Noen velger etter et langt og interessant liv å gi ut sin selvbiografi, mens andre har så mye på hjertet at de må fortelle sin historie så fort som mulig, uten unødig opphold for refleksjon og ettertanke. Tidligere statsråd Karita Bekkemellem havner solid i sistnevnte kategori, og selv om boken på ingen måte er en sammenhengende drittpakke, så klarer hun å smelle til med nok nedsettende karakteristikker til å befeste inntrykket av at boken er skrevet for henne selv, heller enn for leseren. Mediedekningen boken har fått, og måtte få, gir også et uheldig inntrykk av at AP mest likner på en fjortissgjeng som henger på dass og prater dritt om hverandre.

Klaging i storformat

Jay Leno sa engang at “Politics is just show business for ugly people”. Nå er Bekkemellem og Stoltenberg blant de fagrere i politikken, men etter den siste ukas sirkus får man inntrykk av at politikk først og fremst er en såpeserie. Det bidrar til mer mediedekning der politikere behandles som kjendiser heller enn seriøse forvaltere av viktige beslutninger.

La oss legge til grunn at alle faktiske hendelser rundt Bekkemellems politiske liv er korrekte. Likevel er det fristende å tenke: So fucking what? Det er mange som har blitt dårlig behandlet av sjefen, eller som har fått sparken. Det er naturlig å klage til en partner, eller lire av seg eder og galle til  venner. Men de færreste av oss har en posisjon der griningen har offentlighetens interesse, og det er her Bekkemellem bør forvalte erfaringens tarv på en bedre måte enn å kalle Jens Stoltenberg for en pingle.

Det er ikke en vanlig jobb

Bekkemellem fremstår sjokkert over at det finnes politiske spill, men hun har selv søkt seg inn i politikken og steget i gradene innenfor et system der det kan ha avgjørende betydning hvilket kjønn du har, hvor gammel du er, hva som er hudfargen din, hvor i landet du er oppvokst, eller andre ting som  ikke er vesentlige opplysninger på en vanlig CV.

Som politiker kan du miste jobben fordi velgerne er dumme, eller nominasjonsmøtet er rigget. Karrieren kan legges i grus fordi du har feil venner, få venner, venner som er interesser heller enn venner, man kan tvinges ut av jobben bare fordi man er på feil sted til feil tid.

Ikke spill sjokert

Man kan godt rette kritikk mot politikkens vesen, man ønske seg et annet system eller man kan søke seg til andre arbeidsplasser. Å stige til topps i politikken innebærer å forholde seg til et kynisk og resultatorientert system, der man hver dag må være forberedt på å ta konsekvensene av de spilleregler som gjelder.

Bekkemellem har en lang og imponerende merittliste, og bør huskes som en politiker som oppnådde flere imponerende resultater. Men det blir komisk når hun fremstår som sjokkert over hva det å være politiker innebærer, og det er trist for norsk politikk at hun ypper til personstridigheter der det surmules om hvem som sa hei til hvem, hvem som burde ringt istedenfor å sende sms, og hvem som trenger en klem.

Familien bak ballongsvindelen som rundlurte en del av oss trill rundt før helga er ikke de smarteste menneskene på jordkloden. Her ber familiefar Richard Heene et nasjonalt pressekorps om å putte spørsmålene sine i en boks.

Én ting skal de imidlertid ha, trass i mediestuntets skamløse bedritenhet. De valgte riktig framkomstmiddel. For finnes det egentlig noe finere enn luftballonger?

Nazcafolket var muligens noen jævler med ballongen

Ballongferden har vært med oss siden (minst) 1783. Da foretok François Laurent d’Arlandes og Jean-François Pilâtre de Rozier sin første tur. den første bemannede flyturen man vet om. Siden ble de Rozier det første menneskelige offeret for lufkrasj man vet om, og når jeg hele tiden modererer meg er grunnen at man ikke riktig vet når mennesket først gikk til værs. De gigantiske helleristningene i Nazca, Peru har ført til Heyerdahlaktige spekulasjoner om at man kan ha tatt luftfartøy i bruk allerede for 1500 – 2000 år siden. (Kineserne hadde (selvsagt) også ubemannede luftballonger allerede 200 år f.kr. Kudos.)

Barn elsker luftballonger, og hvorfor skulle de ikke det?

Men det er den franskættede vi først og fremst snakker om her, dette tidligmoderne vidunderet som den dag i dag ikke har mistet et fnugg av sin opprinnelige eksklusivitet og severdighet – det i seg selv på mange måter et større vidunder enn faktisk å fly. Synet av den spraglete og svulmende stoffkokongen mot himmelen appellerer til fantasien vår, noe som viser seg i gjenklangen fartøyet finner i barnefiksjonen – fra ballongskald nummer én, Jules Verne, til Pixars Up.

Aller finest syns jeg kanskje scenen i Roald Dahls “Danny og den store fasanjakten” er, hvor faren lærer Danny å sende opp en ballong varmet opp av en spritdynket tøydott, og hvor denne nattlige, lydløse luftfarten blir innbegrepet på det store eventyret. Om ballonger kan ta oss noe spesifikt sted, så må det være østenfor sol og vestenfor måne.

Hvordan få ballongsertifikat

Men det er den rosenrøde fiksjonen. I virkeligheten ender du opp på Hamar om du er uheldig, og i våre gjennomregulerte tider er det selvsagt ikke lenger nok å være den stolte innehaver av kurv og propanlampe, sjakett og snurrebart. Ballongene reguleres av luftfartsvernet, og for å få lov til å styre din egen, trenger du et ballongsertifikat som Mikael Klingberg, leder i ballongforeningen Frisk Bris, kort gjør rede for hva innebærer.

- Man må ha fullført 16 timers flyvning med instruktør. I tillegg må man ha kursing i luftfartsbestemmelser, meteorologi og navigasjon, sier han, før han kjapt tilføyer:
- Navigasjon er ikke så viktig, siden vi stort sett flyr fra a til x. Men det kan jo være greit å vite.
- Hvor presis går det egentlig an å bli?
- Det er ikke mulig å styre annet enn hvilken vindretning man er en del av. I VM i ballongflyvning er det mye som går på presisjon. Men skal man stake ut et presist mål, må man velge startsted i forhold til vindretninger. Og vinden dreier til høyre når man kommer seg oppover – på nordlig halvkule, vel å merke – men av og til vet ikke naturen om naturlovene. Værfenomener som solvindene spiller inn, og man kan aldri riktig vite…men altså, står du i Mandal og det blåser nordavind, bør du ikke ta deg en tur, det er i hvert fall sikkert.

Sjø og skog = dårlige landingsplasser

Er det nettopp dette som er luftballongens appell? Altså, ikke det uforutsigbare i seg selv, det er det jo så mange ting som er, men det ekstravagant uforutsigbare? En luftballong koster fra et par hundre tusen kroner og oppover, alt utstyr inkludert. Det er Rolls Roycen for deg som egentlig gir litt faen i hvor du ender opp. Ordet tidsfordriv er som skapt for luftballonger – eller omvendt.
- Det hender at man ender opp på ugunstige steder. Oslo er vanskelig, med mye mark hvor det er vrient å komme til. Man kan havne i et tre, og det er forsåvidt lite sannsynlig at man skader seg, men duken kan jo bli revnet, og det er ugreit. Det er også problematisk om vinden avtar, og man bare blir hengende. Da må man ha litt tålmodighet.
- Hva med sjøen?
- Jeg har landet i sjøen. Det er helt greit det, særlig hvis det er varmt i vannet. Å berge alt utstyret er et helvete, men sånt må man regne med når man kjører luftballong – slutten på hver eneste tur er jo en mer eller mindre kontrollert krasjlanding.

Et lite, men høytsvevende miljø

Ballongen var ikke noe populær på starten av 1900-tallet. Først da Ed Yost oppfant den moderne varmluftsballongen blusset interessen opp igjen. I Norge er det på skrivende tidspunkt 14 aktive ballongførere – og 14 operative ballonger.
- Hvordan var det du ble, øh, bitt av ballongen?
- Det er lenge siden nå. Det var mye nostalgi involvert, ballonger er eventyrlige. Men jeg var interessert i å fly både det ene og det andre, også ballonger. Det lengste jeg har vært oppe er vel en 14-15 timer, sier Klingberg, og jada, jeg skal spørre, men før vi lar det hele spore av, slik man jo skal når det kommer til ballonger, her er noen siste ord fra ballongføreren om hva som er appellen ved ballongferden.
- Å fly så stille, er en veldig fin følelse. Og så er det vissheten med å ikke vite hvordan man lander, alle opplevelsene som knytter seg til det det. Som altså både er hyggelige og mindre hyggelige.

Beskjedenheter fra oven

- Dere har ikke med noe slags toalett opp i lufta?
- Neeeei. Eller, i de ballongene man bruker til å fly jorden rundt, har man nok det. Men i de fleste luftballonger må man løse det på andre måter underveis, sier han, og det er kanskje ikke noe vits å gå noe videre inn på det, men de som har fått satt fantasien i sving, kan kanskje ha interesse av følgende replikkveksling, vedrørende hvordan man kontrollerer høyden i gassballonger:
- Det gjør man ved å slippe gass ut av ballongen eller å slippe ballast.
- Mener du sånne sandsekker? Det er jo livsfarlig?
- Neinei, man kaster ut sand og vann. Man hiver bare en liten spade utfor, og den er finfordelt før den når bakken. Du merker ikke det om du er der nede, sier han.

På mange måter gode nyheter, det der – og i det minste en mager trøst for leseren som fryktet å bli angrepet av flyvende ruker.