Noen velger etter et langt og interessant liv å gi ut sin selvbiografi, mens andre har så mye på hjertet at de må fortelle sin historie så fort som mulig, uten unødig opphold for refleksjon og ettertanke. Tidligere statsråd Karita Bekkemellem havner solid i sistnevnte kategori, og selv om boken på ingen måte er en sammenhengende drittpakke, så klarer hun å smelle til med nok nedsettende karakteristikker til å befeste inntrykket av at boken er skrevet for henne selv, heller enn for leseren.

Den drives av antallet asylsøkere, som om det er noe Knut Storberget kan kontrollere med en bryter. Prinsippene ofres for signalpolitikk den vi later som om virker. Men det er meningsløst å snakke om hvor mange som kommer – vi må måle regjeringen på andelen som får opphold. Vi må snu bevisbyrden.

Jeg husker to opplevelser fra karikaturstriden. Det første delte jeg med én person, det andre delte vi alle i hop, og hadde vært nokså uttværa om ikke så mange av oss hadde husket ting så forskjellig.