De aller fleste som har gjennomført den norske grunnskolen har en vag anelse om at den greske bystaten Athen er regnet som demokratiets vugge. Norge anno 2010 har antagelig gått forbi athenerne når det kommer til demokratiske rettigheter for innbyggerne, i det minste får flere muligheten til å nyte godt av dem. Athenerne var veldig selektive når det gjaldt hvem som skulle få delta, så kvinner, slaver, tilbakestående og selvfølgelig utlendinger var alle ekskludert fra det gode selskap. Det betyr ikke at ikke har noe å lære av demokratiets grunnleggere.

Fordelene med loddtrekning

Grekerne hadde en rekke demokratiske virkemidler og måter å organisere ting på som med hell kunne blitt prøvd ut i dagens samfunn. De avviklet for eksempel en rekke av valgene til forskjellige viktige byråkratiske stillinger, som ansvarlig for vannforsyningene, eller ansvarlig for vedlikehold av krigsskip, ved loddtrekning. Alle verv varte i en periode på nøyaktig ett år, slik at det i prinsippet skulle være begrenset hvor mye skade du kunne gjøre, og ingen skulle gidde å gi deg alt for store bestikkelser.

Siden det var så mange verv og de roterte såpass ofte er det ikke usannsylig at hver eneste athenske mann (som ikke var tilbakestående) i løpet av sitt liv hadde innehatt et viktig verv i byens tjeneste. Ordningen fungerte åpenbart godt for athenerne ettersom de i en lang periode kontrollerte et gresk imperie (510 – 403 f.K) og underla seg mesteparten av nabostatene sine (Det skal sies at ikke alle verv ble valgt ved loddtrekning, generaler ble for eksempel utnevnt på vanlig demokratisk vis.)

Noe for lokaldemokratiet?

Å adoptere denne ordningen med loddtrekning i 2010 ville kunne blitt vanskelig i hvert fall på et nasjonalt plan. Athen var en bystat som befant seg på et begrenset geografisk område, bykjernen var på fattigslige 1,5 km i diameter, og besto av anslagsvis 120000 mennesker, hvorav bare et mindretall var borgere. På tross av internett og andre kommunikasjonsmidler ville det være vanskelig og antagelig ikke veldig lurt å skulle velge de som skal styre i et langstrakt land som Norge ved loddtrekning.

Selvfølgelig kan man spørre seg, når man ser på kvaliteten på en del folkevalgte i Norge, hvor mye skade som egentlig ville bli gjort? Man ville blitt kvitt tendensen hvor det å være politiker var noe som gikk i arv i familier, eller at stort sett samtlige politikere ble hentet fra en snever gruppe (de som satt i elevrådet på ungdomsskolen og har foreldre med høyskoleutdanning etc.). Politiske partier ville mistet mye av sin eksistensberettigelse. Som tankeksperiment, i hvert fall når det gjelder lokalpolitikken, er loddtrekning kanskje ikke så dumt.

6000 potteskår unna en mer behagelig hverdag

En annen gammelgresk nyvinning som mye lettere ville kunne adopteres inn i det norske demokratiet er ostrakisme. Ostrakisme var en særegen gresk oppfinnelse som, så vidt man vet, aldri har blitt brukt andre steder enn i Athen i perioden 487 til 416 f.K. Hvorfor aner jeg ikke, ordningen var genial. Ostrakisme var enkelt å greit en slags enorm Idolavstemning hvor den som fikk flest stemmer ble kastet ut av byen i 10 år. Hvert år møttes grekerne i januar og stemte over om de skulle ha en ostrakisme det året. Hvis over 6000 avga stemme og flertallet av de som stemte stemte ja, ble ostrakismen avholdt ca 2 måneder senere. Ostrakismen gikk ut på at man skrev navnet til den man ville stemme ut på et potteskår (derav navnet Ostraka, som betyr potteskår – du ble ”potteskåret”). Den som satt igjen med flest poteskår med sitt navn på, forutsatt at det var over 6000 som hadde deltatt på selve ostrakismen, ble kastet ut. Man ble ikke fratatt eiendommen sin, familien ble tatt vare på, og etter ti år fikk man komme tilbake med alle rettigheter inntakt og kunne på nytt stille til valg og ta politiske verv.

Men i løpet av de ti årene du var forvist kunne du ikke representere bystaten på noen måte og hvis du viste deg på Athensk territorium ble du drept. Ostrakisme ga athenerne en mulighet til å kvitte seg med folk som ble for mektige, for rike eller som de rett og slett ikke likte. Mislykkede generaler eller politikere som ble for store på det var gjerne de som fikk smake athenernes misnøye. Det beste var at man ikke trengte noen begrunnelse og det fantes ingen ankeinstans eller vetorett.

Hvem vil DU bli kvitt?

Kunne ostrakisme fungert i Norge i dag? Vi hadde selvfølgelig måttet gjøre noen endringer. Hos athenerne måtte i hvert fall 6000 stemmeberettigede avgi stemme for at man i det hele tatt skulle ha en ostrakisme. La oss si de utgjorde ca 20% av borgerne. Om vi adopterer ordningen, kan vi bytte 6000 om til 20% og har valg om ostrakisme i januar og selve ostrakismen i mars. Det ville vært et viktig poeng å holde på tradisjonen om at man bare avholder én ostrakisme i året, slik at det bare var de aller mest upopulære som ble utstøtt. Byene ville blitt prydet med reklameplakater for og mot kandidater, facebookgrupper ville poppet opp som paddehatter og frivillige (hat)grupper ville oppstått for å bli kvitt sine favoritter.

MMI ville kunne gjort ukentlige undersøkelser på hvem som lå nærmest å bli ostrakisert. Det ville gitt norsk debatt tilbake en lenge etterlengtet vitalitet og masser av underholdning. Og det er bare toppen av kransekaken. Gjeninnføring av ostrakisme ville gjort at politikere som løy for velgerne sine faktisk ville risikert å måtte ta konsekvensene av det. Vi ville fått et demokrati hvor politikere ville risikere å måtte holde valgløftene sine. Trusselen om utstøtelse ville forvandle hele måten politikere snakket og oppførte seg på.

En mulig løsning på Jaglandproblemet?

Men kanskje viktigst av alt er det at vi ville fått en sikkerhetsventil for å kunne kvitte oss med folk som driter ut Norge foran hele verden. Eksemplet over alle eksempler, Torbjørn Jagland. Denne mannen har ikke gjort noe ulovlig. Han har på mystisk vis ålet seg oppover i maktens korridorer og er nå kommet så høyt opp at det, med dagens ordninger, er umulig å bli kvitt ham. Uansett hva vi gjør så finner han seg en jobb hvor han får holde taler foran en masse TV-kameraer fra andre land og få millioner til å riste lattermildt på hodet av denne tilbakestående nissen. Hadde vi gjeninnført ostrakisme ville han vært den første til å bli kastet ut og de neste ti årene ville vi kunnet sove trygt vel vitende om at han ville blitt drept om han forsøkte å representere Norge i noe fora.

Og vi hadde ikke sluttet der. Stein Erik Hagen ville blitt nødt til å flytte etter formuen sin til Sveits. Marianne Aulie og klovnebildene hennes ville blitt deportert. Prinsesse Martha Louis kunne lest eventyr for tyske barn en ti års tid. Alexander Rybak ville måttet roe ned på kjekkasfaktene sin eller bli sendt, med fele og det hele, til Hviterussland. Tenk tilfredsstillelsen av å ha vært en av titusener som stemte akkurat ditt hatobjekt ut av landet. VG reportasjene fra grensa når de blir kastet ut. Tårene, snørret. Jeg får gåsehud.

Jeg tror at ostrakisme passer spesielt godt til den norske mentaliteten. For er ikke vi selve Jantelovlandet, landet som blir rasende om statsministeren får snike i køen på ICA og hater alle som våger å tro at de er bedre enn oss. Er ikke hatet av oppkomlinger nettopp det som gjør oss til nordmenn?

Nynazistiske organisasjoner, arrangementer og ytringer kan fortsatt forbys i Tyskland. Det har den tyske forfatningsdomstolen slått fast i en nylig dom. Utgangspunktet for dommen var en klage på vegne av det høyreradikale partiet NPD, som fra 2005 av har blitt forbudt å holde et årlig minnearrangement ved graven til Rudolf Hess. Forbudene har blitt begrunnet i en særparagraf (§ 130.4) i den tyske straffeloven. Den gir blant annet grunnlag for straffeforfølgelse av arrangementer, organisasjoner og ytringer som forherliger og rettferdiggjør naziherredømmet på en måte som krenker ofrenes verdighet.

Dette er en av flere domsstolslutninger i dagens tyske rettspraksis som begrenser ytringsfriheten for åpent nynazistiske bevegelser. Kan Tysklands særlige ansvar for naziregimets ugjerninger gi grunnlag for en spesiallovgivning som setter andre grenser for ytringsfriheten enn det som er vanlig ellers i Europa og Vesten?

En antifascistisk grunnlov

Domstolen viser til den særlige betydningen det nazistiske regimet har hatt for tysk historie. Det viktigste våpenet mot menneskeforaktende ideologier vil alltid være den frie meningsutveksling, og forfatningen gir ikke grunnlag for et generelt forbud mot spredning av høyreradikalt tankegods. Men i særskilt alvorlige tilfeller av NS-forherligelse kan slike forbud altså rettferdiggjøres.

Forbundsrepublikken Tyskland var et bevisst ”motutkast” til det nazistiske herredømmet og oppgjøret med det tidligere NS-regimet var et hovedanliggende for forfatterne av den nye grunnloven av 1949. Derfor uttaler domstolen at arrangementer som eksplisitt uttrykker forherligelse av naziregimet ikke kun vil være et angrep på Tysklands egne verdier og institusjoner, men også kunne ”.. utløse dyptgripende uro i utlandet”. Den konkluderer på dette grunnlag med at aktuelle paragraf i straffeloven må ansees forenlig med grunnloven.

“(…) en bestemt og gyldig grunn.”

Slutningen har, tross det problematiske ved ytringsfrihetsbegrensende bestemmelser i en moderne rettsstat, blitt positivt mottatt i de fleste tyske presseorganer. Liberale ”Süddeutsche Zeitung” kommenterer dommen slik:

Ved veikanten står herremennesker og konsentrasjonsleirvoktere; ved veikanten ligger Dachau, Auschwitz og Bergen-Belsen. Grunnlovens frihetsrettigheter inkarnerer minnet om forbrytelser mot menneskeheten. Denne erindring får ikke bli rasert gjennom militant krenkelse av ofrene. Frihetsrettighetene skal ikke misbrukes til å forhåne minnet om dem som grunnloven skal beskytte. Er dette en særlovgivning? Ja, det er en særlovgivning. Men den har en ganske bestemt og gyldig grunn.

Sent, men voldsomt oppgjør

Den nye ”erindringskulturen” fikk i Vest-Tyskland (BRD) sitt gjennombrudd i forlengelsen av det tyske studentoppgjøret på slutten av 60-tallet. De første 20 årene etter krigen hadde BRD hatt større fokus på økonomisk gjenoppbygging og ”normalisering” enn på oppgjøret. Fortielse og bagatellisering, nye karriereløp i stat, domstoler og næringsliv for tidligere NS-funksjonærer og økonomisk optimisme i de brede befolkningslag kjennetegnet perioden.

Da studentopprøret i Tyskland slo ut for fullt med mordet på studenten Benno Ohnesorg 2. juni 1967 fikk det et omfang og en radikalitet som sannsynligvis var unik, også sammenlignet med land som Frankrike og Italia. Foreldregenerasjonen ble konfrontert med sitt svik og sin skyld. Det ble tatt kraftige oppgjør med øvrighetskultur og forløyethet, og gatene ble inntatt med en militans og voldsomhet som kun hadde sitt sidestykke i det parisiske 68-oppgjøret.

40 år senere

I dag innehar veteranene fra 60- og 70-tallets gatekamper mange av kommandopostene i det tyske samfunn – på universitetene, i forlagshusene, TV-redaksjonene og i politikken. Revolusjonen uteble, men opprørernes ”marsj gjennom institusjonene” forandret tysk kultur. Tusener av tyske skolebarn valfarter årlig til Auschwitz for å minnes besteforeldrenes skyld og lære om fascismens farer. Fra metropol til landsby og fra kirkemurer til gategulv preges de offentlige rom av skånselsløst tydelige minnesmerker over naziregimets ugjerninger.

I 1990 ble den vesttyske erindringskulturen langt på vei videreført. Det var likevel to helt ulike innfallsvinkler til bekjempelsen av fascismen som kom sammen. I BRD hadde naziarven blitt aktivt bearbeidet ”nedenfra”. I DDR var antifascisme offisielt program for parti og stat. De nynazistiske bevegelsene har i dag betydelig større oppslutning i de nye østtyske delstatene enn i vest. I disse delstatene løper det derfor et bredt spekter av programmer for bekjempelse av de høyreradikale bevegelsene. Det blir oppført rådgivningssentre, avhopperprogrammer og ulike typer av finansieringsordninger for kommunenes arbeid med ungdom i ”faresonen”.

Den ene forbudte løgnen

Norge har gjennom den såkalte rasismeparagrafen en lovbestemmelse som skal beskytte mot hatefulle ytringer mot enkeltpersoner på grunnlag av hudfarge, etnisitet, religion og seksuell legning, men loven har resultert i få fellende dommer og terskelen for påtalebeslutninger synes høy. En slik rettspraksis samsvarer godt med toneangivende holdninger innen media og i de dominerende juridiske kretser, hvor en mer formal forståelse av grunnlovens ytringsfrihetsbestemmelse har stått sterkt.

Bestemmelsen i den tyske straffeloven er åpenbart mer vidtrekkende enn den norske, og gir blant annet grunnlag for forbud mot konkrete organisasjoner og mot utbredelsen av bestemte tekstlige ytringer (”Auschwitzløgnen”). Spørsmålet er så om den tyske historiske erfaring er så unik og så radikal at en rettsforståelse av den type forfatningsdomstolen legger til grunn ikke kan ha gyldighet for andre konstitusjonelle demokratier enn nettopp Tyskland.

Burde andre land gjøre som Tyskland?

De konkrete effektene er vanskelig å måle. Man vet imidlertid at NPD og de andre tillatte høyreradikale partiene etter 1969 aldri har lykkes i å komme over sperregrensen på 5% ved valgene til det nasjonale parlamentet. Oppslutningen om høyreradikale partier har i de siste 20 årene vært betydelig større i land som Østerrike, Belgia, Frankrike og Ungarn.

Den bevisste bearbeidelsen av fortiden står også i klar kontrast til den ”historiepolitikk” som har vært valgt for det tidligere nazi-broderfolket Østerrike. Det kan derfor gis gode argumenter for en fremtidsprognose som anser nettopp Tyskland som et av landene med størst motstandskraft mot fremveksten av nye radikale politiske eksperimenter på det europeiske kontinent. Dette perspektivet kan det være fornuftig å besinne seg på også i Norge, hvor det jo fortsatt med jevne mellomrom, og ikke minst fra venstre side av politikken, dukker opp ulike versjoner av fortellingen om ”den tyske fare”.

Har du noensinne kommet ihjem etter en oppheta diskusjon der folk har slengt om seg med bastante påstander om hvordan verden henger sammen, men hvor du ikke hatt sjans på å finne motargumenter som selv en full person skjønner? Fortvil ikke, en sverdslukende svensk professor har gitt oss løsningen. Den heter Gapminder.

Da Hans Rosling ble ansatt som professor i global helse ved Karolinska intitutet fant han raskt ut at master-studentene han skulle undervise fortsatt var overbevist om at konseptet u- og i-land, forstått som en gjeng med fattige land med høye fødselstall og lav forventa levealder og en gjeng med vestlige rike land med høy levealder og lave fødselstall, var gyldig idag.

Verdens vakreste statistikkbank

Men å sette Vietnam med forventa levealder på 74 år i bås med Sierra Leone på 42 år er feilaktig – og dømt til å ikke gi resultater. Det er det siste som er Roslings poeng: man kan aldri få gjort verden til et bedre sted hvis man ikke har peiling på hvordan den faktisk er nå.

Dette fikk ham til å starte et prosjekt for å få offentliggjort all statistikk fra FN, nasjonale statistikkbyråer, store NGOer og forskningsintutisjoner, for å skape en gratis, enkelt forståelig og elegant side der alt dette kunne finnes fram på null tid. La oss ta en titt på de svenske studentenes oppfatning av skillet mellom u-land og i-land.

Den dreper nachspieldiskusjoner

Som man ser var det i 1960 en gjeng med vestlige land med små familier og høy forventa levealder, mens resten av verden stort sett hadde store familier og lav forventa levealder. Delinga i U- og I-land ga mening. I 2007 har omtrent alle land fått relativt små familier og langt liv, med unntak av noen afrikanske land, der hiv/aids, krig og så videre har sakket utviklinga.

Sett at du har kranglet med noen som påstår at det er en klar sammenheng mellom lavt skattenivå og høyt BNP. Det er enkelt å etterprøve. Under har jeg laget en graf med alle land det finnes data på fra 2006. Som man ser gir dataene ingenting som tyder på at lavt skattenivå gir høy BNP – hvis det er en sammenheng ser den heller ut til å gå i andre retninga.

Det samme gjelder en påstand som at demokrati er kjempeviktig for økonomisk vekst. Som man ser under finnes det ingen slik generell sammenheng. Demokrati er selvsagt et gode i seg selv, og det kan godt være at det er mange land som ville hatt høyere vekst med mer demokratiske styresett. Men som generell påstand ser ikke sammenhengen mellom demokrati og høy vekst ut til å holde.

Den tar deg fra 1880 til 2009 på sekunder

Det finnes fortsatt en masse statistikk jeg gjerne skulle sett at gapminder hadde, men man finner mange hundre av de viktigste variablene for alt mellom himmel og jord, for alle år og land det finnes data tilgjengelig mens nye data og variabler blir lagt til fortløpende. Resultatet er et glimrende verktøy for å bane vei for en mer nyansert diskusjon rundt det meste på makronivå. Samtidig er det fantastisk å spore trender på gapminder. Du kan spille av verdens utvikling for et hvilket som helst utvalg av land (i noen tilfeller helt tilbake til år 1800) med omtrent hva du skulle ønske av variabler.

I tillegg er det rett og slett gøy

Du kan for eksempel undre deg over hva som gjør at Alabama og Georgia har uten sammenligning færrest domfellelser for hate crimes per 100 000 innbyggere av alle stater (er dommerne halvrasister eller er Georgia og Alabama minst rasistiske?), se helseutfall mot hvor mye penger hvert land bruker, se hvordan Maos store steg framover fikk forventa levealder til å synke fra 52 til 32 år fra 1957-60, hvordan Singapore gikk fra å ha over dobbelt så høy barnedødelighet og under halvparten av av Sveriges Bnp i 1951 til at de slår dem i begge deler i dag.

Rosling er en mer enn morsom nok formidler til å ta over herfra.  Se professoren sluke sverd, knuse myter og demonstrere hva statistikk kan være på sitt beste. Oppdag verden på nytt – det eneste som står igjen da, er å forklare hvorfor den er sånn.