Kjære Geir Lundestad, nettsiden din holder ikke mål. Da jeg skulle lete opp talen til Barack Obama for å ta en gjenlytt svippet jeg innom siden, den streamet jo så fint og flott under talen, riktig god å ha i bakhånd når NRK.no haltet midt i en leddsetning og man ikke var sikker på om presidenten var i ferd med å stappe blomster ned geværløp eller geværløp ned i kjeften på oss. Selvsagt måtte videoen ligge ute der?

Utdatert informasjon

Nei. Det siste dere postet om utdelingen til Barack Obama var på dagen han fikk den. Siden det har dere lagt ut en pdf av protesten mot Irans inndragelse av Shirin Ebadis pris, og det er etter det jeg kan se alt. Svenskenes sider er langt bedre, de har til og med saker om kjolene Silvia skal bruke under utdelingen. Det er ingen grunn til å gå så langt – dere trenger ikke tvittre eller gjøre noe annet skummelt. Bare si ifra om at dere lever, at prisen er utdelt og gi oss talen. Gjerne Jaglands også, for den del. Men om selv det skulle være for mye forlangt er det et absolutt minstekrav at dere retter opp feil som å omtale Al Gore som den siste fredsprisvinneren.

“Internett”: en dille?

Det kan virke som om dere gir litt blaffen i nettstedet. På mange måter er det overraskende, tatt i betraktning den voldsomme entusiasmen og prestisjen som legges i for eksempel konsertsendingen hvert eneste år. Dere ønsker åpenbart å nå et så bredt publikum som mulig. Er det en manglende interesse for mediet, en slags misforstått priveligert følelse at man stort sett klarer seg uten?

Det er i så fall litt synd. Internett er nemlig blitt nokså viktig. Det er blitt så viktig, faktisk, at disse setningene for leseren vil framstå som dønn banale, og det er blitt så viktig at dere kanskje burde få ræva i gir og gi prisen til Tim Berners-Lee og CERN. Her er noen grunner av vekslende holdbarhet.

1. Nevn én som har gjort mer

Et av kronargumentene til Jagland (og formodentlig komitteen) var at det var vanskelig, ja, kanskje umulig å komme på noen som hadde gjort mer for fred i året som har gått enn Barack Obama. Vel, det er umulig å komme på noen fredsprosjekter som ikke på en eller annen måte drar stor nytte av nettopp nettet. Spør årets prisvinner om hvordan han klarte å komme i posisjon, for eksempel.

Vi snakker om en maktforflytning nedover og utover, en ny dag for alle som søker større innsikt i verden og  en ny dag for de som lever under totalitære regimer og som sårt trenger utsikt, livliner til omverdenen og nye arenaer. Det er ingen vits i å bli overdrevent teknologideterministisk og hevde at nettet i seg selv har skapt fred. Det er nok å vite at svært mange bidrag skapes og overlever ved hjelp av nettet. En pris kunne være en slags oppmerksomhet og anerkjennelse til alle tastaturpartisaner som blir stadig mindre usynlige for hver dag som går.

2. Science FTW

I år døde Norman Borlaug, biologen som i 1970 fikk prisen for å ha utviklet og popularisert bruken av dverghveten. Sunnere, og ikke minst mye mer mat reddet verden fra… ja, fra hva i grunnen? Det er nesten så man ikke tør å tenke tanken på hva som hadde skjedd uten Indias grønne revolusjon. Men stikkord er millioner på millioner av folk rammet av sultdøden og konfliktnivået som fører med det. Det finnes selvsagt ikke noen lignende skrekkscenarier for hva som hadde skjedd uten oppfinnelsen fra CERN – men en verden uten er omtrent like utenkelig.

Slike sprang, som endrer spillets gang så momentant, så hinsides hva vi tør å tenke oss, finner vi stort sett bare i vitenskapen. Vi bør fortelle historiene om fremskrittene oftere, og med overbevisning. Og selv om det vel kan diskuteres om en pris for noe som ble gjort for 20-30 år siden vil øve noen innflytelse i dag, vil tildelingen passe perfekt inn i den brokete mosaikken av ulike fredsskapende virkemidler som Nobelprisen har ført opp gjennom årene.

3. CERN er gærne

Det er kanskje ikke godtatt i alle forskningskretser, men CERN truer, som kjent, med å suge verden inn i et svart hull. For et par år tilbake intervjuet jeg den eminente CERN-fysikeren og formidleren Bjørn Halvard Samset om disse lumske planene. Han prøvde først å overbevise om at fysikere generelt var snille og helt ufarlige, men da jeg trakk fram Manhattanprosjektet viste han sine egentlige planer:  Ah, vår venn atombomben og alt det der – om vi ikke hadde hatt det lille renomméproblemet hadde vi sagt, «slapp av – gå og legg dere – vi vet hva vi holder på med, før han fortsatte å legge ut om hvordan Manhattanprosjektet var et av tidenes mest eksemplariske forskningsprosjekter.

Senere har det kommet for en dag at Samset, allerede i sine yngre dager som innflytelsesrik politiker, truet med å bygge en maskin som kunne ødelegge verden.  Det er ingen grunn til å ikke ta ham på alvor – vi får ikke to sjanser om det først smeller. Nobels fredspris bør derfor brukes til å oppmundre verdens skumleste gjeng med geeks om å slutte å leke med skjebnen.

4. Å bånne bakken etter Wirkola

Hva gjør man etter at man har gitt prisen til Obama? Jeg kan bare tenke meg en ting som muligens kan toppe det, og det er synet av Jagland som kunngjør at årets pris simpelthen går til internettet. Så får vi bare håpe at det ikke gir Al Gore falske forhåpninger om en pris nummer to.

Vi som har opplevd det, kan attestere hvor forferdelig følelsen er, hvor sterkt overgrepet føles. Du sitter i koselige omgivelser, driver med ditt, og aner fred og ingen fare. Man er kanskje på besøk hos gode venner eller medlemmer av familien. Kanskje har man på forhånd blitt advart om at det er farlig terreng? Reiseråd kan ha gått ut, for så å bli trosset?

Uansett hvor forberedt man tror man er, er sjokket totalt. Terroren venter. Det er det terror gjør best, den gjemmer seg et mørkt sted og iakttar deg mens den planlegger impact. Og der sitter du og spiser fyrstekake og aner ikke hva som er i ferd med å treffe deg. Du merker ikke lyden av det lille “klikk” i det forbryteren gjør seg klar til å springe frem. Men så: COCO! COCO! COCO! Den etterfølgende stillheten er talende, før gråten tar deg.

Vi kan ikke ha det sånn lenger. Gjøkuret må forbys.

Den skjulte fare

Veksten av gjøkur har skjedd i det stille. Våre liberale holdninger til sveitsiske verdier har gjort at importen såvel som hjemmeproduksjonen av gjøkur har eksplodert. Verdiene til de mennesker som frivilig bringer terrorredskapet inn i sitt hjem, har ikke blitt undersøkt nærmere. Politikerne har sovet i timen. Men nå er det nok. På tross av de gode ting som har kommet ut av “landet” Sveits, slik som DJ Bobo, skihoppdoppelgängerne Andreas Kuettel og Simon Amman, samt oppfinnelsen av hullet i osten og tannpirkern i lommekniven, må vi rett og slett trekke en strek og si at nok er nok.

Gjøkur opptrer gjerne i flokk, og har svært begrensede evner til å gli naturlig inn i omgivelsene sine.

Vi sier ikke at alle er sånn, det er bare det at det er nok som er sånn.

Sniksveitsifiseringen

Sniksveitsifiseringen har vokst ut av alle proporsjoner, noe den sterke veksten av kjempegjøkur over hele verden viser tydelig. I Europa har det gått lengst, men også i USA, Argentina og Japan vokser kjempegjøkurene frem, bygget og drevet av et forrykt sveitsisk verdisett og tannhjul. Synes du det er stress å bo ved siden av en kirke når den dinger og donger hver søndag? Se for deg et gigagjøkur som skriker COCO hver eneste time, hver dag, hver uke, uten stopp. Dette er virkeligheten slik den kommer til å bli om vi ikke øyblikkelig tar affære og gjennomfører et forbud!

Importforbud og restriksjoner

Forbudet må gjelde all fremstilling og import av alle gjøkur og gjøkurliknende gjenstander (inkludert Stavanger-oppfinnelsen av gjøken som åpner nebbet for å slippe ut en larmende klokke). Men vi er ikke urimelige, eksisterende gjøkur skal få overleve så sant de ikke formerer seg. Ødelagte gjøkur tillates ikke reparert. Overtredelser av gjøkurforbudet må medføre strenge straffer.

Ikke hold deg passiv! Vern om norske bestefarklokker og si nei til terroren fra Sveits! Kontakt din lokale stortingsrepresentant i dag! Stopp terroren og stopp sniksveitsifiseringen.

I løpet av en nyhetskveld på tv stikkes det sprøyter høyt og lavt på skjermen. Nålene stappes opp i narkomane lår og knipses lett, før de brått borres dypt inn i tynne barnearmer. Bildet av den synkende sprøyten er alltid med.

Se bort!

Jeg har utviklet en sjette sans for når sprøyten stikkes inn i et innslag. Enten det er budsjettoverskridelsen på A-hus eller nytt sykehjem, vet jeg at sprøyten kommer. Og vi skal alltid helt innpå. Brått og plutselig. For noen er det åpenbart viktig at enhver behandling eller helsetema kokes ned til samme bilde hver eneste, evinnelige gang: Nærbildet av sprøyten som siger inn i den anonyme armen skal vi aldri få nok av.

Den stikkende følelsen

Erstatt sprøytebildet med andre visuelle klisjeer – si at hver gang du ser en nyhet om mat, må det raskt klippes inn en åpen munn som tygger melk og brød med makrell i tomat. Eller at hver gang det er en nyhet om veiene, klippes det inn den samme scenen med en overkjørt katt. Disse eksemplene har akkurat like mye til felles med sine temaer, som sprøyten har med helsenyheter.

Snikende ubehag, rykende kanyle

Godt gjemt bak avisen, mens sprøytene pumper i vei på skjermen, har jeg tenkt på sprøytebildets egentlige funksjon. Åpenbare årsaker er tv-skapernes fantasiløshet og latskap. Sprøytebilder er det dessverre millioner av, klippes de sammen med bilder av helsebygg, helsekø eller utviklingsland har man ferdige reportasjer om hva som helst. Men sprøytebildet har sterkere grunner til å eksistere. I selve utsnittet som konsekvent brukes (nærbildet) finnes den dypere årsaken.

Straff og ubehag

Sprøytene gir alle oss som ser på større eller mindre ubehag. Skaperne av programmet vil minne seerne på at dette er ekte smerte som også angår oss. Slik får programmet ekstra verdi – sprøyter er en lettkjøpt og sikker måte å ruske liv i oss seere på. I de sprøytebildenarkomanes hoder er det altså lønnsomt å vise bilder av synkende sprøyter så ofte som mulig.

Det lønner seg mer enn å vise resultatet av stikket. Som friskere barn, steine narkomane eller komapasienten som endelig våkner. Sprøytebildet vekker oss og sier følg med – dette er farlig. Men hvorfor og hva som er resultatet av stikket hver gang, det skånes vi for. Eller det ble ikke tid. Vi slipper med skrekken og litt subliminal kvalme.

Opprop for nye klisjeer

Jeg savner bildene av tabletten som løses opp i vann. Av legen som lytter på brystet. Av pleieren som glatter på sengeteppet. Alle de andre bildene. Som er stukket under en stol, undertrykket av en utbrukt, overfladisk og lettkjøpt klisjé som ikke får ligge igjen på gulvet i klipperommet en eneste dag.

Vi må tørre å ta debatten om flosklene. Vi må ta den på alvor. Men da må vi klare å ha flere tanker i hodet på en gang. For det første er det selvsagt ikke slik at flosklene faktisk kan dø. Det nærmeste vi kommer er å bruke dem så mye at de blir meningsløse. For det andre er det ikke slik at vi en gang ønsker at de skal dø – flosklenes dobbeltkarakter er at de nyter gjennomslagskraft og gjenkjennelse hos oss, samtidig som vi gremmes over dem.

Mektige ord

Noen vendinger endrer fortegn: Kong Olavs “våre nye landsmenn” gikk fra å være en i grunnen nokså fin måte å omfavne innvandrere som medborgere på, til å bli en dulgt og litt foraktfull vending, gjerne brukt av folk som syntes det var et etymologisk overgrep å ikke få lov til å si neger lenger. Noen blir sterkere – da Einar Førde sa at vi alle er sosialdemokrater (enten vi liker det eller ikke), snakket han til partikamerater. Nå er utsagnet nærmest blitt en diagnose for hele folket.

George Lakoff og Mark Johnson skriver i Metaphors we live by om hvordan metaforer ikke bare er en språklig konstruksjon, men også fungerer strukturerende på hvordan vi oppfatter virkeligheten. Det kjente eksemplet er bruken av krigsmetaforer for å beskrive debatter. Uten å gå inn i en diskusjon om hva som kom først av kranglinga eller beskrivelsen av den (et klassisk spørsmål om floskel om høne og egg), er man på trygg grunn om man går med på at uttrykk som å “være på offensiven” eller å “kjøre full rettrett” har noe å si for hvordan videre ordskifter konstrueres. Aktsomhet bør altså utvises ved bruken av slike vendinger.

Under følger fem favoritter, spesielt mye brukt i politikken. Noen av dem gremmes vi over og ønsker å begrave. Andre har vi funnet nye, og mer passende bruksområder til. Dette er ingen endelig dom over noen av dem – det er snarere, for å bruke en gryende floskel, en slags bekymringsmelding.

Månelanding

At Jens Stoltenberg brukte begrepet månelanding som egnet metafor for en nasjonal bragd,  kan ha å gjøre med at Stoltenberg, i likhet med alle hvite, mannlige, smarte, politikere under 60 med et snev av karisma (det er ikke egentlig så mye som trengs) får JFK-stempelet slengt etter seg.  Kanskje det har å gjøre med at politikere og rådgivere ser på West Wing. Resultatet er uansett at  CO2-rensingen på Mongstad fikk tilnavnet “månelanding”.

Problemet er bare at alt, også CO2-rensning, høres smått ut ved siden av en månelanding. Dessuten finnes det en langt mer passende bedre bruk av begrepet i Norge.

Månelandingen har blitt suksesshistorien samfunnets små og store nederlag blir kontrastert mot i USA, og etter hvert også i verden. Hvorfor kan man for eksempel ikke kurere brokk når Neil Armstrong gikk på månen. Historiker Douglas Brinkley går så langt som å mene at de skjebnesvangre og evigvarende fotavtrykkene der oppe (Størrelse 9 1/2), gjorde det amerikanske samfunnet slappere, på utkikk etter plutselige og lettjente gevinster uten vilje til å jobbe hardt for det.

Høres dette kjent ut? Månens overflate er i norsk politikk å finne på havets bunn. På samme måten som månelandingen presenterer et evig forklaringsproblem, på samme måte har oljeformuen i Norge forkludret skillet mellom hva vi strengt tatt har råd til, og hva vi er i stand til å få til. Det er vår månelanding – Balderfeltet er vår Tranquility Base, dykkerne i 3X er vårt Apollo-crew , Olav Gran-Olson er vår Walter Cronkite.

Jeg ser

Floskelstatusen er selvsagt noe tvilsom i dette tilfellet. Og vendingen kommer selvsagt aldri til å forsvinne, synssansen er her for å bli. Det går alltid opp et lys for noen, og noen andre får alltids overblikk.

Men allikevel. Det er påfallende hvor alene synssansen står på barrikadene når folk skal forsvare ugjerninger, og hvor uttværa den i sin tur er blitt. Lenge etter at folk for lengst har luktet lunta, lenge etter at de burde ha hørt bjeller ringe, lenge etter at de har ant en bitre smaken i kjeften og kjent på kroppen at noe er fryktelig, fryktelig galt – først da ser man at det man har gjort har vært (eller enda bedre, kan ha vært) ødeleggende, kjedelig, eller simpelthen lite formålstjenlig. Det er så man skulle ønske at de blinde faktisk ble ledet av blinde.

Samfunn vi ikke liker å sammenligne oss med

Er det ikke deilig å ha noen å hate? Sant nok – men enda deiligere er det kanskje å få lov til å hate noe, uten at man nødvendigvis trenger å presisere hvem den siste n-en er rettet mot. “Samfunn vi ikke liker å sammenligne oss med” er et uttrykk som kombinerer de to behovene. Det er den mest diplomatiske hitlingen man kan servere i en debatt. I stedet for å nevne navn (Kambodsja, Hitler-Tyskland, USA, Sovjet, Iran, Nord-Korea, Sverige, Østerrike, Island (Etter finanskrisa), Finland, Finnmark, EU, Helvete), slenger man ut et inkluderende/ekskluderende koan, gjerne fremført som en erindring (”Dette minner meg om samfunn….”) for å gjøre det enda mer uangripelig, med klar adresse, uten avsender. Karin Woldseth liker for eksempel å sammenligne folks uenighet med FrP i kulturkampen med samfunn vi ikke liker å sammenligne oss med.

Streng, men rettferdig

Kåsør Øyvind Thorsen (kjent under den makeløst mafiøse petitunderskriften ViTo) har sagt at “Streng, men rettferdig” er en frase man bruker i nekrologer for å beskrive personer som har vært like store drittsekker mot alle de har møtt her i livet. Uttrykket har også blitt et mantra i norsk asyldebatt. Og hvorfor ikke – hvem kunne ikke tenke seg å være strenge, men rettferdige? Uttrykket er omtrent like meningsfylt som “Flink, men bra”. Om man hadde sendt hjem en asylsøker for hver gang partilederne gulpa opp uttrykket de siste ukene før valget, hadde vi sluppet inn færre søkere enn Danmark allerede.

Obama-effekt

Hva var det man egentlig forventet i valgkampen? USA er et samfunn som bikket 60 prosent i 2008-valgkampen, for første gang siden det var et tremanns-race i 1968. I Norge ropte vi krise da de første prognosene viste 73,7 prosent, men kan nå slå oss til ro med at den ender opp på over 76 – noe valgforsker Bernt Aardal kaller et normalvalg.

At en av dem var vår mann, og kanskje til og med kan ha en positiv innflytelse på verden, og kanskje til og med tvitra en gang imellom, betyr ikke nødvendigvis at det er voldsomt mye å lære av ham i norsk valgkamp. 76% er deltagelsen i 2009, og 73,noe, som først ble forespeilet, var tydeligvis katastrofe. Kanskje vi i grunnen skal være takknemlige for det? Kanskje vi skal være glade for at stemmeantallet er så høyt at vi ikke nødvendigvis trenger å hype nye “effekter” for å lokke folk til urnene?