I sin artikkel fra 10 december, ”Norsk akademia lider av en anti-israelsk bias” har Johannes Due Enstad noen gode poenger, men dessverre forsvinner disse i et rot av argumenter som ikke helt henger på greip. For å ta det gode poenget først – ja, det mangler på Israel-forskning i det norske midtøstenmiljøet. På dette punktet har Johannes helt rett. Det mangler på forskere som ser på Israel, men bildet er mindre mørkt enn det hevdes. Noen eksempler på forskere Due Enstad hevder knapt finnes er doktorgradsstipendiat Hanne Eggen Røislien (PRIO/NTNU). Hun både skriver og snakker Hebraisk. Hun forsker nå på det israelske militæret, og har tidligere forsket på israelske settlere. Dr. Tilde Rosmer (UiO) snakker og skriver også hebraisk, og hun har skrevet sin doktorgradsavhandling om Mizrahiut jøder (jøder med arabisk avstamning) i Israel. Videre kan nevnes doktorgradsstipendiat Trude Strand (UiO) som forsker på den israelske settlerbevegelsen. Det er ikke gitt at disse ikke kommer fram til israelkritiske konklusjoner bare fordi de forsker på den israelske kulturen.

Utgangspunkt eller konklusjon

Og det er på dette punktet jeg mener Due Enstad bommer mest. For hvor går grensa mellom det å være ”bias” i sin kritikk av Israel og det å være konkluderende kritisk. Sagt litt enklere – jeg savner en utgreining om årsakene til israelkritikken. Hvis man går inn i forksningsfeltet med den målsetning om å kritisere Israel og konklusjonen styres av dette utgangspunktet, ja da er man i besittelse av en israelkritisk bias. Men, hvis man går inn i forskningsfeltet med et åpent sinn og konkluderer med israelkritikk på basis av empirien, da er man strengt tatt en objektiv israelkritiker. Denne forskjellen beskrives ikke av Johannes i det hele tatt. Faktisk unnlater han fullstendig å kommentere noen av funnene i noe norsk-produsert israelforskning, med unntak av en artikkel av Nils Butenschøn – uten at han egentlig sier noe om innholdet i den annet enn at den er ”tendensiøs”.

Hvis han mener at konklusjonen våre (her inkluderer jeg meg selv som midtøstenforsker) er farget, ja da må det enten være empirien vår det går i, eller så må det være utgangspunktet. Hvis det er utgangspunktet, så betyr dette i praksis at han anklager samtlige av norske midtøstenforskere for å være dårlige forskere. Det er en ganske graverde anklage som kreve en fyldig utdypning. Hvis det er empirien kritikken er rettet mot så ønsker jeg konstruktiv kritikk om hva annen slags empiri vi skal bruke. Man ville automatisk tenke at svaret er at man må bruke mer israelsk empiri, men faktum er at jeg, og flere forskere jeg har diskutert dette med, påpeker at når de går til israelske kilder, finner man ofte ting som setter Israel i et dårligere lys enn de andre kildene man har brukt. Er det i så fall anti-israelsk å bruke israelske kilder?

Motstandere av akademisk boikott

Når det gjelder akademisk boikott av Israel nevner ikke Due Enstad noe om at eksempelvis Professor Hilde Henriksen Waage, og mange andre forskere med henne, er mot en akademisk boikott av Israel nettopp fordi det vil forhindre kunnskap om landet. Men det han nevner er at ingen møtte Benny Morris da han kom til Oslo, annet enn kristenavisen DagenMagazinet. Dette er ikke fordi Benny Morris ikke er kritisk – det var tross alt han som først beviste at det var en etnisk rensning i 1948 (noe han mener var moralsk nødvendig(sic)). Saken er den at da Benny Morris kom til Oslo var det nesten ingen som var invitert til å møte ham. Hvis man tar et steg tilbake, gitt Johannes sitt argument, syntes det merkelig at man vil møte Pappe og ikke Morris. Pappe kritiserer etnisk rensning, mens Morris mener det var moralsk nødvendig. Ville det ikke vært mer naturlig for ”anti-sionister” å fremheve Morris nettopp fordi han setter Israel i et dårlig lys, fremfor Pappe som mener at Israel ikke kan stå for etnisk rensning?

Media – hvor er ”biasen”?

Så til media. Johannes hevder at ”biasen” til akademia siver inn i media også, men hvordan dette skjer er uklart. Et nøytralt media ville (rent utopisk) viet like mye spalteplass til hver døde israeler som til hver døde palestiner. Et anti-israelsk media ville dermed viet mer plass til hver døde palestiner. Men er det sånn i Norge? Var spalteplassfordelingen mer enn 107:1 under gazakrigen (altså mer enn 107 spaltemeter for døde palestinere versus hver spaltemeter for hver døde israeler)?

En annen måte media kan være nøytral/farget på er deres kontekstualisering. Et nøytralt media ville i sin kontekstualisering ikke tatt parti, men lent seg på internasjonale normer. BBC praktiserer dette. Nesten hver gang de nevner bosettinger kommer de med følgende avklarende setninger – ” Nearly 500,000 Jews live in more than 100 settlements built on occupied territory in the West Bank and East Jerusalem. A number of UN Security Council resolutions have condemned settlement building in the occupied West Bank, including East Jerusalem, as illegal – although Israel disputes this.” Jeg har ikke kommet borti noen eksempler på norske medier som har en anti-israelsk kontekstualisering. Er det fraværet av Holocaust og ekstrem-jihadisme som savnes? Utifra Johannes sin artikkel kan det virke sånn. Men hva har ulovlige bosettinger med Holocaust og jihadisme å gjøre?

Det er klart man ikke skal glemme hverken Holocaust eller jihadisme, men trusselen fra islamistiske ekstremister er ikke akkurat noe som forbigåes i vestlige medier. Og hvis Holocaust skal med hver gang, må også uretten mot palestinerne med hver gang. Jeg ser sjelden at medier referer til den etniske rensningen i 1948.

Er vi skyldige i at faktiske forhold eksisterer?

Johannes Due Enstad sitt gode poeng om at det mangler på israelforskning i Norge forsvinner dessverre fordi denne kritikken havner i en suppe av grove skivebommer. Jeg kan fint gå med på å kritisere NTNU for ikke å ha tatt med pro-israelske stemmer i sin forelesningsrekke, og jeg vedgår gjerne at det ofte er problemer med begrepsbruk, for eksempel sionisme, men at norsk midtøstenforskning generelt er anti-israelske er en påstand jeg har store problemer med. Det er ikke forskernes feil at Israel utførte etnisk rensning i 1948, ei heller er det vår feil at Israel har okkupert Vestbredden og Gaza i over førti år eller at Israel bombet Gaza til grus i 2008/2009. Er det anti-israelsk å påpeke disse tingene?

Les også:

1. Norsk akademia lider av en anti-israelsk bias

NTNU i Trondheim har denne høsten invitert en rekke norske og internasjonale akademikere for å holde foredrag under vignetten Israel-Palestina-konflikten: Hva er forskningsbasert kunnskap? Foredragsrekken belyser en mangel på bredde i norsk akademias Midtøsten-traktering.

Furore for forelesning

Nyheten om Midtøsten-foredragsrekken vekket usedvanlig sterke reaksjoner: Kritikere anklaget NTNU for å drive politisk propaganda i stedet for åpen forskning, direktøren for Simon Wiesenthal-senteret fordømte det hele som ”skandaløs antiisraelsk fanatisme” og ”en ny fase i norsk oppildning til jødehat”, en person fra israelsk UD kalte foreleserne ”et stjernelag av Israel-hatere” og Israels ambassade i Oslo sendte et protestbrev til universitetet. Hvorfor slik furore for noen forelesninger?

NTNU-seminaret denne høsten ville fort gått utlandet hus forbi dersom søkelyset ikke allerede var fiksert på Norge og vårt forhold til Israel og antisemittisme. Stikkord er boikott, Gerstenfeld, Lieberman. For øvrig var furorens åpenbare årsak manglende balanse, mer presist gjesteforelesernes gjennomgående kritiske holdning til Israel. Det provoserte at ikke én akademiker var invitert for å representere noe slikt som en Israel-sympatisk innfallsvinkel, for å legge frem sionismens narrativ på en hederlig måte.

Anti-israelsk stjernelag

Venstreradikale Ilan Pappe, som selv er pådriver for akademisk boikott av Israel, var en av foredragsholderne. Det var også Moshe Zuckermann, nok en venstreradikal og sterkt Israel-kritisk historiker, samt statsviter Nils Butenschøn, som ledet Palestinafronten i sin tid og som i dag står kreditert som forfatter av den tendensiøse artikkelen ”Zionisme” på det kontroversielle danske nettleksikonet Leksikon for det 21. århundrede. Videre deltok Hilde Henriksen Waage, Cecilie Hellestveit og Stephen Walt.

Man merket seg samtidig at underskriftene til programkomiteens medlemmer var å finne på oppropet om akademisk boikott om Israel.

Ikke israel-hatere, men antisionister

Skjønt, hvorfor skulle man i det hele tatt ha noen til å legge frem sionismens narrativ? Ville det ikke være uanstendig? Sionisme betyr jo imperialisme, rasisme, undertrykkelse av palestinerne og en 60 år lang etnisk rensing? En slik fornemmelse finnes. ”Sionisme” har fått en distinkt negativ valør, bare smak på det. Sionist! Ifølge seniorforsker og foredragsholder Cecilie Hellestveit er det ”bare tull” å kalle akademikerne Israel-hatere. De kan snarere betegnes som ”antisionister”, sa hun til Dagbladet, for de ”støtter ikke Israels ekspansjonspolitikk”.

Historisk er sionisme bevegelsen stiftet av Theodor Herzl på slutten av 1800-tallet til støtte for opprettelsen av et nasjonalhjem for jødene, og senere for Israels opprettelse og videre eksistens. ”Sionisme” har naturligvis blitt fylt med mange forskjellige typer innhold siden Herzls tid. Begrepet har tatt opp i seg forestillinger av både religiøs og verdslig, venstreradikal og høyreradikal type. Men begrepets minste felles multiplum er altså ikke mer enn tanken om at jødene qua nasjonalt felleskap har rett på en plass i nasjonalstatsfamilien. En antisionist skulle derfor i utgangspunktet være en som simpelthen er imot ideen om en jødisk stat. Men det var jo åpenbart ikke dette Hellestveit mente, hun snakket om å være imot ekspansjonspolitikk. Så hvorfor den forvirrede, og forvirrende, begrepsbruken?

Akademikere på ustø grunn

Det er nærliggende å anta at mange i Norge, seniorforskere og organisatorer av akademiske foredragsrekker inkludert, ikke alltid står på stø grunn når de uttaler seg om sionisme og jødisk historie. Religionshistoriker Bente Groth observerte i kjølvannet av Jostein Gaarders beryktede straffepreken at ”den manglende interessen for faktisk kunnskap om levende jødedom og jødisk historie […] preger den norske debatten”, og at dette gjenspeiles i pensumlister, læreplaner og ansettelser ved universiteter og høyskoler.

Jeg tror Groth er inne på noe. Se på forskningsinstituttet Fafo, som har en egen Midtøsten-seksjon med ni ansatte. Der synes Israel og israelsk/jødiske forhold å være uinteressant: En liste over 80-90 publikasjoner på dette feltet de siste ti årene inneholder ikke ett arbeid med israelsk/jødisk fokus. Som om Israel ikke fantes i Midtøsten som annet enn en størrelse som virker negativt inn på arabiske land og befolkninger i området. Forskningsledelsen er, kanskje overraskende, selv enig: ”Jeg synes det generelt er mangel på forståelse og informasjon rundt Israels politikk”, sa seksjonens forskningsdirektør til Universitas tidligere i år. En seniorforsker ved Chr. Michelsens institutt stemte i: ”Vi forsker altfor lite på Israel og det gjør at vi forstår Israel for dårlig.”

Mangel på ekte eksperter

Søk i databaser for avlagte hovedfags- og masteroppgaver ved landets universiteter viser at israelsk og jødisk historie og samfunn kun unntaksvis er tema for arbeider som tar for seg problemstillinger relatert til Midtøsten. Av de mest profilerte norske Midtøsten-eksperter behersker knapt noen hebraisk (jeg kommer kun på Sidsel Wold i NRK, men hun er da også journalist og ikke akademiker).

Altså synes det å være en viss mangel på akademisk kunnskap omkring Israel og det jødiske. Det er lett å tenke seg at mangel på kunnskap har forhindret sympatiserende identifisering, og slik, kombinert med en sterk solidaritet med de undertrykte palestinerne (les mer om Palestinabevegelsens tilblivelse i Tarjei J. Vågstøls hovedoppgave i historie), bidratt til å skape et anti-israelsk bias.

Ubalanse i media

Ubalansen i den akademiske sfæren reflekteres i andre samfunnssjikt, spesielt i mediene. Da den venstreradikale historiker Ilan Pappe ga ut boken The Ethnic Cleansing of Palestine slo Aftenposten opp saken på avisens førsteside og med en ukritisk omtale inne i avisen. Dagsavisen, på sin side, fremførte like godt Pappes argument på lederplass. Nordlys, Adresseavisen og Klassekampen ga boken omtale og den nådde bestselgerlistene på Tronsmo i Oslo. Men da Benny Morris, en av de fremste israelske eksperter på 1948-krigen og den israelsk-palestinske konflikten (som mener at Pappes ensidige intensjonalistiske forklaring på flyktningbølgen ikke holder vann), ga ut boka 1948 i fjor, var ingen interessert. Under hans besøk og foredrag i Oslo i sommer kom én journalist, fra kristenavisen DagenMagazinet.

NTNU fremstilte seminaret som nøytral og ”forskningsbasert kunnskap”, som at dette simpelthen var vitenskapsmenn og -kvinner som uten noe mer snikksnakk leverte ”critical and careful scrutiny based on standard scientific methods”, som arrangør Morten Levin sa til den israelske avisen Haaretz. Men dette er ikke naturvitenskap, og sannheten om Israel-Palestina-konflikten oppnås ikke ved nøyaktige målinger. Nærmere sannheten kommer man heller ved å belyse og inkorporere så mange av de legitime fortellingene som mulig. Fortellingen om palestinernes flukt, fordrivelse og fortsatte landflyktighet, om sionismen som imperialismens håndlanger og drivkraft for undertrykkelse er naturligvis én slik. Men straks denne fortellingen blir stilt opp alene, uten konfrontasjon med eller henblikk på andre legitime historier, som eksempelvis historien om antisemittismen i Europa, om Holocaust som definitiv bekreftelse på sionismens grunnprinsipp om jødisk utrygghet i Europa, om palestinsk nasjonalbevegelses kompromissløshet i mellomkrigstiden, om 1948-flyktningbølgene som et produkt av krigen og om jihadistenes folkemord-ideologi i senere tider; straks den ene typen fortellinger utestenges, slik tilfellet har vært ved NTNU-seminaret, så får den ”forskningsbaserte kunnskap” politisk slagside.

Norsk Midtøstenforskning burde mangfoldiggjøre sin historiefortelling. Det vil også påvirke mediene, og både forskere og vanlige folk vil kunne danne seg mer flerdimensjonale bilder og komme seg ut av hengemyra ”antisionisme”.

Les også:

1. Tilsvar: Skivebom om norsk midtøstenakademia

Har du noensinne kommet ihjem etter en oppheta diskusjon der folk har slengt om seg med bastante påstander om hvordan verden henger sammen, men hvor du ikke hatt sjans på å finne motargumenter som selv en full person skjønner? Fortvil ikke, en sverdslukende svensk professor har gitt oss løsningen. Den heter Gapminder.

Da Hans Rosling ble ansatt som professor i global helse ved Karolinska intitutet fant han raskt ut at master-studentene han skulle undervise fortsatt var overbevist om at konseptet u- og i-land, forstått som en gjeng med fattige land med høye fødselstall og lav forventa levealder og en gjeng med vestlige rike land med høy levealder og lave fødselstall, var gyldig idag.

Verdens vakreste statistikkbank

Men å sette Vietnam med forventa levealder på 74 år i bås med Sierra Leone på 42 år er feilaktig – og dømt til å ikke gi resultater. Det er det siste som er Roslings poeng: man kan aldri få gjort verden til et bedre sted hvis man ikke har peiling på hvordan den faktisk er nå.

Dette fikk ham til å starte et prosjekt for å få offentliggjort all statistikk fra FN, nasjonale statistikkbyråer, store NGOer og forskningsintutisjoner, for å skape en gratis, enkelt forståelig og elegant side der alt dette kunne finnes fram på null tid. La oss ta en titt på de svenske studentenes oppfatning av skillet mellom u-land og i-land.

Den dreper nachspieldiskusjoner

Som man ser var det i 1960 en gjeng med vestlige land med små familier og høy forventa levealder, mens resten av verden stort sett hadde store familier og lav forventa levealder. Delinga i U- og I-land ga mening. I 2007 har omtrent alle land fått relativt små familier og langt liv, med unntak av noen afrikanske land, der hiv/aids, krig og så videre har sakket utviklinga.

Sett at du har kranglet med noen som påstår at det er en klar sammenheng mellom lavt skattenivå og høyt BNP. Det er enkelt å etterprøve. Under har jeg laget en graf med alle land det finnes data på fra 2006. Som man ser gir dataene ingenting som tyder på at lavt skattenivå gir høy BNP – hvis det er en sammenheng ser den heller ut til å gå i andre retninga.

Det samme gjelder en påstand som at demokrati er kjempeviktig for økonomisk vekst. Som man ser under finnes det ingen slik generell sammenheng. Demokrati er selvsagt et gode i seg selv, og det kan godt være at det er mange land som ville hatt høyere vekst med mer demokratiske styresett. Men som generell påstand ser ikke sammenhengen mellom demokrati og høy vekst ut til å holde.

Den tar deg fra 1880 til 2009 på sekunder

Det finnes fortsatt en masse statistikk jeg gjerne skulle sett at gapminder hadde, men man finner mange hundre av de viktigste variablene for alt mellom himmel og jord, for alle år og land det finnes data tilgjengelig mens nye data og variabler blir lagt til fortløpende. Resultatet er et glimrende verktøy for å bane vei for en mer nyansert diskusjon rundt det meste på makronivå. Samtidig er det fantastisk å spore trender på gapminder. Du kan spille av verdens utvikling for et hvilket som helst utvalg av land (i noen tilfeller helt tilbake til år 1800) med omtrent hva du skulle ønske av variabler.

I tillegg er det rett og slett gøy

Du kan for eksempel undre deg over hva som gjør at Alabama og Georgia har uten sammenligning færrest domfellelser for hate crimes per 100 000 innbyggere av alle stater (er dommerne halvrasister eller er Georgia og Alabama minst rasistiske?), se helseutfall mot hvor mye penger hvert land bruker, se hvordan Maos store steg framover fikk forventa levealder til å synke fra 52 til 32 år fra 1957-60, hvordan Singapore gikk fra å ha over dobbelt så høy barnedødelighet og under halvparten av av Sveriges Bnp i 1951 til at de slår dem i begge deler i dag.

Rosling er en mer enn morsom nok formidler til å ta over herfra.  Se professoren sluke sverd, knuse myter og demonstrere hva statistikk kan være på sitt beste. Oppdag verden på nytt – det eneste som står igjen da, er å forklare hvorfor den er sånn.

I kampen mellom en jazztrommeslager og en rytmerobot står følgende spørsmål på spill: Finnes det en universell rytmisk kraft?

Det aller mest basale du kan lære en ny musikant er at han eller hun må spille i takt. Dette er et naturlig utgangspunkt, men det er også en forenkling. Fremføring av rytmikk er i realiteten et svært komplekst fenomen. En illustrerende digresjon: Kenneth Kapstad ble trommeslager i Motorpsycho før plata Little Lucid Moments (2008). Trioen endret faktisk radikalt karakter etter dette. De ble et annerledes band, kanskje også et mer trommefiksert band. Du kan se det på konsertene, der Kapstad har blitt et naturlig blikkfang. Men man kan også merke det om man sammenligner tidligere Motorpsycho med den nye utgaven av bandet. Jeg tror ikke dette bunner i at Håkon Gebhardt ikke var en rå trommis. Det er mulig at Kapstad er mer virtuos enn Gebhardt (Kapstad skriver en masteroppgave om bruken av doble basspedaler), men antagelig handler forskjellene vel så mye om hvordan de to fremfører en groove ulikt.

Rytmeroboten

En forklaring på hva dette innebærer, finnes i Henkjan Honings betydningsfulle musikkvitenskapelige essay om rytmikk, interpretasjon og timing: “A performed rhythm can sound ‘mechanical’, ‘anticipated’, laid-back, rushing’, etc. This is caused by playing some notes somewhat shorter and others longer in duration.”

Det finnes altså ingen trommeslagere som spiller likt. Forskjellige trommiser gir også ulik lytteopplevelse. Den norske professoren og trommeslageren Carl Haakon Waadeland har gjennomført et eiendommelig forskningprosjekt på området: Ved help av et apparat som etterligner rytmiske avvik hos trommeslagere, en slags “rytmerobot”, leter Waadeland etter en referansetid som kan vise hvor vesentlige rytmiske avvik egentlig er.

Professoren sa hva?

Waadeland gjør disse forsøkene i en slags vitenskapelig jakt på swingfiguren, som har vist seg vanskelig å notere, men fenomenet er det likevel det samme: “Målingene viser forskjellige bevegelseskategorier knyttet til forskjeller i tempo, aksentuering og rytmisk underdeling”. Slik finner Waadeland belegg for å hevde at det er ørsmå ujevnheter gjør at musikk oppleves som levende. Dette kommer kanskje ikke som noen stor overraskelse. Generelt kan man si at det som virker intuitivt og ikke-perfeksjonert, gjerne også oppleves som pulserende eller legemliggjort. Mer overraskende er imidlertid Waadelands slutning: Professoren mener det er snakk om en universell rytmisk kraft.

Oppfatningen rimer godt med John Blackings musikkfilosofiske teorier om det musiske mennesket, der Blacking baserer seg på tanken om at vi alle bærer musikken i oss. På denne måten blir musikalitet først og fremst et spørsmål om hvorvidt man har blitt stimulert musikalsk eller ikke. Man kan også tenke seg at “kraften” henger sammen med hjerterytmen vår, da et menneskes puls både må sies å være universell, rytmisk og kroppslig.

Elvins eksempel

For å følge opp jakten på hva som ligger i det Waadeland kaller den universelle kraften, kan vi se til Elvin Jones (1927-2004). Jones spilte med jazzeliten på 1960-tallet, legender som Rollins, Coltrane, Mingus og Miles. Men det er ikke CV’en til Jones som gjør ham til et yndet forskningsobjekt, det er snarere sjanger og spillestil. I et jazzband bygges musikken opp rundt komplekse rytmiske underdelinger (forskjellige måter å telle antall slag på), fremfor riff eller partitur. Jones viser oss en svært intuitiv og improvisatorisk måte å traktere trommene.

Før eksemplet, er det greit å ha en distinksjon bragt på det rene: Når vi snakker om beat, har det med timing å gjøre. Når vi snakker om time, dreier det seg om musikalsk tid, definert nøyaktig ved hjelp av en metronom.

Samlende bomber

Når musikken blir så kompleks som den gjør i Elvins tilfelle, er spørsmålet hva som holder den samla. Eller kanskje bedre: hvorfor svinger det? På mange måter er det dette både Waadeland og Honing forsøker å ta tak i, mer empirisk. Mer subjektivt, i møte med Elvin jones, finner du en rytmisk forfølger, snarere enn en følgesvenn. Han utfordrer solisten, gir energiske tilsvar til improviserte fraser. I tillegg beveger han seg i praksis hvor som helst langs pulsens yttergrense.

Det er heseblesende, men det oppleves jævlig tettspilt. Cymbalen og bassen går uavkortet, men det er ikke snakk om at slagene skjer helt samtidig. Det aller mest typiske ved uttrykket til Elvin Jones, er hvordan han til stadighet dropper bomber, et uttrykk som er like stilig som det er dekkende – all den tid du får en fornemmelse av at takta, slik du følte den, opphører. Rytmiske innfall, basert på ren intuisjon. Samtidig er det et godt eksempel på hva rytmikk handler om, vitenskapelige modeller satt til side: Kreativitet og energi. Repetisjoner og brudd.

Menneske vs. matematikk

Dersom en analyse av rytmiske avvik kan fortelle oss noe, vil det likefullt være reinspikka teori. Teori stilt overfor en form for menneskelig fornemmelse for rytme. Det ligner en fyrig form for skyggeboksing – eller eurytmi. Forholdet mellom rytmikk og vitenskap er i beste fall uavklart. Trøsten får være at det ubesvarte spørsmålet om rytmikkens x-faktor kan stilles gjentatte ganger, lyttende til platesamlingen.

Det er en av de tingene folk simpelthen ikke gidder å tro på, et klassisk tilfelle av stranger than fiction, som tatt ut av opptil flere episoder av Simpsons (eller for den saks skyld Futurama). Man må ta en ekstra runde, stirre skeptikeren dypt inn i øynene, og gjenta med rolig stemme: Jo, det er faktisk sant: Det finnes et flak av søppel som flyter rundt ute i Stillehavet, på størrelse med et kontinent.

Dobbelt så stort som Texas

Kontinentstørrelsen er riktignok en smule overdrevet. Det vil si, flaket som går under det dekkende navnet “The Great Pacific Garbage Patch” (TGPGP) eventuelt det mer metalband-aktige Pacific Trash Vortex, er “bare” cirka dobbelt så stort som Texas (eller fire ganger Norge).

Men det er bare det én av to store søppelområder. Disse seiler rundt i et område som er dobbelt så stort som USA, og befinner seg rundt Hawaii – Eastern og Western Garbage Patch. Med sine 8% av Stillehavets totale areale er dette flaket menneskelig forsøplings pièce de résistance – et slags verdens åttende underverk, i stil til verdens undergang.

Plastikksuppa du ikke ser

Det er ikke snakk om et flak av søppel som er så solid at man kan gå på det. En plastikksuppe er mer treffende. Et sammensurium av små og mellomstore gjenstander, ispedd en og annen kajakk eller fotball. Det er umulig å få øye på det med for eksempel Google Earth – gjenstandene ligger gjerne like under vannoverflaten.

Svein Sundby, klimaforsker ved Institutt for Havforskning, kan godt forklare hva som forårsaker dannelsen av et slikt flak, selv om han ikke var klar over at TGPGP lå der ute og duppet.

- Det har med en kombinasjon av horisontale og vertikale strømninger å gjøre. Og det ser du i mindre skala i enkelte viker i Norge, som er forsøplet, fordi overflatestrømningene leder inn i dem, mens andre viker er fri for søppel. Men jeg har aldri hørt om noe i en slik skala, forteller han, før han ber om å få oversendt mer lesestoff.

Oppdaget på 90-tallet

National Oceanic and Atmospheric administration publiserte i 1988 en forskningsartikkel der de tok for seg en konsentrasjon av plastikksøppel i strømmene utenfor Alaskas kyst (PDF), og antok at slike konsentrasjoner måtte finnes i andre og større strømmer. De pekte spesifikt på den store nordlige virvelstrømmen i Stillehavet. Men fremdeles gikk det nærmere 10 år før en mann støtte på flaket og ropte ut om det.

I 1997 var Charles Moore en slags eventyrer som deltok i en regatta fra Los Angeles til Hawaii. På veien hjem bestemte han seg for å ta en snarvei gjennom et område seilere vanligvis unngår på grunn av ugunstige vindforhold. På reisen ble Moore sjokkert over hvor mye søppel som lå og fløt rundt båten hver gang han var oppe på dekk. Det endret livet hans – da han kom hjem, planla han nye ekspedisjoner ut til TGPGP, og begynte å forske på feltet.

Spyr når det nærmer seg land

Moore kontaktet blant andre Curtis Ebbesmeyer, en oseanograf som har forsket på plastikkoppsamling i havområder. I The Independent maner han fram beist for å forklare hva dette dreier seg om: “Flaket beveger seg rundt som et stort dyr uten halsbånd.” Når flaket nærmer seg landområder “spyr det, og du ender opp med en strand som er fullstendig dekket av plastikkonfetti”.

Plastikkdiett

Strendene på Midwayøyene er åsted for bestialske scener. Albatrossungene som lever blant all dritten som skyller opp på land inntar en diett som består av for eksempel legofigurer, bruskorker og lightere. 5 tonn plastikk blir overlevert fra foreldre til unger i løpet av et år på Midwayøyene, ifølge biologen John Klavitter.

Siden ungene egentlig har godt av en blanding av halvfordøyd blekksprut og flyvefiskegg i halvåret de er avhengige av mating, og dessuten får sine indre organer perforert og blokkert av plastikk, faller en del av dem fra. 200 000 av totalt 500 000 unger dør årlig, en femtedel av millionen fugler som dør av plastikkavfall ifølge FNs miljøprogram.

60 år gammel mat

Albatrossene etterlater seg små ribbeinsbur som vokter verdiløst søppel. Noen av funnene grenser til det absurde – i 2005 døde en albatross med en plastikkdel fra et sjøfly som ble skutt ned i 1944 i magen. Datasimuleringer fortalte at delen etter krasjet hadde tilbrakt et tiår i Western Garbage Patch for så å reise over 5000 nautiske mil til TGPGP hvor det virvlet rundt i 50 år før drepinga fortsatte.

Flakene er på mange måter gigantiske, flytende museumer over plastikkens historie. Det er en historie om vekst – studier viser en tidobling av mengden plastikk i havet for hvert eneste tiår – og trenden fortsetter.

Svamp for giftstoffer

Funn som restene av den gamle flydelen har gitt grobunn for antagelsen om at plastikken ikke brytes ned ute på havet – den løses bare opp i mindre og mindre deler, konfettien Ebbesmeyer snakket om. 19. August i år kunne imidertid et forskerteam ledet av Katsuhiko Saido offentliggjøre funn som tyder på at den svært vanlige plastikken isopor brytes ned under forhold som i søppelflakene. Man skulle kanskje tenke seg at det, i det minste, var gode nyheter. Men la oss snakke litt om giftstoffer i stedet for å juble.

Det har lenge vært kjent at plastikksuppa fungerer som en svamp for giftstoffer som ikke oppløser seg lett i vann. De fester seg til konfettien og blir. To av stoffene det særlig er snakk om er polyklorerte bifenyler, (PCB), og innsektdreperen DDT. Begge er akutt giftige for marine organismer, begge kreftfremkallende hos mennesker.

Ny mikroforurensning

Enkelte prøver av plastfragmentene har røpt giftstoffnivåer som er en million ganger høyere enn vannet rundt. Via de små perlene entrer stoffene hele økosystemet til havs – fra albatrossene til sandormene. Når nyheten om at forholdene i TGPGP tar knekken på polystyrengjenstander ikke er gode, er det fordi det bare bidrar til giftcocktailen. Bisfenol A skader hormonsystemet til sjødyr, mens monomer styren er kreftremkallende for mennesker.

Saido mener at resultatene forteller oss at en ny form for mikroforurensning er i ferd med å utfolde seg i havmassene, en stor kilde til miljøforgiftning i uoverskuelig framtid. Håpet vi har er initiativer som det halvt år gamle Kaisei-prosjektet, som i sommer sendte to skip på ekspedisjon til TGPGP for å sondere en større, kommersielt finansiert opprydning.

Ullent ansvar

Å få nasjoner til å gå opp og dra er komplisert – ansvaret for søppel som kommer fra to kontinenter (80% kommer fra fastlandet, 20% fra fraktskip og annen sjøtrafikk) er ikke lett å fordele. Og det å forestille seg at det skulle ha noen betydning at USAs nåværende president er født på Hawaii, midt i gørrøyet, vil være å tro på julenissen. Eller, stryk det, det er en dårlig metafor. Julenissen er ekte nok – skal vedde på at det finnes tusenvis av ham flytende i TGPGP alene.