I kampen mellom en jazztrommeslager og en rytmerobot står følgende spørsmål på spill: Finnes det en universell rytmisk kraft?

Det aller mest basale du kan lære en ny musikant er at han eller hun må spille i takt. Dette er et naturlig utgangspunkt, men det er også en forenkling. Fremføring av rytmikk er i realiteten et svært komplekst fenomen. En illustrerende digresjon: Kenneth Kapstad ble trommeslager i Motorpsycho før plata Little Lucid Moments (2008). Trioen endret faktisk radikalt karakter etter dette. De ble et annerledes band, kanskje også et mer trommefiksert band. Du kan se det på konsertene, der Kapstad har blitt et naturlig blikkfang. Men man kan også merke det om man sammenligner tidligere Motorpsycho med den nye utgaven av bandet. Jeg tror ikke dette bunner i at Håkon Gebhardt ikke var en rå trommis. Det er mulig at Kapstad er mer virtuos enn Gebhardt (Kapstad skriver en masteroppgave om bruken av doble basspedaler), men antagelig handler forskjellene vel så mye om hvordan de to fremfører en groove ulikt.

Rytmeroboten

En forklaring på hva dette innebærer, finnes i Henkjan Honings betydningsfulle musikkvitenskapelige essay om rytmikk, interpretasjon og timing: “A performed rhythm can sound ‘mechanical’, ‘anticipated’, laid-back, rushing’, etc. This is caused by playing some notes somewhat shorter and others longer in duration.”

Det finnes altså ingen trommeslagere som spiller likt. Forskjellige trommiser gir også ulik lytteopplevelse. Den norske professoren og trommeslageren Carl Haakon Waadeland har gjennomført et eiendommelig forskningprosjekt på området: Ved help av et apparat som etterligner rytmiske avvik hos trommeslagere, en slags “rytmerobot”, leter Waadeland etter en referansetid som kan vise hvor vesentlige rytmiske avvik egentlig er.

Professoren sa hva?

Waadeland gjør disse forsøkene i en slags vitenskapelig jakt på swingfiguren, som har vist seg vanskelig å notere, men fenomenet er det likevel det samme: “Målingene viser forskjellige bevegelseskategorier knyttet til forskjeller i tempo, aksentuering og rytmisk underdeling”. Slik finner Waadeland belegg for å hevde at det er ørsmå ujevnheter gjør at musikk oppleves som levende. Dette kommer kanskje ikke som noen stor overraskelse. Generelt kan man si at det som virker intuitivt og ikke-perfeksjonert, gjerne også oppleves som pulserende eller legemliggjort. Mer overraskende er imidlertid Waadelands slutning: Professoren mener det er snakk om en universell rytmisk kraft.

Oppfatningen rimer godt med John Blackings musikkfilosofiske teorier om det musiske mennesket, der Blacking baserer seg på tanken om at vi alle bærer musikken i oss. På denne måten blir musikalitet først og fremst et spørsmål om hvorvidt man har blitt stimulert musikalsk eller ikke. Man kan også tenke seg at “kraften” henger sammen med hjerterytmen vår, da et menneskes puls både må sies å være universell, rytmisk og kroppslig.

Elvins eksempel

For å følge opp jakten på hva som ligger i det Waadeland kaller den universelle kraften, kan vi se til Elvin Jones (1927-2004). Jones spilte med jazzeliten på 1960-tallet, legender som Rollins, Coltrane, Mingus og Miles. Men det er ikke CV’en til Jones som gjør ham til et yndet forskningsobjekt, det er snarere sjanger og spillestil. I et jazzband bygges musikken opp rundt komplekse rytmiske underdelinger (forskjellige måter å telle antall slag på), fremfor riff eller partitur. Jones viser oss en svært intuitiv og improvisatorisk måte å traktere trommene.

Før eksemplet, er det greit å ha en distinksjon bragt på det rene: Når vi snakker om beat, har det med timing å gjøre. Når vi snakker om time, dreier det seg om musikalsk tid, definert nøyaktig ved hjelp av en metronom.

Samlende bomber

Når musikken blir så kompleks som den gjør i Elvins tilfelle, er spørsmålet hva som holder den samla. Eller kanskje bedre: hvorfor svinger det? På mange måter er det dette både Waadeland og Honing forsøker å ta tak i, mer empirisk. Mer subjektivt, i møte med Elvin jones, finner du en rytmisk forfølger, snarere enn en følgesvenn. Han utfordrer solisten, gir energiske tilsvar til improviserte fraser. I tillegg beveger han seg i praksis hvor som helst langs pulsens yttergrense.

Det er heseblesende, men det oppleves jævlig tettspilt. Cymbalen og bassen går uavkortet, men det er ikke snakk om at slagene skjer helt samtidig. Det aller mest typiske ved uttrykket til Elvin Jones, er hvordan han til stadighet dropper bomber, et uttrykk som er like stilig som det er dekkende – all den tid du får en fornemmelse av at takta, slik du følte den, opphører. Rytmiske innfall, basert på ren intuisjon. Samtidig er det et godt eksempel på hva rytmikk handler om, vitenskapelige modeller satt til side: Kreativitet og energi. Repetisjoner og brudd.

Menneske vs. matematikk

Dersom en analyse av rytmiske avvik kan fortelle oss noe, vil det likefullt være reinspikka teori. Teori stilt overfor en form for menneskelig fornemmelse for rytme. Det ligner en fyrig form for skyggeboksing – eller eurytmi. Forholdet mellom rytmikk og vitenskap er i beste fall uavklart. Trøsten får være at det ubesvarte spørsmålet om rytmikkens x-faktor kan stilles gjentatte ganger, lyttende til platesamlingen.