I sin artikkel fra 10 december, ”Norsk akademia lider av en anti-israelsk bias” har Johannes Due Enstad noen gode poenger, men dessverre forsvinner disse i et rot av argumenter som ikke helt henger på greip, skriver Midtøstenforsker Jørgen Jensehaugen.

NTNU i Trondheim har denne høsten invitert en rekke norske og internasjonale akademikere for å holde foredrag under vignetten Israel-Palestina-konflikten: Hva er forskningsbasert kunnskap? Foredragsrekken belyser en mangel på bredde i norsk akademias Midtøsten-traktering. Norsk Midtøstenforskning burde mangfoldiggjøre sin historiefortelling. Det vil også påvirke mediene, og både forskere og vanlige folk vil kunne danne seg mer flerdimensjonale bilder og komme seg ut av hengemyra ”antisionisme”.

En sverdslukende svensk professor har gitt oss alle verktøyene vi trenger for å knuse illusjoner om hvordan verden egentlig henger sammen. Det verste av alt er at det er gøy.

I kampen mellom en jazztrommeslager og en rytmerobot står følgende spørsmål på spill: Finnes det en universell rytmisk kraft?

Det er en av de tingene folk simpelthen ikke gidder å tro på, et klassisk tilfelle av stranger than fiction, som tatt ut av opptil flere episoder av Simpsons (eller for den saks skyld Futurama). Man må ta en ekstra runde, stirre skeptikeren dypt inn i øynene, og gjenta med rolig stemme: Jo, det er faktisk sant: Det finnes et flak av søppel som flyter rundt ute i Stillehavet, på størrelse med et kontinent.