Noen velger etter et langt og interessant liv å gi ut sin selvbiografi, mens andre har så mye på hjertet at de må fortelle sin historie så fort som mulig, uten unødig opphold for refleksjon og ettertanke. Tidligere statsråd Karita Bekkemellem havner solid i sistnevnte kategori, og selv om boken på ingen måte er en sammenhengende drittpakke, så klarer hun å smelle til med nok nedsettende karakteristikker til å befeste inntrykket av at boken er skrevet for henne selv, heller enn for leseren. Mediedekningen boken har fått, og måtte få, gir også et uheldig inntrykk av at AP mest likner på en fjortissgjeng som henger på dass og prater dritt om hverandre.

Klaging i storformat

Jay Leno sa engang at “Politics is just show business for ugly people”. Nå er Bekkemellem og Stoltenberg blant de fagrere i politikken, men etter den siste ukas sirkus får man inntrykk av at politikk først og fremst er en såpeserie. Det bidrar til mer mediedekning der politikere behandles som kjendiser heller enn seriøse forvaltere av viktige beslutninger.

La oss legge til grunn at alle faktiske hendelser rundt Bekkemellems politiske liv er korrekte. Likevel er det fristende å tenke: So fucking what? Det er mange som har blitt dårlig behandlet av sjefen, eller som har fått sparken. Det er naturlig å klage til en partner, eller lire av seg eder og galle til  venner. Men de færreste av oss har en posisjon der griningen har offentlighetens interesse, og det er her Bekkemellem bør forvalte erfaringens tarv på en bedre måte enn å kalle Jens Stoltenberg for en pingle.

Det er ikke en vanlig jobb

Bekkemellem fremstår sjokkert over at det finnes politiske spill, men hun har selv søkt seg inn i politikken og steget i gradene innenfor et system der det kan ha avgjørende betydning hvilket kjønn du har, hvor gammel du er, hva som er hudfargen din, hvor i landet du er oppvokst, eller andre ting som  ikke er vesentlige opplysninger på en vanlig CV.

Som politiker kan du miste jobben fordi velgerne er dumme, eller nominasjonsmøtet er rigget. Karrieren kan legges i grus fordi du har feil venner, få venner, venner som er interesser heller enn venner, man kan tvinges ut av jobben bare fordi man er på feil sted til feil tid.

Ikke spill sjokert

Man kan godt rette kritikk mot politikkens vesen, man ønske seg et annet system eller man kan søke seg til andre arbeidsplasser. Å stige til topps i politikken innebærer å forholde seg til et kynisk og resultatorientert system, der man hver dag må være forberedt på å ta konsekvensene av de spilleregler som gjelder.

Bekkemellem har en lang og imponerende merittliste, og bør huskes som en politiker som oppnådde flere imponerende resultater. Men det blir komisk når hun fremstår som sjokkert over hva det å være politiker innebærer, og det er trist for norsk politikk at hun ypper til personstridigheter der det surmules om hvem som sa hei til hvem, hvem som burde ringt istedenfor å sende sms, og hvem som trenger en klem.

I forbindelse med fireårsjubileumet for Jyllandspostens publisering av 12 tegninger av Muhammed og gårsdagens dekning i Dagsavisen, har jeg tenkt litt over to episoder fra det som ble hetende karikaturstriden. Det første delte jeg med én person, det andre delte vi alle i hop og det hadde vært nokså uttværa om ikke så mange av oss hadde husket ting så forskjellig.

På den tiden, altså januar 2006, jobbet jeg på ungdomsklubben Café Condio, et av ressurssentrene til Oslo Røde Kors. På denne dagen var en av de faste ungdommene, de som gjerne kom rekende rett etter skolen og kunne tilbringe resten av dagen der, fly forbanna. Det var uvanlig. Han vi snakker om var en hyggelig og nysgjerrig somalsk 16-åring som så godt som alltid gjorde dagene på Condio morsommere (og travlere).

En sint ung mann

Vi sto utenfor åpningsdøra, det var pisskaldt, han skalv og var rasende. Når han først sa noe, var det simpelthen Nå er jeg sint. Jeg spurte hva det var, om det var tegningene. Nei, sa han. Å? Nei – eller, jeg er sint på det og. Men jeg er mest forbanna fordi ingen tør å være uenige med meg. De tør ikke å krangle.

Midt oppi denne hendelsen, som da var i ferd med å anta vanvittige dimensjoner, hadde denne gutten med ett gått fra å være en nysgjerrig og helt sikkert oppmerksom elev til å bli behandlet som en tikkende bombe. For ham var denne misforståtte respekten mer provoserende og mer sårende enn en eventuell krangel om Islams ukrenkelighet kunne ha blitt i det klasserommet.

Forsøk på å leve i sannhet

Den korte samtalen har blitt grublestoff når jeg forsøksvis tar innover meg hva det vil si at personlige rettigheter og friheter bør veie tyngre enn grupperettigheter. Man kan argumentere praktisk: Hensynet til grupperettigheter er ofte fullstendig uegnet som utgangspunkt når man møtes én til én uansett. Og det er kun de færreste av oss som får anledningen til å adressere eller påvirke større masser i våre liv. Ytringsfrihet er desentraliserende.

Den har også fått meg til å tenke at den største verdien av uenigheten og av den nærmest grenseløse ytringsfriheten ikke først og fremst er hva de gjør med debattklimaet eller andre diffuse størrelser. Først og fremst er de en garanti for anstendighet. For at man ikke, som Vaclav Havel sier, ender opp med å leve i usannhet. Den norske karikaturstriden handlet i bunn og grunn om hvordan enkeltmennesker skal behandles.

12 Muhammedkarikaturer

Den andre episoden handler om Vebjørn Selbekk. Men før jeg skrivervom ham, er det nødvendig å rekapitulere litt av det som faktisk skjedde.

30. september 2005 trykket Jyllandsposten 12 Muhammedkarikaturer som reaksjon på at barnebokforfatteren Kåre Bluitgren ikke klarte å finne en illustratør til en bok om profeten Muhammeds liv. 12. oktober ble elleve ambassadører avvist med et brev da de ba om et møte med statsminister Anders Fogh Rasmussen om det de oppfattet som en pågående svertekampanje mot Islam.

Brevet påpekte blasfemiparagrafen i dansk straffelov, og sa at danske borgere godt kunne prøve en sak mot Jyllandsposten for retten. 27. oktober gjorde noen det. Flere muslimske interesseforeninger gikk sammen om å saksøke avisa.

Den groveste blasfemiske handlingen på lenge

To danskbosatte imamer var blant de som var misfornøyde med regjeringens håndtering. De formulerte et rundskriv som blant annet la ved de 12 karikaturteningene, tegninger fra Weekendavisen (som de mente var mer krenkende), og tre ekstra bilder muslimer skulle ha blitt tilsendt anonymt på nettdebatter. Det ene et byråfoto fra en fransk griseimitatorkonkurranse. Det andre et bilde av en muslim som ber mens en hund oppfører seg nærgående. Det siste en karrikatur av Muhammed som pedofil demon.

Det er ingen overdrivelse å si at denne drittpakken og den påfølgende lanseringsturneen de foretok gjennom den muslimske verden er blant av de mest forrykte blasfemiske handlingene som er blitt begått på mange tiår.

Sistemann uti er en taper

Jackpoten kom i Mekka 6. desember, da rundskrivet ble sirkulert på et møte for Den islamske konferanse med flere statsoverhoder til stede. Bildene, samt skriftlige påstander om grov undertrykkelse, skapte furore. Det ble fremsatt krav om at FN skulle gjennomføre internasjonale sanksjoner mot Danmark. Og verden gikk inn i et virrvarr av følelser og prinsipper. Ambassader ble angrepet. Bakervarer ble omdøpt.

I Norge var Aftenposten tidligst ute, kort tid etter Jyllandspostens publisering. Faksimile trykte de også. 8. Januar trykket dagbladet.no tegningene. Dagen etter hadde Magazinet en sak klar med intervjuer om striden i Danmark og om blasfemilovgivning. Redaktøren i avisen, Vebjørn Selbekk, var opptatt av at blasfemiparagrafen skulle holdes i hevd, og ønsket å belyse det ved hjelp av det høyst relevante eksempelet fra Danmark. Han valgte, som de andre redaktørene hadde gjort, å trykke en faksimile.

Jens Stoltenberg sier det som trengs

Så eksploderte det rundt ham. Da heten ble skrudd opp i Norge forsvarte han den redaksjonelle avgjørelsen. Det ble ikke godt mottatt, Selbekk ble selve synderen, og hadde en vanskelig sak å føre all den tid ingen norske medier på det tidspunktet var hodeløse nok til å for eksempel trykke en faksimile av artikkelen som var stridens kjerne. Dette toppet seg etter at den norske ambassaden i Damaskus ble satt fyr på 4. februar.

To dager etter, gikk statsminister Jens Stoltenberg svært langt i å gi en norsk redaktør for en avis med opplag på rundt 5000 et delansvar for brannen i Norges største nettavis:

- Har Magazinet bidratt til at den norske ambassaden i Damaskus ble påtent?

- Det er i hvert fall det demonstrantene bruker som begrunnelse. De demonstrerer mot karikaturtegningene av Muhammed som ble gjengitt i Magazinet.

En tvingende nødvendig pressekonferanse

De færreste av oss får som sagt anledningen til å adressere så store grupper. Noen ganger er det rart å se hva de som får det, en man har stemt på atpåtil, gjør. Kanskje var det ubehaget over delvis å måtte legge seg flat for sterke, mørke religiøse følelser som gjorde at statsministeren valgte å peke på den kristne kranglefanten. Kanskje var det irritasjon. Det viste seg uansett å være det man ynder å kalle god håndtering, for fire dager senere kunne Selbekk, Bjarne Håkon Hansen og daværende leder for Islamsk råd Norge, Mohammed Hamdan, inkalle til en pressekonferanse.

Redaktøren ofret yrkesstoltheten

Dette er det andre øyeblikket – det pinlige synet av Selbekk, styltete og sliten lese opp en høyst ufrivillig beklagelse. Der sa han at han  “som redaktør ikke fullt ut forstod hvor sårende publiseringen av Jyllands-Posten-faksimilen faktisk ble opplevd”, selv om hensynet til religiøse følelser var et emne han gjennom virke og tro var levende opptatt av.

Han roste den krenkede delen av befolkningen for å reagere på en “verdig og tilbakeholdende måte som de fortjener respekt og honnør for.” Det må han nesten ha hørt fra noen andre – for Selbekk og hans familie ble nødt til å leve med politibeskyttelse og drapstrusler.

Håndverkeren Bjarne Håkon Hansen

Hamdan var fornøyd og ga Selbek “sin beskyttelse” under pressekonferansen. I shit you not. Bjarne Håkon Hansen avviste at regjeringen hadde hatt en aktiv part under samtalene. Leser du sakene fra den gang i dag, vil du se at det ikke var mange som stilte spørsmål ved det svaret. Etter hvert står disse dagene for mange igjen som et politisk c-moment av regjeringen, man kaller det som sagt bra håndtering.

Og da Dagsavisen intervjuet Selbekk i går, startet de saken med å fastslå at striden sprede seg for alvor til Norge da Selbekk trykket faksimilene. Stoltenbergs fordeling av skyld har etter hvert blitt sånn historien fortelles. Det jeg sitter igjen med fra pressekonferansen er forbløffelsen, og den påfølgende triste erkjennelsen av at ytringsfriheten, da Selbekk skulle til pers, ikke var mye verdt.

Selbekk overdriver undertrykningen av religionskritikk

Dette er greit å huske, særlig når Selbekk i gårsdagens intervju sammen med Per Edgar Kokkvold og Aslak Nore mener at rommet for å utøve religionskritikk er blitt alvorlig innsnevret, og man tenker at han framstår som litt hårsår. Har det blitt så mye mindre diskusjon om religion de siste årene? Har ikke flere av de store konfrontasjonene rundt troens plass i samfunnet etter karikaturstriden (hijabsaken, blasfemiparagrafen, felles ekteskapslov) endt opp med dundrende tap for religiøse krefter?

Da er han en sytepave som i tillegg glemmer hva vi gjør nytte av å huske på – hva han svelget unna under den pressekonferansen. At inngrepet i ytringsfriheten hans i stor grad kom fra en handlekraftig regjering med bred støtte, ikke fra ekstremister. At han, som Erik Bergesen skriver, fremdeles fortjener en unnskyldning.

Et hysterisk forhold til ytringsfriheten

Det er også viktig å ha in mente i tilfeller der ytringsfriheten igjen blir dratt inn i manesjen i tåpelige eller konstruerte sammenhenger. Når Bjarne Melgaard eller Litteraturfestivalen på Lillehammer problematiserer den gjennom gimmicker og folk man kjenner, fornuftige folk, venner, sier at vi har et hysterisk forhold til ytringsfriheten i Norge.

I sånne situasjoner er det fristende å skygge unna, og godta at man kanskje må fire på kravene, eller justere hva man legger vekt på i politikken og polemikken. Ytringsfrihetsrunking forsurer debattklimaet. Men når jeg tenker på disse to situasjoene, innser jeg at jeg til syvende og sist driter litt i debattklimaet som sådan, hva nå enn det er. Det er uansett den ærlige og om nødvendig kranglete omgangen med enkeltmenneskene, enten de er redaktører eller skoleelever som utgjør byggeklossene i forsøket på å leve i sannhet.

Vi må tørre å ta debatten om flosklene. Vi må ta den på alvor. Men da må vi klare å ha flere tanker i hodet på en gang. For det første er det selvsagt ikke slik at flosklene faktisk kan dø. Det nærmeste vi kommer er å bruke dem så mye at de blir meningsløse. For det andre er det ikke slik at vi en gang ønsker at de skal dø – flosklenes dobbeltkarakter er at de nyter gjennomslagskraft og gjenkjennelse hos oss, samtidig som vi gremmes over dem.

Mektige ord

Noen vendinger endrer fortegn: Kong Olavs “våre nye landsmenn” gikk fra å være en i grunnen nokså fin måte å omfavne innvandrere som medborgere på, til å bli en dulgt og litt foraktfull vending, gjerne brukt av folk som syntes det var et etymologisk overgrep å ikke få lov til å si neger lenger. Noen blir sterkere – da Einar Førde sa at vi alle er sosialdemokrater (enten vi liker det eller ikke), snakket han til partikamerater. Nå er utsagnet nærmest blitt en diagnose for hele folket.

George Lakoff og Mark Johnson skriver i Metaphors we live by om hvordan metaforer ikke bare er en språklig konstruksjon, men også fungerer strukturerende på hvordan vi oppfatter virkeligheten. Det kjente eksemplet er bruken av krigsmetaforer for å beskrive debatter. Uten å gå inn i en diskusjon om hva som kom først av kranglinga eller beskrivelsen av den (et klassisk spørsmål om floskel om høne og egg), er man på trygg grunn om man går med på at uttrykk som å “være på offensiven” eller å “kjøre full rettrett” har noe å si for hvordan videre ordskifter konstrueres. Aktsomhet bør altså utvises ved bruken av slike vendinger.

Under følger fem favoritter, spesielt mye brukt i politikken. Noen av dem gremmes vi over og ønsker å begrave. Andre har vi funnet nye, og mer passende bruksområder til. Dette er ingen endelig dom over noen av dem – det er snarere, for å bruke en gryende floskel, en slags bekymringsmelding.

Månelanding

At Jens Stoltenberg brukte begrepet månelanding som egnet metafor for en nasjonal bragd,  kan ha å gjøre med at Stoltenberg, i likhet med alle hvite, mannlige, smarte, politikere under 60 med et snev av karisma (det er ikke egentlig så mye som trengs) får JFK-stempelet slengt etter seg.  Kanskje det har å gjøre med at politikere og rådgivere ser på West Wing. Resultatet er uansett at  CO2-rensingen på Mongstad fikk tilnavnet “månelanding”.

Problemet er bare at alt, også CO2-rensning, høres smått ut ved siden av en månelanding. Dessuten finnes det en langt mer passende bedre bruk av begrepet i Norge.

Månelandingen har blitt suksesshistorien samfunnets små og store nederlag blir kontrastert mot i USA, og etter hvert også i verden. Hvorfor kan man for eksempel ikke kurere brokk når Neil Armstrong gikk på månen. Historiker Douglas Brinkley går så langt som å mene at de skjebnesvangre og evigvarende fotavtrykkene der oppe (Størrelse 9 1/2), gjorde det amerikanske samfunnet slappere, på utkikk etter plutselige og lettjente gevinster uten vilje til å jobbe hardt for det.

Høres dette kjent ut? Månens overflate er i norsk politikk å finne på havets bunn. På samme måten som månelandingen presenterer et evig forklaringsproblem, på samme måte har oljeformuen i Norge forkludret skillet mellom hva vi strengt tatt har råd til, og hva vi er i stand til å få til. Det er vår månelanding – Balderfeltet er vår Tranquility Base, dykkerne i 3X er vårt Apollo-crew , Olav Gran-Olson er vår Walter Cronkite.

Jeg ser

Floskelstatusen er selvsagt noe tvilsom i dette tilfellet. Og vendingen kommer selvsagt aldri til å forsvinne, synssansen er her for å bli. Det går alltid opp et lys for noen, og noen andre får alltids overblikk.

Men allikevel. Det er påfallende hvor alene synssansen står på barrikadene når folk skal forsvare ugjerninger, og hvor uttværa den i sin tur er blitt. Lenge etter at folk for lengst har luktet lunta, lenge etter at de burde ha hørt bjeller ringe, lenge etter at de har ant en bitre smaken i kjeften og kjent på kroppen at noe er fryktelig, fryktelig galt – først da ser man at det man har gjort har vært (eller enda bedre, kan ha vært) ødeleggende, kjedelig, eller simpelthen lite formålstjenlig. Det er så man skulle ønske at de blinde faktisk ble ledet av blinde.

Samfunn vi ikke liker å sammenligne oss med

Er det ikke deilig å ha noen å hate? Sant nok – men enda deiligere er det kanskje å få lov til å hate noe, uten at man nødvendigvis trenger å presisere hvem den siste n-en er rettet mot. “Samfunn vi ikke liker å sammenligne oss med” er et uttrykk som kombinerer de to behovene. Det er den mest diplomatiske hitlingen man kan servere i en debatt. I stedet for å nevne navn (Kambodsja, Hitler-Tyskland, USA, Sovjet, Iran, Nord-Korea, Sverige, Østerrike, Island (Etter finanskrisa), Finland, Finnmark, EU, Helvete), slenger man ut et inkluderende/ekskluderende koan, gjerne fremført som en erindring (”Dette minner meg om samfunn….”) for å gjøre det enda mer uangripelig, med klar adresse, uten avsender. Karin Woldseth liker for eksempel å sammenligne folks uenighet med FrP i kulturkampen med samfunn vi ikke liker å sammenligne oss med.

Streng, men rettferdig

Kåsør Øyvind Thorsen (kjent under den makeløst mafiøse petitunderskriften ViTo) har sagt at “Streng, men rettferdig” er en frase man bruker i nekrologer for å beskrive personer som har vært like store drittsekker mot alle de har møtt her i livet. Uttrykket har også blitt et mantra i norsk asyldebatt. Og hvorfor ikke – hvem kunne ikke tenke seg å være strenge, men rettferdige? Uttrykket er omtrent like meningsfylt som “Flink, men bra”. Om man hadde sendt hjem en asylsøker for hver gang partilederne gulpa opp uttrykket de siste ukene før valget, hadde vi sluppet inn færre søkere enn Danmark allerede.

Obama-effekt

Hva var det man egentlig forventet i valgkampen? USA er et samfunn som bikket 60 prosent i 2008-valgkampen, for første gang siden det var et tremanns-race i 1968. I Norge ropte vi krise da de første prognosene viste 73,7 prosent, men kan nå slå oss til ro med at den ender opp på over 76 – noe valgforsker Bernt Aardal kaller et normalvalg.

At en av dem var vår mann, og kanskje til og med kan ha en positiv innflytelse på verden, og kanskje til og med tvitra en gang imellom, betyr ikke nødvendigvis at det er voldsomt mye å lære av ham i norsk valgkamp. 76% er deltagelsen i 2009, og 73,noe, som først ble forespeilet, var tydeligvis katastrofe. Kanskje vi i grunnen skal være takknemlige for det? Kanskje vi skal være glade for at stemmeantallet er så høyt at vi ikke nødvendigvis trenger å hype nye “effekter” for å lokke folk til urnene?