Vi som har opplevd det, kan attestere hvor forferdelig følelsen er, hvor sterkt overgrepet føles. Du sitter i koselige omgivelser, driver med ditt, og aner fred og ingen fare. Man er kanskje på besøk hos gode venner eller medlemmer av familien. Kanskje har man på forhånd blitt advart om at det er farlig terreng? Reiseråd kan ha gått ut, for så å bli trosset?

Uansett hvor forberedt man tror man er, er sjokket totalt. Terroren venter. Det er det terror gjør best, den gjemmer seg et mørkt sted og iakttar deg mens den planlegger impact. Og der sitter du og spiser fyrstekake og aner ikke hva som er i ferd med å treffe deg. Du merker ikke lyden av det lille “klikk” i det forbryteren gjør seg klar til å springe frem. Men så: COCO! COCO! COCO! Den etterfølgende stillheten er talende, før gråten tar deg.

Vi kan ikke ha det sånn lenger. Gjøkuret må forbys.

Den skjulte fare

Veksten av gjøkur har skjedd i det stille. Våre liberale holdninger til sveitsiske verdier har gjort at importen såvel som hjemmeproduksjonen av gjøkur har eksplodert. Verdiene til de mennesker som frivilig bringer terrorredskapet inn i sitt hjem, har ikke blitt undersøkt nærmere. Politikerne har sovet i timen. Men nå er det nok. På tross av de gode ting som har kommet ut av “landet” Sveits, slik som DJ Bobo, skihoppdoppelgängerne Andreas Kuettel og Simon Amman, samt oppfinnelsen av hullet i osten og tannpirkern i lommekniven, må vi rett og slett trekke en strek og si at nok er nok.

Gjøkur opptrer gjerne i flokk, og har svært begrensede evner til å gli naturlig inn i omgivelsene sine.

Vi sier ikke at alle er sånn, det er bare det at det er nok som er sånn.

Sniksveitsifiseringen

Sniksveitsifiseringen har vokst ut av alle proporsjoner, noe den sterke veksten av kjempegjøkur over hele verden viser tydelig. I Europa har det gått lengst, men også i USA, Argentina og Japan vokser kjempegjøkurene frem, bygget og drevet av et forrykt sveitsisk verdisett og tannhjul. Synes du det er stress å bo ved siden av en kirke når den dinger og donger hver søndag? Se for deg et gigagjøkur som skriker COCO hver eneste time, hver dag, hver uke, uten stopp. Dette er virkeligheten slik den kommer til å bli om vi ikke øyblikkelig tar affære og gjennomfører et forbud!

Importforbud og restriksjoner

Forbudet må gjelde all fremstilling og import av alle gjøkur og gjøkurliknende gjenstander (inkludert Stavanger-oppfinnelsen av gjøken som åpner nebbet for å slippe ut en larmende klokke). Men vi er ikke urimelige, eksisterende gjøkur skal få overleve så sant de ikke formerer seg. Ødelagte gjøkur tillates ikke reparert. Overtredelser av gjøkurforbudet må medføre strenge straffer.

Ikke hold deg passiv! Vern om norske bestefarklokker og si nei til terroren fra Sveits! Kontakt din lokale stortingsrepresentant i dag! Stopp terroren og stopp sniksveitsifiseringen.

Man skal passe seg når man kritiserer en bok for det som utelates. Det kompliserer på sett og vis saken at Aslak Nores Ekstremistan drar nytte av New (new) Journalisms store fordel/ulempe – skillpaddeskallet av personlighet og uttalt subjektivitet. For all del. Den er definitivt godt lesestoff, lekende og lærerikt og verdt tiden din.

Samtidig har Ekstremistan blitt solgt inn som en bok som både skal fylle tomrom, utvide debattrommet, og så videre. Åpne eller ei, Nore har i sin spalteturné barskt slått inn dør etter dør. Nå skal man høre. Han ønsker velkommen til Ekstremistan, og det blir for fristende å oppføre seg som en litt kresen gjest.

Bøllefrøet Nore

Så det er sagt – boka er ikke et angrepsskrift mot velferdsstaten og det er ikke en bok som aktivt tar sikte på å legitimere fordommer. Intrykk av noe annet kommer mer av en spalteturné som har vært full av store og voldsomme ord og en tittel som fortjener å bli lest opp av Don LaFontaine.

Det er ikke en omfavnelse av grumset vi snakker om, og den eventuelle forvirringen virker som et resultat en overivrighet, den samme som får ham til å lire av seg passasjer som Les ordene under raskt og hold hånden over listen når du er ferdig. Deretter skal jeg lure deg. og La meg derfor ta deg tilbake til Ekstremistan, og en hjemme alene-fest på 1990-tallet. Jeg advarer mot sterke scener. Aslak Nore er muligens en show-off – men han er på langt nær noen rasist. Det er en forskjell på å rasjonalisere frykt og å forholde seg rasjonelt til frykten, og han prøver på det siste.

Fotballen blir universalnøkkelen

Siden han ikke kan skrive om Norge uten å skrive om Nore, byr han generøst på anekdoter fra sin egen oppvekst. Den røde tråden i boka surres rundt fotballen, som blir Nores primære møteplass med ungdom fra annen landbakgrunn. Gjennom den opplever han å gjenkjenne Lyn-kameraten Metkel Negassie Betew på forsiden av avisene som en av NOKAS-ranerne, men også å gjenkjenne den gamle motstanderen John Alieu Carew på landslagets lagoppstilling. Sporten blir et bilde på nye Norge – et samfunn som både blir bedre og verre av innvandringen, et land som vokser i alle kanter.

Det er en sympatisk og anvendelig metafor. Innvandringens positive innvirkning på det norske samfunn taper for ofte mot skyggesidene, og toppfotball er et støyende unntak. Det har, som Nore påpeker, vært en enorm utvikling fra da Caleb Francis fikk slengt både frukt og rasistiske gloser etter seg da han debuterte fra start mot VIF i 1988 og nå, når Klanen heier fram et lag bestående av Moa, Harmeet, Dawda og Mohammed.

Men gjennom personlige fortellinger om treneren Zolly og feltarbeid i Drammensklubben Drafn og Groruddalen peker Nores fotballmetafor mot to brister i velferdsstaten i møte med det flerkulturelle: Den pedagogiske likhetstankegangen og dugnadsånden. Grovt sagt anklager Nore det norske for å neglisjere spissingen, mens innvandringen går utover breddevirksomheten. I krysningspunktet mellom disse to finner du bokas trusselbilde, et hult og middelmådig sosialdemokrati hvor velferdsordninger mister mer og mer legitimitet.

Drømmen om et nytt mirakel i Marseille

Nore overlater løsningsforslagene i stor grad til andre, men han fabler i boka om en slags ny nasjonalisme – nasjonal selvsikkerhet som et botemiddel mot alle usikkerhetene. Hva dette skulle innebære, er mer vrient – man lurer for eksempel på hvor han har tenkt å gjøre av et såpass fundamentalt nasjonalt instinkt som likhetstanken i denne pakka.

Han drømmer om å oppleve et nytt mirakel i Marseille med Alexander Tettey og Joshua King på laget. Men fotballmetaforen er utilstrekkelig. Det er for eksempel verdt å huske på at forstedene i Paris tok fyr etter at et multietnisk, fantastisk ensemble av fotballspillere (til alt overmål ledet av en muslim som kanskje var tidenes beste spiller) hadde rundspilt hele verden og vunnet både VM og EM. Men det er ikke så viktig. Fotballmetaforen var fin, den lot seg strekke. Da er det vanskeligere å svelge unna Nores merkelige utvalg av intervjuer. I hvert fall om boka virkelig skal være en diagnose.

Hvor er innvandrerne?

I sine studier av islam intervjuer Nore en norsk konvertitt. I tillegg siterer han Harald Eias Khalid Raja fra Tazte Priv. Intervjuene med konvertitten er fengslende lesning, men historien om henne er likefullt en nokså marginal fortelling i denne settingen, og Eias karakter er fiktiv, samma hvor på kornet den er. Nores tekst skriker etter et par konfrontasjoner med noen som faktisk målbærer dette kravet om respekt.

Den hadde også stått seg på å ha med et og annet intervju med jentene som prises av forfatteren både for sitt fravær fra voldsstatistikkene og sin tilstedeværelse på karaktertoppen. Er ikke disse en essensiell del av konstruksjonen Ekstremistan? I boka granskes de ikke i det hele tatt. Nores tilitt til sin egen oppvekst i Oslo har blinde flekker. Han gikk, som meg, blant annet på Marienlyst skole, rett ved NRK. Det er ikke akkurat den hissigste smeltedigelen i byen – skolen var ikke det på min tid, og den var i hvert fall ikke det på Nores tid.

Han legger en slags prestisje i å være tidlig ute med opplevelsen av å vokse opp i flerkulturelle Oslo. Men det er heftigere nå, og ved å ikke søke nedover i årskullene tror jeg Nore går glipp av svært verdifullt kildemateriale – og ikke bare blant innvandrere. Vi er blitt litt gammeldagse. Der et av mitt årskulls første sterke minner for eksempel er bildene av en mur som falt er det en stor sjans for at mange av disse husker to kollapsende tårn. Det har tilspisset seg, i ordskiftet, i klasserommene og på festene. Tvisyn blir en nødvendighet når så mange av de du vokser opp med både er gjenstand for forskjellsbehandling og eksponenter for holdninger som går på tvers av dine egne.

Er dette berøringsangst?

Nore søker til akademia, til det trygge og spekulerende. Er ikke det akkurat det snillistene får fortjent tyn for å gjøre? Var det bare et spørsmål om riktige forskere? Han gransker tilstrømningen av innvandrere på de aldersbestemte landslagene og intervjuer faren til et drapsoffer om kriminologiens brister. Vel og bra – men, med unntak av samtalene med gamletreneren Zolly inneholder ikke denne boka et eneste intervju med en eneste innvandrer til Norge.

Jeg oppfatter det som en stor mangel. Men, som Nore påpeker ved hjelp av det gamle to tryner og en vase-eksempelet, folk leser ulike ting inn i et bilde. Bildet han snakker om, er av Ali Farah liggende i Sofienbergparken, som blir utgangspunkt for en underholdende og smart utflukt om fordommer og stereotypier og kortstokker og som ender med at Aslak Nore ikke klarer å finne en klar syndebukk. En nøtt, det der, men vi kan alle være enige om at ingen sender blomster til karen som slo. Den påfallende bortgjemningen av det utløsende slaget når episoden skal gjenfortelles blir for denne leseren ironisk, den gir det hele en merkelig smak av liberal bias, gammelt nytt, av nok et innlegg i en debatt i et samfunn hvor den ene klossete metaforen etter den andre får breie seg på bekostning av de utallige uforenlige faktaene. Velkommen til Ekstremistan.

For en mer positiv gjennomgang av boka, les for eksempel Pål H. Bakkas grundige ros i Dag og Tid.

Lars Raaum

Den drives av, og dreier seg om, antallet asylsøkere. Som om det er noe regjeringen kan kontrollere med en bryter. Prinsippene ofres for en signalpolitikk den tverrpolitiske enigheten later som om virker. Etter at valgkampens hete lammet både rasjonaliteten og humaniteten i debatten, er det på tide å vende tilbake til det asylpolitikken dreier seg om: å gi beskyttelse til de som trenger det. Det er meningsløst å snakke om hvor mange som kommer – vi må måle regjeringen på andelen som får opphold. Vi må snu bevisbyrden.

Fra human til “streng, men rettferdig”

Valgkampen viste at “Streng, men rettferdig” har blitt det nye mantraet for norsk asylpolitikk på tvers av politiske skillelinjer (se for eksempel AP og Høyre). SV og Venstre var delvis hederlige unntak. Refrenget går: beskyttelse til de som har behov for det, reduksjon i antallet søkere som ikke har det – enten de kalles «grunnløse», «kriminelle» eller «uten beskyttelsbehov».

Soria Moria I annonserte en “mer human asyl- og flyktningepolitikk”, mens den vanskelig andreskiva har som mål å “redusere antallet personer uten behov for beskyttelse som søker asyl i Norge”. Dette skal gjøres ved å skremme dem med strenghet, hvilket er nødvendig for å “ha kontroll”, “bevare oppslutningen om asylinstituttet“  eller “redusere kriminalitet”. FrP skiller seg ut i sammenhengen, de vil bare være strenge og inhumane, og ønsker å omdefinere hva som skal telle som behov for beskyttelse drastisk a la Danmark.

“Uten beskyttelsesbehov” strekkes langt

I utgangspunktet er det ingenting galt i å ønske seg færre “grunnløse asylsøkere” – mennesker som ikke har krav på opphold – selv om betegnelsen er totalt misvisende.

Vi snakker om mennesker som bruker månedsvis, om ikke år av livet sitt, samt mesteparten av familiens penger på en risikofylt reise gjennom Afghanistan, Iran, Tyrkia, Hellas og resten av Europa, stuet inn i lastebiler, uten vann og mat, og uten beskyttelse fra kriminalitet. Det er ingen “grunnløs” handling. Men asylinstituttet skal ikke være en form for alternativ arbeidsinnvandring, det er til for å gi forfulgte mennesker den beskyttelsen de har rett til, men ikke får der de kommer fra.

Strenghetens dynamikk

Enigheten om at man skal være streng, men rettferdig drives av høye absolutte asylsøkertall. De store asylinnstramningene vi har hatt det siste tiåret under Bondevik II og de rød-grønne kom som respons til historisk høye søkertall.

Dette danner premisset for debatten, som setter fart når UDI rapporterer høye tall. Opposisjonen og media sidestiller høye tall med en regjering som har mistet kontrollen og konstruerer et styringsvaakum regjeringen ser seg nødt til å fylle med restriktiv handlekraft.

I 2008 kom de med 13 innstramningstiltak, som et resultat av økte tall, og særlig en dobling av antall asylsøkere fra 1. halvår 2007 til 1. halvår 2008. Både opposisjon og regjering tar for gitt at økningen er noe negativt: at den består av folk som forsøker å lure systemet. Vi ønsker å signalisere at de som ikke har behov for beskyttelse, heller ikke skal ha noe håp om å få opphold i Norge, sa statssekretær Liebe Rieber-Mohn i 2008. Erna Solberg skrøt i partilederutspørringen på TV2 at hun som kommunalminister hadde mer enn halvert asyltallene.

Tull med tall

Å bruke disse tallene som premiss for asyldebatten er fordummende for både debatten og politikkutformningen:

1) I stor grad kommer asylsøkere til Norge av grunner vi enten ikke kan – eller ikke vil – gjøre noe med. Forskningen på migrasjonsstrømmer er helt tydelige på det selvfølgelige – antall asylsøkere til vestlige land øker med graden av krig, konflikt og menneskerettighetsbrudd i opphavsland (se for eksempel Neumeyer, 2004)

2) De siste økningene kommer delvis som et resultat av politikkendringer i våre naboland

3) Vi får en debatt hvor premisset er at all økning betyr økning av folk som prøver å “lure systemet” - dersom vi bare gjør det så vanskelig som mulig, hvis vi bare øker risikoen ved bruk av skremmetaktikker, så vil de ikke de «grunnløse» finne det bryet verdt. Men forskning viser en begrenset effekt av slike politiske virkemidler (se for eksempel Thielemann, 2003, Hooghe et al, 2008, Hansen 2002)

Effekten av Norges asylpolitikk er vanskelig å måle

Velger asylsøkerne land selv?

Bakgrunnen for hvorfor asylsøkere velger et eller et annet land er kompleks – og graden av valg når de er nødt til å bruke smuglere på hele ruten er også relativt begrenset. I forskningen er det enighet om at strukturelle faktorer er avgjørende. Høyt BNP, lav arbeidsledighet og historiske faktorer som tidligere innvandring fra samme land, kolonibånd o.l. spiller sterkt inn. Nederland, et land som lenge har ført en streng asylpolitikk, har også sett begrenset effekt av innstramninger.

Absolutte tall er derfor en fordummende forenkling i asyldebatten. Store endringer i vår andel av asylsøkerene i Europa og Skandinavia, kan derimot ha noe for seg.

Hvorfor øker det i Norge?

Vi er nokså like i Skandinavia. Vi er rike, vi er liberale, og vi kan forvente en sterkere effekt av endringer hos hverandre enn vi kan fra andre deler av Europa. Selv om det er gjort få omfattende studier, er det mye som tyder på at agentene som smugler asylsøkere i stor grad bestemmer destinasjonsland: Det er mye lettere å skifte  endestasjon fra Sverige til Norge enn til Storbritannia. En sammenlikning med utviklingen i Sverige gir en passende kontrast til vår egen utvikling. Danmark derimot, er ikke blant “landene det er naturlig å sammenlikne seg med”.

I 2002 vant høyresida valget i Danmark. De strammet inn, asyltallene sank. I Norge og Sverige økte de derimot kraftig, på tross av stabil politikk og stabile europeiske tall. Den danske retorikken var klin lik dagens norske – “streng, men rettferdig”. Det var en urettferdig innstramning. Danskene opererer med et ekstremt snevert flyktningebegrep, veldig få mennesker på flukt faller innenfor, og behandlingen av søkere er dårlig.

Siv Jensen har rett

I Norge ønsker FrP en slik innstramning (vi har vedtatt ny Utlendingslov, bare FrP fremmet helhetlig endringsforslag paragrafene § 27 tom. 37, selv om Høyre påstår at de vil snevre inn). Det danske flyktningebegrepet er snevrere enn EUs minstestandard, som Danmark slipper å forholde seg til siden de holder seg utenfor det justispolitiske samarbeidet.

Når Siv Jensen sier at dette har fungert, har hun rett. Men det betyr at vi kaster de fleste humanitære prinsipper over borde, da er ikke lenger målet å sørge for at de som har rett til det får beskyttelse. Da ønsker man simpelthen at et rikt land skal ta så lite ansvar som mulig for mennesker på flukt.

Graf 1 - Antall årlige asylsøknader per 1.000 innbygger (kilder: UNHCR, OECD International Migration Outlook, US Census Bureau)

Tar Norge støyten for nabolandene?

Se på utviklingen. Norge og Sverige følger hverandre tett frem til 2004, hvor Norge opplever en sterkere nedgang. Sverige øker frem til 2007, hvor Norge overtar ledelsen. De store økningene henger tett sammen med konflikter i verden; irakere, kosovoserbere, somaliere, russere og afghanere er de største gruppene i tilstrømning til Norge fra 1999 (mao. Saddam Hussein, Irak-krigen, konflikten i Kosovo, borgerkrig i Somalia, Tsjetsjenia og Afghanistan-krigen).

Når Norge overtar ledelsen i 2008, skyldes dette hovedsakelig flyktninger fra Irak, Afghanistan og Somalia som til sammen sto for over 50% av økningen.

Strømmen fra krigssonene

Sverige mottok Europas høyeste andel av asylsøkere fra Irak frem til slutten av 2007. Mye av forklaringen er at Sverige har mange tidligere flyktninger fra Irak, i tillegg til at det er et rikt, velfungerende land. I 2008 faller tallet kraftig, særlig grunnet en redaksjon av irakiske asylsøkere. To endringer er trolig årsaken til det: en etablering av en returavtale for avviste irakiske asylsøkere og en endret vurdering av trusselbildet i Sentral-Irak. I Norge opplever vi en kraftig økning, hvorav iraksiske asylsøkere utgjør 25%.  Vi har ikke de samme virkemidlene, og blir dermed attraktive (Dette er bakgrunnen for særlig tiltak 1, 2, 7, 8 i innstramningene)

Den andre store delen av økningen i Norge er asylsøkere fra Afghanistan. En stor andel av disse oppgir å være mindreårige. Norge har blitt mer populære blant afghanske asylsøkere. Det kan ha sammenheng med en av de viktigste og riktigste beslutningene UNE fattet i 2008: stansen av Dublin-returer til Hellas.

“Hellasretur” = gresk for “prinsippløshet”

I Hellas risikerer asylsøkere å bli returnert til hjemlandet sitt uten å få søknaden sin korrekt behandlet. Og behandlingen frem til deportasjon er umenneskelig. Om Norge returnerer folk til Hellas, risikerer vi å bli medskyldige i det sterkeste prinsippet i flyktningeretten, non-refoulement: retur av personer til forfølgelse eller tortur  (Utlendingslovens paragraf 15. Se NOAS rapport om Hellas fra 2008).

Denne prinsipielt riktige beslutningen – denne rettferdige beslutningen – stod Norge alene om i Europa. Det førte til konflikt med den praktiske asylpolitikkens andre ledestjerne: vi må gjøre som de andre. For selv om forskningen har et stykke igjen på å dokumentere effekten, legitimeres innstramninger av at De andre gjør det jo.

Foreldre kan finne på å svare på denne typen påstander med spørsmål a la Hvis alle andre hopper utfor en klippe, ville du også gjort det? De fleste barn svarer nei. Norske politikeres svar er et rungende ja.

Herming etter naboene funker ikke

Dag Terje Andersen og Erna Solberg argumenterer med at vi må stramme inn når nabolandene gjør det – hvis ikke risikerer vi asylflom. Derfor reverserer regjeringen den prinsipielt riktige beslutningen om å stoppe returer til Hellas. Regjeringen gjorde dette helt klart i et notat til UNE, hvor beslutningen ble  kritisert for å ha “gjort Norge særlig attraktivt for asylsøkere som allerede har et opphold i Europa”. I Soria Moria II heter det at “Norsk praksis skal i hovedtrekk samsvare med praksis i andre sammenlignbare land”.

I dette bildet står prinsipper og praksis i konflikt, men å tro at dette vil endre hovedbildet er å tro på julenissen:  I det Norge gjør det samme som Sverige vil de strukturelle faktorene som gjør Norge attraktivt forbli de samme. Det var simpelthen snakk om å være førstemann til mølla hele tiden. Når alle fremme, er man like langt.

Rettferdig, men streng: Sett prinsippene først

Skal vi ta retorikken om en streng, men rettferdig asylpolitikk på alvor innebærer det at :

1) De som trenger beskyttelse får beskyttelse.
2) De som ikke trenger det ikke kommer til Norge

Målet er dermed ikke det totale antallet, men andelen av asylsaker som resulterer i beskyttelse i Norge. Jo høyere denne andelen er, jo færre grunnløse asylsøkere kommer til Norge – politikken er rettferdig, men streng. For at tall skal gi mening, må vi se på vedtak.

Foten settes ned, terskelen heves

Asyl representerer  de som trenger det mest og de får opphold etter en individuell vurdering på bakgrunn av Flyktningekonvensjonen. “Vern” har også bakgrunn i internasjonale forpliktelser, både Flyktningekonvensjonen, den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen og Torturkonvensjonen. I sum betyr dette at Norge ikke kan sende tilbake asylsøkere som risikerer livsfare eller tortur.

Opphold på humanitært grunnlag har vært mest kontroversielt. Det utgjør om lag 20% av vedtakene. Regjeringen har i Soria Moria II varslet at de vil “heve terskelen for oppholdstillatelse på humanitært grunnlag”. Dette dreier seg om mennesker som verken har krav på flyktningestatus eller vern, men hvor en kombinasjon av helse- og famileforhold (herunder barn), forholdene i hjemlandet, botid og innvandringspolitiske hensyn spiller inn.

Flere har krav, ferre har sjans

De siste årene har andelen for humanitært grunnlag gått ned mens andelen asyl har gått opp. Av asylsøkerne som kommer til Norge, øker altså andelen med beskyttelsesbehov, stikk i strid med tonen i debatten. Andelen avslag går ned, med unntak av 2008. UDI skriver selv at “2008 var et utypisk år med unormalt høy avslagsprosent. Grunnen til det er en praksisendring for personer fra Serbia/Kosovo og tsjetsjenere som førte til at disse fikk avslag der de før hadde fått opphold”. Mer oppdaterte tall viser også at 53% av de som har fått saken sin behandlet i Norge får opphold.

Graf 2. Utfall av norske asylvedtak 2003-2009, fratrukket Dublin-overføringer og trukne søknader

En kort huskeliste

For de som likevel insisterer å snakke om tall, her er et par tommelfinger-regler:

• Landene det kommer flest søkere fra er krigsområder
• De fleste asylruter er veldig risikable
• 1/4 av de som kommer blir sendt til et annen europeisk land for å få søknaden sin behandlet (Dublin-overføringer)
• Rundt halvparten av søknadene Norge har ansvar for resulterer i beskyttelse
• Ikke snakk om absolutte tall, sammenlikn med land det er naturlig å sammenlikne oss med. Danmark er ikke et av disse.
• Og fordi det ikke kan nevnes ofte nok: 90% er papirløse, det betyr ikke ID-løse eller at de ikke samarbeider. 90% blir identifisert. Det er nok av grunner til at mennesker på flykt mangler papirer

Legg bevisbyrden på regjeringen

For  ta det én gang til: Målet her er å gi beskyttelse. Antall asylsøkere forteller oss ingenting om politikken er rettferdig, den forteller oss at Sverige strammer inn, at det er flere konflikter i verden eller at smuglerruter er endret.  Når vi gjennomfører tiltak for å redusere økning fra en gruppe må vi sørge for at disse er målrettete og ikke går utover flyktninger og asylsøkere som sådan. Det som må drive politikken er annerkjennelsesgrad. Hvor stor andel av de som kommer gir vi beskyttelse?

Da ligger bevisbyrden på Regjeringen. Er det virkelig sånn det fungerer når vi svikter prinsipper, som i returer til Hellas? Øker det annerkjennelsesgraden? Så langt har ingen dokumentert denne grunnleggende antakelsen i asyldebatten.

Vær streng

Dette er noe regjeringer kan holdes ansvarlig for.  Soria Moria II varsler at regjeringen løpende vil vurdere tiltak for å begrense asyltallene. Sjansen for at mennesker med beskyttelsesbehov blir collateral damage for signalpolitikk er stor. Vi må kreve at regjeringen rettferdiggjør tiltak ikke bare i strenghetens, men også i rettferdighetens navn.

Det holder ikke å frigjøre oss fra juksinga med tall, vi må også klare å bryte ut av tendensen til å “gjøre som alle andre”. En rettferdig asylpolitikk krever et felles europeisk rammeverk for ikke  å bli et kappløp mot bunnen. Den politiske kampen for dette skjer i EU, og en rettferdig, og ikke bare streng asylpolitikk, krever at man deltar i EUs politiske prosess. Ikke bare i markedet. Men det kan jo ikke en rød-grønn regjering si høyt. Akkurat som fokuset på tall fordummer asyldebatten, velger det politiske Norge å lukke øynene for at de viktigste politiske løsningene i ett av valgkampens heiteste tema, finnes i et EU ledet av våre svenske naboer.

Les mer:

UDI: Statistikk, UDI: Årsrapport 2003, UDI: Årsrapport 2008, UNHCR: Årsrapport 2003, UNHCR: Årsrapport 2006, UNHCR: Årsrapport 2007

Forfatterens eget datasett, asylsøknader i Norge, Norden og Europa, kilder: UDI, UNHCR, OECD International Migration Outlook, US Census Bureau.

Antall asylsøknader mottat i Norge fra 1989-2008