Kjære Geir Lundestad, nettsiden din holder ikke mål. Da jeg skulle lete opp talen til Barack Obama for å ta en gjenlytt svippet jeg innom siden, den streamet jo så fint og flott under talen, riktig god å ha i bakhånd når NRK.no haltet midt i en leddsetning og man ikke var sikker på om presidenten var i ferd med å stappe blomster ned geværløp eller geværløp ned i kjeften på oss. Selvsagt måtte videoen ligge ute der?

Utdatert informasjon

Nei. Det siste dere postet om utdelingen til Barack Obama var på dagen han fikk den. Siden det har dere lagt ut en pdf av protesten mot Irans inndragelse av Shirin Ebadis pris, og det er etter det jeg kan se alt. Svenskenes sider er langt bedre, de har til og med saker om kjolene Silvia skal bruke under utdelingen. Det er ingen grunn til å gå så langt – dere trenger ikke tvittre eller gjøre noe annet skummelt. Bare si ifra om at dere lever, at prisen er utdelt og gi oss talen. Gjerne Jaglands også, for den del. Men om selv det skulle være for mye forlangt er det et absolutt minstekrav at dere retter opp feil som å omtale Al Gore som den siste fredsprisvinneren.

“Internett”: en dille?

Det kan virke som om dere gir litt blaffen i nettstedet. På mange måter er det overraskende, tatt i betraktning den voldsomme entusiasmen og prestisjen som legges i for eksempel konsertsendingen hvert eneste år. Dere ønsker åpenbart å nå et så bredt publikum som mulig. Er det en manglende interesse for mediet, en slags misforstått priveligert følelse at man stort sett klarer seg uten?

Det er i så fall litt synd. Internett er nemlig blitt nokså viktig. Det er blitt så viktig, faktisk, at disse setningene for leseren vil framstå som dønn banale, og det er blitt så viktig at dere kanskje burde få ræva i gir og gi prisen til Tim Berners-Lee og CERN. Her er noen grunner av vekslende holdbarhet.

1. Nevn én som har gjort mer

Et av kronargumentene til Jagland (og formodentlig komitteen) var at det var vanskelig, ja, kanskje umulig å komme på noen som hadde gjort mer for fred i året som har gått enn Barack Obama. Vel, det er umulig å komme på noen fredsprosjekter som ikke på en eller annen måte drar stor nytte av nettopp nettet. Spør årets prisvinner om hvordan han klarte å komme i posisjon, for eksempel.

Vi snakker om en maktforflytning nedover og utover, en ny dag for alle som søker større innsikt i verden og  en ny dag for de som lever under totalitære regimer og som sårt trenger utsikt, livliner til omverdenen og nye arenaer. Det er ingen vits i å bli overdrevent teknologideterministisk og hevde at nettet i seg selv har skapt fred. Det er nok å vite at svært mange bidrag skapes og overlever ved hjelp av nettet. En pris kunne være en slags oppmerksomhet og anerkjennelse til alle tastaturpartisaner som blir stadig mindre usynlige for hver dag som går.

2. Science FTW

I år døde Norman Borlaug, biologen som i 1970 fikk prisen for å ha utviklet og popularisert bruken av dverghveten. Sunnere, og ikke minst mye mer mat reddet verden fra… ja, fra hva i grunnen? Det er nesten så man ikke tør å tenke tanken på hva som hadde skjedd uten Indias grønne revolusjon. Men stikkord er millioner på millioner av folk rammet av sultdøden og konfliktnivået som fører med det. Det finnes selvsagt ikke noen lignende skrekkscenarier for hva som hadde skjedd uten oppfinnelsen fra CERN – men en verden uten er omtrent like utenkelig.

Slike sprang, som endrer spillets gang så momentant, så hinsides hva vi tør å tenke oss, finner vi stort sett bare i vitenskapen. Vi bør fortelle historiene om fremskrittene oftere, og med overbevisning. Og selv om det vel kan diskuteres om en pris for noe som ble gjort for 20-30 år siden vil øve noen innflytelse i dag, vil tildelingen passe perfekt inn i den brokete mosaikken av ulike fredsskapende virkemidler som Nobelprisen har ført opp gjennom årene.

3. CERN er gærne

Det er kanskje ikke godtatt i alle forskningskretser, men CERN truer, som kjent, med å suge verden inn i et svart hull. For et par år tilbake intervjuet jeg den eminente CERN-fysikeren og formidleren Bjørn Halvard Samset om disse lumske planene. Han prøvde først å overbevise om at fysikere generelt var snille og helt ufarlige, men da jeg trakk fram Manhattanprosjektet viste han sine egentlige planer:  Ah, vår venn atombomben og alt det der – om vi ikke hadde hatt det lille renomméproblemet hadde vi sagt, «slapp av – gå og legg dere – vi vet hva vi holder på med, før han fortsatte å legge ut om hvordan Manhattanprosjektet var et av tidenes mest eksemplariske forskningsprosjekter.

Senere har det kommet for en dag at Samset, allerede i sine yngre dager som innflytelsesrik politiker, truet med å bygge en maskin som kunne ødelegge verden.  Det er ingen grunn til å ikke ta ham på alvor – vi får ikke to sjanser om det først smeller. Nobels fredspris bør derfor brukes til å oppmundre verdens skumleste gjeng med geeks om å slutte å leke med skjebnen.

4. Å bånne bakken etter Wirkola

Hva gjør man etter at man har gitt prisen til Obama? Jeg kan bare tenke meg en ting som muligens kan toppe det, og det er synet av Jagland som kunngjør at årets pris simpelthen går til internettet. Så får vi bare håpe at det ikke gir Al Gore falske forhåpninger om en pris nummer to.

Kan bety trøbbel på hjemmebane

Komiteen skal riktignok ha for å gi de fleste av oss et realt sjokk. Den første reaksjonen fra Robert Gibbs, pressesekretæren i det hvite hus, skal visstnok simpelthen ha vært Wow. Han kan få sagt det.  Oddsen er lave for at den første tanken hans var Uh-oh. Det er et ulendt politisk landskap der borte, og det er ikke sikkert at et gedigent ryggslikk fra Old Europe er det som trengs for å hale i land en omstridt helsereform, fred i midtøsten, en ambisiøs klimaavtale og fred og fordragelighet for folk i alle land. Nobelprisen tillater seg tydeligvis å håpe på det, men håp når lengre i valgkamper og på prisutdelinger enn det gjør i den virkelige verden.

The Peace Prize is awarded by a very small group of… Norwegians, to be blunt about it. BBC-korrepondent i Brüssel

Komiteen må ha hatt fryktelig dårlig tid

Grunnene til at dette er et sprøtt valg, som kanskje mest av alt maler opp Nobelprisen som et nisseforetak, er mange og åpenbare: For det første er det altfor tidlig. President Obama må måles på resultater. En imponerende tale i Kairo og nye takter i diplomatiet er ikke nok. Ser man verden under ett har nok Torbjørn Jagland et poeng: Barack Obama er for øyeblikket verdens talsmann for verdiene Nobelprisen står for. Men skulle man bare gitt fredsprisen til den som i sum betød mest hadde det bare vært ledere av stormakter som kunne fått den. Et lite skritt for en viktig mann blir større enn et gedigent skritt for et lite menneske. Premieskapet står åpent for presidenter som viser tilløp – for alle andre er det et blodslit.

Dere vet at han deltar i to kriger?

Dessuten trapper Obama opp innsatsen i Afghanistan, han står knedypt i Irak og sår tvil om stengningen av Guantanamo. Å tro at en snarvisitt til Oslo vil snu alt dette, er naivt. I verste fall kan prisen, i ettertidens lys, bli en vits som er langt mindre harmløs enn de som hagler på nettsider og tv-kanaler i skrivende stund.

Som BBC-korrespondenten insinuerer over – dette styrker inntrykket av Nobelkomiteen som et provinsielt supperåd som er forelsket i sin egen påståtte innflytelse – men som samtidig higer etter å være populær. For mange nordmenn virker det nærmest som en gimmick for å få verdens største superstjerne til Oslo. Det ser i det hele tatt ikke bra ut – uten at det av den grunn kan karakteriseres som et såkalt modig valg.

Oh the irony! Obama may have to interrupt his meeting today with the War Council, to talk about [...] the Peace Price. Hørt på CNN

Kanskje kommer kongen

De kjappeste skribentenehar allerede kastet seg rundt og skrevet om prisutdelingen. Benedict Brogan i The Telegraph og bloggeren Mickey Kaus er samstemte om hvordan presidenten burde reagere: ved å avslå. Det murres om Obama i det hele tatt har politisk kapital til å unne seg en signingsferd i et lite sosialistland midt oppi OL-fiaskoen og alt det andre. Om han skulle skippe turen til prisutdelingen vil fadesen være total, og velfortjent (EDIT: Det ser ut som om han kommer). Og ingen utenfor Nobelinstituttets vegger kommer til å være spesielt overrasket.

Vi må tørre å ta debatten om flosklene. Vi må ta den på alvor. Men da må vi klare å ha flere tanker i hodet på en gang. For det første er det selvsagt ikke slik at flosklene faktisk kan dø. Det nærmeste vi kommer er å bruke dem så mye at de blir meningsløse. For det andre er det ikke slik at vi en gang ønsker at de skal dø – flosklenes dobbeltkarakter er at de nyter gjennomslagskraft og gjenkjennelse hos oss, samtidig som vi gremmes over dem.

Mektige ord

Noen vendinger endrer fortegn: Kong Olavs “våre nye landsmenn” gikk fra å være en i grunnen nokså fin måte å omfavne innvandrere som medborgere på, til å bli en dulgt og litt foraktfull vending, gjerne brukt av folk som syntes det var et etymologisk overgrep å ikke få lov til å si neger lenger. Noen blir sterkere – da Einar Førde sa at vi alle er sosialdemokrater (enten vi liker det eller ikke), snakket han til partikamerater. Nå er utsagnet nærmest blitt en diagnose for hele folket.

George Lakoff og Mark Johnson skriver i Metaphors we live by om hvordan metaforer ikke bare er en språklig konstruksjon, men også fungerer strukturerende på hvordan vi oppfatter virkeligheten. Det kjente eksemplet er bruken av krigsmetaforer for å beskrive debatter. Uten å gå inn i en diskusjon om hva som kom først av kranglinga eller beskrivelsen av den (et klassisk spørsmål om floskel om høne og egg), er man på trygg grunn om man går med på at uttrykk som å “være på offensiven” eller å “kjøre full rettrett” har noe å si for hvordan videre ordskifter konstrueres. Aktsomhet bør altså utvises ved bruken av slike vendinger.

Under følger fem favoritter, spesielt mye brukt i politikken. Noen av dem gremmes vi over og ønsker å begrave. Andre har vi funnet nye, og mer passende bruksområder til. Dette er ingen endelig dom over noen av dem – det er snarere, for å bruke en gryende floskel, en slags bekymringsmelding.

Månelanding

At Jens Stoltenberg brukte begrepet månelanding som egnet metafor for en nasjonal bragd,  kan ha å gjøre med at Stoltenberg, i likhet med alle hvite, mannlige, smarte, politikere under 60 med et snev av karisma (det er ikke egentlig så mye som trengs) får JFK-stempelet slengt etter seg.  Kanskje det har å gjøre med at politikere og rådgivere ser på West Wing. Resultatet er uansett at  CO2-rensingen på Mongstad fikk tilnavnet “månelanding”.

Problemet er bare at alt, også CO2-rensning, høres smått ut ved siden av en månelanding. Dessuten finnes det en langt mer passende bedre bruk av begrepet i Norge.

Månelandingen har blitt suksesshistorien samfunnets små og store nederlag blir kontrastert mot i USA, og etter hvert også i verden. Hvorfor kan man for eksempel ikke kurere brokk når Neil Armstrong gikk på månen. Historiker Douglas Brinkley går så langt som å mene at de skjebnesvangre og evigvarende fotavtrykkene der oppe (Størrelse 9 1/2), gjorde det amerikanske samfunnet slappere, på utkikk etter plutselige og lettjente gevinster uten vilje til å jobbe hardt for det.

Høres dette kjent ut? Månens overflate er i norsk politikk å finne på havets bunn. På samme måten som månelandingen presenterer et evig forklaringsproblem, på samme måte har oljeformuen i Norge forkludret skillet mellom hva vi strengt tatt har råd til, og hva vi er i stand til å få til. Det er vår månelanding – Balderfeltet er vår Tranquility Base, dykkerne i 3X er vårt Apollo-crew , Olav Gran-Olson er vår Walter Cronkite.

Jeg ser

Floskelstatusen er selvsagt noe tvilsom i dette tilfellet. Og vendingen kommer selvsagt aldri til å forsvinne, synssansen er her for å bli. Det går alltid opp et lys for noen, og noen andre får alltids overblikk.

Men allikevel. Det er påfallende hvor alene synssansen står på barrikadene når folk skal forsvare ugjerninger, og hvor uttværa den i sin tur er blitt. Lenge etter at folk for lengst har luktet lunta, lenge etter at de burde ha hørt bjeller ringe, lenge etter at de har ant en bitre smaken i kjeften og kjent på kroppen at noe er fryktelig, fryktelig galt – først da ser man at det man har gjort har vært (eller enda bedre, kan ha vært) ødeleggende, kjedelig, eller simpelthen lite formålstjenlig. Det er så man skulle ønske at de blinde faktisk ble ledet av blinde.

Samfunn vi ikke liker å sammenligne oss med

Er det ikke deilig å ha noen å hate? Sant nok – men enda deiligere er det kanskje å få lov til å hate noe, uten at man nødvendigvis trenger å presisere hvem den siste n-en er rettet mot. “Samfunn vi ikke liker å sammenligne oss med” er et uttrykk som kombinerer de to behovene. Det er den mest diplomatiske hitlingen man kan servere i en debatt. I stedet for å nevne navn (Kambodsja, Hitler-Tyskland, USA, Sovjet, Iran, Nord-Korea, Sverige, Østerrike, Island (Etter finanskrisa), Finland, Finnmark, EU, Helvete), slenger man ut et inkluderende/ekskluderende koan, gjerne fremført som en erindring (”Dette minner meg om samfunn….”) for å gjøre det enda mer uangripelig, med klar adresse, uten avsender. Karin Woldseth liker for eksempel å sammenligne folks uenighet med FrP i kulturkampen med samfunn vi ikke liker å sammenligne oss med.

Streng, men rettferdig

Kåsør Øyvind Thorsen (kjent under den makeløst mafiøse petitunderskriften ViTo) har sagt at “Streng, men rettferdig” er en frase man bruker i nekrologer for å beskrive personer som har vært like store drittsekker mot alle de har møtt her i livet. Uttrykket har også blitt et mantra i norsk asyldebatt. Og hvorfor ikke – hvem kunne ikke tenke seg å være strenge, men rettferdige? Uttrykket er omtrent like meningsfylt som “Flink, men bra”. Om man hadde sendt hjem en asylsøker for hver gang partilederne gulpa opp uttrykket de siste ukene før valget, hadde vi sluppet inn færre søkere enn Danmark allerede.

Obama-effekt

Hva var det man egentlig forventet i valgkampen? USA er et samfunn som bikket 60 prosent i 2008-valgkampen, for første gang siden det var et tremanns-race i 1968. I Norge ropte vi krise da de første prognosene viste 73,7 prosent, men kan nå slå oss til ro med at den ender opp på over 76 – noe valgforsker Bernt Aardal kaller et normalvalg.

At en av dem var vår mann, og kanskje til og med kan ha en positiv innflytelse på verden, og kanskje til og med tvitra en gang imellom, betyr ikke nødvendigvis at det er voldsomt mye å lære av ham i norsk valgkamp. 76% er deltagelsen i 2009, og 73,noe, som først ble forespeilet, var tydeligvis katastrofe. Kanskje vi i grunnen skal være takknemlige for det? Kanskje vi skal være glade for at stemmeantallet er så høyt at vi ikke nødvendigvis trenger å hype nye “effekter” for å lokke folk til urnene?

Når det amerikanske helsevesenet skal reformeres, er det en strid av episke proporsjoner. George Lucas-episk, faktisk.

In a galaxy far, far away…

..er USA’s helsesystem på vei inn i en dyp krise, etter 25 år under Lord Sidius’ den konservative bevegelsens, styre. Banditter som Jabba the Hutt, legemiddel- og helseforsikringsindustrien, tyner befolkninga og Imperiet styres med jernhånd som nekter å ta innover seg krisen og dens årsaker.

Men det finnes en opprørsgruppe, Demokratene, som vil reformere og fikse feilene i helsesystemet. Darth Vader, Republikanerne, er besatt av å stoppe planene til opprørsbevegelsen og har sikta seg inn mot de siste opprørsbasene: Medicare, Medicaid og Sosial Security.

Opprørsbevegelsen brukte 15 år på å omgruppere seg etter Obi Wan Clintons helsereformforsøk, og hvis opprørerne feiler igjen kan det bety 15 nye år i Jabba the hutt’s makt. Femten nye år med unødvendige inntektstap, konkurser, amputasjoner og dødsfall, men opprørsbevegelsen har fortsatt håp: Det skal komme en mann som vil bringe balanse i kraften og redde dem fra Imperiet; mange tror det nye håpet kan være Barrack Luke Obama…

Situasjonen per i dag

• Det amerikanske helsesystemet fungerer relativt bra for de
  • 104 millionene som er dekket av offentlige programmer (2008)
  • 20 millionene som hadde helseforsikring gjennom jobben (2005)
  • Dette henger sammen med skatteregler som tvinger forsikringsindusrien til å forsikre alle eller ingen på en arbeidsplass.
• Det amerikanske helsesystemet fungerer dårligere for
  • 47 millioner som står uten helseforsikring
  • 17 millioner som er underforsikra.
  • Dette fører til ca. 4500 unødvendige dødsfall i året.
  • Helseutgifter er årsaken til 62,1% av de personlige konkursene (2007)
• Amerika bruker mer penger på helse enn noe annet land, både i andel av bnp og $ per innbygger.
  • Frankrikes helsevesen ligger på topp ifølge WHO og bruker 3554 $ per innbygger.
  • USA ligger på 37. plass og bruker 6714$
• Totale utgifter som andel av bnp øker.
  • Andelen var på 9,1% i 1980 og er på 18% i dag.
  • Uten reform vil den ende på 28% i 2030.
• Median-familiens helseforsikringspremie har økt fra 5791$ i ‘99 til 12680$ i ‘08.
• På det individuelle markedet er forsikringspremiene ca 3 ganger høyere enn forsikring gjennom jobben
• Alle i-land, bor­tsett fra USA, har uni­ver­sell offent­lig helseforsikring.

Grafen viser forventet levealder langs den loddrette aksen mot totale (både offentlige og private) helsekostnader per innbygger (i kjøpekraftjusterte dollar) i 2006 på den vannrette aksen. Størrelsen på hvert lands sirkel er barnedødeligheten per 1000 levendefødte. Alle land som har bedre helse enn USA er tatt med, og ingen land bruker i nærheten av så mye på helse som USA. Grafen er laget med den fantastiske gratistjenesten gapminder.org, som knytter sammen FN og nasjonale statistikkbyråers data med brukervennlige måter å presentere dem på.

Årsakene til fiaskoen

Enormt byråkrati: 31% brukes på administrasjon mot 17% i Canada. Canada bruker ca 55% av det USA bruker per innbygger.

Selskapene tjener på forsikringspremier, og på å betale så lite som mulig i helseutgifter. Mye administrasjon brukes på å sjekke om folk har sykdommer, eller anlegg for sykdommer. Har man det, får man ikke forsikring, eller man får forsikringa sletta når man faktisk blir syk.

Dette har skapt en bransje kalt denial management som hjelper sykehus med å få penga fra forsikringsselskaper som nekter å betale.

Forsikringsselskaper bruker 15% på administrasjon. Medicare, offentlig helseforsikring for alle over 65, bruker 2%. Forsikringsselskapene har i tillegg forskjellige regler og prosedyrer.
De ekstra administrasjonskostnadene tilsvarer en  tredjedel av overforbruket  til USA vis a vis Canada, 300 milliarder dollar.

I mindre bedrifter lønner det seg ikke å forsikre noen  for forsikringsselskapene. Det ødelegger mobiliteten i arbeidsmarkedet og gir konkurransefordeler til store selskap.

På grunn av den fragmenterte strukturen er det ingen aktører som har nok markedsmakt til å fremforhandle lavere priser med legemiddelindustrien. Det tilsvarer 100 milliarder i dollar i overforbruk vis a vis Canada.
Korte kontrakter og muligheten til å ikke fornye/slette dem gjør det bedriftsøkonomisk lønnsomt å ikke tilby preventiv helse. Derfor ender for eksempel mange diabetikere med fotamputasjon på akutten i stedet for å få insulin.

Unødvendig pengebruk

Ingen av disse kostnadene hadde eksistert i et offentlig universelt forsikringssystem. Hvis alle er dekket av staten er det ingen grunn til å screene folk for genetiske anlegg. Ingen trenger å krangle om hvem som betaler, staten gjør det gjennom skatt. Sykehus og arbeidsplasser hadde ikke trengt å forholde seg til et mylder av forskjellige forsikringsløsninger fordi det bare hadde vært ett. Staten hadde hatt enorm markedsmakt i forhold til legemiddelindustrien og kunne fått store rabatter på medisiner.

Når alle har tilgang til lege uten at det koster skjorta vil man også oppdage kroniske sykdommer tidligere, som diabetes, og ingen vil ha incitamenter til å ikke stoppe eller kontrollere sykdommen på et tidlig stadium. Spørsmålet er så hvordan noen kan være i mot universell offentlig helseforsikring? Hvorfor går ikke det nye håpet Luke Obama for det? For å svare på det må man tilbake til starten.

Episode 1: The phantom menace

På 50-60-tallet var USA et økonomisk sett relativt egalitært samfunn med høy beskatning av de rike, sterke fagforeninger og en slags velferdsstat. Gjennom arven fra the new deal var landet blitt The Galactic Republic.

Da Harry S. Truman mot slutten av 40-tallet prøvde å innføre universell helseforsikring, var det bluedog-demokratene, rasistiske sørstats-demokrater, som blokkerte forslaget i frykt for at det ville bety desegregering av sykehus i sør.Republikanerne aksepterte at velferdsstaten i USA, The Republic, var kommet for å bli på 50-60-tallet.

I 1965, Da L.B. Johnson med hjelp fra jedimester Ted ”Yoda” Kennedy skapte Medicare, universell helseforsikring for de over 65, og Medicaid, helseforsikring for de aller fattigste, kom viktige deler av støtten fra republikanerne og motstanden fra demokrater. Og selv om Nixons politiske taktikk var hentet fra Kraftens mørke side, var han fortsatt en pragmatiker som la fram et forslag til helsereform som er til forveksling lik det Luke Obama har foreslått.

Det Republikanske partiet var med andre ord fortsatt Anakin. Samtidig fantets det en marginal gruppe innenfor det republikanske partiet og i akademia: Movement Conservatism, Lord Sidius. Ledet an av blant annet Sith-Lordene Milton Friedman og sosiologen Irving Kristol var den konservative bevegelsen tuftet på svært konservativ verdipolitikk, hat mot alle offentlige inngrep, politikk som bedret situasjonen til de aller rikeste, svært streng selvjustis og en enorm vilje til makt. Men tidlig på 60-tallet var denne marginale delen av Anakins sinn, fortsatt en skjult trussel.

Episode II: Attack of the Clones

På starten av 70-tallet skaffet Movement Conservatives seg nok støtte fra forretningslivet, blant annet gjennom sitt sterke fagforeningshat, til å grunnlegge og ta over en masse tenketanker, som The American Enterprise Institute og The Cato Institute, institusjoner som skulle virke som seriøse forskningssentra, men som kun spydde ut ”forskning” som underbygger ideologiske posisjoner.

Dermed var det bare å starte produksjonen av en klonehær, en gjeng sterkt indoktrinerte konservative ”intellektuelle” med ekstrem lojalitet til bevegelsen. Ved hjelp av klonehæren tok Lord Sidius sakte over The Republikanske Partiet, Wall Street, deler av opinionen og media.

Episode III: Revenge of the Sith

Ronald Reagan vant presidentvalget i -80 mot president Jimmy Carter, blant annet ved å spille på rasisme, religion og skittkasting, kort sagt the dark side. Han gjennomførte en politikk som kom de rikeste til gode. Anakin massakrerte jediene i jeditempelet og vanhelliget det: Beskatningen av rike og for Wall Street ble satt ned, fagforeningsbevegelsen så godt som knust, miljørestriksjoner tatt vekk og velferdstjenester som arbeidsløshetstrygd redusert; Anakin hadde gitt etter og blitt til Darth Vader og Lord Sidius var blitt The Emperor.

De neste 25 årene (hovedsakelig) under Lord Sidius forandrer USA. Inntektsfordelinga blir like skeiv som den var før krakket i 1929 og inflasjonsjustert median-inntekt for en amerikansk familie står så godt som stille fra midten av 70-tallet fram til idag, selv om produktiviteten justert for inflasjon øker med 50%.

The Empire gir også gode vekstbetingelser for folk som Jabba the Hutt, helseforsikringsindustrien og legemiddelindustrien, og dermed også for dannelsen av en stor sektor av lobbyister, eller bounty hunters som Boba Fett som uten moralske skrupler selger sine tjenester til høystbydende. Forsikringspremier til helseforsikringsindustrien går fra å utgjøre en andel på moderate 1% av den amerikanske økonomien i 1970 til å utgjøre hele 5,5% i 2007 mens Jabba the Hutt bruker astronomiske 1,4 millioner $ daglig (!) på påvirke Congress ved hjelp av Boba Fetts tjenester. Lord Sidius gjennskaper The Galactic Republic som The Empire.

Kan noen stoppe The Empire i sin utarming av helsetilbudet? Kan Darth Vader noen sinne finne tilbake til sitt gamle jeg? Og blir det for søkt når artikkelforfatteren skal prøve å klemme inn Ewokene i denne sammenligningen? Følg med i neste episode.

]]> http://www.nyssmag.no/2009/09/30/jedicare/feed/ 8