Nynazistiske organisasjoner, arrangementer og ytringer kan fortsatt forbys i Tyskland. Det har den tyske forfatningsdomstolen slått fast i en nylig dom. Utgangspunktet for dommen var en klage på vegne av det høyreradikale partiet NPD, som fra 2005 av har blitt forbudt å holde et årlig minnearrangement ved graven til Rudolf Hess. Forbudene har blitt begrunnet i en særparagraf (§ 130.4) i den tyske straffeloven. Den gir blant annet grunnlag for straffeforfølgelse av arrangementer, organisasjoner og ytringer som forherliger og rettferdiggjør naziherredømmet på en måte som krenker ofrenes verdighet.

Dette er en av flere domsstolslutninger i dagens tyske rettspraksis som begrenser ytringsfriheten for åpent nynazistiske bevegelser. Kan Tysklands særlige ansvar for naziregimets ugjerninger gi grunnlag for en spesiallovgivning som setter andre grenser for ytringsfriheten enn det som er vanlig ellers i Europa og Vesten?

En antifascistisk grunnlov

Domstolen viser til den særlige betydningen det nazistiske regimet har hatt for tysk historie. Det viktigste våpenet mot menneskeforaktende ideologier vil alltid være den frie meningsutveksling, og forfatningen gir ikke grunnlag for et generelt forbud mot spredning av høyreradikalt tankegods. Men i særskilt alvorlige tilfeller av NS-forherligelse kan slike forbud altså rettferdiggjøres.

Forbundsrepublikken Tyskland var et bevisst ”motutkast” til det nazistiske herredømmet og oppgjøret med det tidligere NS-regimet var et hovedanliggende for forfatterne av den nye grunnloven av 1949. Derfor uttaler domstolen at arrangementer som eksplisitt uttrykker forherligelse av naziregimet ikke kun vil være et angrep på Tysklands egne verdier og institusjoner, men også kunne ”.. utløse dyptgripende uro i utlandet”. Den konkluderer på dette grunnlag med at aktuelle paragraf i straffeloven må ansees forenlig med grunnloven.

“(…) en bestemt og gyldig grunn.”

Slutningen har, tross det problematiske ved ytringsfrihetsbegrensende bestemmelser i en moderne rettsstat, blitt positivt mottatt i de fleste tyske presseorganer. Liberale ”Süddeutsche Zeitung” kommenterer dommen slik:

Ved veikanten står herremennesker og konsentrasjonsleirvoktere; ved veikanten ligger Dachau, Auschwitz og Bergen-Belsen. Grunnlovens frihetsrettigheter inkarnerer minnet om forbrytelser mot menneskeheten. Denne erindring får ikke bli rasert gjennom militant krenkelse av ofrene. Frihetsrettighetene skal ikke misbrukes til å forhåne minnet om dem som grunnloven skal beskytte. Er dette en særlovgivning? Ja, det er en særlovgivning. Men den har en ganske bestemt og gyldig grunn.

Sent, men voldsomt oppgjør

Den nye ”erindringskulturen” fikk i Vest-Tyskland (BRD) sitt gjennombrudd i forlengelsen av det tyske studentoppgjøret på slutten av 60-tallet. De første 20 årene etter krigen hadde BRD hatt større fokus på økonomisk gjenoppbygging og ”normalisering” enn på oppgjøret. Fortielse og bagatellisering, nye karriereløp i stat, domstoler og næringsliv for tidligere NS-funksjonærer og økonomisk optimisme i de brede befolkningslag kjennetegnet perioden.

Da studentopprøret i Tyskland slo ut for fullt med mordet på studenten Benno Ohnesorg 2. juni 1967 fikk det et omfang og en radikalitet som sannsynligvis var unik, også sammenlignet med land som Frankrike og Italia. Foreldregenerasjonen ble konfrontert med sitt svik og sin skyld. Det ble tatt kraftige oppgjør med øvrighetskultur og forløyethet, og gatene ble inntatt med en militans og voldsomhet som kun hadde sitt sidestykke i det parisiske 68-oppgjøret.

40 år senere

I dag innehar veteranene fra 60- og 70-tallets gatekamper mange av kommandopostene i det tyske samfunn – på universitetene, i forlagshusene, TV-redaksjonene og i politikken. Revolusjonen uteble, men opprørernes ”marsj gjennom institusjonene” forandret tysk kultur. Tusener av tyske skolebarn valfarter årlig til Auschwitz for å minnes besteforeldrenes skyld og lære om fascismens farer. Fra metropol til landsby og fra kirkemurer til gategulv preges de offentlige rom av skånselsløst tydelige minnesmerker over naziregimets ugjerninger.

I 1990 ble den vesttyske erindringskulturen langt på vei videreført. Det var likevel to helt ulike innfallsvinkler til bekjempelsen av fascismen som kom sammen. I BRD hadde naziarven blitt aktivt bearbeidet ”nedenfra”. I DDR var antifascisme offisielt program for parti og stat. De nynazistiske bevegelsene har i dag betydelig større oppslutning i de nye østtyske delstatene enn i vest. I disse delstatene løper det derfor et bredt spekter av programmer for bekjempelse av de høyreradikale bevegelsene. Det blir oppført rådgivningssentre, avhopperprogrammer og ulike typer av finansieringsordninger for kommunenes arbeid med ungdom i ”faresonen”.

Den ene forbudte løgnen

Norge har gjennom den såkalte rasismeparagrafen en lovbestemmelse som skal beskytte mot hatefulle ytringer mot enkeltpersoner på grunnlag av hudfarge, etnisitet, religion og seksuell legning, men loven har resultert i få fellende dommer og terskelen for påtalebeslutninger synes høy. En slik rettspraksis samsvarer godt med toneangivende holdninger innen media og i de dominerende juridiske kretser, hvor en mer formal forståelse av grunnlovens ytringsfrihetsbestemmelse har stått sterkt.

Bestemmelsen i den tyske straffeloven er åpenbart mer vidtrekkende enn den norske, og gir blant annet grunnlag for forbud mot konkrete organisasjoner og mot utbredelsen av bestemte tekstlige ytringer (”Auschwitzløgnen”). Spørsmålet er så om den tyske historiske erfaring er så unik og så radikal at en rettsforståelse av den type forfatningsdomstolen legger til grunn ikke kan ha gyldighet for andre konstitusjonelle demokratier enn nettopp Tyskland.

Burde andre land gjøre som Tyskland?

De konkrete effektene er vanskelig å måle. Man vet imidlertid at NPD og de andre tillatte høyreradikale partiene etter 1969 aldri har lykkes i å komme over sperregrensen på 5% ved valgene til det nasjonale parlamentet. Oppslutningen om høyreradikale partier har i de siste 20 årene vært betydelig større i land som Østerrike, Belgia, Frankrike og Ungarn.

Den bevisste bearbeidelsen av fortiden står også i klar kontrast til den ”historiepolitikk” som har vært valgt for det tidligere nazi-broderfolket Østerrike. Det kan derfor gis gode argumenter for en fremtidsprognose som anser nettopp Tyskland som et av landene med størst motstandskraft mot fremveksten av nye radikale politiske eksperimenter på det europeiske kontinent. Dette perspektivet kan det være fornuftig å besinne seg på også i Norge, hvor det jo fortsatt med jevne mellomrom, og ikke minst fra venstre side av politikken, dukker opp ulike versjoner av fortellingen om ”den tyske fare”.

Det ser av og til snodig ut når politikere skal “ta ansvar”, men det er nødvendig -  en statsråds ansvar er så mye mer enn hva statsråden med rimelighet kan ventes å ha styring over. Grete Faremo måtte i 1996 gå av som statsråd på en sak hun ikke kunne vært herre over, og da Kristin Krohn Devold en gang påpekte at en feil under hennes område (forsvar) ikke var gjort av henne eller hennes departement, kastet Kristin Halvorsen seg i en taxi til Marienlyst for å gå på Kveldsnytt med håret i alle retninger for å fortelle om statsrådens “ansvar”.

Halvorsen kunne sin grunnlovsrett – for selv om det er begrensninger for hva en statsråd er ansvarlig for rent rettslig, finnes det ingen begrensninger politisk. Det er en nødvendig konsekvens av vårt politiske system. Det var derfor oppsiktsvekkende å lese forrige ukes saker om rotet i Nav. Erna Solberg skjøt i riktig retning, og hudflettet regjeringen, mens Siv Jensen  uttalte at Nav-direktør Tor Saglie bør “vurdere sin stilling”.

Byråkratene kan ikke forsvare seg

Ingen syntes å reagere noe videre på dette, men det er faktisk et oppsiktsvekkende brudd på tradisjonen om å plassere det politiske ansvaret på en politikers skuldre. Enhver byråkratisk virksomhet har ansvarlige politikere, og de som ikke evner å få byråkratiet til å gjøre en god nok jobb må gå.

Dette virker kanskje stivbent, men motstykket er ikke pent. En byråkrat svarer til politisk ledelse, ikke til oposisjonen. De kan ikke ta til motmele eller rette på en oposisjon som i neste øyeblikk kan være sjefene deres. De kan heller ikke si seg enige i oposisjonens kritikk av noe som helst. Byråkratens ansvar er overfor politisk ledelse, og politisk ledelse har ansvar for alt.

Ansvaret må stoppe ved statsråden

La oss tenke oss at Siv Jensen etter et valg blir statsråd for Nav og Saglie. Må hun da sparke ham? Hva om dette blir en trend der oposisjonen kritiserer enkeltpersoner i byråkratiet for det ene eller det andre, være det seg budsjettoverskridelser, handlinger i stid med stortingsvedtak eller andre uønskede ting. Resultatet blir for det første at de må ta konsekvensen av det, ved å sparke alle de tidligere har bedt om å gå, eller beholde dem og se ut som idioter.

En utpeking av byråkraten som den ansvarlige er en frikjenning av den politiske ledelse. De må alltid ha ansvaret, også der de ikke hadde praktiske muligheter til å handle annerledes, rett og slett fordi alternativet er en politisering av byråkratiet som vil lede til en suppe der byråkratene tvinges til å spille politikk, mens det offentlige maskineri krever et lojalt og hierarkisk system. Jensen bør lese sin grunnlovsrett. I mellomtiden, og i fremtiden, må byråkraters eventuelle inkompetanse forbli en sak som stopper ved den ansvarlige statsråden.

Det er ikke nødvendigvis en gladnyhet at Lyn ikke må møte i skifteretten med det aller første. Fans, spillere og tippeligaklubber jubler over at FC Lyn Oslo har dyttet kniven vekk fra strupen en stakket stund til. Det er forståelig. Nå spilles sesongen ferdig, og ingen kamper strykes.

Men samtidig forsterkes holdningen om at alt ordner seg i fotballen, og at klubber som vanstyres alltid reddes på en eller annen måte, et inntrykk som dessverre har festet seg og blitt normen for en rekke klubber.  De budsjetterer som kriminelle for så å bruke penger som fulle sjømenn.

Troen på rike onkler

Det skrives mye om inntekter klubbene pensler inn i budsjettene, som så ikke blir noe av. Man budsjetterer med tilskuertall det ikke er grunnlag for, spillersalg det ikke blir noe av, og forsvarer det hele med at det koster penger å drive frem en sportslig utvikling som igjen skal kaste av seg. Så roper man på innsamling blant supporterne og støtte fra rike onkler når korthuset ramler sammen. Og så ordner det seg, igjen og igjen.

Det som får mindre oppmerksomhet er det at en slik drift av et foretak ikke nødvendigvis er tillatt, og at dommen kan bli hardere enn den som felles i media og på supporterpuben. Det er gjerne en klubbs direktør, som Langerud i Lyn, som er ansiktet utad når man går på et skjær, men i et AS er det faktisk styret som er ansvarlig for at kreditorene får oppgjør og driften er forsvarlig. I tilfellet Lyn er det opplagt at styret i AS’et har vanskjøttet sitt ansvar, og det er leit for fotballen om de slipper unna med det.

Urealistisk optimisme

Ved årets start var situasjonen følgende for Lyn AS:

• Årsresultat Lyn AS, 2008: minus 26 279 000 kroner
• Sum egenkapital, utgangen av 2008: minus 2 109 000 kroner
• Revisoranmerkninger for regnskapsåret 2008:
  • Usikkerhet vedrørende fortsatt drift.
  • Skattetrekk er ikke innsatt på egen konto eller ikke fullt innbetalt.
  • Andre presiserende bemerkninger.

Istedenfor å ta konsekvensen av situasjonen drev AS’et klubben videre. Et foretak i denne økonomiske stillingen burde kuttet utgifter med en gang, og lagt ut alle verdier (les: spillere) til salg. Men det var for fristende å drive på videre med håp om gode sportslige resultater og en ny Atle Brynestad.

Ulovlig drift

Et foretak har ikke lov til å drive for kreditors regning, enten de driver med fotball, klippfisk eller andre ting. Det er åpenbart at styret til Lyn AS ikke har overholdt aksjelovens krav til forsvarlig egenkapital, og de har ikke overholdt handleplikten ved tap av egenkapital. Man kan også spørre seg om de har handlet så grovt uforstandig at straff bør komme på tale.

På disse vilkårene kan også styret ryke på et personlig ansvar, noe som innebærer at de hefter solidarisk for AS’ets gjeld, istedenfor å gjemme seg bak det begrensede ansvaret i et AS, der man kun taper selskapets kapital.

Styrene trenger trøbbel

Poenget er at det er pengemennene i fotballens mange AS som styrer klubbene på ræva, og de må få en trøkk om karusellen skal stoppe i tide. En konkurs for Lyn vil faktisk ha den positive virkningen at gale styremedlemmer i fotballnorge kanskje våkner opp og ser at vannstyre har konsekvenser. Og dersom politiet faktisk etterforsker styremedlemmer som ikke driver etter aksjeloven, og reiser påstand om at de selv må betale AS’ets gjeld, eventuelt supplert med en bot, så får vi kanskje mer kompetente folk inn i styrer og stell i klubbene i fotballen.

Det er altså lov til å håpe på en konkurs uten at man hater Lyn (selv om det hjelper, naturligvis).