En situasjon vi neppe blir ferdige med altfor fort: Thierry Henry beveger seg ned mot dødlinja. Han er forbi forsvaret, i spiss vinkel fra målet og ballen er på vei ut over linja. Frankrikes kaptein ser ned på hånden sin, dytter med seg ballen, passer til William Gallas som nikker ballen i mål fra kloss hold. Samtidig skaffer han et underpresterende og tafatt Frankrike VM-billetten på bekostning av lilleputtstaten Irland.

Spillerne forsvarer Henry

Irene er selvsagt forbanna. Mange forstår dem. Noen støtter dem. Men blant flertallet av spillere er det en annen ånd som går. John Carew, Patrice Evra, Gary Neville, David Beckham og David Ginola er i alle fall enige om å hegne om kollega Henry: Blame the ref.

Fra uflaks til “tragedie for sporten”

Denne livsløgnen er ikke akkurat vanskelig å gjennomskue. Dommeren gjorde en feil. Henry juksa. Reaksjonene beviser at det ikke akkurat er fair play som råder i fotballen, uansett hvor mange massive Coca-Cola-sponsa kampanjer fra nasjonale og internasjonale fotballforbund som forsøker å overbevise oss om noe annet.

Der avgjørelser som går imot et lag har en tendens til å bli fort glemt, skaper avgjørelser som går imot folks forestilling om en sports egen etikk, alltid bråk. Når dommeren gjør feil som avdekker fotballens urettferdighet, reagerer selv et nøytralt publikum med harme.

Spillerne ber om omkamp

I så tydelige tilfeller som med Henrys hånd, virker også sportens aktører å være skjønt enige om at omkamp ville vært mest rettferdig. Det er fristende å trekke inn en analogi til tyrefektingen, der oksen faktisk kan bli gitt amnesti, dersom den oppfører seg på en måte som vekker sympati. Men selv om det samme rettferdighetsinnstiktet finnes i fotballen som i all idrett, skjer omkamper eller endringer i resultat ytterst sjelden (og det vet spillerne).

Med utallige kameravinkler, spredningen av repriser på nettet og en voldsom mediedekning rundt fotballen generelt, blir intensifiseres problematikken rundt oversette regelbrudd. Og det er ikke først og fremst for spillerne dette er et problem.

Om å bevare den pokkers “sjarmen”

Foucault påpekte at vi stort sett ser på makt juridisk. Den ansvarlige (les: dommeren), holdes til ansvar for alt som skjer på stadion, ikke i første rekke spillere, trenere eller publikum. Til tross for at både spillere og dommeres feiltrinn blir synligere, har spillerne en part som støtter dem, nesten uansett hvor hodeløse handlingene deres enn måtte være. Spillerne har også muligheten til å uttale seg, i motsetning dommeren, som i utstrakt grad gis munnkurv, og blir utsatt for en offentlig gapestokk der verken forklaringer eller en direkte kontakt med publikum blir gjort mulig.

Innfør målfoto

Videodømming har lenge vært foreslått som en mulighet til å stramme opp fotballens regelverk. Michel Platini er for måldommere. Men FIFA og UEFA er motvillige. Sepp Blatter uttaler at han helst vil bevare fotballen menneskelig. Men det er kanskje nettopp av hensyn til det “menneskelige” at FIFA seriøst bør vurdere videodømming.

Kanskje ved hjelp av langrennets konsulterende orakel; målfotografering. Fordelene er mange. Det blir færre urettferdige resultater. Etter scoringer er det uansett pause i spillet. Vi slipper de flaue, blanke sekundene i reprisene av tvilsomme situasjoner på storskjermen under kamp. Men så er selvsagt spørsmålet: Hører en margin av anarki med til spillet? Er publisiteten viktigere for fotballens markedsverdi enn sportsånden? Eller handler alt bare om konspirasjoner?

Er du like opptatt av dommern som vi på Nyss åpenbart er? Sjekk ut You are the Ref, Paul Trevillions pedagogiske tegneserie for å lære mer om når kua faktisk bør byttes inn.

]]> http://www.nyssmag.no/2009/11/24/drit-i-sjarmen-innf%c3%b8r-malfoto-i-fotballen/feed/ 4 http://www.nyssmag.no/2009/11/12/to-utfordringer-for-norske-fotballdommere/ http://www.nyssmag.no/2009/11/12/to-utfordringer-for-norske-fotballdommere/#comments Thu, 12 Nov 2009 07:01:39 +0000 Anders Worren http://www.nyssmag.no/?p=770 Anders Schiøtz Worren

Årets Tippeliga har synliggjort minst to nødvendige endringer for straff. Dommerhetspurister synger fremdeles “Ut med dommern, inn med kua” – klagesang mot dommerne er et av sportens kjæreste refreng, en alltid tilstedeværende ingrediens før og etter fløytens siste blås. Gale avgjørelser er noe alle lever med – men verre er det med de feil som etter reglene er riktige. Fotballforbundet er ikke fullstendig herre over reglene sporten spilles etter, men denne fotballsesongen avdekket (minst) to feil som ikke lenger bør være rett, sånn reglementsmessig sett.

1. Forskjellene på straff og kompensasjon.

Hendelsen som best illustrerer dette er den famøse dytten i cupens semifinale mellom Molde og Vålerenga. Etter et angrep der keeperen Troy Perkins holder ballen i et fast grep, går Nordvik bort til en moldespiller og dytter ham overende. Dommen, som er helt etter reglene, er straffe og rødt kort. Problemet med denne og liknende avgjørelser er den reelle dobbeltstraffen. Dommeren har intet valg: en feil har skjedd, mens ballen er “i spill” (ikke død), og feilen skjer innenfor 16-meteren. Dersom keeper hadde sluppet ballen over linjen først, eller dytten hadde skjedd over dødlinjen, ville straffesparket ikke ha vært mulig å dømme.

Omstendighetene ellers er nettopp de samme, og det røde kortet er udiskutabelt ettersom det er en grov forseelse å dytte overende en motspiller. Men i slike tilfeller har ikke synderens lag oppnådd noen fordel, og motstanderlaget har ikke vært utsatt for noen ulempe. Et straffespark (eller frispark, for den saks skyld) skal utgjøre en kompensasjon for den ulempe laget ble påført ved at en spiller ble feilet. Et kort, gult eller rødt, skal ilegges den spiller som på individuelt grunnlag har gjort seg fortjent til en straffreaksjon med bakgrunn i klanderverdig adferd. De to hensynene bak idømmingen er helt forskjellige, og bør bare anvendes samtidig der begge vilkårene er oppfylt.

Dessverre hadde ikke dommeren anledning til å gjøre denne vurderingen i cupens semifinale, da reglene kun gir ham skjønnsmyndighet til enten å a) vurdere situasjonen som så harmløs at ingen straff var påkrevd, slik at han slapp å blåse, eller b) gjøre som han gjorde, og blåse for feilen til Nordvik, gi ham den påfølgende straffen og Molde en uberettiget kompensasjon i form av et straffespark.

2. Under hvilke vilkår straff kan ilegges eller endres etter kampen er slutt

Et prinsipp Fotballforbundet holder hardt på, er at dommeren dømmer i kampen, og at gjort er gjort og spist er spist. Fremveksten av gode videobevis har tvunget frem nødvendigheten av å se på situasjoner om igjen, for så å ilegge straff i etterkant. Dette er altså en supplerende reaksjonsform, da det ikke er ønskelig å endre beslutninger som er fattet i kampens hete.

Problemet med dette prinsipper er at det utøves på den måten at dersom dommeren har sett en situasjon, så vil ikke forbundet blande seg i beslutningen, mens dersom dommeren ikke har fått med seg en forseelse, kan en etterfølgende reaksjon komme i stand. Et eksempel på førstnevnte er Dokkens hodeløse nedsparking av Arneng, mens sistnevnte kan illustreres av Barsoms torpedotakling av Bjørkøy.

Det er for så vidt en god idé å ikke åpne for at alle kontroversielle dommerbeslutninger skal behandles og vurderes etter en kamp. Det ville gitt en uholdbar situasjon som ville krevd en fotballens gjennopptakelseskommisjon med en haug med ansatte, og et grinekor i
hundre eller tusentall. Men problemet med dagens situasjon er det at dommeren kan ta fatalt feil, selv om de ser en situasjon med egne øyne.

Bedre føre var?

Straffens preventive virkning er ikke all verdens dersom det ikke er mulig å justere reaksjonen etterpå. Dokken fikk en lang straff fordi det ikke hører noensteds hjemme å sparke ned en spiller med vilje, som attpåtil er langt fra ballen. Treneren hans mente etterpå at straffen burde vært kortete ettersom det kun var snakk om en “lårhøne”, altså at skadefølgen var liten. Barsom, på den annen side, beveget seg i det minste etter ballen da han meide ned Bjørkøy, og man finner sikkert en anatomiekspert som kan argumentere for at situasjonen ikke var himmelvidt fra en lovlig skulder-mot-skulder.

I dag har Arneng det fint, mens Bjørkøy fremdeles sliter med øyet, øret, kvalme og evnen til å bevege seg overhode. De to sakene illustrerer at skadefølgen ikke nødvendigvis henger sammen med overtredelsens grovhet, og dersom straffen skal speile også faren for skadefølge, må det være åpning for å ta denne nærmere i ettersyn etter kampens slutt. Reglene er ikke til bare for at fotballen skal utøves uten sjofle triks og klanderverdig adferd, de skal også beskytte spillerne fra skader. Om Barsom går fri i denne saken, er det et meget uheldig signal om at man ikke trenger å utøve noen forsiktighet i spillet, så lenge man spiller farlig innenfor et bevegelsesmønster som ikke er direkte regelstridig (som høye spark og takling med knottene først, som forøvrig også burde slåes hardere ned på. Klassisk eksempel:)

Fotballen er et sjarmerende spill, og noen vil si at en del av sjarmen er dommeravgjørelser som tidvis er feil og vilkårlige. Det får vi leve med. Men reglene må utvikles, og uheldige utfall på bekjempes, slik de også har blitt tidligere i form av hardere reaksjoner for trøyeholding, taklinger bakfra, og så videre. To ting Fotballforbundet kan og bør ta tak i før neste sesong, er et regelverk som skiller mellom straff og kompensasjon, og en oppmyking av rigide prinsipper slik at spillernes sikkerhet øker. Og så får vi se hva annet vi hisser oss opp over på samme tid neste år, når neste revisjon av fotballens dynamiske regler havner under lupen.

Og nå, en dansende dommer:

Fotballspilleren Freddy dos Santos har fått oppmerksomhet for sin selvbiografi med den flotte tittelen Mitt liv som ganske god fotballspiller. Den er et av resultatene av en hel serie veddemål spilleren inngikk med radioprogrammet FK Fotball om VIFs resultater. Med boka føyer Dos Santos seg inn i en lang og ærerik (?) tradisjon: idrettsutøvere som vedder.

Rosa barter og ananasbrus

Det mangler ikke på andre eksempler. I høst har vi mange tilfeller. Davy Wathne, den kjente cocacolikeren, må gå over til Oscar Sylte ananasbrus på ubestemt tid. Orienteringsløperen Anne Margrethe Hausken må hoppe i Granåsen. Fra utlandet finner vi artikler om idrettsutøveres tendens til gambling, noe gamblingbransjen har fått med seg. Dette underbygges også av nyere studier. Veddemålene går fra de mer mundane, som trenere som må ha på seg motstanderlagets drakt på en kamp, til de ganske tøysete, som skitreneren som måtte farge barten rosa hvis en unggutt på laget hans ble dobbelt kretsmester.

Hva er det som gjør at akkurat idrettsfolk er så disponerte for veddemål med potensielt ydmykende resultat?

Det ligger mellom øra

Idrettsfolk er ekstreme individualister, også de som driver lagsport, og naturligvis med et sterkt konkurranseinstinkt. Det burde føre til et ønske om å gjøre de fleste aspekter i livet om til en form for konkurranse. Psykologene Mahoney og Avener viste allerede i 1977 at et av de viktigste skillene mellom ganske gode idrettsutøvere og den absolutte eliten ligger i selvforståelsen.

Der de ganske gode gjerne har stor selvdisiplin og treningsvilje og et ikke ubetydelig talent, ligger den lille forskjellen på topp hundre og topp ti i en nesten narsissistisk selvopptatthet kombinert med en pussig framtidsprojeksjon, hvor toppidrettsutøveren ser seg som en utøver i verdenstoppen lenge før resultatene kan tilsi en sånn forståelse. Seieren er på en måte innkassert på forhånd.

Politikere vedder også

Denne hypotesen kan sannsynliggjøres med en rask titt på politikken, en annen arena hvor veddemål forekommer hyppig. Lars Sponheim (fvmh) måtte jo gå 450 km til Løvebakken fordi han tapte (vant?) et veddemål i 1993. Per Olaf Lundteigen fikk redaktøren i Drammens Tidende til å spise senterpartihøvdingens fjøslue i 2005 etter at han ble gjenvalgt. Og nå har Ap-politiker Andreas Halse lovet å punge ut om Høyre-politiker Peter S. Gitmark finner en småbarnsfamile som blir rammet av den nye boligskatten.

Dette er ikke så overraskende, når man ser på likhetene mellom idrett og politikk. Ikke bare er de ekstremt individualiserte og konkurransedrevne, det er også nærmest friksjonsfri flyt av begreper og retorikk mellom feltene. I tillegg er politikk etter idrett det mest populære feltet man kan vedde på som menigmann.

Det kan jo bli ensomt i blant…

Mengden veddemål kan også henge sammen med idrettsutøveres arbeidshverdag. Gitt at de tjener nok til å leve av å drive med dette består mange sportsliv av å trene, utøve og reise store deler av døgnet, store deler av året med de samme få menneskene rundt seg. Alle som har vært på en hyttetur eller i en situasjon hvor man er relativt isolert i en liten gruppe vet hvor fort de tullete ideene kommer. Selv om de kan ha svært fulle kalendre, er det gjerne mye tid til å koke sammen alskens påfunn når man er på treningsleir. Dermed er grunnen beredt for veddemål om resultater i alt fra den idretten man faktisk utøver til hvem som er flinkest i FIFA09 på Xbox.

I blame the media

Det faktum at disse menneskene lever svært offentlige liv (et annet trekk de deler med politikere) må også tas med i beregningen. Sportsstoff er godt prioritert i pressen, og en rapport fra A-pressen peker på at mengden stoff i avisene om sport ikke bare har økt en god del de siste ti-femten år, stoffet dreier seg i stadig større grad om idrettsutøveres privatliv i tillegg til det rent sportslige.

Derfor er det ikke usannsynlig at man får høre mye om veddinga til våre idrettsidoler, akkurat som vi får høre om når de har vondt i lilletåa eller hvilke nye tatoveringer de har fått seg. Media elsker jo også humorsaker å krydre nyhetsstoffet med, enten det er aviser eller TV, og det kan godt hende at idrettsutøvere liker det selv også. Etter tjue minutter med katastrofer, krig, sultende barn og klimabekymringer er det godt å vise en fotballspiller med en morsom frisyre som skyldes et tapt veddemål.

Vend deg mot sør og kast salt over skulderen

En gjennomgang fra 80-tallet av idrettsutøveres ritualer og vaner i forbindelse med prestasjoner fant at hver tredje toppidrettsutøver hadde et heldig klesplagg de brukte under kamper, og hver femte har en liten gjenstand man har med seg på kampdag (interessant nok måtte flere ha den skjult for andre for at den skulle virke enn de som måtte ha den synlig). Hver tiende må gå med sokkene på vranga.

Forfatterne mener dette minner om enkelte trekk man finner hos folk som lider av obsessive-compulsive disorder på godt norsk, men også at dette nok skyldes de store utslagene tilfeldigheter gir i aktiviteter hvor marginene er svært viktige for resultatet. For å kunne leve med stor usikkerhet må man overbevise seg om at man kan gjøre ting for å holde den unna. Denne mentaliteten kan ligge bak tendensen til å vedde: kan man styre skjebnen selv er det jo fristende å utfordre den.

Man skal passe seg når man kritiserer en bok for det som utelates. Det kompliserer på sett og vis saken at Aslak Nores Ekstremistan drar nytte av New (new) Journalisms store fordel/ulempe – skillpaddeskallet av personlighet og uttalt subjektivitet. For all del. Den er definitivt godt lesestoff, lekende og lærerikt og verdt tiden din.

Samtidig har Ekstremistan blitt solgt inn som en bok som både skal fylle tomrom, utvide debattrommet, og så videre. Åpne eller ei, Nore har i sin spalteturné barskt slått inn dør etter dør. Nå skal man høre. Han ønsker velkommen til Ekstremistan, og det blir for fristende å oppføre seg som en litt kresen gjest.

Bøllefrøet Nore

Så det er sagt – boka er ikke et angrepsskrift mot velferdsstaten og det er ikke en bok som aktivt tar sikte på å legitimere fordommer. Intrykk av noe annet kommer mer av en spalteturné som har vært full av store og voldsomme ord og en tittel som fortjener å bli lest opp av Don LaFontaine.

Det er ikke en omfavnelse av grumset vi snakker om, og den eventuelle forvirringen virker som et resultat en overivrighet, den samme som får ham til å lire av seg passasjer som Les ordene under raskt og hold hånden over listen når du er ferdig. Deretter skal jeg lure deg. og La meg derfor ta deg tilbake til Ekstremistan, og en hjemme alene-fest på 1990-tallet. Jeg advarer mot sterke scener. Aslak Nore er muligens en show-off – men han er på langt nær noen rasist. Det er en forskjell på å rasjonalisere frykt og å forholde seg rasjonelt til frykten, og han prøver på det siste.

Fotballen blir universalnøkkelen

Siden han ikke kan skrive om Norge uten å skrive om Nore, byr han generøst på anekdoter fra sin egen oppvekst. Den røde tråden i boka surres rundt fotballen, som blir Nores primære møteplass med ungdom fra annen landbakgrunn. Gjennom den opplever han å gjenkjenne Lyn-kameraten Metkel Negassie Betew på forsiden av avisene som en av NOKAS-ranerne, men også å gjenkjenne den gamle motstanderen John Alieu Carew på landslagets lagoppstilling. Sporten blir et bilde på nye Norge – et samfunn som både blir bedre og verre av innvandringen, et land som vokser i alle kanter.

Det er en sympatisk og anvendelig metafor. Innvandringens positive innvirkning på det norske samfunn taper for ofte mot skyggesidene, og toppfotball er et støyende unntak. Det har, som Nore påpeker, vært en enorm utvikling fra da Caleb Francis fikk slengt både frukt og rasistiske gloser etter seg da han debuterte fra start mot VIF i 1988 og nå, når Klanen heier fram et lag bestående av Moa, Harmeet, Dawda og Mohammed.

Men gjennom personlige fortellinger om treneren Zolly og feltarbeid i Drammensklubben Drafn og Groruddalen peker Nores fotballmetafor mot to brister i velferdsstaten i møte med det flerkulturelle: Den pedagogiske likhetstankegangen og dugnadsånden. Grovt sagt anklager Nore det norske for å neglisjere spissingen, mens innvandringen går utover breddevirksomheten. I krysningspunktet mellom disse to finner du bokas trusselbilde, et hult og middelmådig sosialdemokrati hvor velferdsordninger mister mer og mer legitimitet.

Drømmen om et nytt mirakel i Marseille

Nore overlater løsningsforslagene i stor grad til andre, men han fabler i boka om en slags ny nasjonalisme – nasjonal selvsikkerhet som et botemiddel mot alle usikkerhetene. Hva dette skulle innebære, er mer vrient – man lurer for eksempel på hvor han har tenkt å gjøre av et såpass fundamentalt nasjonalt instinkt som likhetstanken i denne pakka.

Han drømmer om å oppleve et nytt mirakel i Marseille med Alexander Tettey og Joshua King på laget. Men fotballmetaforen er utilstrekkelig. Det er for eksempel verdt å huske på at forstedene i Paris tok fyr etter at et multietnisk, fantastisk ensemble av fotballspillere (til alt overmål ledet av en muslim som kanskje var tidenes beste spiller) hadde rundspilt hele verden og vunnet både VM og EM. Men det er ikke så viktig. Fotballmetaforen var fin, den lot seg strekke. Da er det vanskeligere å svelge unna Nores merkelige utvalg av intervjuer. I hvert fall om boka virkelig skal være en diagnose.

Hvor er innvandrerne?

I sine studier av islam intervjuer Nore en norsk konvertitt. I tillegg siterer han Harald Eias Khalid Raja fra Tazte Priv. Intervjuene med konvertitten er fengslende lesning, men historien om henne er likefullt en nokså marginal fortelling i denne settingen, og Eias karakter er fiktiv, samma hvor på kornet den er. Nores tekst skriker etter et par konfrontasjoner med noen som faktisk målbærer dette kravet om respekt.

Den hadde også stått seg på å ha med et og annet intervju med jentene som prises av forfatteren både for sitt fravær fra voldsstatistikkene og sin tilstedeværelse på karaktertoppen. Er ikke disse en essensiell del av konstruksjonen Ekstremistan? I boka granskes de ikke i det hele tatt. Nores tilitt til sin egen oppvekst i Oslo har blinde flekker. Han gikk, som meg, blant annet på Marienlyst skole, rett ved NRK. Det er ikke akkurat den hissigste smeltedigelen i byen – skolen var ikke det på min tid, og den var i hvert fall ikke det på Nores tid.

Han legger en slags prestisje i å være tidlig ute med opplevelsen av å vokse opp i flerkulturelle Oslo. Men det er heftigere nå, og ved å ikke søke nedover i årskullene tror jeg Nore går glipp av svært verdifullt kildemateriale – og ikke bare blant innvandrere. Vi er blitt litt gammeldagse. Der et av mitt årskulls første sterke minner for eksempel er bildene av en mur som falt er det en stor sjans for at mange av disse husker to kollapsende tårn. Det har tilspisset seg, i ordskiftet, i klasserommene og på festene. Tvisyn blir en nødvendighet når så mange av de du vokser opp med både er gjenstand for forskjellsbehandling og eksponenter for holdninger som går på tvers av dine egne.

Er dette berøringsangst?

Nore søker til akademia, til det trygge og spekulerende. Er ikke det akkurat det snillistene får fortjent tyn for å gjøre? Var det bare et spørsmål om riktige forskere? Han gransker tilstrømningen av innvandrere på de aldersbestemte landslagene og intervjuer faren til et drapsoffer om kriminologiens brister. Vel og bra – men, med unntak av samtalene med gamletreneren Zolly inneholder ikke denne boka et eneste intervju med en eneste innvandrer til Norge.

Jeg oppfatter det som en stor mangel. Men, som Nore påpeker ved hjelp av det gamle to tryner og en vase-eksempelet, folk leser ulike ting inn i et bilde. Bildet han snakker om, er av Ali Farah liggende i Sofienbergparken, som blir utgangspunkt for en underholdende og smart utflukt om fordommer og stereotypier og kortstokker og som ender med at Aslak Nore ikke klarer å finne en klar syndebukk. En nøtt, det der, men vi kan alle være enige om at ingen sender blomster til karen som slo. Den påfallende bortgjemningen av det utløsende slaget når episoden skal gjenfortelles blir for denne leseren ironisk, den gir det hele en merkelig smak av liberal bias, gammelt nytt, av nok et innlegg i en debatt i et samfunn hvor den ene klossete metaforen etter den andre får breie seg på bekostning av de utallige uforenlige faktaene. Velkommen til Ekstremistan.

For en mer positiv gjennomgang av boka, les for eksempel Pål H. Bakkas grundige ros i Dag og Tid.

Det er ikke nødvendigvis en gladnyhet at Lyn ikke må møte i skifteretten med det aller første. Fans, spillere og tippeligaklubber jubler over at FC Lyn Oslo har dyttet kniven vekk fra strupen en stakket stund til. Det er forståelig. Nå spilles sesongen ferdig, og ingen kamper strykes.

Men samtidig forsterkes holdningen om at alt ordner seg i fotballen, og at klubber som vanstyres alltid reddes på en eller annen måte, et inntrykk som dessverre har festet seg og blitt normen for en rekke klubber.  De budsjetterer som kriminelle for så å bruke penger som fulle sjømenn.

Troen på rike onkler

Det skrives mye om inntekter klubbene pensler inn i budsjettene, som så ikke blir noe av. Man budsjetterer med tilskuertall det ikke er grunnlag for, spillersalg det ikke blir noe av, og forsvarer det hele med at det koster penger å drive frem en sportslig utvikling som igjen skal kaste av seg. Så roper man på innsamling blant supporterne og støtte fra rike onkler når korthuset ramler sammen. Og så ordner det seg, igjen og igjen.

Det som får mindre oppmerksomhet er det at en slik drift av et foretak ikke nødvendigvis er tillatt, og at dommen kan bli hardere enn den som felles i media og på supporterpuben. Det er gjerne en klubbs direktør, som Langerud i Lyn, som er ansiktet utad når man går på et skjær, men i et AS er det faktisk styret som er ansvarlig for at kreditorene får oppgjør og driften er forsvarlig. I tilfellet Lyn er det opplagt at styret i AS’et har vanskjøttet sitt ansvar, og det er leit for fotballen om de slipper unna med det.

Urealistisk optimisme

Ved årets start var situasjonen følgende for Lyn AS:

• Årsresultat Lyn AS, 2008: minus 26 279 000 kroner
• Sum egenkapital, utgangen av 2008: minus 2 109 000 kroner
• Revisoranmerkninger for regnskapsåret 2008:
  • Usikkerhet vedrørende fortsatt drift.
  • Skattetrekk er ikke innsatt på egen konto eller ikke fullt innbetalt.
  • Andre presiserende bemerkninger.

Istedenfor å ta konsekvensen av situasjonen drev AS’et klubben videre. Et foretak i denne økonomiske stillingen burde kuttet utgifter med en gang, og lagt ut alle verdier (les: spillere) til salg. Men det var for fristende å drive på videre med håp om gode sportslige resultater og en ny Atle Brynestad.

Ulovlig drift

Et foretak har ikke lov til å drive for kreditors regning, enten de driver med fotball, klippfisk eller andre ting. Det er åpenbart at styret til Lyn AS ikke har overholdt aksjelovens krav til forsvarlig egenkapital, og de har ikke overholdt handleplikten ved tap av egenkapital. Man kan også spørre seg om de har handlet så grovt uforstandig at straff bør komme på tale.

På disse vilkårene kan også styret ryke på et personlig ansvar, noe som innebærer at de hefter solidarisk for AS’ets gjeld, istedenfor å gjemme seg bak det begrensede ansvaret i et AS, der man kun taper selskapets kapital.

Styrene trenger trøbbel

Poenget er at det er pengemennene i fotballens mange AS som styrer klubbene på ræva, og de må få en trøkk om karusellen skal stoppe i tide. En konkurs for Lyn vil faktisk ha den positive virkningen at gale styremedlemmer i fotballnorge kanskje våkner opp og ser at vannstyre har konsekvenser. Og dersom politiet faktisk etterforsker styremedlemmer som ikke driver etter aksjeloven, og reiser påstand om at de selv må betale AS’ets gjeld, eventuelt supplert med en bot, så får vi kanskje mer kompetente folk inn i styrer og stell i klubbene i fotballen.

Det er altså lov til å håpe på en konkurs uten at man hater Lyn (selv om det hjelper, naturligvis).