Den kinesiske brannmuren, som den populært kalles, utløses av ord, bilder og filmer som anses å være “umoralske” eller “en trussel mot nasjonale interesser”. Dette er gode, vide sekker som har plass til det meste, herunder stoff som omhandler demokrati, Tibet, Taiwan, opprøret i Xinjiang, ytringsfrihet, menneskerettighetsbrudd, politisk uenighet og systemkritikk.

Kinesiske myndigheter observerer med frykt og beven den effekten internett kan ha på spredning av uønskede idéer og tanker, og ikke minst mobiliseringskraften som ligger svært latent. Kina så hva som skjedde I Iran, der opptøyer ble organisert gjennom Twitter, og kjemper med nebb og klør for å beholde kontrollen.

Google og Yahoo på tur i Kina

I kampen mot åndelig forurensning har sentralmaktene stengt sentrale sider som Facebook, Twitter, Wordpress og Youtube. Alle må vise ID-kort på nettkafeer, og all porno og usømmelighet er forbudt. En periode i høst forsøkte myndighetene seg på å forby enkeltpersoner å opprette nettsteder, bare organisasjoner og institusjoner kunne søke om offentlig tillatelse før en nettside kunne opprettes. Dette måtte de ganske kjapt gi opp. Derimot nekter Kina å lempe på sensurkravene for Google, noe som med all sannsynlighet ender med at selskapet trekker seg helt ut av Kina.

De fleste kan dog være enige om at Google aldri burde ha vært der til å begynne med. For under en måned siden kunne en stor gruppe journalister og forskere bosatt I Kina melde om at yahoomailen deres hadde blitt hacket i det som ser ut til å være relativt ublu cyberspionasje. I tillegg har internett vært helt stengt i store områder av Xinjiang, åstedet for de voldelige uighuropprørene for halvannet år siden. Det kinesiske sensurdepartementet er hardt, men ikke spesielt elegant.

Opprørske tvetydigheter

Men sensur inspirerer, og kinesiske nettbrukere vet å bevege seg rundt, over og under brannmuren. Dette gir seg blant annet uttrykk gjennom innovativ språkbruk. Et eksempel er når bloggere får sine kommentarer fjernet, og omtaler det som at de har blitt “harmonisert”. Dette er en referanse til mydighetenes offentlige og altomfattende propagandakampanje om å skape et harmonisk samfunn.

Men mer intrikate koder skapes gjennom mulighetene som ligger innbakt i mandarin. Kinesisk språk er organisert slik at mange ord kan ha samme, eller svært lik, uttale, men ha helt forskjellig skrifttegn, og dermed mening. Dette er en skattekiste for stemmer som vil uttrykke seg kritisk mot internettsensuren på nettet, og helst la sine kommentarer stå lenge nok til at de rekker å bli lest. Utfordringa er altså å finne tabuord som kan uttales som et annet helt ufarlig ord, og dermed skrives med andre skrifttegn, men hvor de innvidde umiddelbart forstår hva som egentlig menes.

Det er her gressgjørmehesten kommer inn. Gressgjørmehest uttales på kinesisk “caonima”. “Caonima”, med en liten tonejustering, betyr også, på godt norsk, fuck your mother. Det begynte som en spøk et sted, men utviklet seg til et av de største kinesiske internettfenomenene i 2009.

Kampen mot elvekrabbene

Gressgjørmehesten fikk etterhvert sitt eget univers, hvor den lever I Male-ørkenen (samme uttale som din mors kjønnsorgan), hvor den kjemper en evig kamp mot elvekrabbene (uttales som harmoni= myndighetene) for å kunne leve fritt. Om du synes det høres pubertalt ut, så tenk på tilfredstillelsen ved å komme seg gjennom en slik omfattende sensur Kina utøver. Kraften i dette manifesteres gjennom eksplosjonen av fenomenet; sangen som ble skrevet om gressgjørmehesten og klippet sammen med en naturfilm om alpakkaer fikk over halvannen million youtubetreff, det samme med en animert rap-video om gressgjørmehesten.

New York Times plukka opp på trenden, som gjorde den ennå større. Gressgjørmehestmaskoter, t-skjorter og souvernirer ble produsert og solgt over hele Kina, og spøken var blitt allemannseie.  I umiddelbar etterkant av artikkelen i NYT ble det utstedt forbud mot å promotere og omtale gressgjørmehesten, og uka etter ble youtube stengt. Gressgjørmehestens karriere var over, men i noen måneder var det noen millioner kinesere som fikk smaken på en form for ytringsfrihet. Et nytt, eller kanskje ti, eller tusen, fenomener er allerede på gang, og snart har ikke kinesiske myndigheter flere sider igjen å stenge ned.

Fotballspilleren Freddy dos Santos har fått oppmerksomhet for sin selvbiografi med den flotte tittelen Mitt liv som ganske god fotballspiller. Den er et av resultatene av en hel serie veddemål spilleren inngikk med radioprogrammet FK Fotball om VIFs resultater. Med boka føyer Dos Santos seg inn i en lang og ærerik (?) tradisjon: idrettsutøvere som vedder.

Rosa barter og ananasbrus

Det mangler ikke på andre eksempler. I høst har vi mange tilfeller. Davy Wathne, den kjente cocacolikeren, må gå over til Oscar Sylte ananasbrus på ubestemt tid. Orienteringsløperen Anne Margrethe Hausken må hoppe i Granåsen. Fra utlandet finner vi artikler om idrettsutøveres tendens til gambling, noe gamblingbransjen har fått med seg. Dette underbygges også av nyere studier. Veddemålene går fra de mer mundane, som trenere som må ha på seg motstanderlagets drakt på en kamp, til de ganske tøysete, som skitreneren som måtte farge barten rosa hvis en unggutt på laget hans ble dobbelt kretsmester.

Hva er det som gjør at akkurat idrettsfolk er så disponerte for veddemål med potensielt ydmykende resultat?

Det ligger mellom øra

Idrettsfolk er ekstreme individualister, også de som driver lagsport, og naturligvis med et sterkt konkurranseinstinkt. Det burde føre til et ønske om å gjøre de fleste aspekter i livet om til en form for konkurranse. Psykologene Mahoney og Avener viste allerede i 1977 at et av de viktigste skillene mellom ganske gode idrettsutøvere og den absolutte eliten ligger i selvforståelsen.

Der de ganske gode gjerne har stor selvdisiplin og treningsvilje og et ikke ubetydelig talent, ligger den lille forskjellen på topp hundre og topp ti i en nesten narsissistisk selvopptatthet kombinert med en pussig framtidsprojeksjon, hvor toppidrettsutøveren ser seg som en utøver i verdenstoppen lenge før resultatene kan tilsi en sånn forståelse. Seieren er på en måte innkassert på forhånd.

Politikere vedder også

Denne hypotesen kan sannsynliggjøres med en rask titt på politikken, en annen arena hvor veddemål forekommer hyppig. Lars Sponheim (fvmh) måtte jo gå 450 km til Løvebakken fordi han tapte (vant?) et veddemål i 1993. Per Olaf Lundteigen fikk redaktøren i Drammens Tidende til å spise senterpartihøvdingens fjøslue i 2005 etter at han ble gjenvalgt. Og nå har Ap-politiker Andreas Halse lovet å punge ut om Høyre-politiker Peter S. Gitmark finner en småbarnsfamile som blir rammet av den nye boligskatten.

Dette er ikke så overraskende, når man ser på likhetene mellom idrett og politikk. Ikke bare er de ekstremt individualiserte og konkurransedrevne, det er også nærmest friksjonsfri flyt av begreper og retorikk mellom feltene. I tillegg er politikk etter idrett det mest populære feltet man kan vedde på som menigmann.

Det kan jo bli ensomt i blant…

Mengden veddemål kan også henge sammen med idrettsutøveres arbeidshverdag. Gitt at de tjener nok til å leve av å drive med dette består mange sportsliv av å trene, utøve og reise store deler av døgnet, store deler av året med de samme få menneskene rundt seg. Alle som har vært på en hyttetur eller i en situasjon hvor man er relativt isolert i en liten gruppe vet hvor fort de tullete ideene kommer. Selv om de kan ha svært fulle kalendre, er det gjerne mye tid til å koke sammen alskens påfunn når man er på treningsleir. Dermed er grunnen beredt for veddemål om resultater i alt fra den idretten man faktisk utøver til hvem som er flinkest i FIFA09 på Xbox.

I blame the media

Det faktum at disse menneskene lever svært offentlige liv (et annet trekk de deler med politikere) må også tas med i beregningen. Sportsstoff er godt prioritert i pressen, og en rapport fra A-pressen peker på at mengden stoff i avisene om sport ikke bare har økt en god del de siste ti-femten år, stoffet dreier seg i stadig større grad om idrettsutøveres privatliv i tillegg til det rent sportslige.

Derfor er det ikke usannsynlig at man får høre mye om veddinga til våre idrettsidoler, akkurat som vi får høre om når de har vondt i lilletåa eller hvilke nye tatoveringer de har fått seg. Media elsker jo også humorsaker å krydre nyhetsstoffet med, enten det er aviser eller TV, og det kan godt hende at idrettsutøvere liker det selv også. Etter tjue minutter med katastrofer, krig, sultende barn og klimabekymringer er det godt å vise en fotballspiller med en morsom frisyre som skyldes et tapt veddemål.

Vend deg mot sør og kast salt over skulderen

En gjennomgang fra 80-tallet av idrettsutøveres ritualer og vaner i forbindelse med prestasjoner fant at hver tredje toppidrettsutøver hadde et heldig klesplagg de brukte under kamper, og hver femte har en liten gjenstand man har med seg på kampdag (interessant nok måtte flere ha den skjult for andre for at den skulle virke enn de som måtte ha den synlig). Hver tiende må gå med sokkene på vranga.

Forfatterne mener dette minner om enkelte trekk man finner hos folk som lider av obsessive-compulsive disorder på godt norsk, men også at dette nok skyldes de store utslagene tilfeldigheter gir i aktiviteter hvor marginene er svært viktige for resultatet. For å kunne leve med stor usikkerhet må man overbevise seg om at man kan gjøre ting for å holde den unna. Denne mentaliteten kan ligge bak tendensen til å vedde: kan man styre skjebnen selv er det jo fristende å utfordre den.

I forbindelse med fireårsjubileumet for Jyllandspostens publisering av 12 tegninger av Muhammed og gårsdagens dekning i Dagsavisen, har jeg tenkt litt over to episoder fra det som ble hetende karikaturstriden. Det første delte jeg med én person, det andre delte vi alle i hop og det hadde vært nokså uttværa om ikke så mange av oss hadde husket ting så forskjellig.

På den tiden, altså januar 2006, jobbet jeg på ungdomsklubben Café Condio, et av ressurssentrene til Oslo Røde Kors. På denne dagen var en av de faste ungdommene, de som gjerne kom rekende rett etter skolen og kunne tilbringe resten av dagen der, fly forbanna. Det var uvanlig. Han vi snakker om var en hyggelig og nysgjerrig somalsk 16-åring som så godt som alltid gjorde dagene på Condio morsommere (og travlere).

En sint ung mann

Vi sto utenfor åpningsdøra, det var pisskaldt, han skalv og var rasende. Når han først sa noe, var det simpelthen Nå er jeg sint. Jeg spurte hva det var, om det var tegningene. Nei, sa han. Å? Nei – eller, jeg er sint på det og. Men jeg er mest forbanna fordi ingen tør å være uenige med meg. De tør ikke å krangle.

Midt oppi denne hendelsen, som da var i ferd med å anta vanvittige dimensjoner, hadde denne gutten med ett gått fra å være en nysgjerrig og helt sikkert oppmerksom elev til å bli behandlet som en tikkende bombe. For ham var denne misforståtte respekten mer provoserende og mer sårende enn en eventuell krangel om Islams ukrenkelighet kunne ha blitt i det klasserommet.

Forsøk på å leve i sannhet

Den korte samtalen har blitt grublestoff når jeg forsøksvis tar innover meg hva det vil si at personlige rettigheter og friheter bør veie tyngre enn grupperettigheter. Man kan argumentere praktisk: Hensynet til grupperettigheter er ofte fullstendig uegnet som utgangspunkt når man møtes én til én uansett. Og det er kun de færreste av oss som får anledningen til å adressere eller påvirke større masser i våre liv. Ytringsfrihet er desentraliserende.

Den har også fått meg til å tenke at den største verdien av uenigheten og av den nærmest grenseløse ytringsfriheten ikke først og fremst er hva de gjør med debattklimaet eller andre diffuse størrelser. Først og fremst er de en garanti for anstendighet. For at man ikke, som Vaclav Havel sier, ender opp med å leve i usannhet. Den norske karikaturstriden handlet i bunn og grunn om hvordan enkeltmennesker skal behandles.

12 Muhammedkarikaturer

Den andre episoden handler om Vebjørn Selbekk. Men før jeg skrivervom ham, er det nødvendig å rekapitulere litt av det som faktisk skjedde.

30. september 2005 trykket Jyllandsposten 12 Muhammedkarikaturer som reaksjon på at barnebokforfatteren Kåre Bluitgren ikke klarte å finne en illustratør til en bok om profeten Muhammeds liv. 12. oktober ble elleve ambassadører avvist med et brev da de ba om et møte med statsminister Anders Fogh Rasmussen om det de oppfattet som en pågående svertekampanje mot Islam.

Brevet påpekte blasfemiparagrafen i dansk straffelov, og sa at danske borgere godt kunne prøve en sak mot Jyllandsposten for retten. 27. oktober gjorde noen det. Flere muslimske interesseforeninger gikk sammen om å saksøke avisa.

Den groveste blasfemiske handlingen på lenge

To danskbosatte imamer var blant de som var misfornøyde med regjeringens håndtering. De formulerte et rundskriv som blant annet la ved de 12 karikaturteningene, tegninger fra Weekendavisen (som de mente var mer krenkende), og tre ekstra bilder muslimer skulle ha blitt tilsendt anonymt på nettdebatter. Det ene et byråfoto fra en fransk griseimitatorkonkurranse. Det andre et bilde av en muslim som ber mens en hund oppfører seg nærgående. Det siste en karrikatur av Muhammed som pedofil demon.

Det er ingen overdrivelse å si at denne drittpakken og den påfølgende lanseringsturneen de foretok gjennom den muslimske verden er blant av de mest forrykte blasfemiske handlingene som er blitt begått på mange tiår.

Sistemann uti er en taper

Jackpoten kom i Mekka 6. desember, da rundskrivet ble sirkulert på et møte for Den islamske konferanse med flere statsoverhoder til stede. Bildene, samt skriftlige påstander om grov undertrykkelse, skapte furore. Det ble fremsatt krav om at FN skulle gjennomføre internasjonale sanksjoner mot Danmark. Og verden gikk inn i et virrvarr av følelser og prinsipper. Ambassader ble angrepet. Bakervarer ble omdøpt.

I Norge var Aftenposten tidligst ute, kort tid etter Jyllandspostens publisering. Faksimile trykte de også. 8. Januar trykket dagbladet.no tegningene. Dagen etter hadde Magazinet en sak klar med intervjuer om striden i Danmark og om blasfemilovgivning. Redaktøren i avisen, Vebjørn Selbekk, var opptatt av at blasfemiparagrafen skulle holdes i hevd, og ønsket å belyse det ved hjelp av det høyst relevante eksempelet fra Danmark. Han valgte, som de andre redaktørene hadde gjort, å trykke en faksimile.

Jens Stoltenberg sier det som trengs

Så eksploderte det rundt ham. Da heten ble skrudd opp i Norge forsvarte han den redaksjonelle avgjørelsen. Det ble ikke godt mottatt, Selbekk ble selve synderen, og hadde en vanskelig sak å føre all den tid ingen norske medier på det tidspunktet var hodeløse nok til å for eksempel trykke en faksimile av artikkelen som var stridens kjerne. Dette toppet seg etter at den norske ambassaden i Damaskus ble satt fyr på 4. februar.

To dager etter, gikk statsminister Jens Stoltenberg svært langt i å gi en norsk redaktør for en avis med opplag på rundt 5000 et delansvar for brannen i Norges største nettavis:

- Har Magazinet bidratt til at den norske ambassaden i Damaskus ble påtent?

- Det er i hvert fall det demonstrantene bruker som begrunnelse. De demonstrerer mot karikaturtegningene av Muhammed som ble gjengitt i Magazinet.

En tvingende nødvendig pressekonferanse

De færreste av oss får som sagt anledningen til å adressere så store grupper. Noen ganger er det rart å se hva de som får det, en man har stemt på atpåtil, gjør. Kanskje var det ubehaget over delvis å måtte legge seg flat for sterke, mørke religiøse følelser som gjorde at statsministeren valgte å peke på den kristne kranglefanten. Kanskje var det irritasjon. Det viste seg uansett å være det man ynder å kalle god håndtering, for fire dager senere kunne Selbekk, Bjarne Håkon Hansen og daværende leder for Islamsk råd Norge, Mohammed Hamdan, inkalle til en pressekonferanse.

Redaktøren ofret yrkesstoltheten

Dette er det andre øyeblikket – det pinlige synet av Selbekk, styltete og sliten lese opp en høyst ufrivillig beklagelse. Der sa han at han  “som redaktør ikke fullt ut forstod hvor sårende publiseringen av Jyllands-Posten-faksimilen faktisk ble opplevd”, selv om hensynet til religiøse følelser var et emne han gjennom virke og tro var levende opptatt av.

Han roste den krenkede delen av befolkningen for å reagere på en “verdig og tilbakeholdende måte som de fortjener respekt og honnør for.” Det må han nesten ha hørt fra noen andre – for Selbekk og hans familie ble nødt til å leve med politibeskyttelse og drapstrusler.

Håndverkeren Bjarne Håkon Hansen

Hamdan var fornøyd og ga Selbek “sin beskyttelse” under pressekonferansen. I shit you not. Bjarne Håkon Hansen avviste at regjeringen hadde hatt en aktiv part under samtalene. Leser du sakene fra den gang i dag, vil du se at det ikke var mange som stilte spørsmål ved det svaret. Etter hvert står disse dagene for mange igjen som et politisk c-moment av regjeringen, man kaller det som sagt bra håndtering.

Og da Dagsavisen intervjuet Selbekk i går, startet de saken med å fastslå at striden sprede seg for alvor til Norge da Selbekk trykket faksimilene. Stoltenbergs fordeling av skyld har etter hvert blitt sånn historien fortelles. Det jeg sitter igjen med fra pressekonferansen er forbløffelsen, og den påfølgende triste erkjennelsen av at ytringsfriheten, da Selbekk skulle til pers, ikke var mye verdt.

Selbekk overdriver undertrykningen av religionskritikk

Dette er greit å huske, særlig når Selbekk i gårsdagens intervju sammen med Per Edgar Kokkvold og Aslak Nore mener at rommet for å utøve religionskritikk er blitt alvorlig innsnevret, og man tenker at han framstår som litt hårsår. Har det blitt så mye mindre diskusjon om religion de siste årene? Har ikke flere av de store konfrontasjonene rundt troens plass i samfunnet etter karikaturstriden (hijabsaken, blasfemiparagrafen, felles ekteskapslov) endt opp med dundrende tap for religiøse krefter?

Da er han en sytepave som i tillegg glemmer hva vi gjør nytte av å huske på – hva han svelget unna under den pressekonferansen. At inngrepet i ytringsfriheten hans i stor grad kom fra en handlekraftig regjering med bred støtte, ikke fra ekstremister. At han, som Erik Bergesen skriver, fremdeles fortjener en unnskyldning.

Et hysterisk forhold til ytringsfriheten

Det er også viktig å ha in mente i tilfeller der ytringsfriheten igjen blir dratt inn i manesjen i tåpelige eller konstruerte sammenhenger. Når Bjarne Melgaard eller Litteraturfestivalen på Lillehammer problematiserer den gjennom gimmicker og folk man kjenner, fornuftige folk, venner, sier at vi har et hysterisk forhold til ytringsfriheten i Norge.

I sånne situasjoner er det fristende å skygge unna, og godta at man kanskje må fire på kravene, eller justere hva man legger vekt på i politikken og polemikken. Ytringsfrihetsrunking forsurer debattklimaet. Men når jeg tenker på disse to situasjoene, innser jeg at jeg til syvende og sist driter litt i debattklimaet som sådan, hva nå enn det er. Det er uansett den ærlige og om nødvendig kranglete omgangen med enkeltmenneskene, enten de er redaktører eller skoleelever som utgjør byggeklossene i forsøket på å leve i sannhet.