Noen velger etter et langt og interessant liv å gi ut sin selvbiografi, mens andre har så mye på hjertet at de må fortelle sin historie så fort som mulig, uten unødig opphold for refleksjon og ettertanke. Tidligere statsråd Karita Bekkemellem havner solid i sistnevnte kategori, og selv om boken på ingen måte er en sammenhengende drittpakke, så klarer hun å smelle til med nok nedsettende karakteristikker til å befeste inntrykket av at boken er skrevet for henne selv, heller enn for leseren. Mediedekningen boken har fått, og måtte få, gir også et uheldig inntrykk av at AP mest likner på en fjortissgjeng som henger på dass og prater dritt om hverandre.

Klaging i storformat

Jay Leno sa engang at “Politics is just show business for ugly people”. Nå er Bekkemellem og Stoltenberg blant de fagrere i politikken, men etter den siste ukas sirkus får man inntrykk av at politikk først og fremst er en såpeserie. Det bidrar til mer mediedekning der politikere behandles som kjendiser heller enn seriøse forvaltere av viktige beslutninger.

La oss legge til grunn at alle faktiske hendelser rundt Bekkemellems politiske liv er korrekte. Likevel er det fristende å tenke: So fucking what? Det er mange som har blitt dårlig behandlet av sjefen, eller som har fått sparken. Det er naturlig å klage til en partner, eller lire av seg eder og galle til  venner. Men de færreste av oss har en posisjon der griningen har offentlighetens interesse, og det er her Bekkemellem bør forvalte erfaringens tarv på en bedre måte enn å kalle Jens Stoltenberg for en pingle.

Det er ikke en vanlig jobb

Bekkemellem fremstår sjokkert over at det finnes politiske spill, men hun har selv søkt seg inn i politikken og steget i gradene innenfor et system der det kan ha avgjørende betydning hvilket kjønn du har, hvor gammel du er, hva som er hudfargen din, hvor i landet du er oppvokst, eller andre ting som  ikke er vesentlige opplysninger på en vanlig CV.

Som politiker kan du miste jobben fordi velgerne er dumme, eller nominasjonsmøtet er rigget. Karrieren kan legges i grus fordi du har feil venner, få venner, venner som er interesser heller enn venner, man kan tvinges ut av jobben bare fordi man er på feil sted til feil tid.

Ikke spill sjokert

Man kan godt rette kritikk mot politikkens vesen, man ønske seg et annet system eller man kan søke seg til andre arbeidsplasser. Å stige til topps i politikken innebærer å forholde seg til et kynisk og resultatorientert system, der man hver dag må være forberedt på å ta konsekvensene av de spilleregler som gjelder.

Bekkemellem har en lang og imponerende merittliste, og bør huskes som en politiker som oppnådde flere imponerende resultater. Men det blir komisk når hun fremstår som sjokkert over hva det å være politiker innebærer, og det er trist for norsk politikk at hun ypper til personstridigheter der det surmules om hvem som sa hei til hvem, hvem som burde ringt istedenfor å sende sms, og hvem som trenger en klem.

Lars Raaum

Den drives av, og dreier seg om, antallet asylsøkere. Som om det er noe regjeringen kan kontrollere med en bryter. Prinsippene ofres for en signalpolitikk den tverrpolitiske enigheten later som om virker. Etter at valgkampens hete lammet både rasjonaliteten og humaniteten i debatten, er det på tide å vende tilbake til det asylpolitikken dreier seg om: å gi beskyttelse til de som trenger det. Det er meningsløst å snakke om hvor mange som kommer – vi må måle regjeringen på andelen som får opphold. Vi må snu bevisbyrden.

Fra human til “streng, men rettferdig”

Valgkampen viste at “Streng, men rettferdig” har blitt det nye mantraet for norsk asylpolitikk på tvers av politiske skillelinjer (se for eksempel AP og Høyre). SV og Venstre var delvis hederlige unntak. Refrenget går: beskyttelse til de som har behov for det, reduksjon i antallet søkere som ikke har det – enten de kalles «grunnløse», «kriminelle» eller «uten beskyttelsbehov».

Soria Moria I annonserte en “mer human asyl- og flyktningepolitikk”, mens den vanskelig andreskiva har som mål å “redusere antallet personer uten behov for beskyttelse som søker asyl i Norge”. Dette skal gjøres ved å skremme dem med strenghet, hvilket er nødvendig for å “ha kontroll”, “bevare oppslutningen om asylinstituttet“  eller “redusere kriminalitet”. FrP skiller seg ut i sammenhengen, de vil bare være strenge og inhumane, og ønsker å omdefinere hva som skal telle som behov for beskyttelse drastisk a la Danmark.

“Uten beskyttelsesbehov” strekkes langt

I utgangspunktet er det ingenting galt i å ønske seg færre “grunnløse asylsøkere” – mennesker som ikke har krav på opphold – selv om betegnelsen er totalt misvisende.

Vi snakker om mennesker som bruker månedsvis, om ikke år av livet sitt, samt mesteparten av familiens penger på en risikofylt reise gjennom Afghanistan, Iran, Tyrkia, Hellas og resten av Europa, stuet inn i lastebiler, uten vann og mat, og uten beskyttelse fra kriminalitet. Det er ingen “grunnløs” handling. Men asylinstituttet skal ikke være en form for alternativ arbeidsinnvandring, det er til for å gi forfulgte mennesker den beskyttelsen de har rett til, men ikke får der de kommer fra.

Strenghetens dynamikk

Enigheten om at man skal være streng, men rettferdig drives av høye absolutte asylsøkertall. De store asylinnstramningene vi har hatt det siste tiåret under Bondevik II og de rød-grønne kom som respons til historisk høye søkertall.

Dette danner premisset for debatten, som setter fart når UDI rapporterer høye tall. Opposisjonen og media sidestiller høye tall med en regjering som har mistet kontrollen og konstruerer et styringsvaakum regjeringen ser seg nødt til å fylle med restriktiv handlekraft.

I 2008 kom de med 13 innstramningstiltak, som et resultat av økte tall, og særlig en dobling av antall asylsøkere fra 1. halvår 2007 til 1. halvår 2008. Både opposisjon og regjering tar for gitt at økningen er noe negativt: at den består av folk som forsøker å lure systemet. Vi ønsker å signalisere at de som ikke har behov for beskyttelse, heller ikke skal ha noe håp om å få opphold i Norge, sa statssekretær Liebe Rieber-Mohn i 2008. Erna Solberg skrøt i partilederutspørringen på TV2 at hun som kommunalminister hadde mer enn halvert asyltallene.

Tull med tall

Å bruke disse tallene som premiss for asyldebatten er fordummende for både debatten og politikkutformningen:

1) I stor grad kommer asylsøkere til Norge av grunner vi enten ikke kan – eller ikke vil – gjøre noe med. Forskningen på migrasjonsstrømmer er helt tydelige på det selvfølgelige – antall asylsøkere til vestlige land øker med graden av krig, konflikt og menneskerettighetsbrudd i opphavsland (se for eksempel Neumeyer, 2004)

2) De siste økningene kommer delvis som et resultat av politikkendringer i våre naboland

3) Vi får en debatt hvor premisset er at all økning betyr økning av folk som prøver å “lure systemet” - dersom vi bare gjør det så vanskelig som mulig, hvis vi bare øker risikoen ved bruk av skremmetaktikker, så vil de ikke de «grunnløse» finne det bryet verdt. Men forskning viser en begrenset effekt av slike politiske virkemidler (se for eksempel Thielemann, 2003, Hooghe et al, 2008, Hansen 2002)

Effekten av Norges asylpolitikk er vanskelig å måle

Velger asylsøkerne land selv?

Bakgrunnen for hvorfor asylsøkere velger et eller et annet land er kompleks – og graden av valg når de er nødt til å bruke smuglere på hele ruten er også relativt begrenset. I forskningen er det enighet om at strukturelle faktorer er avgjørende. Høyt BNP, lav arbeidsledighet og historiske faktorer som tidligere innvandring fra samme land, kolonibånd o.l. spiller sterkt inn. Nederland, et land som lenge har ført en streng asylpolitikk, har også sett begrenset effekt av innstramninger.

Absolutte tall er derfor en fordummende forenkling i asyldebatten. Store endringer i vår andel av asylsøkerene i Europa og Skandinavia, kan derimot ha noe for seg.

Hvorfor øker det i Norge?

Vi er nokså like i Skandinavia. Vi er rike, vi er liberale, og vi kan forvente en sterkere effekt av endringer hos hverandre enn vi kan fra andre deler av Europa. Selv om det er gjort få omfattende studier, er det mye som tyder på at agentene som smugler asylsøkere i stor grad bestemmer destinasjonsland: Det er mye lettere å skifte  endestasjon fra Sverige til Norge enn til Storbritannia. En sammenlikning med utviklingen i Sverige gir en passende kontrast til vår egen utvikling. Danmark derimot, er ikke blant “landene det er naturlig å sammenlikne seg med”.

I 2002 vant høyresida valget i Danmark. De strammet inn, asyltallene sank. I Norge og Sverige økte de derimot kraftig, på tross av stabil politikk og stabile europeiske tall. Den danske retorikken var klin lik dagens norske – “streng, men rettferdig”. Det var en urettferdig innstramning. Danskene opererer med et ekstremt snevert flyktningebegrep, veldig få mennesker på flukt faller innenfor, og behandlingen av søkere er dårlig.

Siv Jensen har rett

I Norge ønsker FrP en slik innstramning (vi har vedtatt ny Utlendingslov, bare FrP fremmet helhetlig endringsforslag paragrafene § 27 tom. 37, selv om Høyre påstår at de vil snevre inn). Det danske flyktningebegrepet er snevrere enn EUs minstestandard, som Danmark slipper å forholde seg til siden de holder seg utenfor det justispolitiske samarbeidet.

Når Siv Jensen sier at dette har fungert, har hun rett. Men det betyr at vi kaster de fleste humanitære prinsipper over borde, da er ikke lenger målet å sørge for at de som har rett til det får beskyttelse. Da ønsker man simpelthen at et rikt land skal ta så lite ansvar som mulig for mennesker på flukt.

Graf 1 - Antall årlige asylsøknader per 1.000 innbygger (kilder: UNHCR, OECD International Migration Outlook, US Census Bureau)

Tar Norge støyten for nabolandene?

Se på utviklingen. Norge og Sverige følger hverandre tett frem til 2004, hvor Norge opplever en sterkere nedgang. Sverige øker frem til 2007, hvor Norge overtar ledelsen. De store økningene henger tett sammen med konflikter i verden; irakere, kosovoserbere, somaliere, russere og afghanere er de største gruppene i tilstrømning til Norge fra 1999 (mao. Saddam Hussein, Irak-krigen, konflikten i Kosovo, borgerkrig i Somalia, Tsjetsjenia og Afghanistan-krigen).

Når Norge overtar ledelsen i 2008, skyldes dette hovedsakelig flyktninger fra Irak, Afghanistan og Somalia som til sammen sto for over 50% av økningen.

Strømmen fra krigssonene

Sverige mottok Europas høyeste andel av asylsøkere fra Irak frem til slutten av 2007. Mye av forklaringen er at Sverige har mange tidligere flyktninger fra Irak, i tillegg til at det er et rikt, velfungerende land. I 2008 faller tallet kraftig, særlig grunnet en redaksjon av irakiske asylsøkere. To endringer er trolig årsaken til det: en etablering av en returavtale for avviste irakiske asylsøkere og en endret vurdering av trusselbildet i Sentral-Irak. I Norge opplever vi en kraftig økning, hvorav iraksiske asylsøkere utgjør 25%.  Vi har ikke de samme virkemidlene, og blir dermed attraktive (Dette er bakgrunnen for særlig tiltak 1, 2, 7, 8 i innstramningene)

Den andre store delen av økningen i Norge er asylsøkere fra Afghanistan. En stor andel av disse oppgir å være mindreårige. Norge har blitt mer populære blant afghanske asylsøkere. Det kan ha sammenheng med en av de viktigste og riktigste beslutningene UNE fattet i 2008: stansen av Dublin-returer til Hellas.

“Hellasretur” = gresk for “prinsippløshet”

I Hellas risikerer asylsøkere å bli returnert til hjemlandet sitt uten å få søknaden sin korrekt behandlet. Og behandlingen frem til deportasjon er umenneskelig. Om Norge returnerer folk til Hellas, risikerer vi å bli medskyldige i det sterkeste prinsippet i flyktningeretten, non-refoulement: retur av personer til forfølgelse eller tortur  (Utlendingslovens paragraf 15. Se NOAS rapport om Hellas fra 2008).

Denne prinsipielt riktige beslutningen – denne rettferdige beslutningen – stod Norge alene om i Europa. Det førte til konflikt med den praktiske asylpolitikkens andre ledestjerne: vi må gjøre som de andre. For selv om forskningen har et stykke igjen på å dokumentere effekten, legitimeres innstramninger av at De andre gjør det jo.

Foreldre kan finne på å svare på denne typen påstander med spørsmål a la Hvis alle andre hopper utfor en klippe, ville du også gjort det? De fleste barn svarer nei. Norske politikeres svar er et rungende ja.

Herming etter naboene funker ikke

Dag Terje Andersen og Erna Solberg argumenterer med at vi må stramme inn når nabolandene gjør det – hvis ikke risikerer vi asylflom. Derfor reverserer regjeringen den prinsipielt riktige beslutningen om å stoppe returer til Hellas. Regjeringen gjorde dette helt klart i et notat til UNE, hvor beslutningen ble  kritisert for å ha “gjort Norge særlig attraktivt for asylsøkere som allerede har et opphold i Europa”. I Soria Moria II heter det at “Norsk praksis skal i hovedtrekk samsvare med praksis i andre sammenlignbare land”.

I dette bildet står prinsipper og praksis i konflikt, men å tro at dette vil endre hovedbildet er å tro på julenissen:  I det Norge gjør det samme som Sverige vil de strukturelle faktorene som gjør Norge attraktivt forbli de samme. Det var simpelthen snakk om å være førstemann til mølla hele tiden. Når alle fremme, er man like langt.

Rettferdig, men streng: Sett prinsippene først

Skal vi ta retorikken om en streng, men rettferdig asylpolitikk på alvor innebærer det at :

1) De som trenger beskyttelse får beskyttelse.
2) De som ikke trenger det ikke kommer til Norge

Målet er dermed ikke det totale antallet, men andelen av asylsaker som resulterer i beskyttelse i Norge. Jo høyere denne andelen er, jo færre grunnløse asylsøkere kommer til Norge – politikken er rettferdig, men streng. For at tall skal gi mening, må vi se på vedtak.

Foten settes ned, terskelen heves

Asyl representerer  de som trenger det mest og de får opphold etter en individuell vurdering på bakgrunn av Flyktningekonvensjonen. “Vern” har også bakgrunn i internasjonale forpliktelser, både Flyktningekonvensjonen, den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen og Torturkonvensjonen. I sum betyr dette at Norge ikke kan sende tilbake asylsøkere som risikerer livsfare eller tortur.

Opphold på humanitært grunnlag har vært mest kontroversielt. Det utgjør om lag 20% av vedtakene. Regjeringen har i Soria Moria II varslet at de vil “heve terskelen for oppholdstillatelse på humanitært grunnlag”. Dette dreier seg om mennesker som verken har krav på flyktningestatus eller vern, men hvor en kombinasjon av helse- og famileforhold (herunder barn), forholdene i hjemlandet, botid og innvandringspolitiske hensyn spiller inn.

Flere har krav, ferre har sjans

De siste årene har andelen for humanitært grunnlag gått ned mens andelen asyl har gått opp. Av asylsøkerne som kommer til Norge, øker altså andelen med beskyttelsesbehov, stikk i strid med tonen i debatten. Andelen avslag går ned, med unntak av 2008. UDI skriver selv at “2008 var et utypisk år med unormalt høy avslagsprosent. Grunnen til det er en praksisendring for personer fra Serbia/Kosovo og tsjetsjenere som førte til at disse fikk avslag der de før hadde fått opphold”. Mer oppdaterte tall viser også at 53% av de som har fått saken sin behandlet i Norge får opphold.

Graf 2. Utfall av norske asylvedtak 2003-2009, fratrukket Dublin-overføringer og trukne søknader

En kort huskeliste

For de som likevel insisterer å snakke om tall, her er et par tommelfinger-regler:

• Landene det kommer flest søkere fra er krigsområder
• De fleste asylruter er veldig risikable
• 1/4 av de som kommer blir sendt til et annen europeisk land for å få søknaden sin behandlet (Dublin-overføringer)
• Rundt halvparten av søknadene Norge har ansvar for resulterer i beskyttelse
• Ikke snakk om absolutte tall, sammenlikn med land det er naturlig å sammenlikne oss med. Danmark er ikke et av disse.
• Og fordi det ikke kan nevnes ofte nok: 90% er papirløse, det betyr ikke ID-løse eller at de ikke samarbeider. 90% blir identifisert. Det er nok av grunner til at mennesker på flykt mangler papirer

Legg bevisbyrden på regjeringen

For  ta det én gang til: Målet her er å gi beskyttelse. Antall asylsøkere forteller oss ingenting om politikken er rettferdig, den forteller oss at Sverige strammer inn, at det er flere konflikter i verden eller at smuglerruter er endret.  Når vi gjennomfører tiltak for å redusere økning fra en gruppe må vi sørge for at disse er målrettete og ikke går utover flyktninger og asylsøkere som sådan. Det som må drive politikken er annerkjennelsesgrad. Hvor stor andel av de som kommer gir vi beskyttelse?

Da ligger bevisbyrden på Regjeringen. Er det virkelig sånn det fungerer når vi svikter prinsipper, som i returer til Hellas? Øker det annerkjennelsesgraden? Så langt har ingen dokumentert denne grunnleggende antakelsen i asyldebatten.

Vær streng

Dette er noe regjeringer kan holdes ansvarlig for.  Soria Moria II varsler at regjeringen løpende vil vurdere tiltak for å begrense asyltallene. Sjansen for at mennesker med beskyttelsesbehov blir collateral damage for signalpolitikk er stor. Vi må kreve at regjeringen rettferdiggjør tiltak ikke bare i strenghetens, men også i rettferdighetens navn.

Det holder ikke å frigjøre oss fra juksinga med tall, vi må også klare å bryte ut av tendensen til å “gjøre som alle andre”. En rettferdig asylpolitikk krever et felles europeisk rammeverk for ikke  å bli et kappløp mot bunnen. Den politiske kampen for dette skjer i EU, og en rettferdig, og ikke bare streng asylpolitikk, krever at man deltar i EUs politiske prosess. Ikke bare i markedet. Men det kan jo ikke en rød-grønn regjering si høyt. Akkurat som fokuset på tall fordummer asyldebatten, velger det politiske Norge å lukke øynene for at de viktigste politiske løsningene i ett av valgkampens heiteste tema, finnes i et EU ledet av våre svenske naboer.

Les mer:

UDI: Statistikk, UDI: Årsrapport 2003, UDI: Årsrapport 2008, UNHCR: Årsrapport 2003, UNHCR: Årsrapport 2006, UNHCR: Årsrapport 2007

Forfatterens eget datasett, asylsøknader i Norge, Norden og Europa, kilder: UDI, UNHCR, OECD International Migration Outlook, US Census Bureau.

Antall asylsøknader mottat i Norge fra 1989-2008

]]> http://www.nyssmag.no/2009/10/03/tull-med-tall-et-nytt-grunnlag-for-asylpolitikken/feed/ 9 http://www.nyssmag.no/2009/10/01/bra-handtering-karikaturstriden-handlet-om-enkeltpersoner/ http://www.nyssmag.no/2009/10/01/bra-handtering-karikaturstriden-handlet-om-enkeltpersoner/#comments Thu, 01 Oct 2009 05:59:38 +0000 Filip Roshauw http://www.nyssmag.no/?p=371 Filip Roshauw

I forbindelse med fireårsjubileumet for Jyllandspostens publisering av 12 tegninger av Muhammed og gårsdagens dekning i Dagsavisen, har jeg tenkt litt over to episoder fra det som ble hetende karikaturstriden. Det første delte jeg med én person, det andre delte vi alle i hop og det hadde vært nokså uttværa om ikke så mange av oss hadde husket ting så forskjellig.

På den tiden, altså januar 2006, jobbet jeg på ungdomsklubben Café Condio, et av ressurssentrene til Oslo Røde Kors. På denne dagen var en av de faste ungdommene, de som gjerne kom rekende rett etter skolen og kunne tilbringe resten av dagen der, fly forbanna. Det var uvanlig. Han vi snakker om var en hyggelig og nysgjerrig somalsk 16-åring som så godt som alltid gjorde dagene på Condio morsommere (og travlere).

En sint ung mann

Vi sto utenfor åpningsdøra, det var pisskaldt, han skalv og var rasende. Når han først sa noe, var det simpelthen Nå er jeg sint. Jeg spurte hva det var, om det var tegningene. Nei, sa han. Å? Nei – eller, jeg er sint på det og. Men jeg er mest forbanna fordi ingen tør å være uenige med meg. De tør ikke å krangle.

Midt oppi denne hendelsen, som da var i ferd med å anta vanvittige dimensjoner, hadde denne gutten med ett gått fra å være en nysgjerrig og helt sikkert oppmerksom elev til å bli behandlet som en tikkende bombe. For ham var denne misforståtte respekten mer provoserende og mer sårende enn en eventuell krangel om Islams ukrenkelighet kunne ha blitt i det klasserommet.

Forsøk på å leve i sannhet

Den korte samtalen har blitt grublestoff når jeg forsøksvis tar innover meg hva det vil si at personlige rettigheter og friheter bør veie tyngre enn grupperettigheter. Man kan argumentere praktisk: Hensynet til grupperettigheter er ofte fullstendig uegnet som utgangspunkt når man møtes én til én uansett. Og det er kun de færreste av oss som får anledningen til å adressere eller påvirke større masser i våre liv. Ytringsfrihet er desentraliserende.

Den har også fått meg til å tenke at den største verdien av uenigheten og av den nærmest grenseløse ytringsfriheten ikke først og fremst er hva de gjør med debattklimaet eller andre diffuse størrelser. Først og fremst er de en garanti for anstendighet. For at man ikke, som Vaclav Havel sier, ender opp med å leve i usannhet. Den norske karikaturstriden handlet i bunn og grunn om hvordan enkeltmennesker skal behandles.

12 Muhammedkarikaturer

Den andre episoden handler om Vebjørn Selbekk. Men før jeg skrivervom ham, er det nødvendig å rekapitulere litt av det som faktisk skjedde.

30. september 2005 trykket Jyllandsposten 12 Muhammedkarikaturer som reaksjon på at barnebokforfatteren Kåre Bluitgren ikke klarte å finne en illustratør til en bok om profeten Muhammeds liv. 12. oktober ble elleve ambassadører avvist med et brev da de ba om et møte med statsminister Anders Fogh Rasmussen om det de oppfattet som en pågående svertekampanje mot Islam.

Brevet påpekte blasfemiparagrafen i dansk straffelov, og sa at danske borgere godt kunne prøve en sak mot Jyllandsposten for retten. 27. oktober gjorde noen det. Flere muslimske interesseforeninger gikk sammen om å saksøke avisa.

Den groveste blasfemiske handlingen på lenge

To danskbosatte imamer var blant de som var misfornøyde med regjeringens håndtering. De formulerte et rundskriv som blant annet la ved de 12 karikaturteningene, tegninger fra Weekendavisen (som de mente var mer krenkende), og tre ekstra bilder muslimer skulle ha blitt tilsendt anonymt på nettdebatter. Det ene et byråfoto fra en fransk griseimitatorkonkurranse. Det andre et bilde av en muslim som ber mens en hund oppfører seg nærgående. Det siste en karrikatur av Muhammed som pedofil demon.

Det er ingen overdrivelse å si at denne drittpakken og den påfølgende lanseringsturneen de foretok gjennom den muslimske verden er blant av de mest forrykte blasfemiske handlingene som er blitt begått på mange tiår.

Sistemann uti er en taper

Jackpoten kom i Mekka 6. desember, da rundskrivet ble sirkulert på et møte for Den islamske konferanse med flere statsoverhoder til stede. Bildene, samt skriftlige påstander om grov undertrykkelse, skapte furore. Det ble fremsatt krav om at FN skulle gjennomføre internasjonale sanksjoner mot Danmark. Og verden gikk inn i et virrvarr av følelser og prinsipper. Ambassader ble angrepet. Bakervarer ble omdøpt.

I Norge var Aftenposten tidligst ute, kort tid etter Jyllandspostens publisering. Faksimile trykte de også. 8. Januar trykket dagbladet.no tegningene. Dagen etter hadde Magazinet en sak klar med intervjuer om striden i Danmark og om blasfemilovgivning. Redaktøren i avisen, Vebjørn Selbekk, var opptatt av at blasfemiparagrafen skulle holdes i hevd, og ønsket å belyse det ved hjelp av det høyst relevante eksempelet fra Danmark. Han valgte, som de andre redaktørene hadde gjort, å trykke en faksimile.

Jens Stoltenberg sier det som trengs

Så eksploderte det rundt ham. Da heten ble skrudd opp i Norge forsvarte han den redaksjonelle avgjørelsen. Det ble ikke godt mottatt, Selbekk ble selve synderen, og hadde en vanskelig sak å føre all den tid ingen norske medier på det tidspunktet var hodeløse nok til å for eksempel trykke en faksimile av artikkelen som var stridens kjerne. Dette toppet seg etter at den norske ambassaden i Damaskus ble satt fyr på 4. februar.

To dager etter, gikk statsminister Jens Stoltenberg svært langt i å gi en norsk redaktør for en avis med opplag på rundt 5000 et delansvar for brannen i Norges største nettavis:

- Har Magazinet bidratt til at den norske ambassaden i Damaskus ble påtent?

- Det er i hvert fall det demonstrantene bruker som begrunnelse. De demonstrerer mot karikaturtegningene av Muhammed som ble gjengitt i Magazinet.

En tvingende nødvendig pressekonferanse

De færreste av oss får som sagt anledningen til å adressere så store grupper. Noen ganger er det rart å se hva de som får det, en man har stemt på atpåtil, gjør. Kanskje var det ubehaget over delvis å måtte legge seg flat for sterke, mørke religiøse følelser som gjorde at statsministeren valgte å peke på den kristne kranglefanten. Kanskje var det irritasjon. Det viste seg uansett å være det man ynder å kalle god håndtering, for fire dager senere kunne Selbekk, Bjarne Håkon Hansen og daværende leder for Islamsk råd Norge, Mohammed Hamdan, inkalle til en pressekonferanse.

Redaktøren ofret yrkesstoltheten

Dette er det andre øyeblikket – det pinlige synet av Selbekk, styltete og sliten lese opp en høyst ufrivillig beklagelse. Der sa han at han  “som redaktør ikke fullt ut forstod hvor sårende publiseringen av Jyllands-Posten-faksimilen faktisk ble opplevd”, selv om hensynet til religiøse følelser var et emne han gjennom virke og tro var levende opptatt av.

Han roste den krenkede delen av befolkningen for å reagere på en “verdig og tilbakeholdende måte som de fortjener respekt og honnør for.” Det må han nesten ha hørt fra noen andre – for Selbekk og hans familie ble nødt til å leve med politibeskyttelse og drapstrusler.

Håndverkeren Bjarne Håkon Hansen

Hamdan var fornøyd og ga Selbek “sin beskyttelse” under pressekonferansen. I shit you not. Bjarne Håkon Hansen avviste at regjeringen hadde hatt en aktiv part under samtalene. Leser du sakene fra den gang i dag, vil du se at det ikke var mange som stilte spørsmål ved det svaret. Etter hvert står disse dagene for mange igjen som et politisk c-moment av regjeringen, man kaller det som sagt bra håndtering.

Og da Dagsavisen intervjuet Selbekk i går, startet de saken med å fastslå at striden sprede seg for alvor til Norge da Selbekk trykket faksimilene. Stoltenbergs fordeling av skyld har etter hvert blitt sånn historien fortelles. Det jeg sitter igjen med fra pressekonferansen er forbløffelsen, og den påfølgende triste erkjennelsen av at ytringsfriheten, da Selbekk skulle til pers, ikke var mye verdt.

Selbekk overdriver undertrykningen av religionskritikk

Dette er greit å huske, særlig når Selbekk i gårsdagens intervju sammen med Per Edgar Kokkvold og Aslak Nore mener at rommet for å utøve religionskritikk er blitt alvorlig innsnevret, og man tenker at han framstår som litt hårsår. Har det blitt så mye mindre diskusjon om religion de siste årene? Har ikke flere av de store konfrontasjonene rundt troens plass i samfunnet etter karikaturstriden (hijabsaken, blasfemiparagrafen, felles ekteskapslov) endt opp med dundrende tap for religiøse krefter?

Da er han en sytepave som i tillegg glemmer hva vi gjør nytte av å huske på – hva han svelget unna under den pressekonferansen. At inngrepet i ytringsfriheten hans i stor grad kom fra en handlekraftig regjering med bred støtte, ikke fra ekstremister. At han, som Erik Bergesen skriver, fremdeles fortjener en unnskyldning.

Et hysterisk forhold til ytringsfriheten

Det er også viktig å ha in mente i tilfeller der ytringsfriheten igjen blir dratt inn i manesjen i tåpelige eller konstruerte sammenhenger. Når Bjarne Melgaard eller Litteraturfestivalen på Lillehammer problematiserer den gjennom gimmicker og folk man kjenner, fornuftige folk, venner, sier at vi har et hysterisk forhold til ytringsfriheten i Norge.

I sånne situasjoner er det fristende å skygge unna, og godta at man kanskje må fire på kravene, eller justere hva man legger vekt på i politikken og polemikken. Ytringsfrihetsrunking forsurer debattklimaet. Men når jeg tenker på disse to situasjoene, innser jeg at jeg til syvende og sist driter litt i debattklimaet som sådan, hva nå enn det er. Det er uansett den ærlige og om nødvendig kranglete omgangen med enkeltmenneskene, enten de er redaktører eller skoleelever som utgjør byggeklossene i forsøket på å leve i sannhet.