Will he hear that the drumming is subpar, or will he hear that the drums just don’t sound good? After all, you never can tell with producers. He might not recognize something so painfully obvious. Just because someone is a successful producer doesn’t mean that he has the skills to go with his success. This industry is fraught with people who have no business being near a studio.

Mixerman, bitter og skrivefør lydtekniker.

Det er mye å bli forvirret av i musikkanmeldelser. Stort sett er det språklige kaoset en del av moroa. Det er i hvert fall lov å håpe på utgivelser og artister som krever språklige c-momenter av skribenten. Men hva med uttrykkene som verken er spesielt oppfinnsomme eller særlig forståelige? Ta “bra produksjon”. Hva betyr egentlig det? Når er en produksjon “tidsriktig”?  Hva gjør den “organisk” og hvordan i huleste blir man “nøyaktig tilmålt og nærmest akademisk i sin tilnærming til produksjon”?

Anmelder står fram: – Jeg tok feil!

For å komme til bunns i dette, tok jeg en prat med synderen bak den siste meningsløsheten. Peter Vollset er en god venn og sovende celle i Nyss.  Han har anmeldt (og skrevet om produksjon) i flere aviser, noe han synes å ta som en slags anklage når jeg nevner det, men det er en annen sak. For en stund siden hadde vi en hyggelig diskusjon om temaet, som endte opp med at han sverget å slutte å bruke uttrykket.

- Antageligvis har det jeg har kalt “bra produksjon” vært noe mer spesifikt. “Bra produksjon” er en copout, et uttrykk for noe som er fint ved skiva, men som er mer diffust enn et enkeltinstrument som låter bra. Etter at du skjelte meg ut har jeg begynt å spesifisere hva jeg mener, og stort sett er det mulig. Du må bare bruke mer enn to ord på det – og så må du mene noe.

Uangripelig fagterminologi

- Hvorfor er det fristende å kline til med merkelappen bra produksjon?

- Påstanden er umulig å tilbakevise – det høres ut som en mening, men det er ikke det. Hvis du, for å trekke noe ut av ræva, for eksempel sier at et riff er originalt, kan noen komme trekkende med et klipp fra 70-tallet og si “vettuhva, det stemmer ikke”. “God produksjon”, derimot,  er uangripelig, det kan ikke etterprøves. Det er subjektivitet oppå subjektivitet.

- Fordi?
- Fordi det kan bety hva som helst. Det kan være at du mener at låtlista er godt oppbygd, at det er dritfet gitarlyd eller at du syns det var snedig åssen de brukte hjerteslag og respiratorblipper som rytme på en og samme låt eller simpelthen at lyden er fin og pen – selv om det godt kan kalles god lydteknikk.

Er det simpelthen et spørsmål om penger?

- Hvorfor skjer dette?
- Som anmelder vil man se ut som om man vet hva faen man driver med.

- Stemmer det?

- Irrelevant. Det er et ønske basert på gale premisser – man anmelder som lytter, ikke som musiker, lydtekniker og i hvert fall ikke som produsent. Men ønsket om å virke som om man kan sakene sine er vanskelig bli kvitt, og der kommer produksjonen inn – for det er en “fagterminologi” man ikke blir tatt på. Det er fristende å bruke når du har plass å fylle. Anmeldere får ikke så mye betalt per tekst. Du kan lytte i en time og til slutt finne ut at det var kult at gitarsoloen lå så langt bak i lydbildet at det låt som et villdyr stengt inne i et rytmebur. Eller du kan si god produksjon.

- Ærlig talt, er dette et spørsmål om penger?

- Det er et tidsøkonomisk spørsmål.

En produsent er ikke nødvendigvis en produsent

Akkurat hva en produsent er, er et vrient nok spørsmål. Musikkindustrien har brukt begrepet om alt fra eierne av plateselskaper som bare betaler og setter navnet sitt på produktet til folk som tar full kontroll over innspillingen. Da jazzselskapet Blue Note skulle relansere klassiske opptak fra gullalderen, var det naturlig for dem å oppkalle serien etter lydtekniker Rudy Van Gelder – det var han som hadde nøkkelrollen.

Vi kan også se til selve gullstandarden, Beatles. Da de startet ut som plateartister fungerte George Martin som en klassisk produsent, uklanderlig kledt og med minimalt med nærkontakt med bandet. Etter et par skiver var dette drastisk endret, og innen utgivelser som “Sgt. Pepper” og “Magical Mystery Tour” hadde Martin inngått et tett musikalsk samarbeid med musikerne. Og, i presisjonens navn: ved hans side gjennom hele dette arbeidet, var lydtekniker Geoff Emerick, også han en essensiell del av lydbildet (noe denne artikkelforfatteren mener man kan høre på platene han ikke deltok på, mellom White Album og Abbey Road.)

Hva skjedde med lytteropplevelsen?

Man skal være forsiktig med å idyllisere musikkjournalistikkens formative år, men en dyd har man muligens tapt syne av: Anmelderen forstått først og fremst som skrivefør lytter. Før musikkpressen ble store og mektige, virker det som om man i større grad identifiserte seg med mottageren. Man tillot seg en naivitet som det må ha vært fristende å slippe tak i etterhvert som musikkjournalist i større grad ble en profesjon. Men med det har man kanskje mistet syne av sitt mest interessante stoffområde: Platen som lytteropplevelse er uendelig mye mer interessant enn platen som innspillingsprosjekt.

- Jeg snakket med en journalist som skriver om mote.  Hun nevnte at hun ofte bruker uttrykket “taktil tilnærmingsmetode” som et lignende fyllord. Det passer liksom så fint inn. Dette er kanskje ikke først og fremst et behov for flere “fagtermer” i anmeldelser – men færre?
- Man skal gjøre sine egne inntrykk tilgjengelig for leseren. Å si at en produsent gjør en god jobb, kan være relevant. Da Rick Rubin gikk inn i studio med Johnny Cash gjorde han mange riktige valg – han vekket plateartisten i Cash, presenterte ham på en glimrende måte, og fikk ham til å covre Hurt. Det er godt produsentarbeid – men jeg ville ikke sagt “godt produsert”. Jeg ville sagt akkurat det jeg sa nå.

Glatt produksjon

- Når sier man forresten dårlig produksjon?
- Man sier ikke dårlig produksjon, tror jeg. Man sier gjerne “glatt produksjon”.
- “I overkant glatt produksjon”. Å, herregud, det har jeg sikkert skrevet 2-3 ganger. Det er i overkant glatt anmelderi.
- Hva kan det bety?
— Vettafaen, at det høres ut som om lyden er fratatt en eller annen imperfeksjon — om lyden var et bilde, ville det vært tungt photoshoppa — den mangler en jordslighet. Hør, når jeg skal forsøke å forklare hva det betyr ender jeg opp med å bruke dustemetaforer.

Betyr kjente produsenter mer enn ukjente?

Produsenter med et kjent navn har større sjanse for å bli tildelt en betydning i anmeldelsene enn sine mer anonyme kolleger.
– Så du anmeldelsene av den siste skiva til Arctic Monkeys? Der betydde det voldsomt mye at Josh Homme var blitt den nye produsenten deres. Det er godt mulig at det var vesentlig, altså – jeg vet svært lite om hvordan Homme jobber som produsent, og jeg ble i grunnen ikke særlig klokere av tekstene jeg leste. Det ble bare slått fast at det var jævla viktig – mens det var bandet som var drivkraften på de forrige skrivene.
– I øyeblikket man får en produsent man kan navnet på, tilskriver man alt nytt til produsenten. Den siste skiva til Keane har mer gitarer, de har pianoet det ned og syntha det opp. Da jeg skrev om den, trodde jeg det var bandet. Hadde det vært en kjent, ny produsent, hadde jeg kanskje skrevet noe annet. Men jeg vet ikke hvem som produserer den siste skiva deres – eller om de har byttet produsent i det hele tatt.

- There are plenty of producers who expect their engineers to do the nuts-and-bolts work as the producer acts more like an executive. I had a producer tell me once that my job was to make him look good. He wasn’t kidding. I had to make all the decisions and take complete control of the session. In that case, the producer viewed his job as an overseer of sorts. He would come in and approve or disapprove of what we had done, and then it was my job to either move on or fix what he didn’t like.

Unntaket Hip Hop

- Da jeg var 14 hørte jeg på Bone Thugs-n-Harmony. De var produsert av DJ Unique. Vi trodde det betydde at DJ Unique sto for alt annet enn rappingen. Og det var i grunnen sant. Det er i hvert fall sannere i hip hop en i noen annen sjanger. Spør en 12 år gammel rockfan hva som er faorittprodusenten, og de kan ikke svare. Spør en 12 år gammel hip hop-fan om det samme, og de vil ikke klare å bestemme seg.

- Og din favorittprodusent?
- DJ Unique. Det er skrevet rart – men det kan du google.
- Ok. Hva er det med DJ U-Neek som er så bra?
- Hvis du hører på BTH er han så jævla skamløs. Det er en blanding av okkultisme og hard G-funk som, om ikke bandet var så drøyt, hadde hørtes dust ut. Det virker som om han har bestemt seg for å matche galskapen. Et band som snakker om welfare checks i det ene øyeblikket og ouijabrettet som beordrer deg til å skyte noen i det neste. Åssen skal du underbygge noe sånt? Tydeligvis med forvridde stemmer, pistolskudd og noe jeg tror er klokespill. Men legg merke til det – at jeg instinktivt svarer med en produsent jeg veit hva gjorde. Nigel Godrich er produsent på skiver jeg setter høyere – men jeg veit ikke hva han gjør. Jeg er ganske sikker på at hip hop er den eneste sjangeren hvor de som lager det og de som hører på er enige om hva god produksjon betyr.

Vi må tørre å ta debatten om flosklene. Vi må ta den på alvor. Men da må vi klare å ha flere tanker i hodet på en gang. For det første er det selvsagt ikke slik at flosklene faktisk kan dø. Det nærmeste vi kommer er å bruke dem så mye at de blir meningsløse. For det andre er det ikke slik at vi en gang ønsker at de skal dø – flosklenes dobbeltkarakter er at de nyter gjennomslagskraft og gjenkjennelse hos oss, samtidig som vi gremmes over dem.

Mektige ord

Noen vendinger endrer fortegn: Kong Olavs “våre nye landsmenn” gikk fra å være en i grunnen nokså fin måte å omfavne innvandrere som medborgere på, til å bli en dulgt og litt foraktfull vending, gjerne brukt av folk som syntes det var et etymologisk overgrep å ikke få lov til å si neger lenger. Noen blir sterkere – da Einar Førde sa at vi alle er sosialdemokrater (enten vi liker det eller ikke), snakket han til partikamerater. Nå er utsagnet nærmest blitt en diagnose for hele folket.

George Lakoff og Mark Johnson skriver i Metaphors we live by om hvordan metaforer ikke bare er en språklig konstruksjon, men også fungerer strukturerende på hvordan vi oppfatter virkeligheten. Det kjente eksemplet er bruken av krigsmetaforer for å beskrive debatter. Uten å gå inn i en diskusjon om hva som kom først av kranglinga eller beskrivelsen av den (et klassisk spørsmål om floskel om høne og egg), er man på trygg grunn om man går med på at uttrykk som å “være på offensiven” eller å “kjøre full rettrett” har noe å si for hvordan videre ordskifter konstrueres. Aktsomhet bør altså utvises ved bruken av slike vendinger.

Under følger fem favoritter, spesielt mye brukt i politikken. Noen av dem gremmes vi over og ønsker å begrave. Andre har vi funnet nye, og mer passende bruksområder til. Dette er ingen endelig dom over noen av dem – det er snarere, for å bruke en gryende floskel, en slags bekymringsmelding.

Månelanding

At Jens Stoltenberg brukte begrepet månelanding som egnet metafor for en nasjonal bragd,  kan ha å gjøre med at Stoltenberg, i likhet med alle hvite, mannlige, smarte, politikere under 60 med et snev av karisma (det er ikke egentlig så mye som trengs) får JFK-stempelet slengt etter seg.  Kanskje det har å gjøre med at politikere og rådgivere ser på West Wing. Resultatet er uansett at  CO2-rensingen på Mongstad fikk tilnavnet “månelanding”.

Problemet er bare at alt, også CO2-rensning, høres smått ut ved siden av en månelanding. Dessuten finnes det en langt mer passende bedre bruk av begrepet i Norge.

Månelandingen har blitt suksesshistorien samfunnets små og store nederlag blir kontrastert mot i USA, og etter hvert også i verden. Hvorfor kan man for eksempel ikke kurere brokk når Neil Armstrong gikk på månen. Historiker Douglas Brinkley går så langt som å mene at de skjebnesvangre og evigvarende fotavtrykkene der oppe (Størrelse 9 1/2), gjorde det amerikanske samfunnet slappere, på utkikk etter plutselige og lettjente gevinster uten vilje til å jobbe hardt for det.

Høres dette kjent ut? Månens overflate er i norsk politikk å finne på havets bunn. På samme måten som månelandingen presenterer et evig forklaringsproblem, på samme måte har oljeformuen i Norge forkludret skillet mellom hva vi strengt tatt har råd til, og hva vi er i stand til å få til. Det er vår månelanding – Balderfeltet er vår Tranquility Base, dykkerne i 3X er vårt Apollo-crew , Olav Gran-Olson er vår Walter Cronkite.

Jeg ser

Floskelstatusen er selvsagt noe tvilsom i dette tilfellet. Og vendingen kommer selvsagt aldri til å forsvinne, synssansen er her for å bli. Det går alltid opp et lys for noen, og noen andre får alltids overblikk.

Men allikevel. Det er påfallende hvor alene synssansen står på barrikadene når folk skal forsvare ugjerninger, og hvor uttværa den i sin tur er blitt. Lenge etter at folk for lengst har luktet lunta, lenge etter at de burde ha hørt bjeller ringe, lenge etter at de har ant en bitre smaken i kjeften og kjent på kroppen at noe er fryktelig, fryktelig galt – først da ser man at det man har gjort har vært (eller enda bedre, kan ha vært) ødeleggende, kjedelig, eller simpelthen lite formålstjenlig. Det er så man skulle ønske at de blinde faktisk ble ledet av blinde.

Samfunn vi ikke liker å sammenligne oss med

Er det ikke deilig å ha noen å hate? Sant nok – men enda deiligere er det kanskje å få lov til å hate noe, uten at man nødvendigvis trenger å presisere hvem den siste n-en er rettet mot. “Samfunn vi ikke liker å sammenligne oss med” er et uttrykk som kombinerer de to behovene. Det er den mest diplomatiske hitlingen man kan servere i en debatt. I stedet for å nevne navn (Kambodsja, Hitler-Tyskland, USA, Sovjet, Iran, Nord-Korea, Sverige, Østerrike, Island (Etter finanskrisa), Finland, Finnmark, EU, Helvete), slenger man ut et inkluderende/ekskluderende koan, gjerne fremført som en erindring (”Dette minner meg om samfunn….”) for å gjøre det enda mer uangripelig, med klar adresse, uten avsender. Karin Woldseth liker for eksempel å sammenligne folks uenighet med FrP i kulturkampen med samfunn vi ikke liker å sammenligne oss med.

Streng, men rettferdig

Kåsør Øyvind Thorsen (kjent under den makeløst mafiøse petitunderskriften ViTo) har sagt at “Streng, men rettferdig” er en frase man bruker i nekrologer for å beskrive personer som har vært like store drittsekker mot alle de har møtt her i livet. Uttrykket har også blitt et mantra i norsk asyldebatt. Og hvorfor ikke – hvem kunne ikke tenke seg å være strenge, men rettferdige? Uttrykket er omtrent like meningsfylt som “Flink, men bra”. Om man hadde sendt hjem en asylsøker for hver gang partilederne gulpa opp uttrykket de siste ukene før valget, hadde vi sluppet inn færre søkere enn Danmark allerede.

Obama-effekt

Hva var det man egentlig forventet i valgkampen? USA er et samfunn som bikket 60 prosent i 2008-valgkampen, for første gang siden det var et tremanns-race i 1968. I Norge ropte vi krise da de første prognosene viste 73,7 prosent, men kan nå slå oss til ro med at den ender opp på over 76 – noe valgforsker Bernt Aardal kaller et normalvalg.

At en av dem var vår mann, og kanskje til og med kan ha en positiv innflytelse på verden, og kanskje til og med tvitra en gang imellom, betyr ikke nødvendigvis at det er voldsomt mye å lære av ham i norsk valgkamp. 76% er deltagelsen i 2009, og 73,noe, som først ble forespeilet, var tydeligvis katastrofe. Kanskje vi i grunnen skal være takknemlige for det? Kanskje vi skal være glade for at stemmeantallet er så høyt at vi ikke nødvendigvis trenger å hype nye “effekter” for å lokke folk til urnene?