Familien bak ballongsvindelen som rundlurte en del av oss trill rundt før helga er ikke de smarteste menneskene på jordkloden. Her ber familiefar Richard Heene et nasjonalt pressekorps om å putte spørsmålene sine i en boks.

Én ting skal de imidlertid ha, trass i mediestuntets skamløse bedritenhet. De valgte riktig framkomstmiddel. For finnes det egentlig noe finere enn luftballonger?

Nazcafolket var muligens noen jævler med ballongen

Ballongferden har vært med oss siden (minst) 1783. Da foretok François Laurent d’Arlandes og Jean-François Pilâtre de Rozier sin første tur. den første bemannede flyturen man vet om. Siden ble de Rozier det første menneskelige offeret for lufkrasj man vet om, og når jeg hele tiden modererer meg er grunnen at man ikke riktig vet når mennesket først gikk til værs. De gigantiske helleristningene i Nazca, Peru har ført til Heyerdahlaktige spekulasjoner om at man kan ha tatt luftfartøy i bruk allerede for 1500 – 2000 år siden. (Kineserne hadde (selvsagt) også ubemannede luftballonger allerede 200 år f.kr. Kudos.)

Barn elsker luftballonger, og hvorfor skulle de ikke det?

Men det er den franskættede vi først og fremst snakker om her, dette tidligmoderne vidunderet som den dag i dag ikke har mistet et fnugg av sin opprinnelige eksklusivitet og severdighet – det i seg selv på mange måter et større vidunder enn faktisk å fly. Synet av den spraglete og svulmende stoffkokongen mot himmelen appellerer til fantasien vår, noe som viser seg i gjenklangen fartøyet finner i barnefiksjonen – fra ballongskald nummer én, Jules Verne, til Pixars Up.

Aller finest syns jeg kanskje scenen i Roald Dahls “Danny og den store fasanjakten” er, hvor faren lærer Danny å sende opp en ballong varmet opp av en spritdynket tøydott, og hvor denne nattlige, lydløse luftfarten blir innbegrepet på det store eventyret. Om ballonger kan ta oss noe spesifikt sted, så må det være østenfor sol og vestenfor måne.

Hvordan få ballongsertifikat

Men det er den rosenrøde fiksjonen. I virkeligheten ender du opp på Hamar om du er uheldig, og i våre gjennomregulerte tider er det selvsagt ikke lenger nok å være den stolte innehaver av kurv og propanlampe, sjakett og snurrebart. Ballongene reguleres av luftfartsvernet, og for å få lov til å styre din egen, trenger du et ballongsertifikat som Mikael Klingberg, leder i ballongforeningen Frisk Bris, kort gjør rede for hva innebærer.

- Man må ha fullført 16 timers flyvning med instruktør. I tillegg må man ha kursing i luftfartsbestemmelser, meteorologi og navigasjon, sier han, før han kjapt tilføyer:
- Navigasjon er ikke så viktig, siden vi stort sett flyr fra a til x. Men det kan jo være greit å vite.
- Hvor presis går det egentlig an å bli?
- Det er ikke mulig å styre annet enn hvilken vindretning man er en del av. I VM i ballongflyvning er det mye som går på presisjon. Men skal man stake ut et presist mål, må man velge startsted i forhold til vindretninger. Og vinden dreier til høyre når man kommer seg oppover – på nordlig halvkule, vel å merke – men av og til vet ikke naturen om naturlovene. Værfenomener som solvindene spiller inn, og man kan aldri riktig vite…men altså, står du i Mandal og det blåser nordavind, bør du ikke ta deg en tur, det er i hvert fall sikkert.

Sjø og skog = dårlige landingsplasser

Er det nettopp dette som er luftballongens appell? Altså, ikke det uforutsigbare i seg selv, det er det jo så mange ting som er, men det ekstravagant uforutsigbare? En luftballong koster fra et par hundre tusen kroner og oppover, alt utstyr inkludert. Det er Rolls Roycen for deg som egentlig gir litt faen i hvor du ender opp. Ordet tidsfordriv er som skapt for luftballonger – eller omvendt.
- Det hender at man ender opp på ugunstige steder. Oslo er vanskelig, med mye mark hvor det er vrient å komme til. Man kan havne i et tre, og det er forsåvidt lite sannsynlig at man skader seg, men duken kan jo bli revnet, og det er ugreit. Det er også problematisk om vinden avtar, og man bare blir hengende. Da må man ha litt tålmodighet.
- Hva med sjøen?
- Jeg har landet i sjøen. Det er helt greit det, særlig hvis det er varmt i vannet. Å berge alt utstyret er et helvete, men sånt må man regne med når man kjører luftballong – slutten på hver eneste tur er jo en mer eller mindre kontrollert krasjlanding.

Et lite, men høytsvevende miljø

Ballongen var ikke noe populær på starten av 1900-tallet. Først da Ed Yost oppfant den moderne varmluftsballongen blusset interessen opp igjen. I Norge er det på skrivende tidspunkt 14 aktive ballongførere – og 14 operative ballonger.
- Hvordan var det du ble, øh, bitt av ballongen?
- Det er lenge siden nå. Det var mye nostalgi involvert, ballonger er eventyrlige. Men jeg var interessert i å fly både det ene og det andre, også ballonger. Det lengste jeg har vært oppe er vel en 14-15 timer, sier Klingberg, og jada, jeg skal spørre, men før vi lar det hele spore av, slik man jo skal når det kommer til ballonger, her er noen siste ord fra ballongføreren om hva som er appellen ved ballongferden.
- Å fly så stille, er en veldig fin følelse. Og så er det vissheten med å ikke vite hvordan man lander, alle opplevelsene som knytter seg til det det. Som altså både er hyggelige og mindre hyggelige.

Beskjedenheter fra oven

- Dere har ikke med noe slags toalett opp i lufta?
- Neeeei. Eller, i de ballongene man bruker til å fly jorden rundt, har man nok det. Men i de fleste luftballonger må man løse det på andre måter underveis, sier han, og det er kanskje ikke noe vits å gå noe videre inn på det, men de som har fått satt fantasien i sving, kan kanskje ha interesse av følgende replikkveksling, vedrørende hvordan man kontrollerer høyden i gassballonger:
- Det gjør man ved å slippe gass ut av ballongen eller å slippe ballast.
- Mener du sånne sandsekker? Det er jo livsfarlig?
- Neinei, man kaster ut sand og vann. Man hiver bare en liten spade utfor, og den er finfordelt før den når bakken. Du merker ikke det om du er der nede, sier han.

På mange måter gode nyheter, det der – og i det minste en mager trøst for leseren som fryktet å bli angrepet av flyvende ruker.

Fotballspilleren Freddy dos Santos har fått oppmerksomhet for sin selvbiografi med den flotte tittelen Mitt liv som ganske god fotballspiller. Den er et av resultatene av en hel serie veddemål spilleren inngikk med radioprogrammet FK Fotball om VIFs resultater. Med boka føyer Dos Santos seg inn i en lang og ærerik (?) tradisjon: idrettsutøvere som vedder.

Rosa barter og ananasbrus

Det mangler ikke på andre eksempler. I høst har vi mange tilfeller. Davy Wathne, den kjente cocacolikeren, må gå over til Oscar Sylte ananasbrus på ubestemt tid. Orienteringsløperen Anne Margrethe Hausken må hoppe i Granåsen. Fra utlandet finner vi artikler om idrettsutøveres tendens til gambling, noe gamblingbransjen har fått med seg. Dette underbygges også av nyere studier. Veddemålene går fra de mer mundane, som trenere som må ha på seg motstanderlagets drakt på en kamp, til de ganske tøysete, som skitreneren som måtte farge barten rosa hvis en unggutt på laget hans ble dobbelt kretsmester.

Hva er det som gjør at akkurat idrettsfolk er så disponerte for veddemål med potensielt ydmykende resultat?

Det ligger mellom øra

Idrettsfolk er ekstreme individualister, også de som driver lagsport, og naturligvis med et sterkt konkurranseinstinkt. Det burde føre til et ønske om å gjøre de fleste aspekter i livet om til en form for konkurranse. Psykologene Mahoney og Avener viste allerede i 1977 at et av de viktigste skillene mellom ganske gode idrettsutøvere og den absolutte eliten ligger i selvforståelsen.

Der de ganske gode gjerne har stor selvdisiplin og treningsvilje og et ikke ubetydelig talent, ligger den lille forskjellen på topp hundre og topp ti i en nesten narsissistisk selvopptatthet kombinert med en pussig framtidsprojeksjon, hvor toppidrettsutøveren ser seg som en utøver i verdenstoppen lenge før resultatene kan tilsi en sånn forståelse. Seieren er på en måte innkassert på forhånd.

Politikere vedder også

Denne hypotesen kan sannsynliggjøres med en rask titt på politikken, en annen arena hvor veddemål forekommer hyppig. Lars Sponheim (fvmh) måtte jo gå 450 km til Løvebakken fordi han tapte (vant?) et veddemål i 1993. Per Olaf Lundteigen fikk redaktøren i Drammens Tidende til å spise senterpartihøvdingens fjøslue i 2005 etter at han ble gjenvalgt. Og nå har Ap-politiker Andreas Halse lovet å punge ut om Høyre-politiker Peter S. Gitmark finner en småbarnsfamile som blir rammet av den nye boligskatten.

Dette er ikke så overraskende, når man ser på likhetene mellom idrett og politikk. Ikke bare er de ekstremt individualiserte og konkurransedrevne, det er også nærmest friksjonsfri flyt av begreper og retorikk mellom feltene. I tillegg er politikk etter idrett det mest populære feltet man kan vedde på som menigmann.

Det kan jo bli ensomt i blant…

Mengden veddemål kan også henge sammen med idrettsutøveres arbeidshverdag. Gitt at de tjener nok til å leve av å drive med dette består mange sportsliv av å trene, utøve og reise store deler av døgnet, store deler av året med de samme få menneskene rundt seg. Alle som har vært på en hyttetur eller i en situasjon hvor man er relativt isolert i en liten gruppe vet hvor fort de tullete ideene kommer. Selv om de kan ha svært fulle kalendre, er det gjerne mye tid til å koke sammen alskens påfunn når man er på treningsleir. Dermed er grunnen beredt for veddemål om resultater i alt fra den idretten man faktisk utøver til hvem som er flinkest i FIFA09 på Xbox.

I blame the media

Det faktum at disse menneskene lever svært offentlige liv (et annet trekk de deler med politikere) må også tas med i beregningen. Sportsstoff er godt prioritert i pressen, og en rapport fra A-pressen peker på at mengden stoff i avisene om sport ikke bare har økt en god del de siste ti-femten år, stoffet dreier seg i stadig større grad om idrettsutøveres privatliv i tillegg til det rent sportslige.

Derfor er det ikke usannsynlig at man får høre mye om veddinga til våre idrettsidoler, akkurat som vi får høre om når de har vondt i lilletåa eller hvilke nye tatoveringer de har fått seg. Media elsker jo også humorsaker å krydre nyhetsstoffet med, enten det er aviser eller TV, og det kan godt hende at idrettsutøvere liker det selv også. Etter tjue minutter med katastrofer, krig, sultende barn og klimabekymringer er det godt å vise en fotballspiller med en morsom frisyre som skyldes et tapt veddemål.

Vend deg mot sør og kast salt over skulderen

En gjennomgang fra 80-tallet av idrettsutøveres ritualer og vaner i forbindelse med prestasjoner fant at hver tredje toppidrettsutøver hadde et heldig klesplagg de brukte under kamper, og hver femte har en liten gjenstand man har med seg på kampdag (interessant nok måtte flere ha den skjult for andre for at den skulle virke enn de som måtte ha den synlig). Hver tiende må gå med sokkene på vranga.

Forfatterne mener dette minner om enkelte trekk man finner hos folk som lider av obsessive-compulsive disorder på godt norsk, men også at dette nok skyldes de store utslagene tilfeldigheter gir i aktiviteter hvor marginene er svært viktige for resultatet. For å kunne leve med stor usikkerhet må man overbevise seg om at man kan gjøre ting for å holde den unna. Denne mentaliteten kan ligge bak tendensen til å vedde: kan man styre skjebnen selv er det jo fristende å utfordre den.