi har ikke de samme virkemidlene, og blir dermed attraktive (Dette er bakgrunnen for særlig tiltak 1, 2, 7, 8 i innstramningene)

Den andre store delen av økningen i Norge er asylsøkere fra Afghanistan. En stor andel av disse oppgir å være mindreårige. Norge har blitt mer populære blant afghanske asylsøkere. Det kan ha sammenheng med en av de viktigste og riktigste beslutningene UNE fattet i 2008: stansen av Dublin-returer til Hellas.

“Hellasretur” = gresk for “prinsippløshet”

I Hellas risikerer asylsøkere å bli returnert til hjemlandet sitt uten å få søknaden sin korrekt behandlet. Og behandlingen frem til deportasjon er umenneskelig. Om Norge returnerer folk til Hellas, risikerer vi å bli medskyldige i det sterkeste prinsippet i flyktningeretten, non-refoulement: retur av personer til forfølgelse eller tortur  (Utlendingslovens paragraf 15. Se NOAS rapport om Hellas fra 2008).

Denne prinsipielt riktige beslutningen – denne rettferdige beslutningen – stod Norge alene om i Europa. Det førte til konflikt med den praktiske asylpolitikkens andre ledestjerne: vi må gjøre som de andre. For selv om forskningen har et stykke igjen på å dokumentere effekten, legitimeres innstramninger av at De andre gjør det jo.

Foreldre kan finne på å svare på denne typen påstander med spørsmål a la Hvis alle andre hopper utfor en klippe, ville du også gjort det? De fleste barn svarer nei. Norske politikeres svar er et rungende ja.

Herming etter naboene funker ikke

Dag Terje Andersen og Erna Solberg argumenterer med at vi må stramme inn når nabolandene gjør det – hvis ikke risikerer vi asylflom. Derfor reverserer regjeringen den prinsipielt riktige beslutningen om å stoppe returer til Hellas. Regjeringen gjorde dette helt klart i et notat til UNE, hvor beslutningen ble  kritisert for å ha “gjort Norge særlig attraktivt for asylsøkere som allerede har et opphold i Europa”. I Soria Moria II heter det at “Norsk praksis skal i hovedtrekk samsvare med praksis i andre sammenlignbare land”.

I dette bildet står prinsipper og praksis i konflikt, men å tro at dette vil endre hovedbildet er å tro på julenissen:  I det Norge gjør det samme som Sverige vil de strukturelle faktorene som gjør Norge attraktivt forbli de samme. Det var simpelthen snakk om å være førstemann til mølla hele tiden. Når alle fremme, er man like langt.

Rettferdig, men streng: Sett prinsippene først

Skal vi ta retorikken om en streng, men rettferdig asylpolitikk på alvor innebærer det at :

1) De som trenger beskyttelse får beskyttelse.
2) De som ikke trenger det ikke kommer til Norge

Målet er dermed ikke det totale antallet, men andelen av asylsaker som resulterer i beskyttelse i Norge. Jo høyere denne andelen er, jo færre grunnløse asylsøkere kommer til Norge – politikken er rettferdig, men streng. For at tall skal gi mening, må vi se på vedtak.

Foten settes ned, terskelen heves

Asyl representerer  de som trenger det mest og de får opphold etter en individuell vurdering på bakgrunn av Flyktningekonvensjonen. “Vern” har også bakgrunn i internasjonale forpliktelser, både Flyktningekonvensjonen, den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen og Torturkonvensjonen. I sum betyr dette at Norge ikke kan sende tilbake asylsøkere som risikerer livsfare eller tortur.

Opphold på humanitært grunnlag har vært mest kontroversielt. Det utgjør om lag 20% av vedtakene. Regjeringen har i Soria Moria II varslet at de vil “heve terskelen for oppholdstillatelse på humanitært grunnlag”. Dette dreier seg om mennesker som verken har krav på flyktningestatus eller vern, men hvor en kombinasjon av helse- og famileforhold (herunder barn), forholdene i hjemlandet, botid og innvandringspolitiske hensyn spiller inn.

Flere har krav, ferre har sjans

De siste årene har andelen for humanitært grunnlag gått ned mens andelen asyl har gått opp. Av asylsøkerne som kommer til Norge, øker altså andelen med beskyttelsesbehov, stikk i strid med tonen i debatten. Andelen avslag går ned, med unntak av 2008. UDI skriver selv at “2008 var et utypisk år med unormalt høy avslagsprosent. Grunnen til det er en praksisendring for personer fra Serbia/Kosovo og tsjetsjenere som førte til at disse fikk avslag der de før hadde fått opphold”. Mer oppdaterte tall viser også at 53% av de som har fått saken sin behandlet i Norge får opphold.

Graf 2. Utfall av norske asylvedtak 2003-2009, fratrukket Dublin-overføringer og trukne søknader

En kort huskeliste

For de som likevel insisterer å snakke om tall, her er et par tommelfinger-regler:

• Landene det kommer flest søkere fra er krigsområder
• De fleste asylruter er veldig risikable
• 1/4 av de som kommer blir sendt til et annen europeisk land for å få søknaden sin behandlet (Dublin-overføringer)
• Rundt halvparten av søknadene Norge har ansvar for resulterer i beskyttelse
• Ikke snakk om absolutte tall, sammenlikn med land det er naturlig å sammenlikne oss med. Danmark er ikke et av disse.
• Og fordi det ikke kan nevnes ofte nok: 90% er papirløse, det betyr ikke ID-løse eller at de ikke samarbeider. 90% blir identifisert. Det er nok av grunner til at mennesker på flykt mangler papirer

Legg bevisbyrden på regjeringen

For  ta det én gang til: Målet her er å gi beskyttelse. Antall asylsøkere forteller oss ingenting om politikken er rettferdig, den forteller oss at Sverige strammer inn, at det er flere konflikter i verden eller at smuglerruter er endret.  Når vi gjennomfører tiltak for å redusere økning fra en gruppe må vi sørge for at disse er målrettete og ikke går utover flyktninger og asylsøkere som sådan. Det som må drive politikken er annerkjennelsesgrad. Hvor stor andel av de som kommer gir vi beskyttelse?

Da ligger bevisbyrden på Regjeringen. Er det virkelig sånn det fungerer når vi svikter prinsipper, som i returer til Hellas? Øker det annerkjennelsesgraden? Så langt har ingen dokumentert denne grunnleggende antakelsen i asyldebatten.

Vær streng

Dette er noe regjeringer kan holdes ansvarlig for.  Soria Moria II varsler at regjeringen løpende vil vurdere tiltak for å begrense asyltallene. Sjansen for at mennesker med beskyttelsesbehov blir collateral damage for signalpolitikk er stor. Vi må kreve at regjeringen rettferdiggjør tiltak ikke bare i strenghetens, men også i rettferdighetens navn.

Det holder ikke å frigjøre oss fra juksinga med tall, vi må også klare å bryte ut av tendensen til å “gjøre som alle andre”. En rettferdig asylpolitikk krever et felles europeisk rammeverk for ikke  å bli et kappløp mot bunnen. Den politiske kampen for dette skjer i EU, og en rettferdig, og ikke bare streng asylpolitikk, krever at man deltar i EUs politiske prosess. Ikke bare i markedet. Men det kan jo ikke en rød-grønn regjering si høyt. Akkurat som fokuset på tall fordummer asyldebatten, velger det politiske Norge å lukke øynene for at de viktigste politiske løsningene i ett av valgkampens heiteste tema, finnes i et EU ledet av våre svenske naboer.

Les mer:

UDI: Statistikk, UDI: Årsrapport 2003, UDI: Årsrapport 2008, UNHCR: Årsrapport 2003, UNHCR: Årsrapport 2006, UNHCR: Årsrapport 2007

Forfatterens eget datasett, asylsøknader i Norge, Norden og Europa, kilder: UDI, UNHCR, OECD International Migration Outlook, US Census Bureau.

Antall asylsøknader mottat i Norge fra 1989-2008

Har du noensinne kommet ihjem etter en oppheta diskusjon der folk har slengt om seg med bastante påstander om hvordan verden henger sammen, men hvor du ikke hatt sjans på å finne motargumenter som selv en full person skjønner? Fortvil ikke, en sverdslukende svensk professor har gitt oss løsningen. Den heter Gapminder.

Da Hans Rosling ble ansatt som professor i global helse ved Karolinska intitutet fant han raskt ut at master-studentene han skulle undervise fortsatt var overbevist om at konseptet u- og i-land, forstått som en gjeng med fattige land med høye fødselstall og lav forventa levealder og en gjeng med vestlige rike land med høy levealder og lave fødselstall, var gyldig idag.

Verdens vakreste statistikkbank

Men å sette Vietnam med forventa levealder på 74 år i bås med Sierra Leone på 42 år er feilaktig – og dømt til å ikke gi resultater. Det er det siste som er Roslings poeng: man kan aldri få gjort verden til et bedre sted hvis man ikke har peiling på hvordan den faktisk er nå.

Dette fikk ham til å starte et prosjekt for å få offentliggjort all statistikk fra FN, nasjonale statistikkbyråer, store NGOer og forskningsintutisjoner, for å skape en gratis, enkelt forståelig og elegant side der alt dette kunne finnes fram på null tid. La oss ta en titt på de svenske studentenes oppfatning av skillet mellom u-land og i-land.

Den dreper nachspieldiskusjoner

Som man ser var det i 1960 en gjeng med vestlige land med små familier og høy forventa levealder, mens resten av verden stort sett hadde store familier og lav forventa levealder. Delinga i U- og I-land ga mening. I 2007 har omtrent alle land fått relativt små familier og langt liv, med unntak av noen afrikanske land, der hiv/aids, krig og så videre har sakket utviklinga.

Sett at du har kranglet med noen som påstår at det er en klar sammenheng mellom lavt skattenivå og høyt BNP. Det er enkelt å etterprøve. Under har jeg laget en graf med alle land det finnes data på fra 2006. Som man ser gir dataene ingenting som tyder på at lavt skattenivå gir høy BNP – hvis det er en sammenheng ser den heller ut til å gå i andre retninga.

Det samme gjelder en påstand som at demokrati er kjempeviktig for økonomisk vekst. Som man ser under finnes det ingen slik generell sammenheng. Demokrati er selvsagt et gode i seg selv, og det kan godt være at det er mange land som ville hatt høyere vekst med mer demokratiske styresett. Men som generell påstand ser ikke sammenhengen mellom demokrati og høy vekst ut til å holde.

Den tar deg fra 1880 til 2009 på sekunder

Det finnes fortsatt en masse statistikk jeg gjerne skulle sett at gapminder hadde, men man finner mange hundre av de viktigste variablene for alt mellom himmel og jord, for alle år og land det finnes data tilgjengelig mens nye data og variabler blir lagt til fortløpende. Resultatet er et glimrende verktøy for å bane vei for en mer nyansert diskusjon rundt det meste på makronivå. Samtidig er det fantastisk å spore trender på gapminder. Du kan spille av verdens utvikling for et hvilket som helst utvalg av land (i noen tilfeller helt tilbake til år 1800) med omtrent hva du skulle ønske av variabler.

I tillegg er det rett og slett gøy

Du kan for eksempel undre deg over hva som gjør at Alabama og Georgia har uten sammenligning færrest domfellelser for hate crimes per 100 000 innbyggere av alle stater (er dommerne halvrasister eller er Georgia og Alabama minst rasistiske?), se helseutfall mot hvor mye penger hvert land bruker, se hvordan Maos store steg framover fikk forventa levealder til å synke fra 52 til 32 år fra 1957-60, hvordan Singapore gikk fra å ha over dobbelt så høy barnedødelighet og under halvparten av av Sveriges Bnp i 1951 til at de slår dem i begge deler i dag.

Rosling er en mer enn morsom nok formidler til å ta over herfra.  Se professoren sluke sverd, knuse myter og demonstrere hva statistikk kan være på sitt beste. Oppdag verden på nytt – det eneste som står igjen da, er å forklare hvorfor den er sånn.

Når det amerikanske helsevesenet skal reformeres, er det en strid av episke proporsjoner. George Lucas-episk, faktisk.

In a galaxy far, far away…

..er USA’s helsesystem på vei inn i en dyp krise, etter 25 år under Lord Sidius’ den konservative bevegelsens, styre. Banditter som Jabba the Hutt, legemiddel- og helseforsikringsindustrien, tyner befolkninga og Imperiet styres med jernhånd som nekter å ta innover seg krisen og dens årsaker.

Men det finnes en opprørsgruppe, Demokratene, som vil reformere og fikse feilene i helsesystemet. Darth Vader, Republikanerne, er besatt av å stoppe planene til opprørsbevegelsen og har sikta seg inn mot de siste opprørsbasene: Medicare, Medicaid og Sosial Security.

Opprørsbevegelsen brukte 15 år på å omgruppere seg etter Obi Wan Clintons helsereformforsøk, og hvis opprørerne feiler igjen kan det bety 15 nye år i Jabba the hutt’s makt. Femten nye år med unødvendige inntektstap, konkurser, amputasjoner og dødsfall, men opprørsbevegelsen har fortsatt håp: Det skal komme en mann som vil bringe balanse i kraften og redde dem fra Imperiet; mange tror det nye håpet kan være Barrack Luke Obama…

Situasjonen per i dag

• Det amerikanske helsesystemet fungerer relativt bra for de
  • 104 millionene som er dekket av offentlige programmer (2008)
  • 20 millionene som hadde helseforsikring gjennom jobben (2005)
  • Dette henger sammen med skatteregler som tvinger forsikringsindusrien til å forsikre alle eller ingen på en arbeidsplass.
• Det amerikanske helsesystemet fungerer dårligere for
  • 47 millioner som står uten helseforsikring
  • 17 millioner som er underforsikra.
  • Dette fører til ca. 4500 unødvendige dødsfall i året.
  • Helseutgifter er årsaken til 62,1% av de personlige konkursene (2007)
• Amerika bruker mer penger på helse enn noe annet land, både i andel av bnp og $ per innbygger.
  • Frankrikes helsevesen ligger på topp ifølge WHO og bruker 3554 $ per innbygger.
  • USA ligger på 37. plass og bruker 6714$
• Totale utgifter som andel av bnp øker.
  • Andelen var på 9,1% i 1980 og er på 18% i dag.
  • Uten reform vil den ende på 28% i 2030.
• Median-familiens helseforsikringspremie har økt fra 5791$ i ‘99 til 12680$ i ‘08.
• På det individuelle markedet er forsikringspremiene ca 3 ganger høyere enn forsikring gjennom jobben
• Alle i-land, bor­tsett fra USA, har uni­ver­sell offent­lig helseforsikring.

Grafen viser forventet levealder langs den loddrette aksen mot totale (både offentlige og private) helsekostnader per innbygger (i kjøpekraftjusterte dollar) i 2006 på den vannrette aksen. Størrelsen på hvert lands sirkel er barnedødeligheten per 1000 levendefødte. Alle land som har bedre helse enn USA er tatt med, og ingen land bruker i nærheten av så mye på helse som USA. Grafen er laget med den fantastiske gratistjenesten gapminder.org, som knytter sammen FN og nasjonale statistikkbyråers data med brukervennlige måter å presentere dem på.

Årsakene til fiaskoen

Enormt byråkrati: 31% brukes på administrasjon mot 17% i Canada. Canada bruker ca 55% av det USA bruker per innbygger.

Selskapene tjener på forsikringspremier, og på å betale så lite som mulig i helseutgifter. Mye administrasjon brukes på å sjekke om folk har sykdommer, eller anlegg for sykdommer. Har man det, får man ikke forsikring, eller man får forsikringa sletta når man faktisk blir syk.

Dette har skapt en bransje kalt denial management som hjelper sykehus med å få penga fra forsikringsselskaper som nekter å betale.

Forsikringsselskaper bruker 15% på administrasjon. Medicare, offentlig helseforsikring for alle over 65, bruker 2%. Forsikringsselskapene har i tillegg forskjellige regler og prosedyrer.
De ekstra administrasjonskostnadene tilsvarer en  tredjedel av overforbruket  til USA vis a vis Canada, 300 milliarder dollar.

I mindre bedrifter lønner det seg ikke å forsikre noen  for forsikringsselskapene. Det ødelegger mobiliteten i arbeidsmarkedet og gir konkurransefordeler til store selskap.

På grunn av den fragmenterte strukturen er det ingen aktører som har nok markedsmakt til å fremforhandle lavere priser med legemiddelindustrien. Det tilsvarer 100 milliarder i dollar i overforbruk vis a vis Canada.
Korte kontrakter og muligheten til å ikke fornye/slette dem gjør det bedriftsøkonomisk lønnsomt å ikke tilby preventiv helse. Derfor ender for eksempel mange diabetikere med fotamputasjon på akutten i stedet for å få insulin.

Unødvendig pengebruk

Ingen av disse kostnadene hadde eksistert i et offentlig universelt forsikringssystem. Hvis alle er dekket av staten er det ingen grunn til å screene folk for genetiske anlegg. Ingen trenger å krangle om hvem som betaler, staten gjør det gjennom skatt. Sykehus og arbeidsplasser hadde ikke trengt å forholde seg til et mylder av forskjellige forsikringsløsninger fordi det bare hadde vært ett. Staten hadde hatt enorm markedsmakt i forhold til legemiddelindustrien og kunne fått store rabatter på medisiner.

Når alle har tilgang til lege uten at det koster skjorta vil man også oppdage kroniske sykdommer tidligere, som diabetes, og ingen vil ha incitamenter til å ikke stoppe eller kontrollere sykdommen på et tidlig stadium. Spørsmålet er så hvordan noen kan være i mot universell offentlig helseforsikring? Hvorfor går ikke det nye håpet Luke Obama for det? For å svare på det må man tilbake til starten.

Episode 1: The phantom menace

På 50-60-tallet var USA et økonomisk sett relativt egalitært samfunn med høy beskatning av de rike, sterke fagforeninger og en slags velferdsstat. Gjennom arven fra the new deal var landet blitt The Galactic Republic.

Da Harry S. Truman mot slutten av 40-tallet prøvde å innføre universell helseforsikring, var det bluedog-demokratene, rasistiske sørstats-demokrater, som blokkerte forslaget i frykt for at det ville bety desegregering av sykehus i sør.Republikanerne aksepterte at velferdsstaten i USA, The Republic, var kommet for å bli på 50-60-tallet.

I 1965, Da L.B. Johnson med hjelp fra jedimester Ted ”Yoda” Kennedy skapte Medicare, universell helseforsikring for de over 65, og Medicaid, helseforsikring for de aller fattigste, kom viktige deler av støtten fra republikanerne og motstanden fra demokrater. Og selv om Nixons politiske taktikk var hentet fra Kraftens mørke side, var han fortsatt en pragmatiker som la fram et forslag til helsereform som er til forveksling lik det Luke Obama har foreslått.

Det Republikanske partiet var med andre ord fortsatt Anakin. Samtidig fantets det en marginal gruppe innenfor det republikanske partiet og i akademia: Movement Conservatism, Lord Sidius. Ledet an av blant annet Sith-Lordene Milton Friedman og sosiologen Irving Kristol var den konservative bevegelsen tuftet på svært konservativ verdipolitikk, hat mot alle offentlige inngrep, politikk som bedret situasjonen til de aller rikeste, svært streng selvjustis og en enorm vilje til makt. Men tidlig på 60-tallet var denne marginale delen av Anakins sinn, fortsatt en skjult trussel.

Episode II: Attack of the Clones

På starten av 70-tallet skaffet Movement Conservatives seg nok støtte fra forretningslivet, blant annet gjennom sitt sterke fagforeningshat, til å grunnlegge og ta over en masse tenketanker, som The American Enterprise Institute og The Cato Institute, institusjoner som skulle virke som seriøse forskningssentra, men som kun spydde ut ”forskning” som underbygger ideologiske posisjoner.

Dermed var det bare å starte produksjonen av en klonehær, en gjeng sterkt indoktrinerte konservative ”intellektuelle” med ekstrem lojalitet til bevegelsen. Ved hjelp av klonehæren tok Lord Sidius sakte over The Republikanske Partiet, Wall Street, deler av opinionen og media.

Episode III: Revenge of the Sith

Ronald Reagan vant presidentvalget i -80 mot president Jimmy Carter, blant annet ved å spille på rasisme, religion og skittkasting, kort sagt the dark side. Han gjennomførte en politikk som kom de rikeste til gode. Anakin massakrerte jediene i jeditempelet og vanhelliget det: Beskatningen av rike og for Wall Street ble satt ned, fagforeningsbevegelsen så godt som knust, miljørestriksjoner tatt vekk og velferdstjenester som arbeidsløshetstrygd redusert; Anakin hadde gitt etter og blitt til Darth Vader og Lord Sidius var blitt The Emperor.

De neste 25 årene (hovedsakelig) under Lord Sidius forandrer USA. Inntektsfordelinga blir like skeiv som den var før krakket i 1929 og inflasjonsjustert median-inntekt for en amerikansk familie står så godt som stille fra midten av 70-tallet fram til idag, selv om produktiviteten justert for inflasjon øker med 50%.

The Empire gir også gode vekstbetingelser for folk som Jabba the Hutt, helseforsikringsindustrien og legemiddelindustrien, og dermed også for dannelsen av en stor sektor av lobbyister, eller bounty hunters som Boba Fett som uten moralske skrupler selger sine tjenester til høystbydende. Forsikringspremier til helseforsikringsindustrien går fra å utgjøre en andel på moderate 1% av den amerikanske økonomien i 1970 til å utgjøre hele 5,5% i 2007 mens Jabba the Hutt bruker astronomiske 1,4 millioner $ daglig (!) på påvirke Congress ved hjelp av Boba Fetts tjenester. Lord Sidius gjennskaper The Galactic Republic som The Empire.

Kan noen stoppe The Empire i sin utarming av helsetilbudet? Kan Darth Vader noen sinne finne tilbake til sitt gamle jeg? Og blir det for søkt når artikkelforfatteren skal prøve å klemme inn Ewokene i denne sammenligningen? Følg med i neste episode.

]]> http://www.nyssmag.no/2009/09/30/jedicare/feed/ 8