De aller fleste som har gjennomført den norske grunnskolen har en vag anelse om at den greske bystaten Athen er regnet som demokratiets vugge. Norge anno 2010 har antagelig gått forbi athenerne når det kommer til demokratiske rettigheter for innbyggerne, i det minste får flere muligheten til å nyte godt av dem. Athenerne var veldig selektive når det gjaldt hvem som skulle få delta, så kvinner, slaver, tilbakestående og selvfølgelig utlendinger var alle ekskludert fra det gode selskap. Det betyr ikke at ikke har noe å lære av demokratiets grunnleggere.

Fordelene med loddtrekning

Grekerne hadde en rekke demokratiske virkemidler og måter å organisere ting på som med hell kunne blitt prøvd ut i dagens samfunn. De avviklet for eksempel en rekke av valgene til forskjellige viktige byråkratiske stillinger, som ansvarlig for vannforsyningene, eller ansvarlig for vedlikehold av krigsskip, ved loddtrekning. Alle verv varte i en periode på nøyaktig ett år, slik at det i prinsippet skulle være begrenset hvor mye skade du kunne gjøre, og ingen skulle gidde å gi deg alt for store bestikkelser.

Siden det var så mange verv og de roterte såpass ofte er det ikke usannsylig at hver eneste athenske mann (som ikke var tilbakestående) i løpet av sitt liv hadde innehatt et viktig verv i byens tjeneste. Ordningen fungerte åpenbart godt for athenerne ettersom de i en lang periode kontrollerte et gresk imperie (510 – 403 f.K) og underla seg mesteparten av nabostatene sine (Det skal sies at ikke alle verv ble valgt ved loddtrekning, generaler ble for eksempel utnevnt på vanlig demokratisk vis.)

Noe for lokaldemokratiet?

Å adoptere denne ordningen med loddtrekning i 2010 ville kunne blitt vanskelig i hvert fall på et nasjonalt plan. Athen var en bystat som befant seg på et begrenset geografisk område, bykjernen var på fattigslige 1,5 km i diameter, og besto av anslagsvis 120000 mennesker, hvorav bare et mindretall var borgere. På tross av internett og andre kommunikasjonsmidler ville det være vanskelig og antagelig ikke veldig lurt å skulle velge de som skal styre i et langstrakt land som Norge ved loddtrekning.

Selvfølgelig kan man spørre seg, når man ser på kvaliteten på en del folkevalgte i Norge, hvor mye skade som egentlig ville bli gjort? Man ville blitt kvitt tendensen hvor det å være politiker var noe som gikk i arv i familier, eller at stort sett samtlige politikere ble hentet fra en snever gruppe (de som satt i elevrådet på ungdomsskolen og har foreldre med høyskoleutdanning etc.). Politiske partier ville mistet mye av sin eksistensberettigelse. Som tankeksperiment, i hvert fall når det gjelder lokalpolitikken, er loddtrekning kanskje ikke så dumt.

6000 potteskår unna en mer behagelig hverdag

En annen gammelgresk nyvinning som mye lettere ville kunne adopteres inn i det norske demokratiet er ostrakisme. Ostrakisme var en særegen gresk oppfinnelse som, så vidt man vet, aldri har blitt brukt andre steder enn i Athen i perioden 487 til 416 f.K. Hvorfor aner jeg ikke, ordningen var genial. Ostrakisme var enkelt å greit en slags enorm Idolavstemning hvor den som fikk flest stemmer ble kastet ut av byen i 10 år. Hvert år møttes grekerne i januar og stemte over om de skulle ha en ostrakisme det året. Hvis over 6000 avga stemme og flertallet av de som stemte stemte ja, ble ostrakismen avholdt ca 2 måneder senere. Ostrakismen gikk ut på at man skrev navnet til den man ville stemme ut på et potteskår (derav navnet Ostraka, som betyr potteskår – du ble ”potteskåret”). Den som satt igjen med flest poteskår med sitt navn på, forutsatt at det var over 6000 som hadde deltatt på selve ostrakismen, ble kastet ut. Man ble ikke fratatt eiendommen sin, familien ble tatt vare på, og etter ti år fikk man komme tilbake med alle rettigheter inntakt og kunne på nytt stille til valg og ta politiske verv.

Men i løpet av de ti årene du var forvist kunne du ikke representere bystaten på noen måte og hvis du viste deg på Athensk territorium ble du drept. Ostrakisme ga athenerne en mulighet til å kvitte seg med folk som ble for mektige, for rike eller som de rett og slett ikke likte. Mislykkede generaler eller politikere som ble for store på det var gjerne de som fikk smake athenernes misnøye. Det beste var at man ikke trengte noen begrunnelse og det fantes ingen ankeinstans eller vetorett.

Hvem vil DU bli kvitt?

Kunne ostrakisme fungert i Norge i dag? Vi hadde selvfølgelig måttet gjøre noen endringer. Hos athenerne måtte i hvert fall 6000 stemmeberettigede avgi stemme for at man i det hele tatt skulle ha en ostrakisme. La oss si de utgjorde ca 20% av borgerne. Om vi adopterer ordningen, kan vi bytte 6000 om til 20% og har valg om ostrakisme i januar og selve ostrakismen i mars. Det ville vært et viktig poeng å holde på tradisjonen om at man bare avholder én ostrakisme i året, slik at det bare var de aller mest upopulære som ble utstøtt. Byene ville blitt prydet med reklameplakater for og mot kandidater, facebookgrupper ville poppet opp som paddehatter og frivillige (hat)grupper ville oppstått for å bli kvitt sine favoritter.

MMI ville kunne gjort ukentlige undersøkelser på hvem som lå nærmest å bli ostrakisert. Det ville gitt norsk debatt tilbake en lenge etterlengtet vitalitet og masser av underholdning. Og det er bare toppen av kransekaken. Gjeninnføring av ostrakisme ville gjort at politikere som løy for velgerne sine faktisk ville risikert å måtte ta konsekvensene av det. Vi ville fått et demokrati hvor politikere ville risikere å måtte holde valgløftene sine. Trusselen om utstøtelse ville forvandle hele måten politikere snakket og oppførte seg på.

En mulig løsning på Jaglandproblemet?

Men kanskje viktigst av alt er det at vi ville fått en sikkerhetsventil for å kunne kvitte oss med folk som driter ut Norge foran hele verden. Eksemplet over alle eksempler, Torbjørn Jagland. Denne mannen har ikke gjort noe ulovlig. Han har på mystisk vis ålet seg oppover i maktens korridorer og er nå kommet så høyt opp at det, med dagens ordninger, er umulig å bli kvitt ham. Uansett hva vi gjør så finner han seg en jobb hvor han får holde taler foran en masse TV-kameraer fra andre land og få millioner til å riste lattermildt på hodet av denne tilbakestående nissen. Hadde vi gjeninnført ostrakisme ville han vært den første til å bli kastet ut og de neste ti årene ville vi kunnet sove trygt vel vitende om at han ville blitt drept om han forsøkte å representere Norge i noe fora.

Og vi hadde ikke sluttet der. Stein Erik Hagen ville blitt nødt til å flytte etter formuen sin til Sveits. Marianne Aulie og klovnebildene hennes ville blitt deportert. Prinsesse Martha Louis kunne lest eventyr for tyske barn en ti års tid. Alexander Rybak ville måttet roe ned på kjekkasfaktene sin eller bli sendt, med fele og det hele, til Hviterussland. Tenk tilfredsstillelsen av å ha vært en av titusener som stemte akkurat ditt hatobjekt ut av landet. VG reportasjene fra grensa når de blir kastet ut. Tårene, snørret. Jeg får gåsehud.

Jeg tror at ostrakisme passer spesielt godt til den norske mentaliteten. For er ikke vi selve Jantelovlandet, landet som blir rasende om statsministeren får snike i køen på ICA og hater alle som våger å tro at de er bedre enn oss. Er ikke hatet av oppkomlinger nettopp det som gjør oss til nordmenn?

I sin artikkel fra 10 december, ”Norsk akademia lider av en anti-israelsk bias” har Johannes Due Enstad noen gode poenger, men dessverre forsvinner disse i et rot av argumenter som ikke helt henger på greip. For å ta det gode poenget først – ja, det mangler på Israel-forskning i det norske midtøstenmiljøet. På dette punktet har Johannes helt rett. Det mangler på forskere som ser på Israel, men bildet er mindre mørkt enn det hevdes. Noen eksempler på forskere Due Enstad hevder knapt finnes er doktorgradsstipendiat Hanne Eggen Røislien (PRIO/NTNU). Hun både skriver og snakker Hebraisk. Hun forsker nå på det israelske militæret, og har tidligere forsket på israelske settlere. Dr. Tilde Rosmer (UiO) snakker og skriver også hebraisk, og hun har skrevet sin doktorgradsavhandling om Mizrahiut jøder (jøder med arabisk avstamning) i Israel. Videre kan nevnes doktorgradsstipendiat Trude Strand (UiO) som forsker på den israelske settlerbevegelsen. Det er ikke gitt at disse ikke kommer fram til israelkritiske konklusjoner bare fordi de forsker på den israelske kulturen.

Utgangspunkt eller konklusjon

Og det er på dette punktet jeg mener Due Enstad bommer mest. For hvor går grensa mellom det å være ”bias” i sin kritikk av Israel og det å være konkluderende kritisk. Sagt litt enklere – jeg savner en utgreining om årsakene til israelkritikken. Hvis man går inn i forksningsfeltet med den målsetning om å kritisere Israel og konklusjonen styres av dette utgangspunktet, ja da er man i besittelse av en israelkritisk bias. Men, hvis man går inn i forskningsfeltet med et åpent sinn og konkluderer med israelkritikk på basis av empirien, da er man strengt tatt en objektiv israelkritiker. Denne forskjellen beskrives ikke av Johannes i det hele tatt. Faktisk unnlater han fullstendig å kommentere noen av funnene i noe norsk-produsert israelforskning, med unntak av en artikkel av Nils Butenschøn – uten at han egentlig sier noe om innholdet i den annet enn at den er ”tendensiøs”.

Hvis han mener at konklusjonen våre (her inkluderer jeg meg selv som midtøstenforsker) er farget, ja da må det enten være empirien vår det går i, eller så må det være utgangspunktet. Hvis det er utgangspunktet, så betyr dette i praksis at han anklager samtlige av norske midtøstenforskere for å være dårlige forskere. Det er en ganske graverde anklage som kreve en fyldig utdypning. Hvis det er empirien kritikken er rettet mot så ønsker jeg konstruktiv kritikk om hva annen slags empiri vi skal bruke. Man ville automatisk tenke at svaret er at man må bruke mer israelsk empiri, men faktum er at jeg, og flere forskere jeg har diskutert dette med, påpeker at når de går til israelske kilder, finner man ofte ting som setter Israel i et dårligere lys enn de andre kildene man har brukt. Er det i så fall anti-israelsk å bruke israelske kilder?

Motstandere av akademisk boikott

Når det gjelder akademisk boikott av Israel nevner ikke Due Enstad noe om at eksempelvis Professor Hilde Henriksen Waage, og mange andre forskere med henne, er mot en akademisk boikott av Israel nettopp fordi det vil forhindre kunnskap om landet. Men det han nevner er at ingen møtte Benny Morris da han kom til Oslo, annet enn kristenavisen DagenMagazinet. Dette er ikke fordi Benny Morris ikke er kritisk – det var tross alt han som først beviste at det var en etnisk rensning i 1948 (noe han mener var moralsk nødvendig(sic)). Saken er den at da Benny Morris kom til Oslo var det nesten ingen som var invitert til å møte ham. Hvis man tar et steg tilbake, gitt Johannes sitt argument, syntes det merkelig at man vil møte Pappe og ikke Morris. Pappe kritiserer etnisk rensning, mens Morris mener det var moralsk nødvendig. Ville det ikke vært mer naturlig for ”anti-sionister” å fremheve Morris nettopp fordi han setter Israel i et dårlig lys, fremfor Pappe som mener at Israel ikke kan stå for etnisk rensning?

Media – hvor er ”biasen”?

Så til media. Johannes hevder at ”biasen” til akademia siver inn i media også, men hvordan dette skjer er uklart. Et nøytralt media ville (rent utopisk) viet like mye spalteplass til hver døde israeler som til hver døde palestiner. Et anti-israelsk media ville dermed viet mer plass til hver døde palestiner. Men er det sånn i Norge? Var spalteplassfordelingen mer enn 107:1 under gazakrigen (altså mer enn 107 spaltemeter for døde palestinere versus hver spaltemeter for hver døde israeler)?

En annen måte media kan være nøytral/farget på er deres kontekstualisering. Et nøytralt media ville i sin kontekstualisering ikke tatt parti, men lent seg på internasjonale normer. BBC praktiserer dette. Nesten hver gang de nevner bosettinger kommer de med følgende avklarende setninger – ” Nearly 500,000 Jews live in more than 100 settlements built on occupied territory in the West Bank and East Jerusalem. A number of UN Security Council resolutions have condemned settlement building in the occupied West Bank, including East Jerusalem, as illegal – although Israel disputes this.” Jeg har ikke kommet borti noen eksempler på norske medier som har en anti-israelsk kontekstualisering. Er det fraværet av Holocaust og ekstrem-jihadisme som savnes? Utifra Johannes sin artikkel kan det virke sånn. Men hva har ulovlige bosettinger med Holocaust og jihadisme å gjøre?

Det er klart man ikke skal glemme hverken Holocaust eller jihadisme, men trusselen fra islamistiske ekstremister er ikke akkurat noe som forbigåes i vestlige medier. Og hvis Holocaust skal med hver gang, må også uretten mot palestinerne med hver gang. Jeg ser sjelden at medier referer til den etniske rensningen i 1948.

Er vi skyldige i at faktiske forhold eksisterer?

Johannes Due Enstad sitt gode poeng om at det mangler på israelforskning i Norge forsvinner dessverre fordi denne kritikken havner i en suppe av grove skivebommer. Jeg kan fint gå med på å kritisere NTNU for ikke å ha tatt med pro-israelske stemmer i sin forelesningsrekke, og jeg vedgår gjerne at det ofte er problemer med begrepsbruk, for eksempel sionisme, men at norsk midtøstenforskning generelt er anti-israelske er en påstand jeg har store problemer med. Det er ikke forskernes feil at Israel utførte etnisk rensning i 1948, ei heller er det vår feil at Israel har okkupert Vestbredden og Gaza i over førti år eller at Israel bombet Gaza til grus i 2008/2009. Er det anti-israelsk å påpeke disse tingene?

Les også:

1. Norsk akademia lider av en anti-israelsk bias

NTNU i Trondheim har denne høsten invitert en rekke norske og internasjonale akademikere for å holde foredrag under vignetten Israel-Palestina-konflikten: Hva er forskningsbasert kunnskap? Foredragsrekken belyser en mangel på bredde i norsk akademias Midtøsten-traktering.

Furore for forelesning

Nyheten om Midtøsten-foredragsrekken vekket usedvanlig sterke reaksjoner: Kritikere anklaget NTNU for å drive politisk propaganda i stedet for åpen forskning, direktøren for Simon Wiesenthal-senteret fordømte det hele som ”skandaløs antiisraelsk fanatisme” og ”en ny fase i norsk oppildning til jødehat”, en person fra israelsk UD kalte foreleserne ”et stjernelag av Israel-hatere” og Israels ambassade i Oslo sendte et protestbrev til universitetet. Hvorfor slik furore for noen forelesninger?

NTNU-seminaret denne høsten ville fort gått utlandet hus forbi dersom søkelyset ikke allerede var fiksert på Norge og vårt forhold til Israel og antisemittisme. Stikkord er boikott, Gerstenfeld, Lieberman. For øvrig var furorens åpenbare årsak manglende balanse, mer presist gjesteforelesernes gjennomgående kritiske holdning til Israel. Det provoserte at ikke én akademiker var invitert for å representere noe slikt som en Israel-sympatisk innfallsvinkel, for å legge frem sionismens narrativ på en hederlig måte.

Anti-israelsk stjernelag

Venstreradikale Ilan Pappe, som selv er pådriver for akademisk boikott av Israel, var en av foredragsholderne. Det var også Moshe Zuckermann, nok en venstreradikal og sterkt Israel-kritisk historiker, samt statsviter Nils Butenschøn, som ledet Palestinafronten i sin tid og som i dag står kreditert som forfatter av den tendensiøse artikkelen ”Zionisme” på det kontroversielle danske nettleksikonet Leksikon for det 21. århundrede. Videre deltok Hilde Henriksen Waage, Cecilie Hellestveit og Stephen Walt.

Man merket seg samtidig at underskriftene til programkomiteens medlemmer var å finne på oppropet om akademisk boikott om Israel.

Ikke israel-hatere, men antisionister

Skjønt, hvorfor skulle man i det hele tatt ha noen til å legge frem sionismens narrativ? Ville det ikke være uanstendig? Sionisme betyr jo imperialisme, rasisme, undertrykkelse av palestinerne og en 60 år lang etnisk rensing? En slik fornemmelse finnes. ”Sionisme” har fått en distinkt negativ valør, bare smak på det. Sionist! Ifølge seniorforsker og foredragsholder Cecilie Hellestveit er det ”bare tull” å kalle akademikerne Israel-hatere. De kan snarere betegnes som ”antisionister”, sa hun til Dagbladet, for de ”støtter ikke Israels ekspansjonspolitikk”.

Historisk er sionisme bevegelsen stiftet av Theodor Herzl på slutten av 1800-tallet til støtte for opprettelsen av et nasjonalhjem for jødene, og senere for Israels opprettelse og videre eksistens. ”Sionisme” har naturligvis blitt fylt med mange forskjellige typer innhold siden Herzls tid. Begrepet har tatt opp i seg forestillinger av både religiøs og verdslig, venstreradikal og høyreradikal type. Men begrepets minste felles multiplum er altså ikke mer enn tanken om at jødene qua nasjonalt felleskap har rett på en plass i nasjonalstatsfamilien. En antisionist skulle derfor i utgangspunktet være en som simpelthen er imot ideen om en jødisk stat. Men det var jo åpenbart ikke dette Hellestveit mente, hun snakket om å være imot ekspansjonspolitikk. Så hvorfor den forvirrede, og forvirrende, begrepsbruken?

Akademikere på ustø grunn

Det er nærliggende å anta at mange i Norge, seniorforskere og organisatorer av akademiske foredragsrekker inkludert, ikke alltid står på stø grunn når de uttaler seg om sionisme og jødisk historie. Religionshistoriker Bente Groth observerte i kjølvannet av Jostein Gaarders beryktede straffepreken at ”den manglende interessen for faktisk kunnskap om levende jødedom og jødisk historie […] preger den norske debatten”, og at dette gjenspeiles i pensumlister, læreplaner og ansettelser ved universiteter og høyskoler.

Jeg tror Groth er inne på noe. Se på forskningsinstituttet Fafo, som har en egen Midtøsten-seksjon med ni ansatte. Der synes Israel og israelsk/jødiske forhold å være uinteressant: En liste over 80-90 publikasjoner på dette feltet de siste ti årene inneholder ikke ett arbeid med israelsk/jødisk fokus. Som om Israel ikke fantes i Midtøsten som annet enn en størrelse som virker negativt inn på arabiske land og befolkninger i området. Forskningsledelsen er, kanskje overraskende, selv enig: ”Jeg synes det generelt er mangel på forståelse og informasjon rundt Israels politikk”, sa seksjonens forskningsdirektør til Universitas tidligere i år. En seniorforsker ved Chr. Michelsens institutt stemte i: ”Vi forsker altfor lite på Israel og det gjør at vi forstår Israel for dårlig.”

Mangel på ekte eksperter

Søk i databaser for avlagte hovedfags- og masteroppgaver ved landets universiteter viser at israelsk og jødisk historie og samfunn kun unntaksvis er tema for arbeider som tar for seg problemstillinger relatert til Midtøsten. Av de mest profilerte norske Midtøsten-eksperter behersker knapt noen hebraisk (jeg kommer kun på Sidsel Wold i NRK, men hun er da også journalist og ikke akademiker).

Altså synes det å være en viss mangel på akademisk kunnskap omkring Israel og det jødiske. Det er lett å tenke seg at mangel på kunnskap har forhindret sympatiserende identifisering, og slik, kombinert med en sterk solidaritet med de undertrykte palestinerne (les mer om Palestinabevegelsens tilblivelse i Tarjei J. Vågstøls hovedoppgave i historie), bidratt til å skape et anti-israelsk bias.

Ubalanse i media

Ubalansen i den akademiske sfæren reflekteres i andre samfunnssjikt, spesielt i mediene. Da den venstreradikale historiker Ilan Pappe ga ut boken The Ethnic Cleansing of Palestine slo Aftenposten opp saken på avisens førsteside og med en ukritisk omtale inne i avisen. Dagsavisen, på sin side, fremførte like godt Pappes argument på lederplass. Nordlys, Adresseavisen og Klassekampen ga boken omtale og den nådde bestselgerlistene på Tronsmo i Oslo. Men da Benny Morris, en av de fremste israelske eksperter på 1948-krigen og den israelsk-palestinske konflikten (som mener at Pappes ensidige intensjonalistiske forklaring på flyktningbølgen ikke holder vann), ga ut boka 1948 i fjor, var ingen interessert. Under hans besøk og foredrag i Oslo i sommer kom én journalist, fra kristenavisen DagenMagazinet.

NTNU fremstilte seminaret som nøytral og ”forskningsbasert kunnskap”, som at dette simpelthen var vitenskapsmenn og -kvinner som uten noe mer snikksnakk leverte ”critical and careful scrutiny based on standard scientific methods”, som arrangør Morten Levin sa til den israelske avisen Haaretz. Men dette er ikke naturvitenskap, og sannheten om Israel-Palestina-konflikten oppnås ikke ved nøyaktige målinger. Nærmere sannheten kommer man heller ved å belyse og inkorporere så mange av de legitime fortellingene som mulig. Fortellingen om palestinernes flukt, fordrivelse og fortsatte landflyktighet, om sionismen som imperialismens håndlanger og drivkraft for undertrykkelse er naturligvis én slik. Men straks denne fortellingen blir stilt opp alene, uten konfrontasjon med eller henblikk på andre legitime historier, som eksempelvis historien om antisemittismen i Europa, om Holocaust som definitiv bekreftelse på sionismens grunnprinsipp om jødisk utrygghet i Europa, om palestinsk nasjonalbevegelses kompromissløshet i mellomkrigstiden, om 1948-flyktningbølgene som et produkt av krigen og om jihadistenes folkemord-ideologi i senere tider; straks den ene typen fortellinger utestenges, slik tilfellet har vært ved NTNU-seminaret, så får den ”forskningsbaserte kunnskap” politisk slagside.

Norsk Midtøstenforskning burde mangfoldiggjøre sin historiefortelling. Det vil også påvirke mediene, og både forskere og vanlige folk vil kunne danne seg mer flerdimensjonale bilder og komme seg ut av hengemyra ”antisionisme”.

Les også:

1. Tilsvar: Skivebom om norsk midtøstenakademia

Gdańsk er en kjendis i Polens politiske parnass. Det var her verftsarbeiderne sa nei til proletariatets dikatur, og i år er det tyve år siden Solidaritet vant frem med sine krav. Derfor er det ikke bare ironisk at en mini-festival arrangert i kystbyen gikk under navnet: «Kjærlighet – Utopi – Revolusjon». Hvorfor? Fordi man bør feire de tingene som er viktigst for oss, skriver arrangørene – den lokale klubben til Forlaget Politisk Kritikk (PK).

Det har blitt skrevet om PK før, blant annet på grunn av deres røde nybrottsarbeid og events innen alt fra tidsskrift til folkeuniversitet. I undergrunnen sprer de seg som kristendommen i Romerriket, og listen over samarbeidspartnere (journalister, studenter, kunstnere) blir stadig lengre.

Send in the clowns

En av disse er verdens mest kjente filosofiske vitsemaker, Slavoj Žižek. Han gjestet festivalen for å snakke om sitt sedvanlige løst og fast. På den ene siden drodlet han om alt fra gonzo porn til trusler om å sende Peter Sloterdijk til gulag. Det var også en del funky anekdoter om for eksempel en teknologi som lar oss google alt vi ser og skjekke mail ved å vifte fingeren i lufta. På den andre videreførte han sin altomfattende ideologikritikk.

Fra radikalitet til liberalisme

Som tenker blir han regelmessig beskyldt for (blant annet av Ernesto Laclau) å dekke filosofiske inkonsistenser med snedige paradokser og pseudorasistiske ytringer. I Polen ble han likevel møtt med mye velvilje fra akademisk hold. Professor Tomasz Szkudlarek påpekte i sin innledning at Žižeks troløse retorikk passer godt til østeuropeernes politiske selvbevissthet. Etter murens fall har de blitt konfrontert med å verken passe inn i den tradisjonelt forståtte venstresiden eller høyresiden. Kanskje er det derfor markante venstresidemenn som Adam Michnik har gått fra radikalitet til liberalisme på relativt kort tid. Også KP påpeker at det er litt kinkig å være blodrød i et postkommunistisk land. Problemet med mangelen på kategorier løser Žižek ved å felle dem en etter en.

Den nye autoritære kapitalismen

Han begynte med å si at jeje, kanskje er det tyve år siden murens fall, men la oss ikke bli sentimentale. I stedet for å fiksere bør vi spørre oss hvor vi egentlig er i dag i forhold til Solidaritet. Ja, for hvor er man egentlig i dag? Det er utilfredshet i luften. Žižek synes å mene at folk har vært så opptatt av å beruse seg på frihetens fasetter at de ikke oppdaget at kapitalismen kom med en pris.

Budskapet er: Det er mange antagonismer i verden i dag. Symbolet på hvor vi befinner oss er Singapore-Kina. Der kan man tydelig se at den historiske forbindelsen mellom demokrati og kapitalisme brytes ned. Asia er et symbol på den nye ordenen, en dynamisk, autoritær kapitalisme som ikke trenger demokratisering. Venstresiden bør spørre seg om hvordan de skal forholde seg til denne typen ideologi.

Change your dreams

Radikalitet er et krav til forandring. Žižek mente at det er to ting man bør forandre. Han vekket kontroverser med sitt første forslag, som lød: Dreams are a projection of power. We have to change our dreams. En aktivist reiste seg opp og spurte om det betydde at han skulle oppgi sine drømmer om en bedre verden. Saken viste seg vanskelig å forklare, men kjernen hadde å gjøre med at vi har en tendens til å tenke på våre håp og drømmer som noe uskyldig, mens de egentlig er dypt ideologiske.

For eksempel er den amerikanske kulturen gjennomsyret av overbevisninger som «stol på dine følelser» og «realiser deg selv». Men hvem er dette selvet? Hvor er det? Denne essensialiseringen av følelser er det som gjør folk så sårbare. Å stole på at hver eneste impuls er mest autentisk deg kan gjøre deg til en hemningsløs überkonsument. Derfor bør man være kritisk til seg selv, i alle fall ifølge visse slovenske filosofer. Som Žižek tangerte i A perverts guide to the cinema er vår innerste fantasi ikke mer enn en dårlig B-film – eventuelt husmorporno eller reklame. Det var der Hollywoods intuisjon ble kapitalismens misjon.

Tid for tolkning

Det andre Žižek mener vi bør bli ferdig med er tendensen til ren handling. Her vendte han seg til PKs primus motor, Sławomir Sierakowski for å gratulere ham arbeidet. Žižek synes å mene at svaret på verdens problemer er nettopp det de gjør. Ikke bare lager de demo i gatene, men de gir ut teori også. Mye teori. Han oppsummerte med: Before they said – people have interpreted the world enough, now we have to change it. We all saw how that ended. Now it is time to start interpreting again. Det ble litt stille. Salen var usikker på om de skulle klappe eller meditere, nesten som etter en god konsert. Så er kanskje filosofi er den nye rocken allikevel.

Vi som har opplevd det, kan attestere hvor forferdelig følelsen er, hvor sterkt overgrepet føles. Du sitter i koselige omgivelser, driver med ditt, og aner fred og ingen fare. Man er kanskje på besøk hos gode venner eller medlemmer av familien. Kanskje har man på forhånd blitt advart om at det er farlig terreng? Reiseråd kan ha gått ut, for så å bli trosset?

Uansett hvor forberedt man tror man er, er sjokket totalt. Terroren venter. Det er det terror gjør best, den gjemmer seg et mørkt sted og iakttar deg mens den planlegger impact. Og der sitter du og spiser fyrstekake og aner ikke hva som er i ferd med å treffe deg. Du merker ikke lyden av det lille “klikk” i det forbryteren gjør seg klar til å springe frem. Men så: COCO! COCO! COCO! Den etterfølgende stillheten er talende, før gråten tar deg.

Vi kan ikke ha det sånn lenger. Gjøkuret må forbys.

Den skjulte fare

Veksten av gjøkur har skjedd i det stille. Våre liberale holdninger til sveitsiske verdier har gjort at importen såvel som hjemmeproduksjonen av gjøkur har eksplodert. Verdiene til de mennesker som frivilig bringer terrorredskapet inn i sitt hjem, har ikke blitt undersøkt nærmere. Politikerne har sovet i timen. Men nå er det nok. På tross av de gode ting som har kommet ut av “landet” Sveits, slik som DJ Bobo, skihoppdoppelgängerne Andreas Kuettel og Simon Amman, samt oppfinnelsen av hullet i osten og tannpirkern i lommekniven, må vi rett og slett trekke en strek og si at nok er nok.

Gjøkur opptrer gjerne i flokk, og har svært begrensede evner til å gli naturlig inn i omgivelsene sine.

Vi sier ikke at alle er sånn, det er bare det at det er nok som er sånn.

Sniksveitsifiseringen

Sniksveitsifiseringen har vokst ut av alle proporsjoner, noe den sterke veksten av kjempegjøkur over hele verden viser tydelig. I Europa har det gått lengst, men også i USA, Argentina og Japan vokser kjempegjøkurene frem, bygget og drevet av et forrykt sveitsisk verdisett og tannhjul. Synes du det er stress å bo ved siden av en kirke når den dinger og donger hver søndag? Se for deg et gigagjøkur som skriker COCO hver eneste time, hver dag, hver uke, uten stopp. Dette er virkeligheten slik den kommer til å bli om vi ikke øyblikkelig tar affære og gjennomfører et forbud!

Importforbud og restriksjoner

Forbudet må gjelde all fremstilling og import av alle gjøkur og gjøkurliknende gjenstander (inkludert Stavanger-oppfinnelsen av gjøken som åpner nebbet for å slippe ut en larmende klokke). Men vi er ikke urimelige, eksisterende gjøkur skal få overleve så sant de ikke formerer seg. Ødelagte gjøkur tillates ikke reparert. Overtredelser av gjøkurforbudet må medføre strenge straffer.

Ikke hold deg passiv! Vern om norske bestefarklokker og si nei til terroren fra Sveits! Kontakt din lokale stortingsrepresentant i dag! Stopp terroren og stopp sniksveitsifiseringen.

Fotballspilleren Freddy dos Santos har fått oppmerksomhet for sin selvbiografi med den flotte tittelen Mitt liv som ganske god fotballspiller. Den er et av resultatene av en hel serie veddemål spilleren inngikk med radioprogrammet FK Fotball om VIFs resultater. Med boka føyer Dos Santos seg inn i en lang og ærerik (?) tradisjon: idrettsutøvere som vedder.

Rosa barter og ananasbrus

Det mangler ikke på andre eksempler. I høst har vi mange tilfeller. Davy Wathne, den kjente cocacolikeren, må gå over til Oscar Sylte ananasbrus på ubestemt tid. Orienteringsløperen Anne Margrethe Hausken må hoppe i Granåsen. Fra utlandet finner vi artikler om idrettsutøveres tendens til gambling, noe gamblingbransjen har fått med seg. Dette underbygges også av nyere studier. Veddemålene går fra de mer mundane, som trenere som må ha på seg motstanderlagets drakt på en kamp, til de ganske tøysete, som skitreneren som måtte farge barten rosa hvis en unggutt på laget hans ble dobbelt kretsmester.

Hva er det som gjør at akkurat idrettsfolk er så disponerte for veddemål med potensielt ydmykende resultat?

Det ligger mellom øra

Idrettsfolk er ekstreme individualister, også de som driver lagsport, og naturligvis med et sterkt konkurranseinstinkt. Det burde føre til et ønske om å gjøre de fleste aspekter i livet om til en form for konkurranse. Psykologene Mahoney og Avener viste allerede i 1977 at et av de viktigste skillene mellom ganske gode idrettsutøvere og den absolutte eliten ligger i selvforståelsen.

Der de ganske gode gjerne har stor selvdisiplin og treningsvilje og et ikke ubetydelig talent, ligger den lille forskjellen på topp hundre og topp ti i en nesten narsissistisk selvopptatthet kombinert med en pussig framtidsprojeksjon, hvor toppidrettsutøveren ser seg som en utøver i verdenstoppen lenge før resultatene kan tilsi en sånn forståelse. Seieren er på en måte innkassert på forhånd.

Politikere vedder også

Denne hypotesen kan sannsynliggjøres med en rask titt på politikken, en annen arena hvor veddemål forekommer hyppig. Lars Sponheim (fvmh) måtte jo gå 450 km til Løvebakken fordi han tapte (vant?) et veddemål i 1993. Per Olaf Lundteigen fikk redaktøren i Drammens Tidende til å spise senterpartihøvdingens fjøslue i 2005 etter at han ble gjenvalgt. Og nå har Ap-politiker Andreas Halse lovet å punge ut om Høyre-politiker Peter S. Gitmark finner en småbarnsfamile som blir rammet av den nye boligskatten.

Dette er ikke så overraskende, når man ser på likhetene mellom idrett og politikk. Ikke bare er de ekstremt individualiserte og konkurransedrevne, det er også nærmest friksjonsfri flyt av begreper og retorikk mellom feltene. I tillegg er politikk etter idrett det mest populære feltet man kan vedde på som menigmann.

Det kan jo bli ensomt i blant…

Mengden veddemål kan også henge sammen med idrettsutøveres arbeidshverdag. Gitt at de tjener nok til å leve av å drive med dette består mange sportsliv av å trene, utøve og reise store deler av døgnet, store deler av året med de samme få menneskene rundt seg. Alle som har vært på en hyttetur eller i en situasjon hvor man er relativt isolert i en liten gruppe vet hvor fort de tullete ideene kommer. Selv om de kan ha svært fulle kalendre, er det gjerne mye tid til å koke sammen alskens påfunn når man er på treningsleir. Dermed er grunnen beredt for veddemål om resultater i alt fra den idretten man faktisk utøver til hvem som er flinkest i FIFA09 på Xbox.

I blame the media

Det faktum at disse menneskene lever svært offentlige liv (et annet trekk de deler med politikere) må også tas med i beregningen. Sportsstoff er godt prioritert i pressen, og en rapport fra A-pressen peker på at mengden stoff i avisene om sport ikke bare har økt en god del de siste ti-femten år, stoffet dreier seg i stadig større grad om idrettsutøveres privatliv i tillegg til det rent sportslige.

Derfor er det ikke usannsynlig at man får høre mye om veddinga til våre idrettsidoler, akkurat som vi får høre om når de har vondt i lilletåa eller hvilke nye tatoveringer de har fått seg. Media elsker jo også humorsaker å krydre nyhetsstoffet med, enten det er aviser eller TV, og det kan godt hende at idrettsutøvere liker det selv også. Etter tjue minutter med katastrofer, krig, sultende barn og klimabekymringer er det godt å vise en fotballspiller med en morsom frisyre som skyldes et tapt veddemål.

Vend deg mot sør og kast salt over skulderen

En gjennomgang fra 80-tallet av idrettsutøveres ritualer og vaner i forbindelse med prestasjoner fant at hver tredje toppidrettsutøver hadde et heldig klesplagg de brukte under kamper, og hver femte har en liten gjenstand man har med seg på kampdag (interessant nok måtte flere ha den skjult for andre for at den skulle virke enn de som måtte ha den synlig). Hver tiende må gå med sokkene på vranga.

Forfatterne mener dette minner om enkelte trekk man finner hos folk som lider av obsessive-compulsive disorder på godt norsk, men også at dette nok skyldes de store utslagene tilfeldigheter gir i aktiviteter hvor marginene er svært viktige for resultatet. For å kunne leve med stor usikkerhet må man overbevise seg om at man kan gjøre ting for å holde den unna. Denne mentaliteten kan ligge bak tendensen til å vedde: kan man styre skjebnen selv er det jo fristende å utfordre den.

Når det amerikanske helsevesenet skal reformeres, er det en strid av episke proporsjoner. George Lucas-episk, faktisk.

In a galaxy far, far away…

..er USA’s helsesystem på vei inn i en dyp krise, etter 25 år under Lord Sidius’ den konservative bevegelsens, styre. Banditter som Jabba the Hutt, legemiddel- og helseforsikringsindustrien, tyner befolkninga og Imperiet styres med jernhånd som nekter å ta innover seg krisen og dens årsaker.

Men det finnes en opprørsgruppe, Demokratene, som vil reformere og fikse feilene i helsesystemet. Darth Vader, Republikanerne, er besatt av å stoppe planene til opprørsbevegelsen og har sikta seg inn mot de siste opprørsbasene: Medicare, Medicaid og Sosial Security.

Opprørsbevegelsen brukte 15 år på å omgruppere seg etter Obi Wan Clintons helsereformforsøk, og hvis opprørerne feiler igjen kan det bety 15 nye år i Jabba the hutt’s makt. Femten nye år med unødvendige inntektstap, konkurser, amputasjoner og dødsfall, men opprørsbevegelsen har fortsatt håp: Det skal komme en mann som vil bringe balanse i kraften og redde dem fra Imperiet; mange tror det nye håpet kan være Barrack Luke Obama…

Situasjonen per i dag

• Det amerikanske helsesystemet fungerer relativt bra for de
  • 104 millionene som er dekket av offentlige programmer (2008)
  • 20 millionene som hadde helseforsikring gjennom jobben (2005)
  • Dette henger sammen med skatteregler som tvinger forsikringsindusrien til å forsikre alle eller ingen på en arbeidsplass.
• Det amerikanske helsesystemet fungerer dårligere for
  • 47 millioner som står uten helseforsikring
  • 17 millioner som er underforsikra.
  • Dette fører til ca. 4500 unødvendige dødsfall i året.
  • Helseutgifter er årsaken til 62,1% av de personlige konkursene (2007)
• Amerika bruker mer penger på helse enn noe annet land, både i andel av bnp og $ per innbygger.
  • Frankrikes helsevesen ligger på topp ifølge WHO og bruker 3554 $ per innbygger.
  • USA ligger på 37. plass og bruker 6714$
• Totale utgifter som andel av bnp øker.
  • Andelen var på 9,1% i 1980 og er på 18% i dag.
  • Uten reform vil den ende på 28% i 2030.
• Median-familiens helseforsikringspremie har økt fra 5791$ i ‘99 til 12680$ i ‘08.
• På det individuelle markedet er forsikringspremiene ca 3 ganger høyere enn forsikring gjennom jobben
• Alle i-land, bor­tsett fra USA, har uni­ver­sell offent­lig helseforsikring.

Grafen viser forventet levealder langs den loddrette aksen mot totale (både offentlige og private) helsekostnader per innbygger (i kjøpekraftjusterte dollar) i 2006 på den vannrette aksen. Størrelsen på hvert lands sirkel er barnedødeligheten per 1000 levendefødte. Alle land som har bedre helse enn USA er tatt med, og ingen land bruker i nærheten av så mye på helse som USA. Grafen er laget med den fantastiske gratistjenesten gapminder.org, som knytter sammen FN og nasjonale statistikkbyråers data med brukervennlige måter å presentere dem på.

Årsakene til fiaskoen

Enormt byråkrati: 31% brukes på administrasjon mot 17% i Canada. Canada bruker ca 55% av det USA bruker per innbygger.

Selskapene tjener på forsikringspremier, og på å betale så lite som mulig i helseutgifter. Mye administrasjon brukes på å sjekke om folk har sykdommer, eller anlegg for sykdommer. Har man det, får man ikke forsikring, eller man får forsikringa sletta når man faktisk blir syk.

Dette har skapt en bransje kalt denial management som hjelper sykehus med å få penga fra forsikringsselskaper som nekter å betale.

Forsikringsselskaper bruker 15% på administrasjon. Medicare, offentlig helseforsikring for alle over 65, bruker 2%. Forsikringsselskapene har i tillegg forskjellige regler og prosedyrer.
De ekstra administrasjonskostnadene tilsvarer en  tredjedel av overforbruket  til USA vis a vis Canada, 300 milliarder dollar.

I mindre bedrifter lønner det seg ikke å forsikre noen  for forsikringsselskapene. Det ødelegger mobiliteten i arbeidsmarkedet og gir konkurransefordeler til store selskap.

På grunn av den fragmenterte strukturen er det ingen aktører som har nok markedsmakt til å fremforhandle lavere priser med legemiddelindustrien. Det tilsvarer 100 milliarder i dollar i overforbruk vis a vis Canada.
Korte kontrakter og muligheten til å ikke fornye/slette dem gjør det bedriftsøkonomisk lønnsomt å ikke tilby preventiv helse. Derfor ender for eksempel mange diabetikere med fotamputasjon på akutten i stedet for å få insulin.

Unødvendig pengebruk

Ingen av disse kostnadene hadde eksistert i et offentlig universelt forsikringssystem. Hvis alle er dekket av staten er det ingen grunn til å screene folk for genetiske anlegg. Ingen trenger å krangle om hvem som betaler, staten gjør det gjennom skatt. Sykehus og arbeidsplasser hadde ikke trengt å forholde seg til et mylder av forskjellige forsikringsløsninger fordi det bare hadde vært ett. Staten hadde hatt enorm markedsmakt i forhold til legemiddelindustrien og kunne fått store rabatter på medisiner.

Når alle har tilgang til lege uten at det koster skjorta vil man også oppdage kroniske sykdommer tidligere, som diabetes, og ingen vil ha incitamenter til å ikke stoppe eller kontrollere sykdommen på et tidlig stadium. Spørsmålet er så hvordan noen kan være i mot universell offentlig helseforsikring? Hvorfor går ikke det nye håpet Luke Obama for det? For å svare på det må man tilbake til starten.

Episode 1: The phantom menace

På 50-60-tallet var USA et økonomisk sett relativt egalitært samfunn med høy beskatning av de rike, sterke fagforeninger og en slags velferdsstat. Gjennom arven fra the new deal var landet blitt The Galactic Republic.

Da Harry S. Truman mot slutten av 40-tallet prøvde å innføre universell helseforsikring, var det bluedog-demokratene, rasistiske sørstats-demokrater, som blokkerte forslaget i frykt for at det ville bety desegregering av sykehus i sør.Republikanerne aksepterte at velferdsstaten i USA, The Republic, var kommet for å bli på 50-60-tallet.

I 1965, Da L.B. Johnson med hjelp fra jedimester Ted ”Yoda” Kennedy skapte Medicare, universell helseforsikring for de over 65, og Medicaid, helseforsikring for de aller fattigste, kom viktige deler av støtten fra republikanerne og motstanden fra demokrater. Og selv om Nixons politiske taktikk var hentet fra Kraftens mørke side, var han fortsatt en pragmatiker som la fram et forslag til helsereform som er til forveksling lik det Luke Obama har foreslått.

Det Republikanske partiet var med andre ord fortsatt Anakin. Samtidig fantets det en marginal gruppe innenfor det republikanske partiet og i akademia: Movement Conservatism, Lord Sidius. Ledet an av blant annet Sith-Lordene Milton Friedman og sosiologen Irving Kristol var den konservative bevegelsen tuftet på svært konservativ verdipolitikk, hat mot alle offentlige inngrep, politikk som bedret situasjonen til de aller rikeste, svært streng selvjustis og en enorm vilje til makt. Men tidlig på 60-tallet var denne marginale delen av Anakins sinn, fortsatt en skjult trussel.

Episode II: Attack of the Clones

På starten av 70-tallet skaffet Movement Conservatives seg nok støtte fra forretningslivet, blant annet gjennom sitt sterke fagforeningshat, til å grunnlegge og ta over en masse tenketanker, som The American Enterprise Institute og The Cato Institute, institusjoner som skulle virke som seriøse forskningssentra, men som kun spydde ut ”forskning” som underbygger ideologiske posisjoner.

Dermed var det bare å starte produksjonen av en klonehær, en gjeng sterkt indoktrinerte konservative ”intellektuelle” med ekstrem lojalitet til bevegelsen. Ved hjelp av klonehæren tok Lord Sidius sakte over The Republikanske Partiet, Wall Street, deler av opinionen og media.

Episode III: Revenge of the Sith

Ronald Reagan vant presidentvalget i -80 mot president Jimmy Carter, blant annet ved å spille på rasisme, religion og skittkasting, kort sagt the dark side. Han gjennomførte en politikk som kom de rikeste til gode. Anakin massakrerte jediene i jeditempelet og vanhelliget det: Beskatningen av rike og for Wall Street ble satt ned, fagforeningsbevegelsen så godt som knust, miljørestriksjoner tatt vekk og velferdstjenester som arbeidsløshetstrygd redusert; Anakin hadde gitt etter og blitt til Darth Vader og Lord Sidius var blitt The Emperor.

De neste 25 årene (hovedsakelig) under Lord Sidius forandrer USA. Inntektsfordelinga blir like skeiv som den var før krakket i 1929 og inflasjonsjustert median-inntekt for en amerikansk familie står så godt som stille fra midten av 70-tallet fram til idag, selv om produktiviteten justert for inflasjon øker med 50%.

The Empire gir også gode vekstbetingelser for folk som Jabba the Hutt, helseforsikringsindustrien og legemiddelindustrien, og dermed også for dannelsen av en stor sektor av lobbyister, eller bounty hunters som Boba Fett som uten moralske skrupler selger sine tjenester til høystbydende. Forsikringspremier til helseforsikringsindustrien går fra å utgjøre en andel på moderate 1% av den amerikanske økonomien i 1970 til å utgjøre hele 5,5% i 2007 mens Jabba the Hutt bruker astronomiske 1,4 millioner $ daglig (!) på påvirke Congress ved hjelp av Boba Fetts tjenester. Lord Sidius gjennskaper The Galactic Republic som The Empire.

Kan noen stoppe The Empire i sin utarming av helsetilbudet? Kan Darth Vader noen sinne finne tilbake til sitt gamle jeg? Og blir det for søkt når artikkelforfatteren skal prøve å klemme inn Ewokene i denne sammenligningen? Følg med i neste episode.

]]> http://www.nyssmag.no/2009/09/30/jedicare/feed/ 8