De aller fleste som har gjennomført den norske grunnskolen har en vag anelse om at den greske bystaten Athen er regnet som demokratiets vugge. Norge anno 2010 har antagelig gått forbi athenerne når det kommer til demokratiske rettigheter for innbyggerne, i det minste får flere muligheten til å nyte godt av dem. Athenerne var veldig selektive når det gjaldt hvem som skulle få delta, så kvinner, slaver, tilbakestående og selvfølgelig utlendinger var alle ekskludert fra det gode selskap. Det betyr ikke at ikke har noe å lære av demokratiets grunnleggere.

Fordelene med loddtrekning

Grekerne hadde en rekke demokratiske virkemidler og måter å organisere ting på som med hell kunne blitt prøvd ut i dagens samfunn. De avviklet for eksempel en rekke av valgene til forskjellige viktige byråkratiske stillinger, som ansvarlig for vannforsyningene, eller ansvarlig for vedlikehold av krigsskip, ved loddtrekning. Alle verv varte i en periode på nøyaktig ett år, slik at det i prinsippet skulle være begrenset hvor mye skade du kunne gjøre, og ingen skulle gidde å gi deg alt for store bestikkelser.

Siden det var så mange verv og de roterte såpass ofte er det ikke usannsylig at hver eneste athenske mann (som ikke var tilbakestående) i løpet av sitt liv hadde innehatt et viktig verv i byens tjeneste. Ordningen fungerte åpenbart godt for athenerne ettersom de i en lang periode kontrollerte et gresk imperie (510 – 403 f.K) og underla seg mesteparten av nabostatene sine (Det skal sies at ikke alle verv ble valgt ved loddtrekning, generaler ble for eksempel utnevnt på vanlig demokratisk vis.)

Noe for lokaldemokratiet?

Å adoptere denne ordningen med loddtrekning i 2010 ville kunne blitt vanskelig i hvert fall på et nasjonalt plan. Athen var en bystat som befant seg på et begrenset geografisk område, bykjernen var på fattigslige 1,5 km i diameter, og besto av anslagsvis 120000 mennesker, hvorav bare et mindretall var borgere. På tross av internett og andre kommunikasjonsmidler ville det være vanskelig og antagelig ikke veldig lurt å skulle velge de som skal styre i et langstrakt land som Norge ved loddtrekning.

Selvfølgelig kan man spørre seg, når man ser på kvaliteten på en del folkevalgte i Norge, hvor mye skade som egentlig ville bli gjort? Man ville blitt kvitt tendensen hvor det å være politiker var noe som gikk i arv i familier, eller at stort sett samtlige politikere ble hentet fra en snever gruppe (de som satt i elevrådet på ungdomsskolen og har foreldre med høyskoleutdanning etc.). Politiske partier ville mistet mye av sin eksistensberettigelse. Som tankeksperiment, i hvert fall når det gjelder lokalpolitikken, er loddtrekning kanskje ikke så dumt.

6000 potteskår unna en mer behagelig hverdag

En annen gammelgresk nyvinning som mye lettere ville kunne adopteres inn i det norske demokratiet er ostrakisme. Ostrakisme var en særegen gresk oppfinnelse som, så vidt man vet, aldri har blitt brukt andre steder enn i Athen i perioden 487 til 416 f.K. Hvorfor aner jeg ikke, ordningen var genial. Ostrakisme var enkelt å greit en slags enorm Idolavstemning hvor den som fikk flest stemmer ble kastet ut av byen i 10 år. Hvert år møttes grekerne i januar og stemte over om de skulle ha en ostrakisme det året. Hvis over 6000 avga stemme og flertallet av de som stemte stemte ja, ble ostrakismen avholdt ca 2 måneder senere. Ostrakismen gikk ut på at man skrev navnet til den man ville stemme ut på et potteskår (derav navnet Ostraka, som betyr potteskår – du ble ”potteskåret”). Den som satt igjen med flest poteskår med sitt navn på, forutsatt at det var over 6000 som hadde deltatt på selve ostrakismen, ble kastet ut. Man ble ikke fratatt eiendommen sin, familien ble tatt vare på, og etter ti år fikk man komme tilbake med alle rettigheter inntakt og kunne på nytt stille til valg og ta politiske verv.

Men i løpet av de ti årene du var forvist kunne du ikke representere bystaten på noen måte og hvis du viste deg på Athensk territorium ble du drept. Ostrakisme ga athenerne en mulighet til å kvitte seg med folk som ble for mektige, for rike eller som de rett og slett ikke likte. Mislykkede generaler eller politikere som ble for store på det var gjerne de som fikk smake athenernes misnøye. Det beste var at man ikke trengte noen begrunnelse og det fantes ingen ankeinstans eller vetorett.

Hvem vil DU bli kvitt?

Kunne ostrakisme fungert i Norge i dag? Vi hadde selvfølgelig måttet gjøre noen endringer. Hos athenerne måtte i hvert fall 6000 stemmeberettigede avgi stemme for at man i det hele tatt skulle ha en ostrakisme. La oss si de utgjorde ca 20% av borgerne. Om vi adopterer ordningen, kan vi bytte 6000 om til 20% og har valg om ostrakisme i januar og selve ostrakismen i mars. Det ville vært et viktig poeng å holde på tradisjonen om at man bare avholder én ostrakisme i året, slik at det bare var de aller mest upopulære som ble utstøtt. Byene ville blitt prydet med reklameplakater for og mot kandidater, facebookgrupper ville poppet opp som paddehatter og frivillige (hat)grupper ville oppstått for å bli kvitt sine favoritter.

MMI ville kunne gjort ukentlige undersøkelser på hvem som lå nærmest å bli ostrakisert. Det ville gitt norsk debatt tilbake en lenge etterlengtet vitalitet og masser av underholdning. Og det er bare toppen av kransekaken. Gjeninnføring av ostrakisme ville gjort at politikere som løy for velgerne sine faktisk ville risikert å måtte ta konsekvensene av det. Vi ville fått et demokrati hvor politikere ville risikere å måtte holde valgløftene sine. Trusselen om utstøtelse ville forvandle hele måten politikere snakket og oppførte seg på.

En mulig løsning på Jaglandproblemet?

Men kanskje viktigst av alt er det at vi ville fått en sikkerhetsventil for å kunne kvitte oss med folk som driter ut Norge foran hele verden. Eksemplet over alle eksempler, Torbjørn Jagland. Denne mannen har ikke gjort noe ulovlig. Han har på mystisk vis ålet seg oppover i maktens korridorer og er nå kommet så høyt opp at det, med dagens ordninger, er umulig å bli kvitt ham. Uansett hva vi gjør så finner han seg en jobb hvor han får holde taler foran en masse TV-kameraer fra andre land og få millioner til å riste lattermildt på hodet av denne tilbakestående nissen. Hadde vi gjeninnført ostrakisme ville han vært den første til å bli kastet ut og de neste ti årene ville vi kunnet sove trygt vel vitende om at han ville blitt drept om han forsøkte å representere Norge i noe fora.

Og vi hadde ikke sluttet der. Stein Erik Hagen ville blitt nødt til å flytte etter formuen sin til Sveits. Marianne Aulie og klovnebildene hennes ville blitt deportert. Prinsesse Martha Louis kunne lest eventyr for tyske barn en ti års tid. Alexander Rybak ville måttet roe ned på kjekkasfaktene sin eller bli sendt, med fele og det hele, til Hviterussland. Tenk tilfredsstillelsen av å ha vært en av titusener som stemte akkurat ditt hatobjekt ut av landet. VG reportasjene fra grensa når de blir kastet ut. Tårene, snørret. Jeg får gåsehud.

Jeg tror at ostrakisme passer spesielt godt til den norske mentaliteten. For er ikke vi selve Jantelovlandet, landet som blir rasende om statsministeren får snike i køen på ICA og hater alle som våger å tro at de er bedre enn oss. Er ikke hatet av oppkomlinger nettopp det som gjør oss til nordmenn?

Kvelden den 28. februar 1986 går Sveriges statsminister Olof Palme ut av Grand kino sammen med sin kone, Lisbeth. De bestemmer seg for å ta beina fatt gjennom Stockholm sentrum. Palme er Skandinavias mest profilerte statsmann og en internasjonal topp-politiker på tidspunktet, sosialdemokratiets største stjerne. Men han har ingen livvakter med seg på veien hjem når angrepet kommer.

Det første skuddet dreper Olof Palme momentant. Det andre sneier borti Lisbeth Palme, som overlever. Drapsmannen skal så ha løpt opp de bratte trappene i Tunnelgatan. Siden forsvinner alle sikre spor.

Ledetråder i alle retninger

Det er det mest omtalte politiske mordet i moderne vestlig historie, sammen med Kennedyattentatet. Et vedvarende nasjonalt traume for broderlandet. Om man leser to hundre sider om dagen vil det ta mellom åtte og ti år å lese gjennom dokumentene fra utredningen. Mistankene i saken har vært rettet mot mange hold: PKK, Sør-Afrika, Pinochet/USA og politiet. To mann har blitt anholdt og mistenkt for mordet: Christer Pettersson og Victor Gunnarsson.

Førstnevnte ble også dømt i 1989, etter at Lisbeth Palme pekte ham ut, men aktoratet klarte aldri å finne noe motiv, og Petterson ble derfor frikjent i ankesaken. Den første etterforskningslederen, Hans Holmér, jaktet hardnakket på PKK-geriljaen, i det som etterhvert utartet i regelrett forfølgelse.

Håpløs etterforskning

Holmér hadde aldri ledet en etterforskning i sitt liv. Han var ikke politimann, men politisk utnevnt som sosialdemokrat og politisjef i Stockholm. Da PKK-sporet etterhvert viste seg resultatløst, hadde ett år av etterforskningen allerede gått med. Holmér ble tvunget til å gå av. Den nye etterforskningsledelsen bestemte seg raskt for å skifte taktikk: de jaktet nå på en enslig og sinnsforstyrret morder.

Politiet gjorde ingen reelle fremskritt i saken på hele 1980-tallet. Lisbeth Palme pekte riktignok ut Christer Petterson, men hun hadde svekket sin troverdighet kraftig, etter først å ha fortalt politiet at hun var overbevist om at Utsasja sto bak. Lenge blandet hun også sin beskrivelse av morderen sammen med det første vitnet på åstedet.

Politiet gjorde dessuten en slett innsats på mordkvelden. Nødsignalet ble avbrutt, det foregikk ingen åstedsundersøkelse (kulene blir funnet av sørgende sivile), og de første forhørene virket svært amatørmessige. I tillegg slås det ikke skikkelig alarm før flere timer etter mordet. Jakten på morderen blir derfor sterkt amputert.

Mistillit til politivesenet

Det som etter hvert skjer, er at tilliten til politiet synker til frysepunktet. Sentrale politifolk blir utpekt som medlemmer av den såkalte baseballigaen, en høyreekstrem politigruppering som utøver grov vold i tjenesten. Men selv langt ut på 90-tallet uttaler etterforskningsleder Hans Ölvebro under en dokumentar om Palmemordet, at han ikke vil etterforske lovens lange arm. Det er uhørt, hevder han; vi er et velfungerende demokrati, med et ikke-korrupt politivesen.

Også det politiske Sverige rammes av en rekke skandaler under den kalde krigen: justisministeren blir anklaget for å besøke prostituerte, men Palme dementerer dette, sykehus avlyttes og utenriksministeren utleverer en døende terrorist etter et attentat mot den vest-tyske ambassaden. Samtidig bidrar en altfor tett sammenblanding av bekjentskaper innen stat, politi og rettsvesen til at alle dekker over for hverandre.

Fredsommelighetens pris

I arkivet til SVT finnes det en rekke klipp der Palmeutredningens etterforskere blir stilt til veggs. Jeg biter meg spesielt merke til et intervju, jeg tror det er et barneprogram (!), der en av dem svarer lemfeldig på et par problemstillinger. Et av synspunktene hans er at Sverige har våknet opp fra sin drømmeaktige og isolerte bakvendtlandtilværelse. Han nevner det, som en slags bieffekt av mordet; vi har fått oss en real vekker nå. Det er på ingen måte en uvanlig uttalelse, men den er likevel bemerkelsesverdig.

Rett skal være rett: Skandinavia har en svært fredelig historie de siste 200 årene, om man ser bort fra andre verdenskrig. Men selvportrettet av vår egen naivitet, en slags bukolisk virkelighetsbeskrivelse; der slike ting ikke kan skje, er en farlig misoppfatning. Den er i realiteten også ganske rasistisk. Det er for eksempel en forlengelse av den samme selverklærte snillismen som kan få enkelte politikere til å implisere at Norge var et fredelig land før “utlendingene” kom hit. Og denne påstanden holder ikke vann: for eksempel er snittet som angir antall drap per innbygger lavere i dag enn i gamle dager.

Er politiske impulsmord typisk svensk?

Fire forskere ved Uppsala universitet skrev i fjor et tankevekkende innlegg i avisen Dagens Nyheter, der de konkluderer med at politiske impulsmord virker å være et unikt svensk fenomen. På under 20 år har et av Europas mest stabile demokratier sett sine to mest fremstående sosialdemokratiske politikere, Anna Lindh og Olof Palme, bli drept i all offentlighet. Ingen andre steder har dette skjedd uten å settes i forbindelse med politiske forhold.

I Anna Lindh-saken blir gjerningsmannens serbiske bakgrunn og hans uttalte forakt for det svenske samfunnet kraftig nedtonet, til tross for at han blir regnet som psykisk tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Det finnes ikke belegg for å hevde at det i noen av de to drapssakene faktisk er snakk om en politisk konspirasjon. Men det er verdt å merke seg uviljen mot å undersøke eventuelle politiske motiv.

Uppsalaforskernes innlegg inneholder en latent kritikk av denne tankegangen: Ved å isolere disse hendelsene som “gale menns verk”, viser Sverige en påfallende motstand mot å i det hele tatt ville forestille seg at politiske attentat kan skje. Aller minst at noen i Sverige kunne tenkes å være innblandet.

Stoff til konspirasjonsteorier.

For en med tilgang på den riktige informasjonen, er det antagelig lett å avfeie mange av de fantasifulle teoriene om Palmemordet.

Sannheten er likevel at det svenske sosialdemokratiet, som Palme mer enn noen annen personifiserte, må bære hovedansvaret for at mordet aldri blir oppklart. Det samme sosialdemokratiet som hadde det for seg at slike ting ikke kan skje her og dermed fargela resten av verdenskartet med en massiv annethet. Samtidig ville det være naivt å tro at noe slikt ikke kunne skje også i Norge.

Sverige i skjærsilden

Palmemordet preskriberes i 2011. Velger Sverige å gjøre et unntak fra loven og fortsette jakten på morderen, kan landet leve i håpet om å få vite sannheten en stund til. Men spørsmålet er om etterforskningen kan fortsette uten hverken et godt signalement, DNA-materiale eller et mordvåpen, når hovedvitnet allerede har utpekt en gjerningsmann.

Foreldes saken, må Sverige antagelig leve med å aldri få vite navnet på gjerningsmannen. Men staten blir tvunget til å ta et grundig tilbakeblikk på Palmesaken. Det kan fort bli et sunt, men smertefullt oppgjør med en nær fortid i skandinavisk politisk historie.