Man skal passe seg når man kritiserer en bok for det som utelates. Det kompliserer på sett og vis saken at Aslak Nores Ekstremistan drar nytte av New (new) Journalisms store fordel/ulempe – skillpaddeskallet av personlighet og uttalt subjektivitet. For all del. Den er definitivt godt lesestoff, lekende og lærerikt og verdt tiden din.

Samtidig har Ekstremistan blitt solgt inn som en bok som både skal fylle tomrom, utvide debattrommet, og så videre. Åpne eller ei, Nore har i sin spalteturné barskt slått inn dør etter dør. Nå skal man høre. Han ønsker velkommen til Ekstremistan, og det blir for fristende å oppføre seg som en litt kresen gjest.

Bøllefrøet Nore

Så det er sagt – boka er ikke et angrepsskrift mot velferdsstaten og det er ikke en bok som aktivt tar sikte på å legitimere fordommer. Intrykk av noe annet kommer mer av en spalteturné som har vært full av store og voldsomme ord og en tittel som fortjener å bli lest opp av Don LaFontaine.

Det er ikke en omfavnelse av grumset vi snakker om, og den eventuelle forvirringen virker som et resultat en overivrighet, den samme som får ham til å lire av seg passasjer som Les ordene under raskt og hold hånden over listen når du er ferdig. Deretter skal jeg lure deg. og La meg derfor ta deg tilbake til Ekstremistan, og en hjemme alene-fest på 1990-tallet. Jeg advarer mot sterke scener. Aslak Nore er muligens en show-off – men han er på langt nær noen rasist. Det er en forskjell på å rasjonalisere frykt og å forholde seg rasjonelt til frykten, og han prøver på det siste.

Fotballen blir universalnøkkelen

Siden han ikke kan skrive om Norge uten å skrive om Nore, byr han generøst på anekdoter fra sin egen oppvekst. Den røde tråden i boka surres rundt fotballen, som blir Nores primære møteplass med ungdom fra annen landbakgrunn. Gjennom den opplever han å gjenkjenne Lyn-kameraten Metkel Negassie Betew på forsiden av avisene som en av NOKAS-ranerne, men også å gjenkjenne den gamle motstanderen John Alieu Carew på landslagets lagoppstilling. Sporten blir et bilde på nye Norge – et samfunn som både blir bedre og verre av innvandringen, et land som vokser i alle kanter.

Det er en sympatisk og anvendelig metafor. Innvandringens positive innvirkning på det norske samfunn taper for ofte mot skyggesidene, og toppfotball er et støyende unntak. Det har, som Nore påpeker, vært en enorm utvikling fra da Caleb Francis fikk slengt både frukt og rasistiske gloser etter seg da han debuterte fra start mot VIF i 1988 og nå, når Klanen heier fram et lag bestående av Moa, Harmeet, Dawda og Mohammed.

Men gjennom personlige fortellinger om treneren Zolly og feltarbeid i Drammensklubben Drafn og Groruddalen peker Nores fotballmetafor mot to brister i velferdsstaten i møte med det flerkulturelle: Den pedagogiske likhetstankegangen og dugnadsånden. Grovt sagt anklager Nore det norske for å neglisjere spissingen, mens innvandringen går utover breddevirksomheten. I krysningspunktet mellom disse to finner du bokas trusselbilde, et hult og middelmådig sosialdemokrati hvor velferdsordninger mister mer og mer legitimitet.

Drømmen om et nytt mirakel i Marseille

Nore overlater løsningsforslagene i stor grad til andre, men han fabler i boka om en slags ny nasjonalisme – nasjonal selvsikkerhet som et botemiddel mot alle usikkerhetene. Hva dette skulle innebære, er mer vrient – man lurer for eksempel på hvor han har tenkt å gjøre av et såpass fundamentalt nasjonalt instinkt som likhetstanken i denne pakka.

Han drømmer om å oppleve et nytt mirakel i Marseille med Alexander Tettey og Joshua King på laget. Men fotballmetaforen er utilstrekkelig. Det er for eksempel verdt å huske på at forstedene i Paris tok fyr etter at et multietnisk, fantastisk ensemble av fotballspillere (til alt overmål ledet av en muslim som kanskje var tidenes beste spiller) hadde rundspilt hele verden og vunnet både VM og EM. Men det er ikke så viktig. Fotballmetaforen var fin, den lot seg strekke. Da er det vanskeligere å svelge unna Nores merkelige utvalg av intervjuer. I hvert fall om boka virkelig skal være en diagnose.

Hvor er innvandrerne?

I sine studier av islam intervjuer Nore en norsk konvertitt. I tillegg siterer han Harald Eias Khalid Raja fra Tazte Priv. Intervjuene med konvertitten er fengslende lesning, men historien om henne er likefullt en nokså marginal fortelling i denne settingen, og Eias karakter er fiktiv, samma hvor på kornet den er. Nores tekst skriker etter et par konfrontasjoner med noen som faktisk målbærer dette kravet om respekt.

Den hadde også stått seg på å ha med et og annet intervju med jentene som prises av forfatteren både for sitt fravær fra voldsstatistikkene og sin tilstedeværelse på karaktertoppen. Er ikke disse en essensiell del av konstruksjonen Ekstremistan? I boka granskes de ikke i det hele tatt. Nores tilitt til sin egen oppvekst i Oslo har blinde flekker. Han gikk, som meg, blant annet på Marienlyst skole, rett ved NRK. Det er ikke akkurat den hissigste smeltedigelen i byen – skolen var ikke det på min tid, og den var i hvert fall ikke det på Nores tid.

Han legger en slags prestisje i å være tidlig ute med opplevelsen av å vokse opp i flerkulturelle Oslo. Men det er heftigere nå, og ved å ikke søke nedover i årskullene tror jeg Nore går glipp av svært verdifullt kildemateriale – og ikke bare blant innvandrere. Vi er blitt litt gammeldagse. Der et av mitt årskulls første sterke minner for eksempel er bildene av en mur som falt er det en stor sjans for at mange av disse husker to kollapsende tårn. Det har tilspisset seg, i ordskiftet, i klasserommene og på festene. Tvisyn blir en nødvendighet når så mange av de du vokser opp med både er gjenstand for forskjellsbehandling og eksponenter for holdninger som går på tvers av dine egne.

Er dette berøringsangst?

Nore søker til akademia, til det trygge og spekulerende. Er ikke det akkurat det snillistene får fortjent tyn for å gjøre? Var det bare et spørsmål om riktige forskere? Han gransker tilstrømningen av innvandrere på de aldersbestemte landslagene og intervjuer faren til et drapsoffer om kriminologiens brister. Vel og bra – men, med unntak av samtalene med gamletreneren Zolly inneholder ikke denne boka et eneste intervju med en eneste innvandrer til Norge.

Jeg oppfatter det som en stor mangel. Men, som Nore påpeker ved hjelp av det gamle to tryner og en vase-eksempelet, folk leser ulike ting inn i et bilde. Bildet han snakker om, er av Ali Farah liggende i Sofienbergparken, som blir utgangspunkt for en underholdende og smart utflukt om fordommer og stereotypier og kortstokker og som ender med at Aslak Nore ikke klarer å finne en klar syndebukk. En nøtt, det der, men vi kan alle være enige om at ingen sender blomster til karen som slo. Den påfallende bortgjemningen av det utløsende slaget når episoden skal gjenfortelles blir for denne leseren ironisk, den gir det hele en merkelig smak av liberal bias, gammelt nytt, av nok et innlegg i en debatt i et samfunn hvor den ene klossete metaforen etter den andre får breie seg på bekostning av de utallige uforenlige faktaene. Velkommen til Ekstremistan.

For en mer positiv gjennomgang av boka, les for eksempel Pål H. Bakkas grundige ros i Dag og Tid.

I forbindelse med fireårsjubileumet for Jyllandspostens publisering av 12 tegninger av Muhammed og gårsdagens dekning i Dagsavisen, har jeg tenkt litt over to episoder fra det som ble hetende karikaturstriden. Det første delte jeg med én person, det andre delte vi alle i hop og det hadde vært nokså uttværa om ikke så mange av oss hadde husket ting så forskjellig.

På den tiden, altså januar 2006, jobbet jeg på ungdomsklubben Café Condio, et av ressurssentrene til Oslo Røde Kors. På denne dagen var en av de faste ungdommene, de som gjerne kom rekende rett etter skolen og kunne tilbringe resten av dagen der, fly forbanna. Det var uvanlig. Han vi snakker om var en hyggelig og nysgjerrig somalsk 16-åring som så godt som alltid gjorde dagene på Condio morsommere (og travlere).

En sint ung mann

Vi sto utenfor åpningsdøra, det var pisskaldt, han skalv og var rasende. Når han først sa noe, var det simpelthen Nå er jeg sint. Jeg spurte hva det var, om det var tegningene. Nei, sa han. Å? Nei – eller, jeg er sint på det og. Men jeg er mest forbanna fordi ingen tør å være uenige med meg. De tør ikke å krangle.

Midt oppi denne hendelsen, som da var i ferd med å anta vanvittige dimensjoner, hadde denne gutten med ett gått fra å være en nysgjerrig og helt sikkert oppmerksom elev til å bli behandlet som en tikkende bombe. For ham var denne misforståtte respekten mer provoserende og mer sårende enn en eventuell krangel om Islams ukrenkelighet kunne ha blitt i det klasserommet.

Forsøk på å leve i sannhet

Den korte samtalen har blitt grublestoff når jeg forsøksvis tar innover meg hva det vil si at personlige rettigheter og friheter bør veie tyngre enn grupperettigheter. Man kan argumentere praktisk: Hensynet til grupperettigheter er ofte fullstendig uegnet som utgangspunkt når man møtes én til én uansett. Og det er kun de færreste av oss som får anledningen til å adressere eller påvirke større masser i våre liv. Ytringsfrihet er desentraliserende.

Den har også fått meg til å tenke at den største verdien av uenigheten og av den nærmest grenseløse ytringsfriheten ikke først og fremst er hva de gjør med debattklimaet eller andre diffuse størrelser. Først og fremst er de en garanti for anstendighet. For at man ikke, som Vaclav Havel sier, ender opp med å leve i usannhet. Den norske karikaturstriden handlet i bunn og grunn om hvordan enkeltmennesker skal behandles.

12 Muhammedkarikaturer

Den andre episoden handler om Vebjørn Selbekk. Men før jeg skrivervom ham, er det nødvendig å rekapitulere litt av det som faktisk skjedde.

30. september 2005 trykket Jyllandsposten 12 Muhammedkarikaturer som reaksjon på at barnebokforfatteren Kåre Bluitgren ikke klarte å finne en illustratør til en bok om profeten Muhammeds liv. 12. oktober ble elleve ambassadører avvist med et brev da de ba om et møte med statsminister Anders Fogh Rasmussen om det de oppfattet som en pågående svertekampanje mot Islam.

Brevet påpekte blasfemiparagrafen i dansk straffelov, og sa at danske borgere godt kunne prøve en sak mot Jyllandsposten for retten. 27. oktober gjorde noen det. Flere muslimske interesseforeninger gikk sammen om å saksøke avisa.

Den groveste blasfemiske handlingen på lenge

To danskbosatte imamer var blant de som var misfornøyde med regjeringens håndtering. De formulerte et rundskriv som blant annet la ved de 12 karikaturteningene, tegninger fra Weekendavisen (som de mente var mer krenkende), og tre ekstra bilder muslimer skulle ha blitt tilsendt anonymt på nettdebatter. Det ene et byråfoto fra en fransk griseimitatorkonkurranse. Det andre et bilde av en muslim som ber mens en hund oppfører seg nærgående. Det siste en karrikatur av Muhammed som pedofil demon.

Det er ingen overdrivelse å si at denne drittpakken og den påfølgende lanseringsturneen de foretok gjennom den muslimske verden er blant av de mest forrykte blasfemiske handlingene som er blitt begått på mange tiår.

Sistemann uti er en taper

Jackpoten kom i Mekka 6. desember, da rundskrivet ble sirkulert på et møte for Den islamske konferanse med flere statsoverhoder til stede. Bildene, samt skriftlige påstander om grov undertrykkelse, skapte furore. Det ble fremsatt krav om at FN skulle gjennomføre internasjonale sanksjoner mot Danmark. Og verden gikk inn i et virrvarr av følelser og prinsipper. Ambassader ble angrepet. Bakervarer ble omdøpt.

I Norge var Aftenposten tidligst ute, kort tid etter Jyllandspostens publisering. Faksimile trykte de også. 8. Januar trykket dagbladet.no tegningene. Dagen etter hadde Magazinet en sak klar med intervjuer om striden i Danmark og om blasfemilovgivning. Redaktøren i avisen, Vebjørn Selbekk, var opptatt av at blasfemiparagrafen skulle holdes i hevd, og ønsket å belyse det ved hjelp av det høyst relevante eksempelet fra Danmark. Han valgte, som de andre redaktørene hadde gjort, å trykke en faksimile.

Jens Stoltenberg sier det som trengs

Så eksploderte det rundt ham. Da heten ble skrudd opp i Norge forsvarte han den redaksjonelle avgjørelsen. Det ble ikke godt mottatt, Selbekk ble selve synderen, og hadde en vanskelig sak å føre all den tid ingen norske medier på det tidspunktet var hodeløse nok til å for eksempel trykke en faksimile av artikkelen som var stridens kjerne. Dette toppet seg etter at den norske ambassaden i Damaskus ble satt fyr på 4. februar.

To dager etter, gikk statsminister Jens Stoltenberg svært langt i å gi en norsk redaktør for en avis med opplag på rundt 5000 et delansvar for brannen i Norges største nettavis:

- Har Magazinet bidratt til at den norske ambassaden i Damaskus ble påtent?

- Det er i hvert fall det demonstrantene bruker som begrunnelse. De demonstrerer mot karikaturtegningene av Muhammed som ble gjengitt i Magazinet.

En tvingende nødvendig pressekonferanse

De færreste av oss får som sagt anledningen til å adressere så store grupper. Noen ganger er det rart å se hva de som får det, en man har stemt på atpåtil, gjør. Kanskje var det ubehaget over delvis å måtte legge seg flat for sterke, mørke religiøse følelser som gjorde at statsministeren valgte å peke på den kristne kranglefanten. Kanskje var det irritasjon. Det viste seg uansett å være det man ynder å kalle god håndtering, for fire dager senere kunne Selbekk, Bjarne Håkon Hansen og daværende leder for Islamsk råd Norge, Mohammed Hamdan, inkalle til en pressekonferanse.

Redaktøren ofret yrkesstoltheten

Dette er det andre øyeblikket – det pinlige synet av Selbekk, styltete og sliten lese opp en høyst ufrivillig beklagelse. Der sa han at han  “som redaktør ikke fullt ut forstod hvor sårende publiseringen av Jyllands-Posten-faksimilen faktisk ble opplevd”, selv om hensynet til religiøse følelser var et emne han gjennom virke og tro var levende opptatt av.

Han roste den krenkede delen av befolkningen for å reagere på en “verdig og tilbakeholdende måte som de fortjener respekt og honnør for.” Det må han nesten ha hørt fra noen andre – for Selbekk og hans familie ble nødt til å leve med politibeskyttelse og drapstrusler.

Håndverkeren Bjarne Håkon Hansen

Hamdan var fornøyd og ga Selbek “sin beskyttelse” under pressekonferansen. I shit you not. Bjarne Håkon Hansen avviste at regjeringen hadde hatt en aktiv part under samtalene. Leser du sakene fra den gang i dag, vil du se at det ikke var mange som stilte spørsmål ved det svaret. Etter hvert står disse dagene for mange igjen som et politisk c-moment av regjeringen, man kaller det som sagt bra håndtering.

Og da Dagsavisen intervjuet Selbekk i går, startet de saken med å fastslå at striden sprede seg for alvor til Norge da Selbekk trykket faksimilene. Stoltenbergs fordeling av skyld har etter hvert blitt sånn historien fortelles. Det jeg sitter igjen med fra pressekonferansen er forbløffelsen, og den påfølgende triste erkjennelsen av at ytringsfriheten, da Selbekk skulle til pers, ikke var mye verdt.

Selbekk overdriver undertrykningen av religionskritikk

Dette er greit å huske, særlig når Selbekk i gårsdagens intervju sammen med Per Edgar Kokkvold og Aslak Nore mener at rommet for å utøve religionskritikk er blitt alvorlig innsnevret, og man tenker at han framstår som litt hårsår. Har det blitt så mye mindre diskusjon om religion de siste årene? Har ikke flere av de store konfrontasjonene rundt troens plass i samfunnet etter karikaturstriden (hijabsaken, blasfemiparagrafen, felles ekteskapslov) endt opp med dundrende tap for religiøse krefter?

Da er han en sytepave som i tillegg glemmer hva vi gjør nytte av å huske på – hva han svelget unna under den pressekonferansen. At inngrepet i ytringsfriheten hans i stor grad kom fra en handlekraftig regjering med bred støtte, ikke fra ekstremister. At han, som Erik Bergesen skriver, fremdeles fortjener en unnskyldning.

Et hysterisk forhold til ytringsfriheten

Det er også viktig å ha in mente i tilfeller der ytringsfriheten igjen blir dratt inn i manesjen i tåpelige eller konstruerte sammenhenger. Når Bjarne Melgaard eller Litteraturfestivalen på Lillehammer problematiserer den gjennom gimmicker og folk man kjenner, fornuftige folk, venner, sier at vi har et hysterisk forhold til ytringsfriheten i Norge.

I sånne situasjoner er det fristende å skygge unna, og godta at man kanskje må fire på kravene, eller justere hva man legger vekt på i politikken og polemikken. Ytringsfrihetsrunking forsurer debattklimaet. Men når jeg tenker på disse to situasjoene, innser jeg at jeg til syvende og sist driter litt i debattklimaet som sådan, hva nå enn det er. Det er uansett den ærlige og om nødvendig kranglete omgangen med enkeltmenneskene, enten de er redaktører eller skoleelever som utgjør byggeklossene i forsøket på å leve i sannhet.