Det er ikke nødvendigvis en gladnyhet at Lyn ikke må møte i skifteretten med det aller første. Fans, spillere og tippeligaklubber jubler over at FC Lyn Oslo har dyttet kniven vekk fra strupen en stakket stund til. Det er forståelig. Nå spilles sesongen ferdig, og ingen kamper strykes.

Men samtidig forsterkes holdningen om at alt ordner seg i fotballen, og at klubber som vanstyres alltid reddes på en eller annen måte, et inntrykk som dessverre har festet seg og blitt normen for en rekke klubber.  De budsjetterer som kriminelle for så å bruke penger som fulle sjømenn.

Troen på rike onkler

Det skrives mye om inntekter klubbene pensler inn i budsjettene, som så ikke blir noe av. Man budsjetterer med tilskuertall det ikke er grunnlag for, spillersalg det ikke blir noe av, og forsvarer det hele med at det koster penger å drive frem en sportslig utvikling som igjen skal kaste av seg. Så roper man på innsamling blant supporterne og støtte fra rike onkler når korthuset ramler sammen. Og så ordner det seg, igjen og igjen.

Det som får mindre oppmerksomhet er det at en slik drift av et foretak ikke nødvendigvis er tillatt, og at dommen kan bli hardere enn den som felles i media og på supporterpuben. Det er gjerne en klubbs direktør, som Langerud i Lyn, som er ansiktet utad når man går på et skjær, men i et AS er det faktisk styret som er ansvarlig for at kreditorene får oppgjør og driften er forsvarlig. I tilfellet Lyn er det opplagt at styret i AS’et har vanskjøttet sitt ansvar, og det er leit for fotballen om de slipper unna med det.

Urealistisk optimisme

Ved årets start var situasjonen følgende for Lyn AS:

• Årsresultat Lyn AS, 2008: minus 26 279 000 kroner
• Sum egenkapital, utgangen av 2008: minus 2 109 000 kroner
• Revisoranmerkninger for regnskapsåret 2008:
  • Usikkerhet vedrørende fortsatt drift.
  • Skattetrekk er ikke innsatt på egen konto eller ikke fullt innbetalt.
  • Andre presiserende bemerkninger.

Istedenfor å ta konsekvensen av situasjonen drev AS’et klubben videre. Et foretak i denne økonomiske stillingen burde kuttet utgifter med en gang, og lagt ut alle verdier (les: spillere) til salg. Men det var for fristende å drive på videre med håp om gode sportslige resultater og en ny Atle Brynestad.

Ulovlig drift

Et foretak har ikke lov til å drive for kreditors regning, enten de driver med fotball, klippfisk eller andre ting. Det er åpenbart at styret til Lyn AS ikke har overholdt aksjelovens krav til forsvarlig egenkapital, og de har ikke overholdt handleplikten ved tap av egenkapital. Man kan også spørre seg om de har handlet så grovt uforstandig at straff bør komme på tale.

På disse vilkårene kan også styret ryke på et personlig ansvar, noe som innebærer at de hefter solidarisk for AS’ets gjeld, istedenfor å gjemme seg bak det begrensede ansvaret i et AS, der man kun taper selskapets kapital.

Styrene trenger trøbbel

Poenget er at det er pengemennene i fotballens mange AS som styrer klubbene på ræva, og de må få en trøkk om karusellen skal stoppe i tide. En konkurs for Lyn vil faktisk ha den positive virkningen at gale styremedlemmer i fotballnorge kanskje våkner opp og ser at vannstyre har konsekvenser. Og dersom politiet faktisk etterforsker styremedlemmer som ikke driver etter aksjeloven, og reiser påstand om at de selv må betale AS’ets gjeld, eventuelt supplert med en bot, så får vi kanskje mer kompetente folk inn i styrer og stell i klubbene i fotballen.

Det er altså lov til å håpe på en konkurs uten at man hater Lyn (selv om det hjelper, naturligvis).